«I’m going to show them a world without you. A world without rules and controls, without borders or boundaries. A world where anything is possible. Where we go from there is a choice I leave to you.» – The Matrix
«Militant men in peaceful times attack themselves.» – Mayhem, «The Vortex Void of Inhumanity»
20 år etter Y2K er teknologiangsten tilbake igjen for fullt, og 2000-tallet har for lengst begynt å dominere revival-syklusen i musikk og mote. Metal-fonts, oakley-briller, sneakers med giga såler og andre Bratz-liknende klær har tatt over for romantiseringen av lysebrunt, kaffe og morgensol gjennom persienner hos de mest progressive influencerne på Instagram. Filmen Team Hurricane finnes. Vice lager retrospektiv minidokumentar om «Blue (Da Ba Dee)». Du finner fragmenter av bensinstasjontrance utover i hele Best New-spillelista til Pitchfork. Vi har nylig oppdaget hvor sinnssykt alt rundt tusenårsskiftet var, og fascinasjonen er tydelig overalt i kunst- og kulturuttrykk.
Men en økende interesse for den fremtidsrettede metallen fra årtusenskiftet uteblir.
Til tross for at mange av disse håpløst daterte trendene var sterkt knyttet til forskjellige former for alternativ heavy metal rundt år 2000 virker det som om heavy-musikk er mindre aktuell enn noensinne. Festivalbookings består som regel av megaband som befinner seg lovlig langt etter sin storhetstid, utvannet posørheavy og revivalists som grenser til coverband. Hollywood-filmen Lords of Chaos fra i fjor står igjen som kulminasjonen av black metal-estetikkens utvanning og appropriasjon, og samtidig et historisk punktum for når metal sluttet å ha en ledende innflytelse på populærkulturen.
Samtidig lever vi i en dystopisk, teknologisk fremtid. Dine personlige data blir kjøpt og solgt mellom private selskaper for å påvirke demokratiet, Kina overvåker innbyggerne sine på gaten gjennom hundretusenvis av kameralinser, og verdenssamfunnets samlede kjønnsdrift ser bekymret på hva som skjer i Japan.
Alle er temaer og ideer norsk metal var sterkt inspirert av, og bidro til å utvikle. Men hvor har det senere blitt av, minnet vårt om den siste innovative perioden i norsk metal? Var alt etter De Mysteriis Dom Sathanas forgjeves?
Les også: Den franske støyartisten Vomir har funnet en måte å isolere seg fullstendig fra omverden på
UTEN LEDER
Årene etter mordet på Mayhem-leder Øystein Aarseth var en særdeles kaotisk tid for norsk metal. Uten en samlende gatekeeper for scenen var det plutselig åpnet for at hvem som helst kunne slenge seg på, uten å måtte bli godkjent av de store gutta. Med de siste utgivelsene fra Mayhem, Darkthrone og Burzum hadde det blitt dannet et klart bilde av hvordan black metal hørtes ut, og det var veldig forskjellig hva nye band valgte å gjøre med det. Emperor og Satyricon gikk for det storslåtte og melodiøse, Immortal dyrket den rå brutaliteten.
Ulver gikk i en mer atmosfærisk retning og eksperimenterte med syngevokal og kassegitarer, mens Fleurety og Ved Buens Ende bevegde seg enda lenger bort fra utgangspunktet, ut i progressive og nesten psykedeliske farvann. Den tidlige black metal-scenen var mer definert av estetikk og atmosfære enn rent musikalsk innhold, og ingen kunne bli helt enige om hva det faktisk var i begynnelsen. Enkelte mente at det måtte være eksplisitt satanisk for å kvalifisere, og følgelig valgte noen grupper å distansere seg fra stempelet for å kunne utforske andre temaer i musikken sin (for eksempel beskrev Enslaved og Immortal seg som henholdsvis «episk metal» og det noe uheldige «holocaust metal»).
Svein Egil «Zweizz» Hatlevik fra Fleurety og senere Dødheimsgard forteller at de mente black metal er en sjanger med fleksible rammer. De tidlige sjangerdefinerende utgivelsene var jo ganske forskjellige fra hverandre i utgangspunktet – bare se på Darkthrone, som gikk fra det ville og brutale A Blaze in the Northern Sky, til det primitive og dissonante Under a Funeral Moon, til det hypnotiske og melodiøse Transilvanian Hunger. Fleurety og deres frender la vekt på et viktig etos fra begynnelsen av: Det skal være eget og individuelt, og hvis du ikke har noe annet å tilføre enn å følge en oppskrift, kan du like gjerne holde munn.
Les også: «Lords of Chaos» er (omtrent) ikke en film om black metal
MØRKE SAGTENNER
Koblingen mellom black metal og elektronisk musikk var også noe som skjedde lenge før Varg Vikernes kjøpte sitt første Casio-keyboard. Allerede i den spede begynnelsen fikk Øystein Aarseth skaffet en intro til Deathcrush fra den tyske synthpioneren Conrad Schnitzler, og samtidig gjorde de sveitsiske sjangergudfedrene Celtic Frost famlende forsøk med elektronikk på Into the Pandemonium.
Asker-gruppa Mysticum begynte å eksperimentere med trommemaskin ved en tilfeldighet. Med inspirasjon fra hard techno (de var like interessert i elektronisk musikk som heavy, og vanket stadig på house-fester), valgte de å programmere minimale beats og slå av «human feel»-funksjonen. Dette førte til en mekanisk og maskinell sound og gjorde dem til det første bandet som kunne kalles «industrial black metal».
Både Svein Egil Hatlevik og Kristoffer Rygg fra Ulver var også begeistret for blant annet legendariske Coil og den tidlige «electro-industrial» gruppa GGFH. Coil var opptatt av okkultisme og GGFH står for «Global Genocide Forget Heaven», så det er kanskje ikke så rart at det resonnerte hos heavyfolket.
I samme periode ble Fenriz fra Darkthrone lidenskapelig opptatt av house og trance, en interesse han også delte med Aldrahn fra Dødheimsgard. Trance og black metal er jo langt fra så forskjellige som man kanskje skulle tro: begge sjangrene er tungt basert på fysisk kraft, atmosfære og hypnotisk repetisjon. Allerede i 1992 ble Anders Odden fra death metal-bandet Cadaver med som gitarist i den industrielle synthpopgruppa Apoptygma Berzerk. Anders Odden forteller at miljøet for alternativ musikk i Norge var såpass lite på den tiden at det fantes få grenser, og han ble involvert med Apoptygma simpelthen fordi de delte øvingslokale og hang samme steder. Tidligere Emperor-bassist Mortiis gikk også bort fra metal, men ivaretok den mørke estetikken og tematikken i ren synthesizermusikk.
NYE HORISONTER
Eksperimenteringen i black metal eksploderte for alvor i 1997, med en nesten-supergruppe som inkluderte blant annet Kristoffer Rygg og Hugh Mingay fra Ulver pluss Hellhammer fra Mayhem kalt Arcturus. De skiftet brått stil, fra proggete symfonisk black metal til det fullstendig spinnville La Masquerade Infernale, et sirkus av et album der metal kolliderer med triphop, dub og klassisk musikk, med tung bruk av samples og elektronikk pakket inn i referanser til absurd teater. Gruppen Solefald debuterte også med The Linear Scaffold, som var inne på en del av de samme idéene.
Ulver hadde alltid vært et band med en åpen og eksperimentell musikalsk holdning, men på vanvittig ambisiøse Themes from William Blake’s The Marriage of Heaven and Hell var alle grenser sprengt, med både folketoner og black metal luket ut til fordel for trommemaskiner, elektronisk støy og prosessert gitar toppet med synging, snakking og nesten-rapping. På bandbildet i CD-bookleten poserer gjengen i dresser og solbriller ved en kul bil.
Det var en rekke faktorer som førte til den sprikende utviklingen. I tillegg til det nevnte «ha din egen stil»-etoset var det rett og slett snakk om en stor gjeng med en bred, dyp interesse for musikk. Når smaken deres begynte å dreie seg mer mot elektronika-innovatører som Aphex Twin og Dr. Octagon var det bare naturlig at dette ble gjenspeilet i musikken de lagde, særlig når denne utviklingen skjedde parallelt med at datateknologi ble mer utbredt og tilgjengelig. I tillegg var det et element av opprør.
Black metal-bevegelsen var selvsagt alltid preget av en rebelsk holdning, men etter hvert som scenen ble mer fragmentert musikalsk ble det også mer utflytende hva man opponerte mot. For den eksperimentelle fløyen handlet det om at lær, nagler og oppnedkors hadde blitt oppbrukt og kjedelig, så som en slags mot-motkultur ble det en greie å omfavne mer mainstream musikk. Det var ingen skam i å like og la seg inspirere av Björk og Massive Attack selv om det ble spilt på radio, og sluttresultatet når dette ble krysset med ekstremmetal var jo langt fra radiovennlig uansett.
I motsatt ende hadde du Aura Noir som ville gå vekk fra synthesizere og tilbake til åttitallsthrash og rå brutalitet, og Dødheimsgard, som opprinnelig ble startet som et slags sideprosjekt til blant annet det svært eksperimentelle Ved Buens Ende, der Yusaf «Vicotnik» Parvez fikk utløp for ønsket om å spille streitere black metal. Men innen Svein Egil ble med i Dødheimsgard hadde Ved Buens Ende dabbet av og en drastisk musikalsk utvikling begynt.
KORPORATIV ONDSKAP
Dødheimsgards 666 International var punktet der den kaotiske tidslinja av fucka metallmusikk virkelig eksploderte, og står fortsatt som det største monumentet til denne merkelige perioden. Det er en cyberdelisk labyrint av illsint black metal-riffing, hardrave og syrete utskeielser som fortsatt låter futuristisk. Samtidig som det var en naturlig kombo av bandets klubbete inspirasjonskilder var det også et forsøk på å modernisere og fornye black metal både musikalsk, estetisk og ideologisk. Corpsepaint gikk ut til fordel for fargerike drakter med tilhørende ansiktsmaling. Dyrkelsen av vikingtiden og det mytologiske mørket ble erstattet med ekte, psykologisk mørke i en moderne setting. Ondskapen ble legemliggjort som et firma, istedenfor demoner og sataniske sekter.
Fra fjernt til nærme, altså, både i tid og det personlige.
I 1999 var også Arcturus på ballen med et remix-album, Solefald ga ut sitt eget futuristiske manifest Neonism, Satyricon nikket også mot det industrielle på Rebel Extravaganza, Ulver gikk over til å lage helt elektronisk musikk, og på høsten kom Covenant med Animatronic, der de hadde skiftet navn til The Kovenant og bygget ut den symfoniske stilen sin med elektronikk og en ny visuell retning, der black metal ble krysset med cybergoth-moten som hadde oppstått i løpet av 90-tallet. Albumet inneholdt også en særs kontroversiell cover av Babylon Zoo-hiten «Spaceman». The Kovenant gikk bevisst inn for å opponere mot noe som hadde blitt en kjedelig standardmåte å lage musikk på, drite i regler, å fornye seg, samt å utforske mulighetene i den nye teknologien som hadde kommet.
Det var noe i luften. Det nye årtusenet var rett rundt hjørnet, og det er neppe tilfeldig at disse platene kom samme år som The Matrix (selv om mesteparten av musikken nok var mer eller mindre ferdig før den hadde kinopremiere i Norge).
MER FREMTID
Den fremtidsrettede ånden ble på ingen måte svakere de første årene av det nye årtusenet. Fleurety ga ut den svært eksperimentelle Department of Apocalyptic Affairs, der alle sjangerbegrensninger var kastet ut. Nok en gang var staten og kapitalen de nye demonene, og idéen var en byråkratisk etat som er ansvarlig for avvikling av apokalypsen (inspirert av William S. Burroughs, med tittelen lånt fra Sega-spillet Earthworm Jim).
Den kanskje mest kontroversielle utgivelsen kom fra selveste Mayhem. Grand Declaration of War var deres første fullengder siden Aarseths død, og omtrent så langt fra råskapen på de tidligere utgivelsene du kunne kommet. I stedet serverte de et kaldt, sterilt og mekanisk lydbilde, med kompliserte riff og en unik vokalstil der det ble snakket, deklamert og skreket om hverandre. Tore Ylvisaker fra Ulver stilte med støy og ambience, mens Anders Odden hjalp til å lage albumets største kvantesprang, den mer eller mindre rendyrkede triphop-låten «A Bloodsword and a Colder Sun».
Samtidig gjenopplivet Odden sitt gamle band Cadaver som Cadaver Inc, med en nettside som hevdet å være for et ekte firma som solgte alibier for og opprydning etter mord, komplett med telefonnummeret «1-888-BODYBAG» som ledet til den amerikanske avdelingen til plateselskapet Earache. Nettsiden fikk stor oppmerksomhet og ble utropt av Yahoo til en av de beste humorsidene på nett. Dessverre viste det seg å være et større publikum for svart internetthumor enn ekstremt aggressiv death metal.
Mayhem og Cadaver var ikke de eneste gamle traverne som moderniserte seg. Snorre Ruch var med sitt band Thorns en ekstremt viktig pioner for den tidlige fasen av norsk black metal, før han havnet i fengsel for medvirkning til drapet på Aarseth. Da han slapp ut kom også Thorns tilbake, men snarere enn å gjenoppta den gamle stilen ble det første ordentlige albumet til bandet nok en reise inn i dehumanisering og virtuell virkelighet (de gikk faktisk så langt som å sample dialog fra The Matrix). Samoth fra Emperor skiftet navn til Zamoth, startet bandet Zyklon og gikk på debutalbumet World ov Worms all in med Matrix-stilen: biomekanisk mareritt på forsiden, bandfoto der det ble posert med gønnere og raske shades på baksiden.
Les også: Forvirret Coachella-vlogger ender med et uhell opp på Aphex Twin-konsert
«EVERYTHING THAT HAS A BEGINNING HAS AN END»
Bortsett fra et par plater var bevegelsen rundt 2003 omtrent klar for å erklæres død, nesten like plutselig som den hadde oppstått. Arcturus, Dødheimsgard og Solefald fortsatte i sitt snodige hjørne, men for de fleste andre ble det back to basics. Kanskje det bare ble for mye på en gang. Kanskje alle ble skuffet av The Matrix-oppfølgerne. Kanskje var det mange som hørte den nye «black ‘n roll»-retningen på Satyricons Volcano og luktet pengene. Uansett var dette mer eller mindre spikeren i kista for store, samlede utviklinger i norsk black metal. Heretter gikk mer eller mindre hvert band i hver sin retning.
I ettertid kan man kanskje se den industrielle bølgen som en evolusjonær blindvei, men idéene har levd videre. Shining var innom lignende farvann på Grindstone og Blackjazz, mens det bisarre albumet The Ark Work av den kontroversielle amerikanske gruppa Liturgy gjorde et slags forsøk på en lignende oppdatering av black metal for 2010-tallet. Kovenant la grunnlag for sub-subsjangeren «cyber metal», og det finnes en hel nisje av band som omtales som «avantgarde» til tross for at de omtrent utelukkende kopierer Arcturus og Mr. Bungle. Det var også en enorm bølge av kommerst orientert metalcore som forsøksvis kastet inn autotune, trancebeats og dubstep-drops i musikken sin, men akkurat DEN fasen kan vi godt late som om aldri skjedde. Det som derimot er interessant er hvordan metal har blitt omfavnet som inspirasjonskilde av utenforstående.
Metal har alltid vært annerledes. Det er få som bare er litt interessert i det. Du er enten inne eller ute. Derfor har metalfolket, både musikere og fans, ofte fremstått som noe desperate etter å bevise at de faktisk liker musikk uten tung gitar også. På den andre siden har metal mer blitt appropriert som visuell estetikk, en hipp identitetsmarkør du kan vise fram med t-skjorter og namedrops, som gjerne blir møtt med forakt og mistanke fra de innvidde. Samtidig er det flere artister utenfor metallen som har gjort alvor av sin beundring for musikken.
Dette er selvsagt ikke helt nytt, men det har blitt mer utbredt. The Soft Pink Truth, soloprosjektet til Drew Daniel fra Matmos, ga ut en konseptuell elektronika-plate med tolkninger av black metal-låter i 2014. Oneohtrix Point Never flørtet med heavy på Garden of Delete, Deafheaven har for alvor gjort skriking og blastbeats tilgjengelig for et indierockpublikum, og du kan høre ekko av Slipknot og Darkthrone om hverandre hos bråkete internettrappere.
Metal har kanskje ikke utviklet seg noe voldsomt på en del år, men det kan det hevdes at det knapt er noen sjangre utenom hiphop og elektronisk musikk som har. Kulturarven lever hvertfall videre. Hvem vet, kanskje det neste albumet til Grimes kommer til å høres ut som 666 International?
Kanskje vi endelig er klare.
Denne teksten er basert på samtaler med:
Svein Egil «Zweizz» Hatlevik (Fleurety, Dødheimsgard)
Yusaf «Vicotnik» Parvez (Ved Buens Ende, Dødheimsgard)
Robin «Dr. Best» Malmberg (Mysticum)
Benny «Herr General Cerastes» Laumann (Mysticum)
Amund «Psy Coma» Svensson (Covenant)
Anders Odden (Apoptygma Berzerk, Cadaver)
LYTTELISTE:
Dødheimsgard – 666 International
En av de sprøeste platene i norsk musikkhistorie, et evig fascinerende verk, overbelastning av synapsene.
Mysticum – In the Streams of Inferno
Hakket mer polert enn demoene, en krysning av både black metal og industriell elektronikk på sitt mest primitive og nådeløse.
Mayhem – Grand Declaration of War
En tidvis frustrerende men vanvittig unik reise inn i dehumanisering via ufattelig knotete riff. En million sterile skalpeller i hjernen.
Ulver – Perdition City
Gutta legger gitarene på hylla og utforsker elektronisk musikk gjennom et futuristisk noir-rammeverk. Også for en røst han Rygg har, a gitt!
Les også: Varg: – Guidelines og regler er fascisme
The post Den siste innovative perioden i norsk metal er glemt appeared first on NATT&DAG.