Som del av programmet for 2019 viste filmfestivalen Oslo Pix den skotske filmen Beats regissert av Brian Welsh. Bakteppet for filmen er den ulovlige rave-scenen i Storbritannia på nittitallet, og den politiske kampen som resulterte i dens seige endelikt. I filmen følger vi det besværlige bestevennskapet til tenåringsguttene Spanner og Johnno, som har lite til felles annet enn at de liker technomusikk og ikke trives spesielt godt hjemme.
Når de hører rykter om et rave via en piratradiokanal bestemmer de seg for at dit må de, koste hva det koste vil. Spanner, som er urokråka av de to, stjeler penger fra den kriminelle storebroren sin, og off they go. Rave to the … Grave.
I 1994 vedtok det britiske parlamentet endringer i straffeloven som la ytterligere føringer for sømmelig oppførsel i offentlig rom. Lovendringene muliggjorde økte straffer for «antisosial» atferd, nærmere bestemt å danse i større grupper til repetitiv musikk. Soundtracket til Beats er kuratert av Glasgow-DJen JD Twitch og inneholder også naturligvis Autechres velkjente forsøk på å omgå denne loven ved å produsere dansemusikk som ikke kan defineres som repetitiv, med tracket «Flutter».
Beats oppfordrer publikum til å felle tårer over spilt melk og spilte plater. Men ingenting vanner ut rave-ånden mer enn å gjøre den til museumsgjenstand.
TRER MAN INN i den elektroniske dansemusikkens domer i våre dager, vil man raskt oppdage en passe lang liste av vedtekter og kulturelle oppfatninger som man bør kunne, enten man er DJ, produsent eller musikkinteressert danser. Rave-sentimentaliteten; den sterke sorgen over ravekulturens død og undergrunnens undergang, er den mest betydningsfulle delen av denne doktrinen.
Beats føyer seg inn i en ulenkelig rekke av produksjoner som både hedrer og minnes ravebølgen på nittitallet, alltid med et tydelig «alt var bedre før»-sinnelag. For med moraliserende voksnes fordømmelse og myndighetene og politivesenets tydelige angrep på kulturen, og har bølgen blitt idealisert som en politisk motstandsbevegelse.
Her er det flere paradokser. For desto flere som er på festen primært av politiske grunner, desto mer slutter det å være en fest. Og desto mer rave-nostalgiske vi er, jo mer nåtidens unge ravere oppfordres til å lengte tilbake til en tid de strengt tatt aldri var en del av, jo mer vil dansemusikkens opprinnelige essens vannes ut. Konservatisme samsvarer dårlig med den eksperimentelle elektroniske dansemusikken, som alltid hadde i oppdrag å sprenge seg inn i fremtiden.
Les også: Det britiske technostjerneskuddet Happa er endelig gammel nok til å klubbe
TECHNOSCENEN HAR i sin helhet blitt mer nostalgisk de siste tre årene. I 2018 florerte det i breakbeats og 2019 har for alvor vært året hvor trancen kom for å bli. Den samme bølgen vil opplagt også kunne skylle med seg unikum av sjangre som gabber, powerstomp, hardstyle og kanskje til og med mákina (spansk form for hardcore-techno som av og til kan minne om polyringetoner).
Ettersom innovasjonen i den berlinske minimal-technoen i lang tid har sunget på siste verset er dette kult å se. Lengselen etter det som en gang var bør likevel ikke helle over i en tro på at alt har gått tapt.
Ideen om at kulturen og mentaliteten døde en gang på slutten av 90-tallet er misvisende, når betingelsene som i utgangspunktet skapte ravebølgen aldri forsvant. Grobunnen har muligens aldri vært bedre.
DER SAMFUNNET lener seg i autoritær retning fortsetter rave-bevegelser å skyte frem som troll i eske. CXEMA-prosjektet i Kiev startet som en bølge av ulovlige fester som indirekte knyttes til opptøyene som fulgte myndighetenes vending vekk fra EU til fordel for tettere bånd med Russland i 2013. Blade and Beard-prosjektet i Iran arrangerer hemmelige acid-house-fester langt ute i ørkenen, flere kilometer vekk fra Teheran der vestlig musikk er strengt ulovlig. Det rapporteres også om en blomstrende ulovlig technoscene i de oppstykkede palestinske områdene på Vestbredden, under mildt sagt krevende omstendigheter, arrangert av den palestinske aktivisten, Odai Masri.
Disse festene er ikke eksplisitt politiske, men har tydelige undertoner av protest. Det handler om grunnleggende liberale idealer som bevegelsesfrihet og det å nekte å underkaste seg Det Moralsk Riktige Levesettet. Det er med andre ord grunn til å tro at de beste festene i verden arrangeres i en bortgjemt kjeller i Nord-Korea, selv om vi aldri vil få vite om det stemmer.
Mange fortsetter likevel å sørge over ravekulturens død, og forklarer det med at utelivsinstitusjoner og festivalarrangører effektivt henter elementer fra den ulovlige festscenen med profitt som mål for øye. Det er utvilsomt en sannhet i det. Klubber og festivaler tjener gode penger på å bevisst innrede dansegulvet som om det skulle vært et skittent industrilokale.
Samtidig er det uriktig å ilegge vår generasjon andre motiver for å feste i helgene enn de magetopp-kledte midtskillene på nittitallet. Her spiller nostalgien oss et puss. Ungdom tiltrekkes av kaos og eventyr uansett tid og sted. Et uttrykk for dette kan like godt være å bruke rusmidler og danse usunt lenge til forstyrrende lydbilder. Å forklare raving som et bestemt politisk og filosofisk standpunkt kan med andre ord være riktig i noen tilfeller, men unødvendig komplisert i andre. Ravekultur kan like godt være et uttrykk for noe barn gjør for å bli voksne, eller noe voksne gjør for å føle seg som barn igjen.
Les også: Må artister i dag genierklæres ved første SoundCloud-post for å lykkes?
HER TIL LANDS svømmer vi heller ikke i lovlige muligheter til å dyrke rave-ånden. Vi har kommersialisert russetid og sniktitt på Boiler Room via mors iPad. Utelivet er svindyrt. Dersom man under 23 kan man også glemme å slippe inn på steder som har andre ambisjoner enn å selge mest mulig alkohol til flest mulig mennesker. Stedene som faktisk har ambisjoner om noe mer tvinges til å stenge i det stemningen nettopp har rukket å bli god.
Heldigvis har vi et knippe gode ulovlige initiativer i dagens Oslo som holder idealismen i hevd. Her koster det ikke over hundrelappen å få være med, og fortjenesten går til å gjøre neste fest enda bedre enn den forrige.
Disse initiativene bør ikke først og fremst sees som et ekko fra fortiden. Det er ikke en haltende imitasjon av nittitallet i Storbritannia eller uttrykk for falsk nostalgi man er aldersbetinget berøvet fra å ha. Det er nåtid.
Å kjenne sin historie er viktig i alle musikkscener, også den elektroniske. Historien holder flokken sammen. Enda viktigere er det likevel at musikken fortsetter å respondere på samtiden uten å reduseres til et politisk uttrykk. Ideen om at tankesettet, ånden, kulturen eller hva man velger å kalle det, kun eksisterte noen få år på slutten av forrige århundre gjør nostalgien hul. Vekstbetingelsene har aldri vært bedre. Verden er fortsatt fucka og ungdommen stadig fandenivoldsk. Ikke hør på den bitre gubben som roper at alt var mye bedre før. For om du hører på ham får han rett. Og ikke se Beats.
Les også: Varg: – Guidelines og regler er fascisme
The post Ingenting vanner ut rave-ånden mer enn å gjøre den til museumsgjenstand appeared first on NATT&DAG.