Bør podcaster underlegges en slags Vær Varsom Plakat, spurte jeg i VG i januar. Aldri hadde jeg trodd at debatten som fulgte, ville blottlegge et sykdomstegn i hele den norsk debattkulturen.
Under tittelen I Tusvik og Tønnes verbale gapestokk Hvorfor skal podkaster få være et slags frirom der man kan si hva man vil om folk? beskrev jeg det jeg mener er et problem for podkaster: Hvorfor skal det være lov å si ting om andre mennesker i en podkast, som det ikke er lov å offentliggjøre i andre medier?
Les også: DEBATT: – Noen har bæsja i andedammen, skriver Mina Ghabel Lunde
Det burde være et greit anslag til en god diskusjon, tenkte jeg i mitt naive sinn. Men jeg var ikke forberedt på at Tusvik og Tønne ville hoppe bukk over hele diskusjonen, og heller sette fansen sin på meg.
I stedet for å snakke med meg, ba nemlig Tusvik og Tønne lytterne sine om sende meg meldinger om hvor bra podkasten deres var og hvor feil jeg tok. At to kvinner som er så vant til kjipe kommentarer i egne kanaler, ba sine egne fans gjøre det samme mot meg, var overraskende. Jeg hadde trodd på en mye mer konstruktiv reaksjon. Tusvik og Tønne gjorde derimot alt for å spore av og kvele diskusjonen, som Tusvik sa til DN i sommer:
– Jeg går aldri i debatt i Dagsnytt 18, for eksempel.
– Hvorfor ikke?
– Jeg tenker at nå har jeg sagt mitt, jeg har brukt så mye tid fra familien min på dette, jeg kan ikke ta debatten videre.
– Så for deg stopper det når du har skrevet eller snakket om det?
– Ja. Ferdig. Nå må noen andre fortsette der jeg slapp.
Dette er en luksusposisjon få forunt. I stedet for å møte meg til debatt satte Tusvik og Tønne seg godt til rette i studioet neste uke og gjorde narr av meg i podkasten. Jeg hadde forventet meg mer av to høyprofilerte komikere med uttalt feministisk ståsted. Enda mer overrasket ble jeg derfor i forrige uke da jeg så at både Tusvik og Tønne hadde gått med på å sitte i et panel under Radiodagene tittelen: Alt er lov i krig og kjærlighet (– og podkast?)
Jeg ble litt paff. Dette var problemstillingen jeg lanserte, og nå hadde de plutselig sagt ja til å diskutere det, men uten noen motdebattanter fra den gang. Programbeskrivelsen ble avsluttet med: «Tusvik & Tønne» kommer. Sigurd Flæten Øygarden fra «Koht vil leve» kommer. Ekspert på ytringsfrihet Jon Wessel Aas kommer. Kommer du?
Nei, jeg var definitivt ikke bedt om å komme, og hadde arrangørene bedt meg hadde antagelig de to første trukket seg.
Nå synker ikke livskvaliteten min betraktelig ved at jeg ikke får diskutere mot Tusvik og Tønne, på mange måter er jeg glad til, en runde til med Phung-folkets innboks-invasjon frister lite.
Men Tusvik og Tønnes «svar» på min kritikk har med all tydelighet vist meg at debatter kan manipuleres, kveles og ignoreres. Profilerte personer kan bruke sin status til å styre kritikken og lede debatten.
For noen uker siden beskrev redaktør i M24, Erik Waatland, hvordan han ikke fikk stille opp til debatt på NRKs Ukeslutt likevel, fordi ingen av de han hadde kritisert ville stille opp. Det samme kan en rekke andre skribenter melde. Hvis noen nekter å stille opp blir debattene som oftest avblåst, fordi redaksjonene tar Vær Varsom Plakaten og konseptet med samtidig imøtegåelse seriøst.
Les også: DEBATT: – Klimakrisen er en feberfantasi
Blir noen kritisert har de rett til å svare for seg, men nå ser det ut som om de mektige har funnet et gyllent smutthull: Hvis de nekter å stille opp blir hele debatten avlyst i stedet. Det har de alt å tjene på.
Dagsnytt 18 har lenge påpekt problemet, deres løsning er ganske elegant, de leser rett og slett opp navnene til alle som har blitt bedt om å stille, men sagt at de «ikke kan». Det er en måte å adressere problemet på, men det forsvinner ikke av den grunn. De kjente og mektige i Norge har kommet i en posisjon hvor de kan heve seg over enhver kritikk ved enkelt å greit nekte å stille opp. Er det et sunt debattklima? Nei, det er et sykt et.
The post KOMMENTAR: – Debattdiktatorene appeared first on NATT&DAG.