Den siste måneden har vi lett etter bra og norsk film fra 2019. Vi har gått på kino jevnt og trutt i hele år. Vi har gått runder innad i redaksjonen, sett over lista over alle prosjektene Filminstituttet har gitt støtte til (anbefales for underholdningens skyld!), og prøvd å få oversikt over prosjekter som ikke har fått støtte.
Men vi finner ikke stort. Vi har derfor måttet velge å gå alternativt til verks når vi skal velge ut nominasjoner til Årets Beste Film.
Vi i NATT&DAG er nesten uten unntak uenige med resten av landets kritikere om hvilke norske filmer som har fortjent femmere og seksere i 2019. Det har heller ikke rullet noe over skjermene i løpet av året som har blitt misforstått, og slaktet på feil grunnlag.
I år har det kommet én ordentlig bra, norsk film.
Alle vet at norsk film har blitt bedre det siste tiåret. Nordmenn går oftere på kino for å se norske filmer. Oslo 31. August vil for alltid være et vannskille mellom det gamle, corny, og det nye, troverdige, et tegn på at vi endelig har klart å komme oss opp på en internasjonal standard for hva filmspråk gjelder.
Derfor virker det som det har blitt vanskeligere for kritikere å skille klinten fra hveten. Filmene ser bra ut, og de mottar god kritikk, selv om det kunstneriske prosjektet, selve kjernen i filmen, er dypt uinteressant.
Hva skyldes dette? Hva er det som gjør at vi mangler filmskapere med ordentlige visjoner? Slipes særpreget vekk i bryråkratiet? Bør støtteordningene være mer komfortable, mindre privatiserte? Eller mer privatiserte, så filmkunstnerne som har noe på hjertet utover å knuse Postgirobygget blir mer sultne? Eller har 2019 bare vært et spesielt kjedelig filmår av helt tilfeldige årsaker?
Uansett gjør ingen av forklaringene denne situasjonen noe bedre. Det er kjipt ikke å kunne nominere tre filmer til Osloprisen, men det er riktigere å gjøre enn å løfte frem noe vi ikke står inne for.
Noe vi kan stå fullt og helt inne for er årets eneste nominasjon til Årets Beste Film: Dag Johan Haugeruds Barn.
Barn
Regi:Dag Johan Haugerud
Vi må innrømme at traileren ikke var ikke særlig lovende. Den var full av underfundige one-linere som liksom tar nordmenn på kornet, og ga inntrykk av en selvtilfreds satire man kan humre av. Nei takk!
Heldigvis viste Dag Johan Haugeruds Barn å være noe helt annet.
Et barn tar livet av et annet barn, og de voksne – er de kanskje barn de også? – famler i møte med tragedien. Foreldrerådets arbeidsutvalg diskuterer om man skal godta å være «avhengig av et amerikansk storkonsern som Facebook for å uttrykke sorg». Snart viser det seg at fedrene til de to barna er henholdsvis AP- og FrP-politiker, og at Haugerud klarer å motstå å gjøre for mye ut dét, er nesten i seg selv prisverdig.
Joda, filmen tar nordmenn på kornet, men Haugerud er selvsikker nok til å gjøre det på en mer dempet og subtil måte enn vi ofte ser hos norske film- og serieskapere. Å plassere den typiske norske middelklassekomedien i en dypt tragisk ramme er det som gjør at Haugerud klarer (for det aller meste) å balansere mellom latter og gråt. Hvis man trenger å bli minnet på at vi alle fortjener omsorg, uansett hvor patetiske og tåpelige vi er, er dette riktig film å se.
Og sist men ikke minst har vel Groruddalen aldri sett så nydelig ut som den gjør her.
Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte her!
For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!
The post Osloprisen 2019: Dette er den eneste nominerte til Årets Beste Film appeared first on NATT&DAG.