VERDEN ER dramatisk forandret siden Norge sa nei til EU-medlemskap i 1994. Den gang hadde vi uansett plass på vinnerlaget, i en verdensorden som ble formet av Vesten, og særlig av vår nærmeste allierte, USA. I dag er dette fellesskapets globale innflytelse kraftig svekket. Dette skyldes delvis at nye stormakter med et radikalt annerledes syn på verden styrker sin makt, delvis at Vesten selv er splittet.
USA under Donald Trump er faktisk blitt en direkte trussel mot norske og europeiske verdier og interesser.
Les også: Debatt: – Venstresiden er naive overfor politiets maktbruk på rusfeltet
Utviklingen setter det europeiske felleskapet i et helt annet lys. Hvis du vil ha en rettsbasert internasjonal orden, må du nå sette din lit til EU. Hvis du vil redde verden fra en klimakatastrofe og bevare artsmangfoldet, ser EUs lederskap ut til å være avgjørende. Hvis det historiske prosjektet for utbredelse av demokrati og menneskerettigheter ikke skal forvitre i takt med at FN blir stadig svakere, er det bare EU som har både viljen og styrken til å kjempe imot.
Det er ikke tilfeldig at de argeste EU-kritikerne i dag kommer fra ytre høyre.
FRA Å HA vært et fredsprosjekt, og etter hvert et økonomisk prosjekt, er det i dag en bred politisk dagsorden når medlemslandene møtes i Brussel. Nye regelverk styrker nå den sosiale dimensjonen, etter flere tiår med vekt på handelsliberalisering. EU går i klinsj med verdens største bedrifter for å bekjempe skatteunndragelse. EU innfører massive lovverk for å styrke vårt personvern på bekostning av de digitale gigantene. Samtidig koordinerer EU-landene seg på utenriksfeltet, for å kunne spille en tyngre global rolle.
Samlet fremstår Den europeiske union stadig mer som en forsvarer av det samfunnet vi europeere håper å kunne bevare i en truende verden.
Det er en utbredt oppfatning i Norge i dag at unionen befinner seg i en dyp krise, for ikke å si flere dype kriser, som fellesskapet kanskje ikke overlever. Nasjonalisme, populisme, Brexit og kanskje særlig flyktningkrisen og finanskrisen har fått mange til å konkludere med at EU fremstår som et mislykket prosjekt. Men EU er ikke årsaken til nasjonalismen og populismen – tvert imot et vern mot den.
EU skapte ikke flyktningkrisen, men representerer vårt beste håp hvis vi skal finne en balanse mellom humanitære hensyn og kontroll over migrasjonen. Den kontroversielle håndteringen av finanskrisen, hvor landene i nord tilsynelatende herset med landene i sør, skjedde ikke i EUs regi. Selv det radikale SYRIZA-partiet i Hellas ønsker å beholde fellesvalutaen i fremtiden, og nye land står i kø for å innføre den.
«Ja vel, alt dette sier du fordi du er EU-tilhenger», vil noen innvende. Men spør deg selv hvorfor det hele ikke faller sammen.
Hvorfor er det ingen som følger britene ut? Hva er grunnen til at EU-borgere flest ikke bare er EU-tilhengere, men at oppslutningen om felleskapet steg ytterligere etter Brexit? Over 2/3 av EU-borgerne er nå positive til sitt lands medlemskap. Er det ikke egentlig de som beskriver EU som et kaos, eller som stadig spår EUs undergang, som har et forklaringsproblem?
LES OGSÅ: Osloprisen 2019: Her er de nominerte til Årets Stemme
I NORGE har vi lang tradisjon for å kun forholde oss til noen få problematiske sider ved EU-samarbeidet. Hadde vi vært medlemmer med stemmerett og ikke bare passive lovtakere, ville vi blitt tvunget til å forholde oss til bredden i samarbeidet og trolig fått mer forståelse for unionen som prosjekt. Lenge var det arbeidsmigrasjon og sosial dumping vi holdt fokus på, men temaet er i ferd med å miste noe av brodden etter at polske lønninger har steget så mye (i stor grad pga Polens EU-medlemskap) at færre polakker vil jobbe utenlands. Nå ser vi at norsk EU-skepsis dreies mer mot energipolitikken, som mange foretrekker å se i et konspiratorisk lys.
Den massive norske EU-motstanden har noe gåtefullt over seg. I alle andre europeiske land er det brede politiske sentrum, som tilsvarer feltet fra SV til Høyre i Norge, i hovedsak sterke EU-tilhengere. Men meningsmålinger viser at andelen nordmenn som sier ja til EU har økt de to siste årene.
Kanskje er det så ille fatt at vi om noen år må rydde rom i offentligheten for den svært ubehagelige og opprivende EU-debatten en gang til.
Sten Inge Jørgensen er en av tre nominerte til Osloprisen for Årets Stemme. Her kan du lese mer om de nominerte og stemme på din favoritt.
The post Debatt: – Vi må tørre å snakke om Norges plass i Europa igjen appeared first on NATT&DAG.