MYE TYDER PÅ at det har rablet fullstendig for Grimes. I de fem årene som har gått siden Art Angels kom ut har det ikke vært så mye musikk å snakke om, men til gjengjeld svært mye eksentriske utspill i sosiale medier om anime, Dark Souls, å skifte navn til bare «c», eksperimentell øyekirurgi som kur for vinterdepresjon og ikke minst kjærlighetsforholdet til Elon Musk (hun gjorde det også nylig offentlig at hun er gravid via et lett forstyrrende manipulert toppløsfoto, men det er i skrivende stund uklart om Musk er faren).
Comebacksingelen «We Appreciate Power» var et ugjennomtrengelig forsøk på å kombinere nordkoreansk pop og Marilyn Manson. Det så en liten stund ut som om popindustrien og Silicon Valley hadde forvandlet kunstpop-heltinnen bak «Oblivion» – muligens 2010-tallets beste låt – til den sprø troféhustruen til Reddits favoritt-gründer.
NÅ SOM DET etterlengtede albumet endelig er klart kan vi med glede konstatere at å bli sprø har gitt hakket bedre musikalsk uttelling for Grimes enn det gjorde for Kanye. Miss Anthropocene har et slags konseptuelt rammeverk som, i likhet med de fleste gode konseptuelle rammeverk, kanskje er litt vanskelig å forstå for andre enn artisten selv.
Så vidt jeg har forstått referer tittelen til en skikkelse som legemliggjør menneskeskapte klimaendringer i form av en slags gudinne/popstjerne/superskurk, som later til å være det Grimes går inn for å være selv for tiden også, med intensjoner om å rette oppmerksomhet mot miljøkatastrofe ved å lage popmusikk av det. Den er grei, du!
Dette er typen konsept som veldig lett kunne gått på trynet, men i mine ører lykkes Grimes særdeles godt i å fange tidsånden. Miss Anthropocene er gjennomsyret av mørke og desperasjon fra start til slutt, men klarer faktisk å være morsomt å høre på samtidig. På Art Angels viste Grimes hvor spennende pop blir når du har en viljesterk kvinnelig auteur bak rattet i stedet for en brigade av bransjetryner og fokusgrupper. På denne platen videreføres dette samtidig som den mer innadvendte følelsen fra de tidligere platene hennes kommer inn igjen.
SOM SÅ MYE moderne konsept-drevet pop og elektronisk musikk dykker Grimes dypt i idéen om å forene det smakfulle og artsy med mainstreampop, lavkultur og teite, halvglemte trender. Det er nemlig en tidsperiode som henger like tungt over Miss Anthropocene som nåtiden: nittitallet. I tillegg til at de atmosfæriske elementene av new age og drømmepop som gjennomsyret platene før Art Angels er tilbake for fullt, flørter mange av låtene med klare elementer av grunge, industrielle beats, triphop og musikken du hører i bakgrunnen når noen er på nattklubb i en halvgammel scifi-film. Det er en herlig gotisk retrofuturisme som gjør materialet like gøy som det er tungt, og blandingen av stemninger fanger tidsånden bemerkelsesverdig godt.
Dette er ekte undergangspop, full av ambivalens – det føles som Grimes argumenterer for å redde jorda og nihlistisk omfavnelse av apokalypsen om hverandre. Miss Anthropocene er en plate full av motsetninger og variasjon som nytes best som en helhet. Etter en åpning med to tunge, elektroniske låter brytes stemningen av «Delete Forever» der Grimes høres ut som en suicidal Idol-vinner ledsaget av banjo og strykere som later til å være et levende symbol for det naturlige, den gamle verdenen vi er i ferd med å miste.
DERETTER FÅR VI to låter med energisk cyberpunk-pop etterfulgt av en låt som høres ut som den er skrevet til en musikal, så de to mest rocka låtene på albumet, og til slutt en bittersøt konklusjon som får meg til å tenke at hun muligens benyttet anledningen til å se Neon Genesis Evangelion igjen da det kom på Netflix – «The fate of destruction is also the joy of rebirth», heter det der.
Det virker som om Grimes er enig.
The post «Miss Anthropocene» er en plate full av motsetninger og variasjon appeared first on NATT&DAG.