Hvor mange sider av en baseballroman kan man lese uten å ha kjennskap til sportens grunnleggende prinsipper? Emily Nemens’ romandebut The Cactus League viser at det er mulig å lese alle, også for den som ikke er interessert i sport. For her er det ikke selve sporten som står i sentrum, men situasjonene som oppstår når mennesker samler seg om sporten, med alt den byr på av press og forventninger.
Velkommen til Scottsdale, Arizona! Det er her det Los Angeles-baserte baseballaget The Lions holder til under sesongoppkjøringen, med sitt flunkende nye treningsanlegg Salt River Fields. Disse seks ukene inntar hele baseballapparatet ørkenbyen: trenere og spillere med sine baseballfruer som befester sin posisjon som nettopp baseballfruer ved å arrangere direct marketing-kvelder (bare med truser i stedet for overflødige kjøkkenprodukter i plast). Her innlosjerer de seg i sine moderne, arkitekttegnede feriehus med for mange bad, marmorbenkeplater og flotte fasader. Og det er nettopp det det er: fasader.
Les også: «Uncanny Valley» er et fascinerende innblikk i ideologien som former samtidens techindustri
The Cactus League består av ni fortellinger med hver sine hovedpersoner som på ulike måter er knyttet til laget The Lions og deres beste spiller, Jason Goodyear. Alle er opptatt av Goodyear, som er av typen alle menn vil være som ham, og alle kvinner vil være med ham – en mann med en kontrakt verdt 150 millioner dollar og som Nike kanskje skal kalle opp en skomodell etter. Han er en stillfaren, kjekk fyr uten synlige tatoveringer, som aldri ville stilt i bare trusa i en reklamekampanje, noe den første fortellingens hovedperson påpeker. Men han har en tatovering skjult under skjorta, og ja, den er et bilde på at det er mørke ting som skjules under overflaten.
I boka møter vi blant andre en aldrende trener som bekymrer seg for nært forestående pensjon, en nyinnkjøpt spiller som ikke er så god som alle trodde han skulle være og en fraskilt kvinne i midten av førtiårene som jakter kroppslig kontakt med unge baseballspillere. Med bredden i persongalleriet sørger Nemens for å angripe flere temaer: maskulinitet, seksualitet, helse, skjønnhet, sjalusi og økonomi. Etter hvert blir det tydelig at temaene på en eller annen måte knyttes til forfall, og spesielt fasadenes. Gjennom hvert kapittel avkler forfatteren The Lions’ nære og fjerne venner, lag for lag, slik at leseren til slutt skjelner usikkerheten hos de som klamrer seg til sportslige bragder og fete lommebøker.
Forfallet skildres med humor. Nemens vender på forslitte uttrykk: det vanlige «before the shit hit the fan» blir her «before the shit really hit the oscillating fan». Nemens er også morsom når karakterene beveger seg ned i det dypeste dypet, og avreagerer på de ynkeligste måter. For eksempel når en av de eldre karakterene ser sin nylig frastjålne Cadillac, for så å slå løs på den med en baseballkølle.
Det er utenfrabetraktningene til en sportsjournalist som innleder alle de ni kapitlene i romanen. Som forteller zoomer han med disse mellomspillene inn på og ut fra de ulike sidene ved baseballen, menneskene og livet, og drar store og små linjer – som å sammenligne Arizonas geologiske historie med sportens gang: «rocks for jocks». Det er også her det blir tydelig at forfallet og Jason Goodyear er de røde trådene som alle karakterene tangerer. Det er et klokt valg av Nemens å sette handlingsgangen på pause med disse introduksjonene, fordi det skaper sømløse overganger mellom de ulike fortellingene, samtidig som leseren får pust i bakken mellom all dramatikken. Sportsjournalistens bemerkninger mellom kapitlene kan også leses som pauser mellom omgangene i baseball, og det er neppe tilfeldig at det er ni kapitler, for det er, som jeg nå har lært, ni omganger i et spill baseball.
Les også: – Hvis psykedelia er mer effektivt mot depresjon enn antidepressiva må det dekkes av helsevesenet
The post «The Cactus League» skildrer forfall med humor appeared first on NATT&DAG.