Hovedpersonen i Christian Petzolds Undine jobber som omviser på et museum for byutvikling. Hun (Paula Beer!) er iferd med å slå opp med kjæresten da en vann-relatert hendelse (et akvarium går i tusen knas) fører henne sammen med en ny mann, den Joaquin Phoenix-aktige Christoph (Franz Rogowski). Han jobber som dykker (også vann-relatert!) og vil vise seg å være en kjærlig om enn vel intens kjæreste. Kan det vare? Én ting kan sies: Eldgammel trolldom skal ha et ord med i laget.
UNDINE ER EN kjærlighetshistorie. Det er også en historie om hvordan vi er i elementenes vold, alltid underlagt instinktene som til enhver tid finner det for godt å tvinge seg fram i oss. Men det er også en historie om fortid, om hvordan vi forholder oss til minner, om hvordan gode og dårlige tider lever videre i oss.
Men filmen, gjør den det? Tja. Er den ikke smått forglemmelig? Sikkert er det i alle fall at plottet havner i bakgrunnen, og at det sentrale i stedet idéene, symbolikken og temaene som dukker opp fra overflaten.
Det starter med tittelen.
LES OGSÅ: «Kunstneren og tyven» er norsk dokumentar på sitt beste
EN UNDINE (eller ondine) er ifølge gammel folketro en slags vann-fe eller -nymfe som gjennom sitt nære forhold til vann har stor og destruktiv makt over menn. Et tysk folkeeventyr forteller om en undine som er både vakker og udødelig, men som mister disse egenskapene idet hun blir gravid med en mann. Mannen mister etter hvert interessen i takt med at skjønnheten hennes forsvinner, og da undinen til slutt ser mannen i hendene på en annen kvinne, forbanner hun ham; hvis han sovner mister han evnen til å puste. Dette eventyret har også gitt navnet til en sykdom, ondines syndrom, der pasienten mister evnen til å puste i søvne. Og ikke nok med det, skal en tro Paracelsus alkymistiske teorier er en undine en såkalt elementærånd, som råder over det våteste av de fire elementene. Det er derfor ikke tilfeldig at filmen Undine er satt til Berlin, byen som ligger midt i et gigantisk våtmarkområde, og som ble grunnlagt som trygg havn for handelsreisende europeere for 800-900 år siden. Men hvor trygt er det egentlig i Berlin?
«Det er fint skuespill – skal man driste seg til å bruke ordet nært mon tro?
Tider henrulle, heter det jo, og er det noe sted det er spesielt sant er det Berlin. Det gamle slottet i byens historiske sentrum, som Undine snakker om i omvisningene sine, er sentralt for filmen. Slottet ble bombet under andre verdenskrig og senere revet av Øst-Tyskerne for å gi plass til det sosialisme-modernistiske signalbygget Palast der Republik (Republikkens palass) som innenfor de oransje vindusflatene huset DDRs parliament. Bare to uker før Tysklands gjenforening ble palasset erklært helseskadelig (asbest!), og foruten en konsert med Einsturzende Neubauten og en utstilling med den 8000-mann store, og 2000 år gamle, terrakotta-hæren som ble oppdaget av noen kinesiske bønder i 1974, stod bygget tomt helt til det på 2000-tallet ble jevnet med jorda. Fra ruinene samlet man 30 000 tonn stål og sendte det til Dubai. De trengte materialer til verdens høyeste hus, 828 meter høye Burj Khalifa.
Sånn lever historien videre. Forvridd, forkvaklet, ikke minst skjult for oss. Men den er alltid er tilstede. Den hjemsøker oss. Man slipper ikke unna. Ikke historien, ikke naturen.
I filmen eksemplifiseres dette med gjenoppbyggingen av det gamle slottet, som også har skjedd i virkeligheten. I år stod det nye Berliner Stadtschloss ferdig. Flunkende nytt, men i wilhelminsk stil, som om Weimar, som om Hitler, som om resten av 1900-tallet aldri skjedde.
TILBAKE TIL poenget, altså filmen. Undine verken fugl eller fisk. Det er fint skuespill – skal man driste seg til å bruke ordet nært mon tro? – og filmen er fin å se på, men den er bare akkurat engasjerende nok. De overnaturlige elementene blir for subtile til at filmen får flick-ete kvaliteter, og historien i seg selv har ikke nok tyngde eller følelse av nødvendighet til at den engasjerer utover minimumet som kreves for at en skal hensette rumpa si i en kinosal i disse tross-alt-koronatider. Nei, Petzolds arbeid blir rett og slett så nedstrippet og flinkt at det ikke føles som noe står på spill, verken i selve historien eller i filmen som prosjekt.
Men misforstå for guds skyld ikke alle disse ordene jeg har skrevet: Undine er ganske god. Det er bare det at den ikke vil ta pusten fra deg.
The post Europeisk kulturhistorie + magiske krefter = sant appeared first on NATT&DAG.