At musikk preges av ytre omstendigheter er jo ikke akkurat noe nytt, men i år ser vi en unik forsterkning av den allerede styrkede posisjonen til nedstrippet hjemmeinnspilling som legitim måte å lage musikk på. For ShitKid, som i utgangspunktet var et soveromsprosjekt som så ble til et band, har dette ført til at hun går tilbake til røttene. Det viser seg å være positivt.
Tidlig ShitKid var noe av det mest slepphendte som har blitt produsert i indierock siden nittitallet – det var litt som en slags mye dummere, slemmere versjon av slackerrocken til grupper som Pavement og Sebadoh, og det var perfekt. De nyere platene er derimot bygget på middels vellykket sjangereksperimentering – både den vanskeligtolkede emopop-pastisjen Detention og det grungy Melvins-samarbeidet Duo Limbo/Mellan Himmel å Helvete manglet den spydige magien til tidligere bangers som «Sugar Town» og «Tropics». Nå som Åsa Söderqvist er alene igjen blir det tydelig at det ikke funker så bra for henne å ha et band å forholde seg til.
Les også: Nytt nummer av NATT&DAG er på gata nå!
Selv om 20/20 ShitKid på en måte vender tilbake til utgangspunktet ligner den egentlig ikke på de tidlige utgivelsene i det hele tatt. Dette er det minst gitarbaserte ShitKid har laget til nå, og selv om det er snekret alene på rommet bærer det tydelig preg av en oppgradering i både budsjett og kompetanse. Det er fortsatt nonchalant og basert på enkle, catchy melodier, men innpakningen er mer varierte landskap av gitarer og elektronikk. Assosiasjonene til nittitallet står fortsatt sterkt, men det er mindre lo-fi denne gangen. Söderqvist er like gammel som meg selv, og jeg får inntrykk av at hun nå har gravd i musikk hun har vært for ung til å få med seg tidligere. Eksempelvis har «Farmboy» rett og slett ren og nydelig avleggs trip hop-trommeprogrammering, og det vekkes flere assosiasjoner til både elektronika, shoegaze og punktene der de to overlapper.
I mine øyne er 20/20 ShitKid sammenlignbart med en plate en annen ung svenske slapp tidligere i år, nemlig Starz av Yung Lean. På begge disse platene hører vi et prosjekt som kanskje var lett å avskrive som tullete hobbyopplegg i begynnelsen, men som så utviklet seg til noe som er modent og vakkert. For mange blir det nok nå lettere å ta ShitKid på alvoret hun fortjener.
Les også: Denne musikken er Best Akkurat Nå
The post Sveriges slackerdronning ShitKid er best uten band appeared first on NATT&DAG.