DEN NYE BYDELEN Bjørvika har – takket være alle spisestedene og leilighetene – lyktes med det alle bydeler vil: å fremstå som en ekte bydel. Når Ketsjup og Sennep besøker dette ekte stedet i elleve-draget på en helt vanlig tirsdag ser vi en ting som bekrefter nettopp det, tilsynelatende velstående par i 30-årene med barnevogn blant klesbutikkene, bilforretningene og gullsmedene (med James Bond-smykker) – helt sikkert mens de snakker om hvor stygt det nye Munchmuseet er.
Vi kan bare anta disse kjøpesterke normiene regelmessig spiser på et av disse stedene som har vært med på å forandre Bjørvika fra turistfelle til bydelsfelle, fordi det simpelthen er Oslos mest dokumenterte bistro på sosiale medier om dagen.
Maaemo-lillesøsterbistroen The Vandelay tilbyr akkurat det Ketsjup og Sennep liker best: noe å irritere seg over mens de har det godt i munn og mage.
– Dette er smart markedsføring for Maaemo, fastslår Ketsjup, mens de står utenfor en konkav, rosa dør.
Det er derimot ikke noe skilt som røper at de befinner seg utenfor The Vandelay.
– De har sikkert tenkt at døra er så oppsiktsvekkende at den rettferdiggjør uteblivelsen av et deskriptivt skilt, sier en snusfornuftig, men like fullt stedsforvirret, Sennep.
– Få har råd til å dra på Maaemo, men bistroen fungerer som en slags forsmak. Og om man er et normalt menneske og uansett ikke har råd til å gå på den ekte, kan man lyve og si at man har spist «der».
Ingen av dem vet helt nøyaktig hvordan de to restaurantene er forbundet, bortsett fra veggen som skiller dem. Det de derimot er sikre på er at man skal være rimelig schtøgg i trynet om man omtaler stedet som de selv gjør på nettsidene deres, som et «neighborhood brasserie».
– Bjørvika er kanskje i ferd med å bli en ekte bydel, men et nabolag er det flippern meg ikke, sier en sulten Sennep, som opplever en nyvunnen interesse for sosialisme og byplanlegging.
Utenfor restauranten ligger det et stort lekestativ med EU-asfalt under, ved siden av en piazza med fontener som skyter opp fra bakken med kraften av en halvkram det du vet klokken 04:00 natt til søndag.
Ketsjup er derimot ivrig på Bjørvikas vegne.
– Dette er bra. Stedet forener lek og estetikk! Det kan minne litt om Nice. Byen i Frankrike, altså, tilføyer han stolt.
LES OGSÅ: NATT&DAG tester dietter – og blir hentet av ambulanse
– Lekestativer i det offentlige rom er som eggkokere, mener Sennep. De kan bare brukes til én ting. Og av fulle mennesker som setter seg fast. Hvorfor ikke ha noe fint der som i tillegg kan brukes til lek?
Sennep går nærmere stativet og titter opp, som en far som inspiserer et dyrt hageredskap han vurderer å kjøpe på loppemarked.
– Jeg har faktisk vært oppi der en gang selv, medgir han og ser ettertenksomt og respektfullt opp på lekestativet. Her er ikke tid for å dvele ved vonde minner, for nå skal det skapes nye og forhåpentligvis gode.
De beveger seg igjen i retning inngangen, men denne gangen blir de utsatt for en usjenert forbikjøring av to råskinn, et middelaldrende par iført leopardkjole, sebrajakke og tekniske joggesko som egner seg godt for denne typen oppførsel.
– Makan, tenker Ketsjup.
NÅR DET ENDELIG er deres tur i restauranten, blir de møtt av merkelige signaler. Interiøret er sånn som man bør forvente av et nytt sted med some-hype, lyst og rent med liksom-retro møbler og grønne planter. Veggene er derimot dekorert av provoserende 2010-hipsterfotografier, som tatt ut av en forsømt Tumblr-profil. På et av bildene ser man Kate Moss som holder en finger med en påtegnet bart under nesa. Sennep vurderer å snu.
– Dette føles litt som å være inne i en D2-sak. En slags D2-simulator. Men det er vel kanskje sånn kunst rockekokker liker?
Ketsjup strekker den feite halsen sin så godt det lar seg gjøre og ser mot det åpne kjøkkenet.
Kokkene møter ikke blikket, de er opptatt med en slags militæraktig lek hvor én kokk roper «yes, chef?» og alle svarer «yes, chef!» i kor tilbake. Flere ganger.
Sennep har falt i tanker.
– Tenk om de ropte «yass chef 
» i stedet, sier han drømmende.
Bordet er reservert fra halv elleve, en halvtime før man kan bestille fra den beryktede lunsjmenyen. Men kelneren lar de to sultne og trøtte matvrakene drikke kaffe og alkohol en halvtime, mens kokkene leker soldater og forbereder seg til en ny meny.
– Menyen er skrevet med typewriter-fonten, mansplainer Sennep, og forteller at fonten brukes av manusforfattere fordi alle bokstavene tar like mye plass, og gjør det lettere å beregne hvor lang tid det tar å spille ut én side.
Ketsjup er mest opptatt av å lese hva bokstavene betyr. Mens han venter på at klokken skal bli 11, går Ketsjups øyne raskt over drikkemenyen. Ølet har lange navn, slik som barna til rike folk.
Sennep bestemmer seg for en bloody mary, men får Norges lover i fleisen. Det er ikke lov til å kjøpe sprit før klokken ett, mansplainer kelneren. Før han trekker litt på det. «Det er riktignok tequila i palomaen», legger han til. Sennep nikker og ser bort på Ketsjup, som nettopp har fått beskjed om at IPAen han så vidt klarte å uttale navnet på er uten alkohol. Vil Ketsjup kanskje ha en like dyr øl MED alkohol? Ja, det vil han.
Brunsj-alkoholen kommer på bordet, og går raskt ned i kjeften på dem begge. Palomaen smaker masse sitrus, perfekt for dem som tror drinker stort sett handler om nettopp dét. Etter en slurk smiler de for første gang hjertelig sammen, og det av tanken på å drikke tequila klokka elleve på formiddagen. Ketsjup og Sennep er begge for trøtte og emosjonelt avstumpede til å føle skam.
Et ekstremt pent venninnepar på nabobordet ser bort på drinkene og spør om det er alkohol i den.
– Det er litt tequila nederst, bekrefter Sennep mens han begynner å svette.
– Men den tok vi med selv, forsøker Ketsjup seg.
De to venninnene ler høflig og ser bort på det allerede halvtomme ølglasset hans. Fokuset går tilbake til alkoholen. Denne gangen er det Ketsjup som har falt i tanker.
– Dette er andre utgaven på rad hvor vi skriver om at vi drikker tequila på jobb.
Sennep reagerer ikke. Det er ingen av dem som er tjent ved å peke fingre på hverandres alkoholvaner. Det er ikke det at de to idiotene har en formiddagsdrikkeklubb eller noe, klokken elleve var bare det eneste tidspunktet det var mulig å booke bord. Alt er nemlig fullbooket til langt ut i oktober.
– Det høres ut som noe en alkoholiker ville sagt for å rettferdiggjøre inntaket, svarer Sennep og rører i drinken.
– Ja, kanskje det, mumler Ketsjup.
På bordet ved siden av har venninene fått sine drinker. Den ene gir den andre en gave. En veske. Kanskje fra den fine butikken over gaten?
Sennep løfter blikket og speider utover de andre bordene. Nesten alle drikker vin til måltidet. Det folkelige innsalget til gjengen fra Maaemo ser ut til å fungere. Det er stort sett vanlige folk ved bordene. Nesten ingen av klientellet er schtøgge i trynet.
– Vanlige folk drikker også alkohol til lunsj, det er i alle fall vanlig på et visst kontinent vi liker å sammenligne oss med, men ikke ha noe innflytelse over, sier Sennep.
LES OGSÅ: På middag hos Voe: – Jeg har alltid elsket kjærlighet
Ketsjup orker ikke å snakke om EU med Sennep igjen, og lar være å følge opp. Heldigvis har lunsjmenyen omsider kommet på bordet, og fokuset skifter til det man har råderett over: matvalget.
– Se her har de jo burger, sier Sennep og peker på menyens nest øverste rett: cheeseburger.
Ketsjup slikker seg rundt munnen. Sennep vet hvor glad Ketsjup er i burger. Og spesielt burger med hjemmelaget ketsjup.
– Hvor ofte spiser du egentlig burger? En gang i uka?
– Én gang i uka!? Er du gal? Man kan ikke spise burger hver eneste uke.
Sennep mumler noe om at Ketsjup er for streng med seg selv, og at det er helt normalt å spise burger 52 ganger i året.
– Man ruinerer seg i alle fall ikke på The Vandelay, sier Ketsjup og bestemmer seg for at ukens burger skal spises i dag. 225 kr for en burger er overkommelig, selv om man ikke sogner til Bjørvika.
– Hvis man sammenlikner med Maaemo, ja. 225 kr for en burger uten fries … Det kommer helt an på hvem man er, sier den hakket mer klassebevisste Sennep, og bestiller en biff tartar til 195 kr.
– Det må jo være Norges dyreste burger.
MATEN KOMMER OMSIDER, og om det var noen som helst tvil om all selvgranskningen og turen til Bjørvika var verdt det, feies den av banen når maten endelig når munnen til kranglefantene. Ketsjup stønner fornøyd idet den hellige treenheten ost, kjøtt, og brød møter smaksløkene hans. Om han bare skal spise én burger i uka blir det denne, erklærer han andektig.
Sennep går rett på sak.
– Er det byens beste burger?
– Det er i alle fall ikke noen burgere som er bedre, men det kan jo hende det er noen som er like gode, svarer Ketsjup diplomatisk og kaster seg over resten.
Til tross for at Mr. Bean har gitt biff tartar et svært dårlig rykte, er Sennep fornøyd med bestillingen, selv om han gjerne skulle hatt en eggeplomme på toppen. I stedet har den en dyne av karse. Den ser beskjeden ut der den ligger alene på den store tallerkenen, men skal vise seg å være tung og mettende.
– Er det meningen den skal spises bar? Det hadde vært godt med noe man kunne variert med, siden den fungerer som en hovedrett.
Brunsj-hovedrett, i det minste. Til dessert bestemmer Sennep seg for å bestille pain au chocolat. Hvert møte Sennep har med smørbakst føles som det første, og ender med den samme skuffelsen. Bakverket har flere lag og er vanskelig å få dreisen på. Akkurat som med god kultur.
– Smørbakst er soleklart den mest sofistikerte baksten, smeller det plutselig fra fotografen, før hun får beskjed om å holde kjeft. Dette er Ketsjup og Senneps show.
ETTER AT DE har betalt, takket, bukket dypt (ikke påbudt) og kommet seg ut av restauranten går de forbi gullsmeden som selger James Bond-smykker til 134 000 kr. Sennep stirrer på de hjerteformede smykkene og tenker at det var noe ufullendt ved måltidet.
– Paloma, biff tartar og smørbakst … Jeg vet ikke. Når jeg er sliten og/eller bakfull og er fysen på en brunsj vil jeg ha noe som overgår de romantiske, sosialdemokratiske søndagsfrokostbordene jenter poster på Instagram. Jeg vil ikke ha restaurant-mat, jeg vil ha noe som skiller seg litt fra normalen, og ikke minst, noe som bugner. Det er derfor alle elsker Nobel Bopel, sier Sennep i god tro om at den bergenske kafeen har tilgitt ham for en gang å ha sovnet i sofaen deres.
– Du kunne bare bestilt noe annet, svarer Ketsjup.
– Jeg vil ikke ha noe annet, rent konkret. Heller ikke mer. Men jeg savnet variasjon på bordet foran meg. Og her hadde en sånn bestilling blitt sykt dyrt. Ikke for å gi deg burgerskam, men det er jo litt rart å spise det runde gull såpass tidlig en hverdag.
– Med fries hadde regningen min kommet på 300 kroner, innser Ketsjup.
Ketsjup begynner å gråte og de går ned i solnedgangen til Highway to hell mens de holder hender.
LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Union Blindern: – Dette er neo-Egon!
The post Ketsjup & Sennep på The Vandelay: – Det føles som å være inne i en D2-sak appeared first on NATT&DAG.