Denne romanen er et eksempel på hvor ille det kan gå når psykiatrien ikke fungerer.
DET RUTINEPREGEDE livet rakner fullstendig for Damjan, da han bestemmer seg for å ha sin svært psykisk syke mor boende på gjesterommet sitt, mot hennes vilje, og egentlig også mot sin egen. Han forsømmer både jobb og kjæresten Filip (som egentlig skulle ha flyttet inn) og trer inn i en fulltidsjobb som helseassistent og forelder for en mor som kjederøyker i stua og pisser på gulvet.
Alt er med andre ord tilrettelagt for en rekke voldsfantasier og sinneutbrudd. Og de uteblir heller ikke, men kommer styrtende frem, jevnt og trutt gjennom hele romanen.
IRRRITERT I BILEN på vei hjem fra sykehuset med mammaen i passasjersetet krasjer han med en Tesla på St. Hanshaugen, og må sy tolv sting i panna. Skorpa som legger seg over såret pilles av og rives i flere ganger, side etter side. Med skorpepillinga er det som om Jovanovic forsøker å understreke at livet med en psykisk syk mor innelåst på gjesterommet ripper opp i sår fra barndommen, med omsorgssvikt og med bakgrunn fra et krigsherjet Bosnia.
Gjentakelsene fungerer ganske godt, til tross for at han nærmer seg grensen for hvor mange ganger man kan gjenta et sånt bilde uten å trette leseren. Men den stadige pillinga på såret setter effektivt en destruktiv stemning, samtidig som nåtid og fortid knyttes sammen på en funksjonell måte.
Så det går bra.
DET ER I barndomserindringene mange av de beste skildringene er. I et av minnene er Damjan på besøk i hagen til et norsk ektepar som spør hvor han kommer fra, om foreldrene kan norsk, hva slags mat de spiser og om han kan si noe på bosnisk. Han oppfordres til å forsyne seg fra en skål med potetgull, noe han gjør, men av nervøsitet mister han et par flak på gresset. Skamfull tør han ikke spise mer. Den påtatte omsorgen fra naboparet som får frem følelsen av å ikke høre til står i kontrast til et annet minne, der aksept og varme opptrer med omsorgssvikt: Moren sier Damjan ikke må bry seg om slemme jenter, setter på musikk og lar ham danse i sine høyhælte gullsko, før hun ber ham ta noen drag av sigaretten sin. Gjennom tilbakeblikkene lykkes forfatteren med å portrettere den voldelige og bitre voksne Damjan på en nyansert måte, fordi man får en større forståelse for hvorfor han er som han er. Og hvorfor han er så frustrert.
DE KORTE, SNAPPY setningene er presise, og skaper en rytme som understreker denne frustrasjonen. Men noe av sarkasmen føles litt for kjent, med vendinger i ren sinnabloggerstil.
Om moren tenker han for eksempel: «Alt ville vært enklere hvis hun var død. Sånn som hun røyker er det ikke lenge til». Om leiligheten til en venn av kjæresten blir det beskrevet: «Leiligheten så ut som den var tatt ut av et interiørmagasin, pent innredet, men det så ikke ut som om noen bodde i den. Den genererer sikkert mange likes på Instagram.»
Etter hvert venner man seg til den forsøksvis mørke humoristiske tonen, men romanen hadde definitivt gjort seg bedre uten.
NÅR JOVANOVIC lar Damjan legge fra seg den spydige irritasjonen for heller å bli skikkelig sint, blir jeg derimot sikker på at forfatteren er en debutant å følge med på. Voldsepisodene blir hardere og hardere, og virker overraskende også når man skjønner at de er i ferd med å skje, i motsetning til hva tittelen kanskje vil ha oss til å tro.
Men for Damjan er det nok sant.
The post Etter hvert venner man seg til forsøkene på sarkasme appeared first on NATT&DAG.