Artikkelen «NATT&DAG i vitneboksen» i septembernummeret av Natt&Dag fremstod ved første øyekast som et ønske om å granske avisens sjel og historie i en metoo-kontekst, med saken mot meg som referansepunkt. Det går likevel ikke mange setningene før teksten gjør noe helt annet: Den maler videre på et oppkonstruert bilde av meg og leter med lys og lykte etter noe å ta meg på i mine ni år som sjefredaktør. Den siste jobben overlates til mine gamle venner og kolleger.
Det hele utvikler seg til en slags gjettelek hvor man i fellesskap søker etter noe som kan tas til inntekt for at jeg hadde et dårlig kvinnesyn, eller at jeg kanskje var ekskluderende i forbindelse med invitasjoner til arrangementer. Jeg klarer først ikke å ta det helt seriøst og må le. Men så kommer jeg på at fremstillinger som dette kan bidra til dommer på 13,5 års fengsel, i straffesaker uten håndfaste bevis. Noe av det som ble feil i artikkelen må derfor korrigeres.
Det er ille nok at Natt&Dag ser ut til å ta utgangspunkt i at alle anklagene mot meg er riktige, noe jeg har vært klar på fra dag en at de ikke er. Før en dom er rettskraftig skal man heller ikke skrive konkluderende om skyldspørsmålet. Men også grunnpremisset for artikkelen er direkte feil: «Alle overgrepene, bortsett fra ett, skjedde ifølge dommen mens Drevdal var overordnet de fornærmede.» Dette står ikke i dommen, men baserer seg på en passasje hvor dommerne mener at det å være eldre og «ha goder å tilby» automatisk gir makt og dermed utløser strengere straff.
Her må jeg rydde opp på to fronter: 1) Moralske vurderinger som dette har ingenting i en alvorlig straffesak å gjøre. Og det å være gammel i et festmiljø som domineres av folk i 20-årene gir ikke makt, tvert imot. 2) Selv om dette hadde vært riktig gir det ikke dekning for å skrive at jeg var overordnet. «Overordnet» innebærer at anklagerne var mine ansatte, eller at jeg hadde en eller annen formell makt over dem. Dette er veldig langt fra sannheten.
Uærlig journalistikk er trist. Men jeg har etter hvert forstått at det å konstruere historier i møte med denne saken er en slags kollektiv impuls. Ikke bare fordi målet (å bli kvitt en «overgriper») helliger middelet, men også fordi historiene er helt nødvendige for å få anklager som fremsettes mange år senere til å gå opp.
Dommen mot meg holdes oppe av en rekke slike konstruksjoner. Natt&Dag nevner en av dem i artikkelen: «I 2013 nominerte NATT&DAG Gaute Drevdal til Årets Navn, noe en av de fornærmede i rettssaken forteller at hun på den tiden leste i et eksemplar av NATT&DAG som lå på en kafé i Oslo. «De skulle bare visst hvem han egentlig er», skulle hun ha sagt til venninnen sin.» At dette er feil kan bevises. Når hun forteller dette til politiet tror hun at nummeret lå på kafébordet i januar/februar 2014. I virkeligheten var prisutdelingen i februar 2013, og nummeret lå altså på cafébordet ett år tidligere, på et tidspunkt hvor hun enda ikke hadde møtt meg. Løgnen gir bare mening dersom man tror at prisutdelingen jeg var nominert til foregikk i januar/februar 2014, noe man fort kan få inntrykk av dersom man googler «Osloprisen 2013».
Til tross for at dette ble lagt frem i rettssaken mener tingretten at historien likevel kan være sann. Argumentet er at avisbudet ikke «nødvendigvis får med seg hvert eneste eksemplar av den forrige avisutgaven» (min utheving). At det ikke er snakk om forrige utgave, men om fjorårets, og at samme feilen da måtte ha skjedd ti ganger etter hverandre, nevnes ikke. Leseren av dommen vil dermed tro at det var forrige måneds utgave som ligger igjen på bordet. Kan en norsk domsdol gjøre sånt? Ja, det kan de.
Og der løgnen stopper tar ryktene over. I denne saken har det vært påfallende hvordan store og små medier har videreformidlet rykter og påstander uten redaksjonell filtrering. Natt&Dag er ikke noe unntak. I artikkelen blir leseren kjent med at redaksjonen skulle ha et eget kokainrom (feil: vi hadde en ansatt med rusproblemer og eget kontor) eller at vi drev med avlytting av konkurrenter (dette refererer til en ansatt og en konflikt lenge før min tid).
Natt&Dag skriver riktignok ikke spesifikt at dette handler om min tid som redaktør, men siden artikkelen handler om meg blir det likevel unaturlig å tro noe annet. Ryktene er likevel bare oppvarmingen til dette: «Det samme gjaldt ryktene om at en tidligere NATT&DAG-redaktør hadde begått flere seksuelle overgrep.» Dette stemmer ikke. Det er ingen som har klart å dokumentere at disse ryktene eksisterte før to venninner startet en sms-kampanje sommeren 2015. Selv fem år etter at etterforskningen startet er det fremdeles ingen som kan fremlegge meldinger som beviser at de har tatt dette opp med en venn e.l. før sommeren 2015.
Det samme gjelder dokumentasjon fra lege, psykolog, overgrepsmottak, politi e.l. i perioden 2005-2014, da overgrepene ifølge anklagerne skal ha skjedd. Det som finnes er datert til etter at de har vært i kontakt med advokat, politi eller andre i saken.
Jeg forstår at det kan være lett å huske litt feil, eller se ting i et nytt lys når det har gått lang tid og man ser på fortiden med nåtidens briller. Sett med disse brillene er det derfor betryggende at mine gamle kolleger helt avkrefter at jeg har vært en slags Oslos Harvey Weinstein. Det er likevel noen av deres betraktninger som bør kommenteres:
«Det er klart ikke alle var invitert på festene […] Klart vi var portvoktere.» Dette er faktisk helt feil. Mailinglisten vår baserte seg på påmeldinger per e-post fra leserne selv. Det var ingen filtrering. Døra stod åpen for alle. På 10 årsjubileet vårt på Chateau Neuf i 1998 hadde vi over 6000 på gjesteliste. Få gjorde mer enn Natt&Dag for å demokratisere utelivet på 90-tallet. Ordet “portvoktere” blir derfor feil. Heller ikke når det kom til skribenter. Vi lot alle som ville skrive slippe til, noe som også fremgår av artikkelen.
Det snakkes i artikkelen også om «… gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold, med glidende overganger mellom personlig og profesjonell sfære, og mellom festsituasjoner og jobbsituasjoner.» Det er riktig at noen av oss både festet og jobbet sammen. Spesielt de av oss som var DJs. Men å snakke om «gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold» er spekulativt. Noen var fast ansatte, andre var frilansere, med faktura som kunne variere fra måned til måned.
Og så denne: «… et maskulint dominert miljø […] med unge, hvite menn av en viss generasjon […] som ikke hadde den samme brede samtalen og bevisstheten rundt ting som empati eller strukturelle ujevnheter i maktbalansen mellom kjønn». Her beveger artikkelen seg over i det parodiske. Selv har jeg alltid hatt minst like mange kvinnelige som mannlige venner, noe som så klart har ført til en kontinuerlig samtale om kjønnspolitikk. Hvis andre hadde mest gangsterrap og gutteklubb i monitor må de nesten ta det på egen kappe.
«Da vi kom inn i Natt&Dag hadde vi lyst til å skrive mer om dette (feministiske temaer journ. anm.) men det var overhodet ikke interessant.» Dette stemmer. Det var viktig for oss å være kjønnsnøytrale, og vi hadde en fast stoffmiks: musikk, film og uteliv. Vi kunne ikke plutselig begynne å skrive om «mensen, spiseforstyrrelser og at menn var dårlige i senga» (sitat fra artikkelen).
Dette, derimot, er misvisende: «… det ble litt for mye av en gutteavis. Sånn sett var det dårlig redaksjonsledelse.» Antallet kvinnelige skribenter vi rekrutterte var omtrent det samme som antallet mannlige. Dessverre var det på 90-tallet fremdeles en generell kjønnsubalanse i norsk kulturjournalistikk. Dette førte til at kvinnelige skribenter mye kjappere ble plukket opp av mainstream-media. Vi rekrutterte, andre skummet fløten. Det var frustrerende. For å undersøke om tesen var riktig lot jeg en mannlig skribent gjøre artikler under et kvinnelig pseudonym. Ganske riktig: Det tok bare et par utgaver før folk ringte og ville ha kontaktinfoen til «Anita».
Det som gjør denne rettsprosessen så fortvilende er at påstander og anklager har levd sitt eget liv siden sommeren 2015 uten å bli korrigert av fakta. Mens politiet har rotet rundt i noe de ikke har forstått, har nære venner mistet kontakten og blitt brikker i et spill. Resultatet er katastrofalt. Og det er en katastrofe som ikke bare har rammet meg.
Det er derfor ekstra viktig at jeg benytter meg av tilsvarsretten og korrigerer påstander som ikke stemmer. Det samme gjelder videreformidling av rykter og personkarakteristikker som ikke er i kontakt med virkeligheten.
Dette ender dermed opp med å bli dobbelt trist: På den ene siden er jeg vitne til at avisa jeg levde og åndet for i så mange år kaster seg inn i den kollektive jakten på meg. På den andre opplever jeg at artikkelen i seg selv skaper et uuttalt behov for å markere avstand fra en medarbeider og en tid som var med på å forme NATT&DAG slik vi kjenner den i dag.
Tilsvaret ble først publisert i oktoberutgaven av NATT&DAG.
The post Tilsvar fra Gaute Drevdal: – Grunnpremisset for artikkelen «Natt&Dag i vitneboksen» er feil appeared first on NATT&DAG.