Thomas Seltzer (f. 1969)
Programleder, bassist og Bernie Bro. Aktuell med dokumentarserien UXA på NRK. Han er født i USA og oppvokst i Wisconsin. Bor i Norge nå, da.
– The Chapo Guide to Revolution: A Manifesto Against Logic, Facts and Reason er en vittig, men meget informativ innføring i nyere amerikansk fortid og samtid.
– A Confederacy of Dunces av John Kennedy Toole, fordi det er tidenes morsomste roman.
Anna Kleiva (f. 1985)
Forfatter og oversetter. Seneste utgivelse Echo Mountain (2018). Hun har de siste årene bodd i Los Angeles i kortere perioder. Vant Osloprisen 2014.
– Eg las Political Fictions av Joan Didion i vinter, som ei slags opplading. Political Fictions skal ein lese fordi den tenkjer sakte, og utstiller amerikansk politikk som ein konkurranse i narrativ og personlegheiter, ei verd fråkopla det amerikanske folket. Den dekker fleire tiår, presidentperiodane til både Reagan, Clinton og begge Bush. Elles er eg ikkje så konsekvent. Eg les litt Washington Post og LA Times. LA Times er ei halvdårleg avis, den les eg fordi eg har tilknytning til byen og vil ha lokale vinklingar. Eg høyrer ein del podkastepisoder av The Daily, Intercepted og Deconstructed. The Daily høyrer eg fordi dei tek opp enkelttema og detaljar, Intercepted og Deconstructed fordi eg synest analysane deira er gode. Men skal og skal … Det er greitt å ikkje bruke all tida si på USA også. Det einaste som ikkje er greitt er å ha Anders Magnus sine NRK-reportasjar som informasjonskjelde.
– Eve Babitz. Essaya hennar er samla i ei bok som kom ut i fjor, og elles er Sex & Rage og Slow Days, Fast Company fantastiske bøker som faktisk gjer livet betre å leve.
Det endrer ikke det faktum at verden går til helvete, men man blir i det minste minnet på at den alltid har gjort det.
Vidar Sundstøl (f. 1963)
Tidligere krimforfatter. Seneste utgivelse Oseberg (2020). Han har bodd i Kentucky og Minnesota. Og Egypt.
– Jeg leser norske aviser. Morgenbladet, Klassekampen, Dagbladet og VG. Og ikke minst den liberale amerikanske bloggen Daily Kos som jeg leser fordi det er mange ulike aktører som bidrar med artikler der, de forlanger alltid kildehenvisninger og har nulltoleranse for konspirasjonsteorier.
– Det samme som jeg alltid leser. Historie. Det endrer ikke det faktum at verden går til helvete, men man blir i det minste minnet på at den alltid har gjort det.
Ida Lødemel Tvedt (f. 1987)
Journalist og forfatter. Seneste utgivelse Marianegropen (2019). Har bodd i Brooklyn i flere år.
– Den amerikanske mediedietten min er ganske standard. Jeg leser i New York Times hver dag, og hører på New York Times-podcasten The Daily, men fordi jeg ikke har avisen på papir lenger blir lesingen mer og mer overfladisk og dermed mer frustrert. Før og etter valget i 2016 ble jeg glad i Washington Post. De var skikkelig i slaget da. Ellers leser jeg av og til nettsidene til tidsskrift som N+1 og New York Review og Books. The New Yorker har jeg aldri likt. Det blir for amerikansk selv for en amerikaelsker som meg. Jeg klarer ikke la være å se absolutt alle av Steven Colberts monologer, selv om de irriterer meg helt grenseløst. Colbert og de andre satirikerne på venstresiden har blitt helt uthult av Trump-æraen. Alt de gjør er å gjøre narr av Trump og hans tilhengere, på en måte som heller bensin på bålet og svir av alle muligheter for empatiske meningsutvekslinger på tvers av partiene. Jeg klarer ikke å tilgi dem for det, men jeg følger trofast med på dem likevel, også den etter hvert ganske krakilske Trevor Noah og den politisk dummeste av dem alle: Seth Meyers. Jeg tilbringer i det hele tatt alt for mye tid på Youtube. Dagen før han skulle live-dekke den siste debatten mellom Biden og Trump, glapp det ut av Colbert at han var bekymret for at Trump ikke skulle oppføre seg sprøtt. Han sa rett ut at hele konseptet til satireprogrammet hans avhenger av at Trump oppfører seg koko. Tenk på det! Tenk at en intelligent kommentator med så mye makt som ham kan stå inne for å lage noe bare handler om å karikere meningsmotstanderen. Samme hva meningsmålingene sier, sier magefølelsen min at Trump kommer til å vinne. Det sa magefølelsen min før forrige valg også. Grunnen er den samme nå som da: Venstresiden nekter å forstå Trump-velgerne og håner dem på råtneste vis. Det har bare blitt verre siden da Hillary Clinton kalte Trump-supporterne for «a basket of deplorables» for fire år siden. Siden den gang har den intellektuelle og politiske eliten på venstresiden i USA bare blitt enda kaldere. Jeg forstår ikke at de ikke lærer. Hvorfor tør de for eksempel ikke å forholde seg til styrkene ved Trumps retoriske takling av sin egen korona? Sånn jeg ser det, spilte han kortene sine perfekt. Å nekte å se det er både heseblesende arrogant og taktisk lite lurt. Om Biden likevel vinner, kommer det bitre backlashet til å bli voldeligere enn man nå kan se for seg, det føler jeg meg ganske sikker på.
Jeg vil inn i virkeligheten, ikke ut av den
– Men jeg mener ikke at man burde følge med på amerikansk politikk, altså. Det hadde sikkert vært bedre å la være. Det er i det hele tatt få ting jeg gjør som jeg vil foreskrive andre. Man burde heller orientere seg på en måte som gjorde at man unnslapp illusjonen av konstant unntakstilstand og dommedag. Jeg tviler på at verden er mer på bristepunktet nå enn ellers. For å komme seg vekk fra følelsen av kronisk krise leser jeg ting som er skrevet så langt vekke fra meg selv som mulig, i både tid og rom. Om man skal forstå vår tids kriser bør man lese skildringer av andre tiders opplevelser av lignende kriser. Utover det er lesingen mine lite eskapistisk. Jeg vil inn i virkeligheten, ikke ut av den.
Denne saken stod først på trykk i novemberutgaven av NATT&DAG.
The post Hva kan man lese for å forstå presidentvalget? Og for å tenke på noe annet? appeared first on NATT&DAG.