Prisen for årets litteratur gis til en bra bok alle bør lese. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets litterære flora. De er alle vinnere, men bare én kan stikke av med selve prisen. Du kan påvirke hvem det blir (ved å stemme nederst i saken).
De nominerte til Årets Beste Litteratur er:
Heroin Chic
Maria Kjos Fonn (Aschehoug)
HEROIN CHIC-STILEN REVOLUSJONERTE og brutaliserte forsidene på skjønnhetsmagasinene på 90-tallet; de gikk fra å fronte kjernesunne, glossy skjønnhetsidealer, til å estetisere syltynne, likbleke modeller som så ut til å ha kommet rett fra fest, flere dager på rad.
Heroin Chic er også navnet på Maria Kjos Fonn nyeste roman, og da vi holdt den i hendene våre første gang, tok vi oss i å tenke at dette kanskje var pikeversjonen av Oslo 31. august, med klassisk musikk og knark på Oslo Vest. Men når man leser den er det selvsagt noe helt annet (Oslo 31. august er jo for det første en film!).
I Heroin Chic finner vi Elise, som er historiens hovedperson. Og historien, den går sånn cirka slik: Elise har verden for sine føtter, og mens hun tripper rundt på Uranienborg (i sitt musikalske hjem) får hun høre at hun er spesiell, at hennes hår lyser som ild, hennes stemme er skjør og klar som glass og at hun har en alvs skjønnhet. Men idet hun kommer i puberteten (som de fleste av oss gjør på et eller annet tidspunkt) blir den skarpe skjønnheten tilsmusset av begjær, et begjær etter å spise, elske, bli grenseløs. Hun stenger seg ute fra verden og tar piller, sulter seg og fortsetter å se seg selv utenfra.
Forlag og aviser har gjentatt til det kjedsommelige at Heroin Chic er en roman om et «sosialt fall uten noen klar årsak.» Men hovedpersonen Elises fortelling er spekket med henvisninger og forklaringer. De er bare ikke «sosiale» eller «politiske». Elise ser på seg selv som et estetisk objekt og sin sykdom som et kunstverk. Anoreksien er ren, klar, blek og skarp, den reduserer kroppen til et estetisk prosjekt, et absolutt nullpunkt hvor alle lyster, følelser og tanker krystalliseres.
Det er noe dypt hjerteskjærende ved Elise. Hun insisterer på at hennes historie ikke er en klassisk forfallsfortelling, at hun ikke er narkoman som alle de andre. Hennes fortelling er singulær, hun er som da hun var barn, spesiell. Hun ble ikke slått i oppveksten og hadde ikke alkoholiserte foreldre. Det er viktig for henne at hennes historie er uforståelig. Denne motsetningen mellom det uforståelige og spesielle, og behovet for å bli sett og forstått er den emosjonelle kjernen i Heroin Chic.
Heroin Chic er Maria Kjos Fonns andre roman, og i likhet med Kinderwhore henter den sin tittel fra moteverdenen. Fonn påpeker dermed på noe som har lett for å forsvinne i offentlighetens oppkok av ferdigtyggede meninger: Mote er ikke bare et pent vedheng på det som «egentlig» foregår i samfunnet. Det er ikke bare et speil og en kommentar til samtiden. I vår overflate-virkelighet er estetikk en drivkraft som kan forandre historien. Maria Kjos Fonn har et blikk for disse kreftene, og fintfølelsen til å formidle dem med emosjonell kraft. Derfor er Heroin Chic nominert til Årets Beste Litteratur.
Tingenes tilstand
Sandra Lillebø (Forlaget Oktober)
ER DET LOV å være så brutal, altså?, kan man finne på å spørre seg mens man leser Sandra Lillebøs første roman, som handler om å bryte med sin mor. Selv om hun i løpet av prosessen har skjønt at hun egentlig ikke har noen mor å bryte med, hvis man legger til grunn at det å være en mor også handler om en rolleforståelse som mor. Hennes mor har aldri oppført seg som en, hun er schizofren og har verken vært kjærlig eller omsorgsfull.
At boka er selvbiografisk er åpenbart for alle som leser den (og å lese om den etterlater i alle fall ingen tvil). Morgenbladets anmelder mente at lanseringsintervjuenes spekulative opptatthet av at dette handler om en ekte mor og en ekte datter gjør det «vanskelig for romanen å vokse utover Lillebøs eget morsoppgjør.» Det er lett å være enig i at medias – og forlagenes markedsavdelingers! – begjær etter å fremme virkeligheten i romaner er klam, men i tilfellet Tingenes tilstand er det i våre øyne åpenbart at romanen står mer enn godt nok på egen hånd.
«Jeg tror ikke på forfattere som sier at de utforsker ting når de skriver», skriver Lillebø. «Det finnes ikke én forfatter som skriver noe det er verdt å lese, som ikke allerede vet hva hun holder på med. Jeg vet hva jeg gjør». Det er befriende å lese, også fordi det åpenbart er et skråsikkert skjold hun setter opp for å klare å skrive seg gjennom det uhyrlige, ikke bare å nekte å ha kontakt med og ta seg av en mor som er alvorlig psykisk syk, men også skrive om det i en bok. Men også datteren har sitt å stri med. Hun har selv blitt syk på grunn av moren. Gjennom hele boka speiler de hverandre, og skjoldet slår da også sprekker, når jeg-personen skriver at hun ikke forstår «hvorfor noen skulle ønske å uttrykke noe som ikke innebærer en eller annen form for sannhet». Det er aldri noen tvil om at det er hennes sannhet, og verken mer eller mindre kan man kreve av en roman.
Tingenes tilstand er blant årets beste bøker fordi Lillebø er fullstendig nådeløs og full av nåde på samme tid. Hun veksler mellom brutal skråsikkerhet og fragmentert sårbarhet. Hun prøver ikke å rettferdiggjøre hvor grusomt det er at hun bryter med moren og utleverer henne i boken sin. Hun er heller helt åpen om det, og prøver i stedet for å bøte på det ved å være en god mor for sine egne barn, og dermed bryte rekken av psykisk syke mødre som har ødelagt for sine døtre. Hun skriver for å la være å gå i oppløsning, hun skriver for å overleve. Om mye norsk samtidslitteratur kan man innvende at det føles som om det er lite som står på spill. Akkurat den innvendingen preller av på Sandra Lillebø.
Den andre Jakobsstigen
Ingrid Nielsen (Gyldendal)
INGRID NIELSEN ER en poet som skiller seg ut i norsk samtidslitteratur. Hun er ikke redd for å la diktene søke mening hinsides det materielle, og lede språket dit hvor ord egentlig ikke strekker til. «Jeg vet ikke/hva som er bak/revebjellene, albueskjellene,/måkenebbene, jeg vil snu dem, se/bak» skriver hun i diktet Siselert. Ja, hva finnes egentlig der? Hva finnes bak det vi sanser og hva er vår forbindelse til det? I hennes mesterlige diktsamling Den Andre Jakobsstigen kommer denne forbindelsen til syne i små sprekker i våre omgivelser, som vi vanligvis har et veldig automatisert forhold til, sprekker som peker mot noe annet bakenforliggende, gjerne det guddommelige eller hinsidige om man vil. Nielsen fortetter ikke verden med mening, det er som den finnes der fra før av om man lar den og ser etter. Dette oppleves ekstra treffende i en tid hvor vi alle sitter innkapslet i hver vår stue, understimulerte, apatiske og frakoblet hva enn mening vi en gang la til vår ynkelige tilværelse.
Denne åpningen mot noe mer, noe annet, finnes her i ørsmå, hverdagslige forbindelser. Et kjøpesenter i Manchester tar for eksempel formen til en barokk katedral, hvor butikkene og korridorene og alle disse tingene som hører med et slikt sted, skyter ut og peker utover seg selv. Selv i noe så banalt, så kaldt og fremmedgjørende som et kjøpesenter, bærer tingene et håp om en slags vrangside i seg, et håp om noe større bakenfor. Jakobsstigen er i popkulturen stort sett fremstilt som en stor, jævla stige rett til himmels, enten det er Robert Plant som gauler om himmelstigen eller i form av de heslige papirstigene din bestemor har hengt opp på juletreet. I Nielsens poesi er jakobsstigen og den forbindelsen til det gudommelige den representerer, en størrelse som forbinder oss til hver enkelt del av skaperverket, snarere enn en himmelsk visjon.
Dette krever et spesielt poetisk blikk, og det er her hun virkelig skiller seg fra årets andre diktutgivelser. Språket hennes bærer i seg en form for intens, men samtidig porøs tilnærming, hvor det nærmer seg verden med en nærmest selvoppløsende fokus som om det som ligger utenfor oss bare kan vise seg for oss hvis vi virkelig spisser sansene og hengir oss til det.
At Nielsen er annerledes, er åpenbart, men hun er også en dikter som skriver på et nivå få gjør etter henne. Hun er kanskje også en poet som kan og bør leses med en ekstra oppmerksomhet i disse dager. Diktene hennes viser frem det som knytter oss til den verden vi lever i, denne lange, usynlige tråden som strekker seg fra oss selv til treet utenfor vinduet, via parkbenkene og hele veien til sneipene i gaten. Hun minner oss på sett og vis på at det finnes mer ved det menneskelige enn hva vi sier, tenker og gjør. Den Andre Jakobsstigen er derfor ikke bare fordømt god lesning, det er også nominert til Årets Beste Litteratur.
The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Litteratur appeared first on NATT&DAG.