JEG TROR DET er vanskelig å være klimaforsker. For det første må du tåle at absolutt alle har en mening om faget ditt, både folk som har satt seg godt inn i det og folk som har satt seg dårlig inn i det. Du må også tåle at noen av disse tror på konspirasjonsteorier om hvordan du er del av en stor plan for å skade dem, og du må tåle at andre mener de har forstått faget så godt at det det er deres jobb å belære deg. Samtidig er jobben din å få litt motvillige beslutningstakere til å handle ved å forklare hvor ille det faktisk kan bli.
På kort tid har epidemiologer fått oppleve noe av det samme dette siste året. I utgangspunktet har dette lille faget levd et liv litt fjernt fra folk flest sin bevissthet. Det har kanskje vært bra, ettersom det er et litt kronglete og teknisk fag, og en av disse tingene det er deilig at bare fungerer i bakgrunnen uten at man må tenke på det.
Men nå, som vi har fått en verdensomspennende pandemi i fanget, har faget blitt katapultert inn i folks bevissthet på en måte mange andre små fag sikkert misunner litt. Plutselig har alle et forhold til alt fra reproduksjonstall og dødelighet til effekten av ulike smitteverntiltak (ettersom de fort kan koste dem jobben!). Kort sagt: folk har begynt å bry seg om epidemiologi. I møtet med offentligheten og folk med andre fagbakgrunner har faget utvikla seg. Det kan være frustrerende å se aviskommentatorer forsøke å lære seg faget i sanntid og gå i alle fellene fra introduksjonskurset, men det er likefullt et privilegium.
Det var ingen selvfølge at dette samspillet mellom fag og offentlighet ville bli så positivt her hjemme. Det finnes nemlig en slags mørkere, parallell virkelighet der ute i andre land. I flere land skriker fagfolk seg hese etter politikere som ikke vil lytte, og føler at de stadig må ty til skumlere og skumlere metaforer og billedspråk. Det finnes fagfolk som opplever så gode tilbakemeldinger på kontrære posisjoner at de gjør en karriere ut av det.
Det er kanskje overflødig å si at disse to typene av fagfolk snakker svært dårlig sammen. Standpunkter om at det er verdifullt å vektlegge andre verdier enn smittevern blir møtt med anklager om at man er skyldig i at folk dør, og fagfolk som foreslår tiltak for å stanse epidemien må svare på spørsmål om de ikke bare er maktsjuke.
At debatten når dette tragiske bunnpunktet er kanskje uunngåelig når krisa når et visst omfang. Det er naturligvis mye mindre rom for å diskutere tiltak med innestemme når man går rundt med en konstant beredskapsfølelse i kroppen. Er alltid livet til en 98-åring mer verdt enn den psykiske helsa til flere 20-åringer? Det er både kontroversielle og provoserende spørsmål, men likefullt spørsmål det er nødvendig å stille i folkehelse, uten at det finnes noen enkle svar. Derfor har også mange fagfolk i Norge vært opptatt av å være forsiktige.
Forsiktigheten ble ikke satt pris på av alle, men de samme menneskene som kjeftet på folk de opplevde at ville «ofre» eldre i vår, spør seg nå om vi bruker vaksinene best ved å prioritere de eldste. Vi får ta dette som et tegn på at aviskommentatorene har kommet seg forbi introduksjonskurset.
Vi kan prise oss lykkelige for at vi har sluppet det laveste nivået på debatten her hjemme, og litt av årsaken til det er at epidemiologene ikke har måttet gjøre som klimaforskerne og skremt beslutningstakerne til å handle. Det blir det også bedre helse av, for det er ikke bare virus som kan føre til dårlig helse og dårlig livskvalitet, men også frykt og redsel og konstant alarm kan tære på.
Vi som jobber i helse har et ansvar for å redusere disse kildene til uhelse, for eksempel ved å si at dette ordner seg, og at vi snart kan dra på konsert igjen. Det er ingen grunn til å ta på seg jobben som «skremmer» i Norge. For dette ordner seg, og vi kan snart dra på konsert igjen.
Les om alle de nominerte til Årets Stemme HER.
The post KOMMENTAR: – Det er ingen grunn til å ta på seg jobben som «skremmer» i Norge appeared first on NATT&DAG.