Da Dinosaur Jr. gjorde sin inntreden i livene til folk flest var de allerede et ødelagt band.
På den annen side: Uimotståelige låter som «Start Choppin’» og «Out There» ble sluppet løs på verden under en tidsånd som var så til de grader på lag med amerikanske rocketrioer med tjafsete hår og bruktsjappegensere. Et par år tidligere hadde Dinosaur Jr. turnert med Nirvana som oppvarmingsband – nå kunne bandet ri grønsjbølgen inn i hjertene til en hel X-generasjon, via Spike Jonze-regisserte musikkvideoer på MTV og glødende framsnakking fra indiehelter som Sonic Youth.
Som det framgår av den ferske dokumentaren «Freakscene – The Story of Dinosaur Jr.» var det bandsjef og låtskrivergeni J. Mascis’ helt enestående elendige kommunikasjonsevner og en høyst mangelfull human resources-strategi som gjorde at mistrivselsfaktoren i gruppa var skrudd opp til elleve.
J. Masics i velkjent habitat, omkranset av Marshall-stacks.
Bassist og med-vokalist Lou Barlows eneste sangbidrag på albumet «Bug» (1988) var det fryktinngytende hylet «WHY DON’T YOU LIKE ME!!!» over en kakofoni av dissonante gitarhyl, og når majorlabel-debuten «Green Mind» (1991) ble spilt inn måtte Mascis selv håndtere samtlige instrumenter. I årene som kom var bandet en ren Mascis-solo-bedrift, med rytmeseksjonen drevet etter svingdørprinsippet.
At Barlow og trommis Murph fant tilbake til vokalist/gitaristen på den andre siden av tusenårsskiftet, etter en eureka-oppdagelse av at Mascis slett ikke gikk inn for å være slem, men simpelthen ikke forsto den sosiale dynamikken i gruppa, må ses på som et lykketreff av dimensjoner. I hvert fall for alle som er glad i melodisk rock innhyllet i et ullpledd av massiv fuzzgitar.
Når Dinosaur Jr. i dag ikke bare holder det gående, men har gitt ut en perlerad av skiver de siste femten årene, er det fanden meg en gave til oss alle. Det er like verdt å feire som at pandemien (visstnok) er over, og det finnes ikke bedre måter å gjøre det på enn å se denne filmen.
J. Masics i ukjent habitat, på et tog langs med Mount Fuji.
Det er den tyske musikkvideoregissøren Philipp Reichenheim som har montert «Freakscene», der alle involverte blir grundig intervjuet. Inkludert en antakeligvis ganske motvillig Mascis, som koser seg like mye i intervjusituasjoner som vi andre gjør i tannlegestolen, samt notable fans som Kim Gordon, Frank Black, Bob Mould og (selvsagt) Henry Rollins (som umulig kan ha tid til stort annet enn å snakke i musikkdokumentarer).
Det beste av alt er imidlertid Reichenheims evne til å grave fram amatør-konsertopptak og megetsigende bak-scenen-materiale fra det som ser ut som det kommer fra nedstøvede VHS-kassetter. Dette er både musikkhistorisk interessant og velegnet til å ny-antenne kjærligheten til dette orkesteret, som muligens har gått litt under radaren når den korte, men toneangivende bølgen av amerikansk alternativrock fra det tidlige nittitall når den uunngåelige classic rock-statusen.
Sånn bør det jo ikke være.
NATT&DAG viser «Freakscene – The Story of Dinosaur Jr.» på Vega Scene 2. og 3. oktober.
The post Freaks & geeks: Filmen om Dinosaur Jr. graver opp 90-tallsgullet appeared first on NATT&DAG.