Det fantes en tid der alle var lykkelige, ekle og musikken hørtes ut som en kombinert skogsrave, fotballkamp og steinerskolebarnehage. Skrur duoen Wet Leg tidsånden tilbake til den ugudelige epoken 2005 – 2010?
ÅRET ER 2008. George Bush har vært president i åtte år. Et børskrakk rammer det globale finansmarkedet. Israel invaderer Gaza i det som er det blodigste overgrepet mot Palestina på lang tid. Østerrike og verden rystes av Josef Fritzl-saken.
På samme tid peaker Myspace som verdens mest populære sosiale nettmedium. iPod Nano lanseres til lyden av norske Datarocks Fa-Fa-Fa. Motebildet preges av gule solbriller, fedorahatter, løse slips over stramme t-skjorter og opprevne strømper. Man hører på Paper Planes av M.I.A og indiedisco og har sterke rusopplevelser i skogen på Hovefestivalen til The Yeah Yeah Yeahs, MGMT, og Hot Chip.
Man visste det kanskje ikke da. Men dette var peak indie sleaze.
Som de fleste fenomener i 2022, har begrepet indie sleaze sin opprinnelse fra Tik Tok. Den nokså vage trenden tar for seg estetikken som gjennomsyret populærkulturen på midten og slutten av 2000-tallet – filtrert gjennom nostalgi og den oppvoksende generasjons forskremte og forvirrede blikk.
Musikken var gjerne energisk, men nonchalant. Ofte humoristisk og enten skrevet for eller om dansegulvet. I ettertidens lys oppleves band og artister som Crystal Castles, CSS, Justice, Kasabian og Jamie T som en slags kombinert skogsrave, fotballkamp og steinerskolebarnehage. Det var kaotiske tider, og det hele fremstår tilsynelatende uskyldig, naivt, fargerikt og spontant. Så gøy alle hadde det? Så rare de ser ut? Hvorfor synger alle i kor?
Den litt kvalme ettersmaken av vodka red bull, Bush-æraen og fruktparfyme kommer først senere.
På mange måter er tidsperioden tidenes siste fest før sosiale medier. Instagram fantes ikke. Smarttelefonen eksisterte kun som en glup tanke et sted utenfor California. Samtiden ble dokumentert via digitale kameraer med tung blitz og deretter publisert på obskure blogger. Du måtte på klubben for å se og bli sett.
For de som var gamle nok til å ta egne valg for 15 år siden, er vekkelsen av midttotusentalls indie-estetikk en mulighet til å stoppe opp og tenke seg litt om. Gikk jeg med dette? Hørte jeg på dette? Var dette en merkelig feberdrøm? For dagens ungdom derimot, er dette nok en anledning til å cosplaye en fordums trend.
På skattejakt i internettarkiver, og den for lengst tilstøvede bloggosfæren (sic), har man funnet denne tidskoloritten som baserer seg på neonfarger, fjærbelter, bustete hår og Pete Doherty. Og skremmende nok, for mange: Nå er den tilbake. Kanskje.
Wet Leg er en duo fra Isle Of Wight, som bestemte seg for å starte et band på en slags messe i 2019. Et slikt typisk britisk utendørs samlingssted med et pariserhjul som omdreiningspunkt.
Rhian Teasdale og Hester Chambers, som er fornavn og etternavn på duoen bak dette utrolig ekle bandnavnet, var i midten av 20-årene da de begynte å spille sammen. Man kan spekulere i at denne så utrolig smittsomme likegyldigheten som ligger i bandets DNA kan spores til en oppvekst med prime indie sleaze.
Det tok kun én låt for Wet Leg å bli genierklært i britiske bransjemedier. De er kule, skranglete, glade i obskøne ordspill og køddete tekster, og har en hang til effektive og repetitive riff og refreng. Folk sier de “vant” South By Southwest. Det er mange år siden et britisk gitarband har føltes så relevant.
I april slapp Wet Leg sitt debutalbum. De deler for øyeblikket ansvaret om å holde drømmen om gitarer levende med andre britiske band som Yard Act, Squid, Fontaines DC og Sports Team. Men der de fleste knagger seg til enklere kredible referanseområder som Joy Division, Britpop eller Weird Britain, flørter Wet Leg med en så utrolig mye mer utskjelt sound. Det er noe skamløst over låtene som gjør at de passer perfekt å rope med til. I en pub, på en festival, i en bil. De har det på en eller annen måte litt mer gøy enn alle andre.
Wet Leg står på de bleke og tynne skuldrene til britiske gitarband som The Cribs, The Libertines og Franz Ferdinand, og tar mye av attituden sin fra Karen O, The Ting Tings, og til og med La Roux (hun med den spisse, røde sveisen). Og om det er fordi vi nettopp har lagt bak oss to år med pandemi og tilnærmet konsertforbud, så oppleves dette så utrolig mye mer forfriskende, vitalt, interessant og viktig – sammenlignet med indiesjangerens introspektive motparter.
For å avslutte med et sitat fra bandet selv: “I feel Zen / Fucking Zen / Oh no / Suck the life / From my eyes / It feels nice / I’m scrolling, I’m scrolling, ah”.
Wet Leg spiller på Loaded i Oslo 10. juni.
The post Indie Sleaze, kort oppsummert appeared first on NATT&DAG.