Alle snakker om at Cezinando er en poet hele tiden. Er han egentlig det? Her er en litteraturanmeldelse av Sprengkulde.
Da Cezinando vant tre Spellemenn for ET GODT STUP I ET GRUNT VANN, kunne han nok valgt å løpe samme bana på nytt, spilt opp imaget som folkelig rampegutt med stort hjerte. Men kunstnere blir sjelden på stedet hvil, rastløsheten dirrer, og varemerket blir et fengsel. Cezinandos plate av året er et forsøk på å sprenge seg inn i nytt territorium.
Gjennom gjentatte lovprisninger av Cezinandos rap- og poplyrikk som litterære, ærlige og hardtslående, har musikkritikerne, prisgivere og markedsførere egget oss til å gi ham den tekstbaserte kritikken han fortjener. Sprengkulde er klart Cez’ lyrisk mest ambisiøse album til nå. Vil du være poet, skal NATT&DAG lese deg som en.
Da jeg bytta ut høretelefoner med lesebriller, var det imidlertid umiddelbart noe som ikke stemte i tekstene på Cezinandos nye album. Med det høye ambisjonsnivået blir enkelte svakheter spesielt tydelige. Derfor gikk jeg tilbake til Spellemannsvinneren ET GODT STUP for å prøve å forstå hvorfor noe skurrer – hva har skjedd?
Snurrer klisjéer på fingeren
Det som umiddelbart slår meg når jeg leser ET GODT STUP er at Cezinando låt-for-låt velger seg enkle fortellinger, temaer og motiver, for så sjonglere ironi og inderlighet, samtidig som han effektivt bruker språklige klisjeer og skrur dem, så dem spretter ut av vanespråkets baner, det man på fancy kaller katakrese (misbruk av ord og uttrykk, journ. anm).
For eksempel i «Grimaser»-linjene: «Blir inne i helgen, innpå rommet og maler / Fanden på veggen / Jeg prøvde å sette ned foten, men den ble /Kald / Ikke hate the player, det ekke lett å spille / Ball». Mens behovet for å trekke seg tilbake og bare gjøre kunsten sin blir skrevet ut med en inderlighet i første linja, får den både en ironisk vri og en psykologisk dybde via en språklig klisjé (=døde metaforer=døde språklige bilder) det er lett å koble seg på med «Fanden på veggen». Det er ikke nødvendigvis genialt, men det er frisk og effektiv nybruk av gjenkjennelige språkbilder.
Cezinando evner å gjøre metaforen synlig igjen; han maler Fanden på veggen. I neste dublett setter Cezinando tåa på to klisjeer, men trikser med letthet nettopp gjennom sammensetninga: Han vil sette grenser (sette ned foten), men ender med å nøle (kalde føtter). I siste dublett ser vi et typisk Cezinando-knep, leken med anglisismer på et norskengelsk kreolsk. Etter «ikke hate the player» forventer vi «hate the game», men får servert et eget ordspill som nok en gang snurrer klisjeen på fingeren. På sitt beste blir Cezinando i disse tilfellene en slags rappens arvtaker av poeter som Øyvind Berg (se Offentlig ømhet).
Språkmaskinen Cezinando
I både «Grimaser» og andre låter på samme album, for eksempel «Spiderman», ser vi et annet grep som tyder på formbevissthet, hvor Cezinando har bygd en språkmaskin han mater med en formel, for så å pumpe ut både tilgjengelige og lekne vers (etter både et musikalsk og lyrisk begrepsapparat). Her fra første halvdel av første strofe/vers i «Spiderman»:
En kveld jeg var på toppen av Plaza, som jeg er Spiderman / Jeg redda dagen, som jeg er Spiderman / Vi var fulle på champagne 37 etasjer oppe / Hun sa hun ville ligge med meg, så ville hun hoppe, oi / Jeg er på TV, som jeg er Spiderman / Lar masken falle, som jeg er Spiderman / De roper etter meg på gata, som jeg er Spiderman / Hun var Gwen Stacy, jeg var Spiderman
Selv om Cezinando åpenbart snakker fra sitt artistiske alterego-jeg her – det lyriske jeg-et, som vi litteraturnørder kaller det – ikler han de allerede nokså tydelige bildene med en ekstradimensjon gjennom mantraet «(som) jeg var/er spiderman». Han finner en fellesnevner i egentlig ganske avvikende erfaringer (en er artist i Oslo, en annen redder New York på daglig basis), og skaper både doble bilder og betydninger, som først og fremst peker ut skyggen i jeg-ets erfaringer. Spesielt linja «Hun var Gwen Stacy, jeg var Spiderman» gir en ekstradimensjon til hele scenen som nettopp er skildra: De med et minimum av kjennskap til Spiderman-universet vet at Gwen Stacy er kjæresten Peter Parker (Spiderman) så vidt ikke makter å redde i en fallulykke; hun dør. Hvorvidt alt dette peker til noe virkelig som Kristoffer Cezinando Karlsen har opplevd og bearbeider i musikken sin, er meg egentlig totalt likegyldig, men som lyrisk fortellerkunst er det smart, han serverer en smoothie av humor og alvor via gjenkjennelighet i en drivende rytme (jeg snakker ikke om beaten eller noe annet i musikken her).
Hva skjera, Cez?
Sett fra ryggen på denne galopperende hesten, spør man seg: Hvordan i alle dager går vi fra dette til urytmiske plattheter som: «Hey – hva skjera? / Jeg er i min solbriller-hos-fastlegen-era / Wassup, my kollega», her fra første låta «Autostrada (Zen)» på den nye plata Sprengkulde. Les det høyt, alle tre linjene, hør hvor klønete overgangen fra første til andre linje og videre til tredje er. Ikke bare er første og tredje linje uinspirerte og intetsigende, men det er en helt sprø kombinasjon av stavelser mellom versene (4-13-6). Sammenligner man med de siterte Spiderman-linjene – som riktignok også inneholder en og annen skravlete linje med for mange stavelser, men de holder seg i det minste mellom 10 og 16 stavelser, de fleste enten 10 og 11 eller 15 og 16 – blir haltingen i rytmen desto tydeligere.
Jeg må igjen understreke at jeg skriver dette uten å høre på selve musikken. Selvsagt er dette tekster skrevet for musikalsk akkompagnement, men nå skal vi jo ta poeten Cezinando på alvor, og da ser vi etter rytmer i språket selv. Første linje har for så vidt en fin rytme (dobbel troké, for nerdene der ute), tredje linje er også ålreit (dobbel daktyl), mens andre linje har innholdsmessig et interessant nok potensiale, avhengig av hvor man tar det videre. Løsninga skulle da være å fikse opp i rytmen på andre linje og kutte første og tredje linje, eller kutte andrelinja og la de innholdsmessig tomme første og tredje linjene stå.
Heldigvis fortoner albumet seg annerledes enn dette når man faktisk lytter til det. Da åpenbarer det seg en ironi i hvordan linjene leveres. Hørt sammen med de to neste linjene (men ikke lest): «Disse trenger jeg ikke, disse må jeg ha flere av / Kaster fyrstikker på bålet, biblioteket brenner ned», blir «Hey – hva skjera?» snarere som ordboksdefinisjonen av ironi; Cezinando tar farvel med den delen av karrieren hvor linjer som disse fikk fly – for så vidt en risikabel manøver. All tekstkritikk står selvsagt, for ironien er virkelig ikke like klar med rumpabar tekst som utgangspunkt. Likevel mener jeg ikke at Cezinando skal følge en såkalt bunden form, altså en rigid metrikk (balansen mellom tunge og lette stavelser) eller noe fast rimmønster, snarere tvert imot.
Den litterære vendingen
Cezinando prøver på noe nytt her, borte er de enkle fortellingene om kjærlighet, vennskap og berømmelse, fortalt friskt og freidig. Som han sier selv på «Sure druer»: «Hopper mellom narrativer uten retning /Og det figuratively speaking gjør meg literally insane». Musikalsk vender albumet seg mer mot blant annet en mykere versjon av industriell hip-hop à la Death Grips, og kald, forvrengt hyperpop i 100 gecs-land samt drypp av phonk, som kanskje henger sammen med de to siste linjene i åpningslåta: «Jeg vil massekarrikere / Det er mitt seneste prosjekt».
I tekstlandskapet ønsker han helt tydelig å gjøre en ytterligere litterær vending. For å være litt kjip kunne jeg her pekt på den noe forvirrede namedroppingen i første låta, «Helt lammet av drama, tror ikke jeg makter det mer / Racine og til Baudelaire og tilbake til Molière», forvirret både fordi namedroppinga ikke tjener noen funksjon utover formodentlig å sette seg selv i en mer litterær sammenheng (i motsetning til et annet namedrop jeg kommer tilbake til senere), men også fordi Baudelaire ikke var dramatiker, men den moderne poesiens far, og brukes her først og fremst til å rime på Molière.
Det finnes for så vidt flere referanser, en av de som funker, finner vi på «Mysteriet»: «Ut å stjele hester og piske de mot det mer ekstreme / (Større og bedre) / Destiny, ecstacy (heter de)». Ut å stjæle hester er selvsagt Per Pettersons ekstremt velkjente, filmatiserte roman, men det er ikke det det handler om. Som med Spiderman over, får det en dobbeltfunksjon i at Cezinando approprierer det velkjente og gjenkjennelige, men bruker det som et bilde han kan photoshoppe til sitt eget bruk. Men det er ikke intertekstualitet som gjør deg litterær, det veit også Cezinando.
Store fortellinger
Den litterære vendinga viser seg allerede gjennom den mørke, symbolske tittelen på albumet, Sprengkulde, en isklar metafor som snarere åpenbarer seg i sounden, enn i tekstene. Enda viktigere er hvordan språket i tekstene for det meste nøler med å opprette noe nærvær til leseren, nøler med å tale et tydelig språk, men svinger i metaforikkens lianer fra linje til linje: «Sure druer, imiterte signaturer / Skygger og figurer, piker og sang / Brente bruer bygd på revede statuer / Lag på lag på lag som en croissant» (fra «Sure druer»).
Det er vanskelig ikke å bli forført av energien som bruser her, viljen til å fornye seg, til å ta det beste i tida og gjøre det sitt, i hvert fall i det musikalske. Jeg har også lyst til å applaudere forsøket, og ethvert forsøk, på litterær rap, poetisk pop elle hva du nå vil kalle det, tekstenes ambisjonsnivå er generelt høyt, der Cezinando ofte vil fortelle noe større enn seg selv, her fra «Tristesse (Pop): «En nyfødt stjernehimmel sitt forsøk / På nye arketyper i et nytt horoskop / Den viser til tynnere suppe og tykkere strøk / Forteller samme eventyr som før i en loop / Og alle ler av dem igjen / Get money forever / Samma hva som skjer / Så lenge vi lever / Mye vil ha mer». Dette hadde jeg kjøpt på bok.
På noen få linjer går Cezinando effektivt i «Tristesse» løs på overflatiske forandringer satt i system, altså at vi blir servert den samme møkka på nytt og på nytt, så lenge vi er villige til å betale for det – og det er vi jo. Dette er en generell kommentar som blir platt når jeg skriver det ut for deg her, mens Cezinandos bruker verktøykassa si effektivt, hvor den astrologiske hypen som sluker et økende antall søkende, unge mennesker i disse dager, blir et konkret eksempel på en mer generell trend i et kulturøkonomisk system. Stjernehimmelen, arketypene og det nye horoskopet peker til mer enn seg selv, og blir metaforer for uoriginale fortellinger vi bruker som forklaringsmodeller for å forstå oss selv, eventuelt presse oss inn i, om det så er identifikasjon eller adapsjon med Steinbukken eller Sophie-Elise, samma faen, det er bare de samme eventyra som blir solgt, så lenge vi ler og betaler.
På noen få linjer går Cezinando effektivt løs på overflatiske forandringer satt i system, altså at vi blir servert den samme møkka på nytt og på nytt, så lenge vi er villige til å betale for det – og det er vi jo
Virkelighetsrap
Selv om Cezinando synes å ville inn i noe «dypere» og «større», skrive mer «litterært» og sender de enkle narrativene til en planke over grunna, finnes fortsatt personlige tekster. Det er for eksempel vanskelig ikke å lese følgende linjer fra «Sure druer» uten å tenke på de velkjente møbeltyveriene «Dette er siste skrik / Pål Enger / Do the money walk i et hamsterhjul / Krydrer samtalen med giftig optimisme (For de triste) / Alt kommer til å gå bra […] Skjebnesvanger natt i Oslo vegrer seg for å bli født / Lasaroner og demoner står på plassen / Gode i gassen rundt fontena». Pål Enger stjal ikke bare «Vampyr» og «Skrik» av Edvard Munch, men også varer til millionverdi i gullsmedbutikken Tostrup, rein vinningskriminalitet.
I intervjuer har Cezinando sagt at møbeltyveriet ble begått i en blanding av egen vinning, «Do the money walk», og mangel på konsekvenstenking, «giftig optimisme […] alt kommer til å gå bra», som konsekvens av å ville bryte ut av noen mønstre i eget liv, «(For de triste)». Tyveriet fikk masse medieoppmerksomhet, «Dette er siste skrik», og ble visstnok begått av ett og samme miljø, «Lasaroner og demoner står på plassen / Gode i gassen». Cezinando kunne riktignok skrevet noen flate linjer om å «tæsje gullbarer fra Bolia, easy ka-ching med brosa» eller noe i den døve duren, men holder seg i landskapet til sine nye, litterære ambisjoner.
Store ambisjoner, stor fallhøyde
Nettopp fordi mange av tekstene på det nye albumet holder poetisk vann, spytter samtidig hver linje som ikke sitter desto sterkere syre i øynene. Flere av de svakeste linjene på Sprengkulde kan spores tilbake til et problem poetene uavhengig av musikken løste for ca. 70 år siden. Da fant nemlig poetene både i Norge og i utlandet nærmest kollektivt fram til at det var på tide å slutte med enderim. Selvsagt finnes det fortsatt poeter som skriver rim på godt og på vondt, og selvsagt hadde poeter skrevet dikt uten enderim lenge før dette, men den poetiske avrimingsrevolusjonen hører med etterkrigstidas modernisme – sannsynligvis før morra og faren din ble født, altså. I samme periode var det dessuten en trend i USA blant Beat-poetene å lese dikt til jazzmusikk, som jo, sammen med soul og blues, er forløperen til rapmusikk. Allerede da fantes musikk med tekst uten enderim, hør for eksempel på «The Revolution Will Not Be Televised» på Pieces of a Man (1971) av Gil-Scott Heron, som definitivt kan kalles en slags rimløs protorap.
Hvorfor denne vendinga kom for så lenge siden, blir veldig tydelig for meg når jeg leser Cezinados låttekster nettopp som dikt. Musikalsk klarer han å overdøve linjer med talefeil gjennom utenforspråklige knep, eller la raptempoet drukne synkerne. Men lesetempo er farlig farvann.
Sure pastiller
Jeg tror Cezinando kunne ha skrevet dikt, de kunne kanskje til og med vært gode, han burde om mulig til og med prøve seg på det – overganger mellom poesi og musikk kan ofte være forfriskende, bare se på Mattias Alkberg, Leonard Cohen og Jim Morrison – men når jeg leser tekstene hans som dikt, kollapser de unødig ofte, nettopp fordi de har dette arkaiske behovet for å rime, som fører til at rimet må gå opp, som betyr at Cezinando må skrive kjipe linjer for å rime. Ta disse linjene fra «Autostrada (Zen)»: «Dette er malen til kabalen, den kan gå opp hvis du vil / Arsenal som Kristian Valen, pluss en tønne full av sild / Vil du smake på en kjempegod pastill? / Den kan få deg til å spurte over Skagerak og svømme gjennom ild».
Her er jeg med til og med Kristian Valen, men hvor kommer tønna med sild fra? Det kan vel kun være fordi Cezinando vil holde fast ved «il»-rimet. Også «Vil du smake på en kjempegod pastill?» skjærer litt. Ja, den setter opp neste linja, så vi skjønner at det uskyldige pastill sannsynligvis peker mot rusmidler av det illegale slaget, men hele setninga framstår som latterlig og forstyrrende, mens «kjempegod» ikke bare er vagt, men virker lirka inn for å få rytmen i linja til gå opp. Det reddes og rettferdiggjøres av neste linja, men ideelt sett skal ikke linjer måtte redde hverandre, men stå og skinne for seg selv i et samspill med helheten. Denne pastillen smaker surt.
Det blir urettferdig å sammenligne Sprengkulde med faktiske diktsamlinger, men om han prøver seg på en ren tekstutgivelse, skal vi ikke se bort ifra at Cezinando kan stå skulder til skulder med noen av Norges beste samtidspoeter
Nye stjernehimler?
Også den adjektivstyrete «Pulverisert», som riktignok framstår lettere satirisk ved lytting, blir intetsigende og gimmickaktig, ja rent instapoetisk, ved lesing fordi alle adjektivene peker tilbake til et jeg som ikke lar seg plassere. Alt vi sitter igjen med er beskrivelser som med bare noen få unntak flyter bort i adjektivets abstrakthet.
På en annen side skjer noe uhyre interessant når Cezinando siterer Gunvor Hofmo i første og siste strofe på «Uhelbredelig (Tingene)»: «Syk / Blir en av virkelighet / Altfor nær var jeg tingene / Slik at jeg brant meg gjennom / Og kom på den andre siden av det / Der lyset ikke er skilt fra mørket». Syk hvordan da? Hva slags virkelighet? Hvilke ting? Kom på hvilken side av hva? Sannsynligvis uintendert viser Cezinando fram uholdbarheten i etterkrigstidens hermetiske diktning; Hofmos univers får i hvert fall ikke jeg tilgang på, ikke i den foreliggende sammenhengen. Det finnes ingen konkrete knagger, ingen bilder, og det er ikke det at teksten er for kompleks, det er at teksten er for lite av noe som helst. Noen vil nok bli sinte, dette regnes for å være en av Hofmos beste. Enten peker det i retning Cezinandos honnør, eller kanskje at Hofmo ikke får plass i rapperens univers.
Sammenlignet med de andre i samme gamet, ligger Cezinando i en egen klasse. Det blir urettferdig å sammenligne Sprengkulde med faktiske diktsamlinger, men om han får for seg å prøve på en ren tekstutgivelse, skal vi ikke se bort i fra at Cezinando kan stå skulder til skulder med noen av Norges beste samtidspoeter. Den muntlige poesitradisjonen i Norge ligger brakk om dagen, etter å ha blitt banka opp av slampoeter som burde blitt i spaltene for leserinnlegg og halvdårlige kronikker, det er med andre ord et tomrom som står åpent for en som Cezinando å fylle. Men dropp døve enderim for rimas skyld.
The post Slik gikk det da en litteraturnørd gikk løs på Cezinando appeared first on NATT&DAG.