NATT&DAG på Bergtattfestivalen: Single menn i 30-årene har ingen grunn til å klage over ensomhet hvis de ikke har prøvd å sjekke damer på Bergtattfestivalen.
Et par jenter fra Oslo ser fortvilet på klumpen som ligger på bakken. Der ligger teltet deres i en uorganisert kaos-haug. Pluggene ligger ikke i posen sin, men vilkårlig strødd utover i teltduken, alle bardunene har tvinnet seg sammen til en uløselig blåknute. Stengene er det eneste som gir det minste håp.
– Hvordan kan man noen ganger bare se på folk at de er totalt hjelpeløse?, spør samboeren min som jeg har tatt med meg på festivalen.
Jentene hadde for ikke så lenge siden kjørt Teslaen sin inn på festivalområdet, parkert den midt i veien, og okkupert sentrum av campen. Nå står de der med kaospakningen sin og ser fortapte ut.
– Jeg har funnet en instruksjonsvideo på youtube, overhører jeg den ene si.
Det er vanskelig å ikke følge med på prosessen deres. For det viser seg at de ikke bare skal sette opp dette ene teltet. De har allerede satt opp et telt tidligere, og har enda ikke begynt å sette opp lavvoen.
Jentene har åpenbart ambisjoner. To jenter, to telt og én lavvo.
Etter å ha fulgt med på arbeidet deres, viser d
t seg at de ikke er så hjelpeløse som de umiddelbart så ut til å være. Her er det et anslag av erfaring, tenker jeg mens jeg drikker opp et glass rødvin i campingstolen knappe femti meter unna. Mens disse jentene åpenbart ønsket en sentral plassering, har vi funnet en plass i utkanten av campen med direkte utsyn til havet.
Til forskjell fra oss var disse jentene på et oppdrag. De skal erobre Vestlandet og Bergtatt. De skal finne nye venner, kanskje også en partner. I det minste et ligg.
Flere fremtredende, men enda flere ubetydelige stemmer i hele den vestlige verden har reist spørsmål om den seksuelle frigjøringen og feminismen har drevet den moderne mannen inn i en desperat kamp etter anerkjennelse, nærhet, kjærlighet og … fitte.
Terrorforebyggende journalistikk
De senere årene har fortellingene om den single mannens desperasjon florert. Flere fremtredende, men enda flere ubetydelige stemmer i hele den vestlige verden har reist spørsmål om den seksuelle frigjøringen og feminismen har drevet den moderne mannen inn i en desperat kamp etter anerkjennelse, nærhet, kjærlighet og … fitte.
Flere terrorangrep fra ensomme ulver har også tvunget frem spørsmålet om det kan være skummelt, kanskje direkte livsfarlig, at mannen ikke får utløp for begjæret sitt. Kan en manns uforløste seksualdrift ha en direkte kobling til terrordriften hans?
Uansett hvor langt man tillater seg å dra spekulasjonene, er det bred aksept for at mannsrollen er i en krise og at det i det minste delvis skyldes en virkelighet hvor mange menn opplever at kvinnene sitter med makten på kjærlighetens og forførelsens slagmark.
Som en avis med lang historie for å ta sosiale utfordringer og utenforskap på alvor, ønsker NATT&DAG å få klarhet i akkurat hvor vanskelig det er for heterofile menn å finne seg en partner i det moderne Norge. Bør vi i større grad klandre mennene selv for manglende evne til å oppsøke arenaer hvor kvinnene vanker, eller er det kvinnene som rett og slett er for selektive?
Rett og slett ønsket vi en gang for alle å komme til bunns i spørsmålet som har skapt så mye hodebry for politikere, feminister, mannsaktivister og rikssynsere de siste årene: Er mennene bare late og sutrete fordi vi ser enden på et flere tusen år langt patriarkalsk hegemoni, eller er det faktisk en direkte kobling mellom mannens seksualdrift og hans vilje til å utøve terror?
Heller enn å lage en tårevåt og semi-erotisk reportasje om en fyr som endelig fikk seg et ligg, ønsket vi å lage en reportasje forankra i prinsipper for undersøkende og granskende journalistikk for å måle stemninga når friske, spreke, unge og livshungrige kvinner dro på en festival på Vestlandet med en sprek blanding av natur, kultur og alkohol.
I tillegg til å kartlegge terrenget blant de enslige kvinnene gjennom en god og granskende feltreportasje, ønsket vi også at det skulle være et konstruktivt bidrag i en ellers forvirret og desperat debatt. Vi tenkte som så mange har gjort før oss: Tenk om terrortesen faktisk er sann, og vi kan være en direkte preventiv faktor for at flere mennesker, både kvinner og barn, dør.
Slik viktig journalistikk må det da finnes en pris for!
Tomprat ved lavvoen
Kvinnene med lavvoen viser seg raskt å være midt i blinken for det vi er ute etter: De er kvinner i slutten av 20-årene, vellykkede og vakre og med et stort ønske om å være festivalens midtpunkt. Man aner raskt at de er interessert i et klassisk sommereventyr, men kanskje er det også noe mer de er ute etter.
For å avklare om disse jentene er fortapte som vi tenkte etter først å ha sett dem, eller om de er kyndige og verdensvante travere som vi begynte å mistenke etter hvert, setter vi oss ned ved lavvoen. Det er enda noen timer til festivalprogrammet begynner, en fin mulighet for de forskjellige grupperingene på campen til å finne sammen. Hvem blir nye venner, hvem vil man holde seg unna? Ganske raskt kommer vi inn i en hundre prosent generisk bli-kjent-småprat:
– Har dere ferie?
– Ja, dette er liksom starten på ferien.
– Åh, det er så deilig!
– Sommer er nice.
– Har dere vært her på festivalen før?
– Det er første gang, men noen venner av meg var her i fjor og snakket så varmt om festivalen. Hva med dere?
– Første året vårt også, men det frister allerede til gjentakelse.
– Så vakker plassering! Rett ved havet, med fjellene rundt. Skikkelig spektakulært.
– Hva skal dere videre i ferien?
– Det blir noen uker i Italia, kjøre litt rundt og besøke forskjellige byer. De siste ukene har vi egentlig ingen planer.
– Italia på sommeren er så nydelig! Men veldig varmt da.
– Ja, vi er spent på det ass. Når det bikker 35 grader kan det bli litt voldsomt liksom.
Hvor lenge kan man holde på sånn, tenker jeg mens jeg slurper i meg et par pils. Stemninga er åpen og vennlig innstilt. Men også spent. Det minner litt om første dag på leirskole, hvor alle går rundt og hilser på tvers av klassene, forsøker å plassere seg sosialt, alliere seg med de som er lik en selv, prøve å treffe de kule, finne sin posisjon for resten av uka.
– Lavvoen skal være en møteplass for hele festivalen, sier en av jentene.
– Hvert fall for de som vil, hehe, utfyller den andre.
De har fått en god start. Flere kommer til, og jeg sitter plutselig omringet av seks damer mellom 28 og 32 år. To personer har vært der før, mens vi er fem debutanter. Festivalen har åpenbart et godt rykte, som gjør at både debutanter og veteraner har en stor lojalitet og kjærlighet til produktet. Allerede før festivalstart ser man publikummere gå rundt med merch for å vise sin lojalitet. Dette er kjøpesterke mennesker, penger er ikke noe problem – og nå har jo de aller fleste ferie, en tid for fråtsende forbruk.
Det slår meg at her er det noen som virkelig har tenkt, her er det arrangører som kjenner målgruppa si, som vet hvordan man bygger merkevarelojalitet og innbringende publikummere.
Spydspissen av moderne menn
Historien om Bergtattfestivalen på Vestlandet begynner som så mange suksesshistorier med en guttegjeng fra Oslo. Festivalens bakmenn møttes på videregående skole på slutten av 00-tallet, og har siden blitt en del av Norges entreprenørielle elite. Kilder NATT&DAG har vært i kontakt med kan røpe at disse karene aldri har hatt noe problem med å skaffe damer.
I dag spaserer de rundt i matchende antrekk, alle med høye viker, femdagerskjegg, caps og en walkietalkie. De arrangerer en festival med opp mot 70 % kvinnelige publikummere. De aller fleste veltrente, vakre, rike og vellykkede. Og single. Hvordan har de fått til dette?
Det begynte altså med at kompisgjengen erobret det som kunne erobres i miljøet rundt Foss videregående skole på Grünerløkka i Oslo på slutten av 00-tallet. Etter 13 års skolegang var de klare for verden.
Nå er guttene voksne, og blitt en del av en innflytelsesrik nisje i den moderne norske eliten: Fremadstormende karer som vet å bruke LinkedIn. Bergtatts bakmenn har en aktiv og utbroderende stil på det sosiale nettverket for å tilegne seg nye profesjonelle kontakter. De nøyer seg ikke med å liste opp erfaring og utdanning i kronologisk rekkefølge, som en helt ordinær CV. Nei, Bergtattgründerne skriver utfyllende i prosastil om hva som var deres ansvarsområder, hvilke læringer de trakk ut av erfaringen og hvilke nøkkelferdigheter som kjennetegner deres profesjonelle virke.
Da kompisgjengen hadde erobret viktige institusjoner og bedrifter i Norge som TV2, Komplett.no, utelivet i Oslo og til og med det internasjonale Cosplay-miljøet, forsto de at suksess i det 21. århundre dreier seg om langt mer enn bare penger, statusjobber og en fet leilighet. Det er like viktig å gjøre noe som er meningsfylt, noe som gjør deg til en interessant samtalepartner med brede interesser og utfyllende kunnskap om diverse emner.
Karene så for seg hvordan de kunne bli sosiale kameleoner som ikke bare stiller de riktige spørsmålene om alt fra aksjer til klokkeflipping, men som også har utsvevende teorier om hvorvidt Da Vincis Mona Lisa smiler eller ikke.
Og det er vel her Bergtatt kommer inn, vil jeg tro. En hobby som posisjonerer gutta i forretningslunsjer og møter med sine profesjonelle kontakter.
Man kan se for seg samtalene:
– Jeg hører du arrangerer festival ved siden av alt du gjør på jobb.
– Det er bare noe jeg og gutta fra videregående gjør sammen, ingen svær greie.
– Det må jo ta mye tid og krefter?
– Litt tid blir det jo, men du kjenner meg. Jeg er en sånn fyr som går på veggen hvis jeg ikke har noe å gjøre.
– Keep on pushing, liksom
– Ja, nettopp! Og dessuten er det så viktig å gjøre noe som betyr noe for folk. Kan ikke bare sitte inne på kontoret hele livet, veit du.
Osv. osv. osv.
Og slik erobrer de verden, denne guttegjengen født i 1991, oppvokst tett på hovedstadsmiljøene hvor ting skjer.
Mens jeg trenger inn i Hallingdal i en Toyota Land Cruiser på vei over fjellene til Luster slår det meg: Er det her lista ligger for menn i vår tid? Er det menn som dette som etter sigende støvsuger landet for enslige og fortapte kvinner – er det dette som er den lille prosenten menn som snart står for all forplantning og reproduksjon i den vestlige verden: Økonomisk, sosialt og kulturelt vellykkede menn som skriver kortprosa om alle sine profesjonelle erfaringer for å skape en imponerende mosaikk på LinkedIn for å stadfeste ens profesjonelle og sosiale dominans?
Klam kjærlighetsprat
Som mann kan det være vanskelig å få innpass i eksklusive kretser av kvinner. Man blir gjerne mistenkt for å være sketchy med slibrige intensjoner, eller man blir nøye gransket som en potensiell kjærlighetspartner. Er man derimot noens kjæreste, er man ufarliggjort på både godt og vondt. Samboeren min viser seg raskt som en effektiv og nødvendig døråpner for å få adgang til viktige sosiale kretser på Bergtatt.
Samtidig kan det være vanskelig å få i gang samtaler med temperatur i slike kvinnedominerte grupper. Jeg prøver meg der ved lavvoen. Jeg prøver virkelig. Men jeg får ikke sving på det, jeg klarer ikke provosere eller mane frem aggresjoner eller diskusjoner.
Jeg er bare fyren på festival med dama, komplett umyndiggjort som et slags ideal for alle disse single kvinnene. Kanskje kan de være her med typen til neste år? Kanskje møter de kjærligheten i sitt liv her på Bergtatt?
Alle mine kanonskudd blir ansett som sjarmerende maskuline nykker, en slags ventilering av testosteron som de syntes var både ufarlig, vittig og søtt.
– Tror dere det er mulig å være israeler, men samtidig benekte Holocaust?
– Visste dere at etter fylte 21 år blir underlivet til kvinner bare surere og surere?
Ingenting biter på. Det skaper latter, vennligsinnede klapp på skulderen. Alt er jo selvsagt spøk fra min side, de leser det helt riktig. Men aller helst vil jeg at folk skal lese situasjonen feil, at de skal bli irritert på meg. Eller i det minste at de spiller med. Det er sikkert et resultat av mitt kaosgenererende testosteron, noe som definerer meg som mann: Et begjær etter kaos, splid og konflikt.
Men her føler jeg meg avkledd og sterilisert i snillhet, latter og en slags snodig forholds-beundring. Jeg får spørsmål om forholdet, seriøse spørsmål hvor vi skal komme til bunns i kjærlighetslivet. Kvinnene vil kanskje hente inspirasjon, finne en slags tro på at det faktisk er mulig å finne kjærligheten også i en verden av overflod, fråtsing og tilknytningsangst.
– Hvordan ble dere sammen?
– Hvor lenge har dere vært sammen?
– Hvordan får dere det til å fungere? Har dere noen tips?
Jeg blir klam. Det er umulig å besvare slike spørsmål. Forsøker jeg å kødde det vekk, blir jeg bare stempla som en «mann som er redd for å snakke om følelser». Og hvis jeg godtar samtalen, har jeg forplikta meg selv til en god halvannen times samtale om den andre personens desperate jakt på den rette.
Har man først startet å prate om kjærlighetslivet til en 30 år gammel singel dame, så slipper man ikke unna med det første.
Har man først startet å prate om kjærlighetslivet til en 30 år gammel singel dame, så slipper man ikke unna med det første.
Ormen lange
Heldigvis for meg var det snart tid for avreise til første konsert. Rick Grove på Bergescenen, et par kilometer i bratt oppoverbakke fra campen. Kjærlighetspraten fikk derfor en naturlig slutt.
– Men vi fortsetter samtalen senere, sier en av damene.
Publikum skal gå i samlet tropp fra inngangen, ledet av festivalarrangørene. Endelig slipper jeg fri fra lavvoens koseprat.
«Det er bratt i begynnelsen, men så slaker det ut», er beskjeden vi har fått. I tillegg har vi fått beskjed om at du bør være i OK fysisk form, og at skyss blir ordnet for de som ikke er i stand til å fullføre turen på egenhånd.
Det som ikke blir fortalt på forhånd er at fortroppen drar i gang et skyhøyt tempo, og at det bare er å henge seg i selen for å følge på. Vi har heller ikke fått beskjed om at det er ølservering på toppen, og at all ølen folk har tatt med seg opp må drikkes opp før vi slippes inn i skjenkesonen.
Jeg har ikke spist noe særlig mat hele dagen. Et par knekkebrød til frokost, og et skolebrød hos den lille lokale bakeren som har blitt gjort om til en slags lounge hvor festivalpublikummet tidvis gjemmer seg for regnet. Allikevel føler jeg meg uovervinnelig. Jeg har gått både Preikestolen, Besseggen og tvers gjennom Rondane. Selvsagt skal jeg klare en tur opp en liten stigning for å se første konsert på Bergtatt-festivalen.
Det er varmt og klamt. Både foran og bak oss roper folk skål, og jeg jobber for å drikke opp alle ølene og sideren vi har tatt med oss oppover. Folk stopper opp og klager over at svetten siler, at varmen går til hodet på dem. Informasjonen fra nettsiden gjentas med bitende ironi: «Stigningen er bratt i begynnelsen, men så slakker det ut.»
– Når skal det liksom slakke ut?, spør folk ironisk og harskt.
Allerede midtveis raser den lange ormen av unge, yre og snakkesalige kvinner forbi to gamle damer som begynte turen oppover bakken en halvtime tidligere. Selv har jeg beveget meg fremover i feltet, og jeg har for lengst gitt opp å holde svetten i sjakk. T-skjorta i ull er gjennomvåt og håret mitt kunne ikke vært bløtere om jeg nettopp hadde steget ut av fjorden som stadig ligger lenger under føttene mine. Mens vi raser forbi de eldre damene i det som må være en av mange pauser, overhører jeg at de uttrykker bekymring for om de rekker konserten.
– Der kommer toget, sier de.
– Tut tut, sier noen humorister bak meg.
Den nye ungdommen
Rick Grove er Norges nye stjerneskudd i arven fra Paul Simon og Bob Dylan. En vakker og litt vimsete fyr med jesushår og en skøyeraktig fremtreden på scena, på et vis en fusjonering av det beste fra Jonas Alaska og Mikhael Paskalev – Paskalevs uimotståelige skjønnhet, og Alaskas talent.
– Er det noen som har blitt dumpa i russetida?, spør han fra scena.
– Det er altfor lenge siden jeg var russ, ass, hører jeg en dame si bak meg.
Jeg humrer litt for meg selv. Publikummet bærer på ingen måte preg av å være gammelt. Tvertimot er publikummet en gjeng friskuser i slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene som ettertrykkelig beviser hvor ekstremt lang ungdomstiden er i disse dager. Hva har egentlig skjedd i livene her siden russetiden?, tenker jeg. De fleste har fått seg en høyere utdanning, en god og spennende jobb som gir de et helt annet økonomisk spillerom enn da de var i tenårene eller studenter. Alkoholen de drikker er av høyere kvalitet, bilene mer eksklusive, de har en frihet og selvstendighet man bare kan drømme om i slutten av tenårene.
Selv om publikum på Bergtatt er de lykkeligste og frieste menneskene på jord, har lykken et touch av vemod og frustrasjon.
– Jeg prøver å spontanabortere med alkohol og tobakk, overhører jeg ei dame si etter at vi har kommet ned igjen fra Rick Groves fantastiske konsert i eventyrlige omgivelser som uproblematisk la et rosa slør omkring traumene fra den bratte og kvalmende stigningen opp Lusteråsene.
Hun er rimelig drita, og hele greia er nok en spøk. Allikevel er det illustrerende for stemninga her: kampen mellom å eldes og å bevare ungdommen, mellom hensyn og hensynsløshet, mellom festing og familie.
For selv om publikummerne på Bergtatt er vakre, rike og med lekre kropper, er de også gjerne barnløse og single i starten av 30-årene. Selv om disse kvinnene ikke vil ha barn nå med en gang, de vil mye heller være her i Vestlandsparadiset enn hjemme for å amme en liten pjokk, så begynner både den sosiale og den biologiske virkeligheten å hente dem inn. Dette er folk som har klart seg, knapt med et eneste problem, folk som kun har denne ene bekymringen: Hele livet er i vater, men fortsatt lengter de etter en person å dele perfeksjonen med, en partner som kan være med dem i harmonien.
Sixpackene på badebrygga
Morgenen etter våkner jeg dratt og sliten i teltet. Jeg enser ikke så mye av det som foregår omkring meg, og vandrer hodeløst og ganske forvirra omkring på gressletta. Dagen har på ingen måte kommet i gang, selv om jeg registrerer at det er folk rundt meg som ler, spiser frokost, drikker kaffe. Og mange har allerede åpnet dagens fest, poppet flasker med musserende, åpna seg en pils, tent sigaretten og kommet i gang der de slapp.
Bergtatts logikk er at et morgenbad løser alle problemer, en slags holistisk tanke om at sjøen renser alle synder og gifter fra kroppen etter gårsdagen. Vannet holder rundt 13 grader, og på badebrygga er det alltid kø. Klokka er blitt 10. Jeg forlater teltplassen og ser til min store forskrekkelse at en hel skokk med folk allerede er oppe og gjør yoga. For å komme meg til badebrygga må jeg sno meg gjennom de omkring 30 personene som tøyer og strekker på mattene og håndklærne sine. Kanskje fortsatt full, i det minste veldig bakfull, er jeg nær ved å snuble over flere vordende yogier, som selvsagt håndterer det med den største mildhet. Det er vanskelig å gjøre folk forbanna her på Bergtatt, tenker jeg.
På badebrygga er det som vanlig bare å stille seg i kø for å hoppe ut i det iskalde, forfriskende vannet. Jeg begynner gradvis å komme ut av mitt eget surrende hode i det jeg hopper fra bryggekanten ut i fjorden. Det slår meg at jeg har hørt folk snakke om pusten, at man må puste når man er i kaldt vann – at det til og med kan være bra for kroppen og immunforsvaret å puste riktig i kaldt vann. Samtidig er det et uttrykk for å være i full kontroll over kroppen – du får sikkert en hjelpende hånd, men ingen respekt hvis du hyperventilerer i vannet på Bergtattfestivalen.
Når jeg kommer opp igjen er jeg så fornyet som festivallogikken lover, og jeg er brått i stand til å ta omgivelsene innover meg. Jeg får akutte kroppskomplekser idet jeg innser at nesten alle andre på brygga har stramme, veltrente brystmuskler og sixpack – både kvinnene og mennene. Ikke rart tempoet opp berget i går var så høyt, tenker jeg mens jeg forlegent prøver å dekke kroppen uten at det skal bli for åpenbart at jeg gjennomgår et nyoppdaget selvforakt.
Joachim Trier skriver dårlig manus
Første konsert begynner først 14.00 på fredagen. Lars Vaular, den ubestridte headlineren på festivalen, leverte en knallsterk konsert kvelden før. Ryktene sier at Vaular spiller fordi han er favorittartisten til dattera til en rikmann i Lusterbygda, som derfor delfinansierer honoraret hans. Ikke vet jeg hvordan norske lokalmiljøer fungerer, men hvis ryktet er sant, snakket rikmannen rett til hjertet på det tilreisende publikummet.
Morgenen går til å gjenbesøke morsomheter, øyeblikk og høydepunkter som ikke fikk nok tid og oppmerksomhet fra dagen før. Ei dame som jobber i kulissene i underholdningsemperiet til VG forteller at hun alltid syntes Lars Vaular var kjekk, men at hun endret mening etter konserten i går.
– Det ser ut som en fyr som akkurat har vært fanga i en mørk kjeller, sier hun.
Underholdningsdronninga er det man kan kalle et ufiltrert og impulsstyrt vesen. Ved første blikk fremstår hun ekstremt kul og utilgjengelig. Etter hvert skjønner man at hun er uforståelig åpen og nysgjerrig. Og ganske frekk.
– Svett som vanlig, er det første hun sier til meg når vi møtes kvelden før, etter at vi har besteget Lusteråsen. Hun gir meg motvillig en klem, og vi småprater litt.
Underholdningsdronninga har vært på Bergtatt alle årene festivalen har vært arrangert. Hun har et spesielt armbånd som skiller henne fra resten av publikummerne. «LEGEND» står det. I fjor møtte hun faktisk mannen i sitt liv, forteller hun meg. Nå er hun på leting igjen.
– Hun tindra som en galning i bilen på vei hit, sier venninna hennes.
Mannen i hennes liv, i det minste i et par måneder, gjorde det slutt fordi han «ikke klarte å elske henne», forteller hun. Høres ut som en fyr som ser mye på Joachim Trier-filmer, sier jeg.
Det kommer også frem at hun har en fobi mot mannlige legger fordi det ser ut som en «kyllingfilet som presses opp og ned under huden».
Det er også mye snakk om Bergheim – festivalens klubblokale som er rigga opp i et gammelt fjøs. Bendik HK spilte det som kanskje er årets klubbsett, sier folk. Selv husker jeg ikke så mye av hva som skjedde etter Vaular, men ser gjennom notatene mine. Jeg har en tendens til å bli svulstig på fylla. Fylle-beskrivelse av Bergheim og klubben:
«Klubb i en låve. Lavt under taket, bassen fyller seriøst hele kroppen. Bassen gnisser i stykker tennene mine. Føles som en fangekjeller, kanskje var det her Vaular kom fra? DJen står i et bur. Jeg står i utkanten, prater, danser, beundrer, treffer på bekjente. Begynner å koke. ‘Ser ut som du er på syre, Eilif. Håper du er det’.
For soft for menn?
Mens 8-mannsbandet Drongo spiller en vanvittig god konsert, en konsert som for et øyeblikk løfter hele tilværelsen ut av kjedsomheten, en komplett triumf hva gjelder samspill, groove og rytmisk lekenhet, prater jeg med en av disse vellykkede og sosialt overlegne arrangørene fra kompisgjengen i Oslo. Han sprader rundt med 5-dagersskjegg, kort hår med høye viker skjult av en Bergtatt-caps, og helt sikkert en sixpack under Bergtatt-tskjorta. Han forteller meg at det er 70 % kvinner på festivalen.
– Det vil si 7 av 10, forklarer han nedlatende etter å ha funnet ut at jeg jobber for NATT&DAG.
– Et høyt tall, istemmer jeg.
Jeg spør ham om grunnene til at det ikke er flere menn. Er det en bevisst strategi, eller er det bare en tendens i samfunnet at kvinner er flinkere til å oppsøke kulturbegivenheter? Er mennene for late til å ta turen over fjellet?
Av de 30 prosentene menn, er de aller fleste her med kjærestene sine. Eller de er på jobb som fotografer, bransjefolk eller musikere. Jeg finner ingen guttegjenger som har slått opp en camp sammen, ingen gjenger som står klare til å sjarmere og forføre alle de ivrige og, etter hvert som festivalen skrider frem, kåte damene.
Jeg vil selvsagt komme til bunns i den lave mannsandelen. Hva er drivkreftene her? Derfor tar jeg kontakt med noen menn for å lufte mine tanker, og høre deres refleksjoner. Når Drongo er ferdig, og vi venter på det som skal bli neste høydepunkt, den danske artisten Goss, finner jeg en lystig og fjern bergenser som snakker hull i hodet på meg. Innimellom hadde han også noe interessant å melde.
– Jeg er her med kjæresten min, ja. Hadde nok aldri dratt hvis ikke hun spurte om jeg ville være med. Selv er jeg litt mer techno-fyr, dette blir litt soft for meg. Jeg vil ha litt syre, flein, sånne ting. Men det er jo en helt sinnsyk atmosfære her da. Sjukt mye hyggelige folk. Maten er bare helt passe, vil jeg si, men det er digg med naturvin og lokal eplesider og frokost fra Dapper Bistro og. Ja, det er mye bra greier.
– Hvorfor tror du det er så få menn her?
– Nei, jeg vet ikke. Kanskje fjord, fjell og musikk ikke er helt greia for menn?
– Det er jo mye single damer her …
– Kanskje det er det, ja. Jeg har ikke tenkt over det, egentlig. Men det er jo generelt mye damer, det er jo det. Litt sånn naturvin og soft musikk da, ikke helt greia for gutteturen kanskje? Litt soft for gutta? Sorry for at jeg prater jævlig mye, jeg blir så snakkesjuk når jeg har tatt MA.
Sjekkinga intensiveres
Goss, det danske vidunderet, tar festivalen som en storm. Han skjønner omgivelsene. Han går ned fra scena, spiller akustisk foran fjorden med fjellveggen i bakgrunnen. Han spiller akustisk på den lille stranda foran badstuen, han avslutter mens han går syngende ut i vannet og forsvinner under vann, før han velter en flytende enhjørning med fem damer oppi.
Goss var eventyrlig og storslått. Det opplevdes som om han satte en støkk i hele publikummet – for nå er fredag kveld snart over, håpet om å finne en partner, et ligg, kjærligheten i sitt liv er snart på hell. Jobben må gjøres, og man ser det på hele området. Det kikkes mer. Det er mer tafsing, småkosing. Menn og kvinner finner sammen.
Jeg ser damene med lavvo gå fra fyr til fyr. De prøver seg med litt klemming her, litt dansing der, et lite kyss her, og noe lett tafsing med en annen. Hvor vil dette ende, tenker jeg. Lykkes de? Blir lavvoen gjort om til et elskovskammer denne natten? Neste? Eller finner de kanskje noen med en mer behagelig campinghytte?
Timene går, klubben åpner igjen. Tenner gnisser, hjerter hamrer, hender reises mot låvetaket. En fyr slikker meg i øret, jeg klarer ikke å dy meg og stryker noen karer på sixpacken. Det er hardt og bløtt, muskler og svette. Lavvo-damene hilser på meg. Jeg ser de står i en klynge med et par nye fyrer. Denne flyktigheten lover ikke godt, tenker jeg. Hvis de virkelig vil, tviler jeg ikke på at de får seg noe. Men lykkes de med å få den de vil ha, blir lavvoen et tempel for suksess, eller blir det bare et middelmådig eventyr som balanserer mellom ydmykelse, latterlig, komisk og traumatisk?
Snøvler de ikke litt? Sjangler de ikke litt i meste laget?
Fallet
Lørdag morgen står lavvoen fortsatt tom. Det er pjuske damer hvor enn jeg snur meg. De har spydd. Det er grisete. Det hadde vært nasj på en hytte i nærheten. Folk sjangla hjemover, det tok lang tid.
Ei dame ble sett veltende ned i steinuren da hun skulle tisse. Buksene var på anklene, rompa i været. Hun kava, velta seg rundt – fikk ikke dratt på klærne, klarte ikke reise seg. Ingen hadde trodd at hun skulle klare å få mer ut av kvelden. Men hun skulle selvsagt på nasj.
Hele atmosfæren på Bergtatt føles noe uforløst lørdag morgen. Jeg får en klem av en fyr jeg har prata og dansa med dagen før. Jeg ser sixpacker på badebrygga med en boomblaster som jeg ikke helt skjønner om har begynt dagen tidlig, eller om de fortsatt henger igjen fra kvelden før.
Luster fremstår ikke som et sted hvor kjærlighet har blomstret – i det minste ikke enda. Det føles rart, tenker jeg mens jeg fyrer opp primusen for å lage meg en morgenkaffe, å snakke om terrorteorien når så mange kvinner går sultne og frustrerte i fjordlandskapet på Vestlandet. Hvorfor hater menn fjell og fjorder?
Kanskje er det en ond og grusom realitet at noen menn alltid vil være terrorister, en realitet samfunnet ikke kan eller vil forstå og som leder forståsegpåere inn i ville spekulasjoner om hva som driver terroristen. Er det bare villfaren maskulinitet?
Var ikke mitt konstant uforløste ønske om polemikk, uenighet og konflikt også et uttrykk for en slik villfaren maskulinitet? En tanke slår meg mens jeg slurper i meg den første munnfullen med kaffe og grut: Kanskje er det ikke sex som driver mannen. Kanskje er hele greia et eneste blindspor?
Det store mannsproblemet i det 21. århundre er åpenbart ikke tilgang på villige kvinner, tenker jeg. Skal single menn i 30-årsalderen klage på ensomhet, må de i det minste gi sjekke- og kulturarenaer som Bergtatt en sjanse først. Her kan det selvsagt være en fordel å ha sixpack, være usedvanlig vellykket, sjarmerende og uanstrengt kul. Og man må forholde seg til fjorder, fjell, vennlighet, raushet, snillhet, god (men soft) musikk og andre usannsynlig konforme og kjedelige greier.
– Det store problemet for mannen i dag er nok denne snillismen som rir samfunnet, sier jeg til samboeren min idet vi parkerer bilen på ferga mellom Sogndal og Lærdal.
– Hva mener du nå?
– Menn frustreres av samtykkelover, ansvarlighet rundt fulle kvinner og snakk om følelser.
– Nå tror jeg du bare er litt sliten. Dette gir ikke mening i det hele tatt.
– Nei, men hør da!
Hun ville ikke høre mer. Vi skulle ha ferie. Vi skulle ha det fint.
Det stormet inni meg mens ferga rolig skar gjennom det stille vannet som en varm kniv i nykjerna smør, som man sier. Jeg følte meg sviktet, lammet og skuffet.
Jeg er bare nok en mann med svar som ingen ville lytte til, tenkte jeg.
The post Sommerleir for den moderne overklassen appeared first on NATT&DAG.