Er det vanskelig å forstå norsk?
Måste vi tala svenska?
– Ja, litt vanskelig. Så hvis jeg ikke forstår kan dere snakke engelsk, eller …
Skavlansk?
Ikke faen. Men uansett, Silvana «Sterke Meninger» Imam…
Du vil ikke lenger ha så sterke meninger, er det sånn?
– Jo jo, jeg har fortsatt veldig sterke meninger! Det handler ikke om å forlate noe, men snarere om å utvide. Tidligere har jeg vist én side av meg, og nå vil jeg vise en annen side. Jeg har mange sider.
Du er ikke bare Sveriges innvandrerlesbe?
– Jo, men det er jeg jo. Men jeg er jo mer enn det. Og tidligere har folk ment at alt jeg har gjort har vært veldig politisk. Men jeg vil vise at det ikke bare er alvor hele tiden, jeg vil ha det gøy også.
Hva er det det går i da, når det ikke skal være alvor?
– På den nye plata har jeg låter om å bli helt fucked i klubben, det er en låt om sex – jeg skriver om det jeg har lyst til, sånn som alle menn alltid har gjort, uten å trenge å forsvare at de gjør det. Menn trenger jo ikke å forsvare noe. De bare er.
Da du vant Grammis så snakket du nesten bare arabisk og litauisk i takketalen din.
Vi skjønte ikke en dritt, vi.
Hva var det du sa, egentlig?
– Jeg begynte på arabisk, og da snakket jeg til slekten min i Syria og til pappa som satt hjemme og så på. Jeg sa at jeg ikke bryr meg om at ingen her forstår hva jeg sier, så lenge dere forstår, og at prisen gikk til dem, som kjemper. Ikke kjemper som i kriger, altså, men som kjemper «kampen».
Ikke IS-soldatene, altså?
– Ha ha, nei! Og så snakket jeg på litauisk til mamma og søsteren min.
Var det mange i Sverige som ble forbanna?
– Altså, jeg elsker når hvite, krenkede menn sier at jeg er rasist. Det betyr at de synes det er stress at jeg finnes, og deres posisjon som trygge, hvite menn blir truet. Det gjør meg glad, fordi jeg vil true den posisjonen, den skal ikke være trygg for dem.
Men Sverige er så syyykt politisk korrekt?
Det er det i hvert fall mange i pottitlandet Norge som liker å tenke… Hvordan synes du det går med feminismen og antirasismen i Sverige?
– Bedre enn i Norge, virker det som. Men vi må fortsatt jobbe, og det er mye igjen. Det har vært en ny bølge de siste 6-7 årene. Men jeg liker ikke når folk for eksempel sier at det har kommet masse kvinnelige rappere. Det har det alltid vært, det er bare at nå har det blitt tydeligere.
«Kön är en imitation utan original» siterer du Judith Butler.
Har du lest mye Butler?
– Jeg leste Genus Trouble og Undoing Gender på universitetet da jeg studerte psykologi, men jeg leste henne også før jeg startet der.
«Jeg hadde ikke vunnet en Grammis om jeg ikke hadde laget tiltalende musikk
Hva skulle du rappet om hvis samfunnet var perfekt? Hvis ikke det var noe rasisme eller sexisme?
– Jeg hadde fortsatt vært Sveriges beste rapper, i hvert fall. Men jeg måtte rappet om noe annet.
Sex?
– Ja, jätte mye mer sex.
Du og kjæresten din, Beatrice Eli, omtales som Sveriges heteste power couple, er det kleint?
– Jaha, det er det ikke jeg som sier.
Du har ikke hørt det før?
– Jo, jeg har hørt det. Altså, det har jo ikke vært et kjent, lesbisk par i Sverige siden Eva og Efva (Dahlgren og Attling, svenske kjendiser, red.anm.). Jeg forstår at mange lesbiske kan relatere seg til oss, i hvert fall om de er på vår alder. Men man kan ikke gå rundt å kalle seg for det.
Det blir kanskje for House of Cards?
Ja, akkurat. Men det er bare roligt.
I «Svär på min mamma» synger du «Jag är rappens Liberace». Hva er det dere har til felles, annet enn at begge er forfengelige homser?
– Smykker og jewelry, baby. Jeg gillar fine smykker og ting. Det er litt som en metafor for at jeg har best stil. Det som er så bra med rap er at det kan være 100 % hybris. Man kan få ut de sidene av en, som at man vil være best i verden. Hvorfor ikke, liksom. Kanskje man ikke mener det hundre prosent, men man kan si det likevel.
Er det derfor du begynte å rappe? For å skryte?
Ikke for å knuse patriarkatet, altså?
– Det kan være det, men det har utviklet seg til å også være det. Jeg ville fortelle om min situasjon, og min historie. Det var da jeg hørte Fugees at jeg tenkte, wow, dette kan jeg relatere til. Jeg vil også fortelle den typen historier. Jeg kan skrive om annet også, ikke bare mine kamper, jeg kan samtidig leke Liberace.
Men hva er det egentlig du vil?
– Jeg vil alltid fornye meg selv, og det jeg gjør. Det er så mye jeg vil gjøre, for eksempel med flyktningskrisen. Jeg vil gjøre noe som virkelig kan hjelpe mennesker som er på flukt, som bor på gata. Det er bare så mye jeg kan gjøre, men jeg bidra med gratis konserter for å tjene inn penger. Jeg har liksom ikke én agenda, jeg har flere.
Men du vil styrte patriarkatet?
– Det er klart.
LES OGSÅ: Anmeldelse: Det finnes bare én Imam
Har du fått med deg debatten om «Kulturmannen», som Åsa Beckman startet? Finnes han? For eksempel i musikkbransjen?
– Ja, hvite menn dominerer overalt. Også i for eksempel filmbransjen, det er jo færre kvinnelig regisører. Uansett hvor jeg er, er det alltid menn som leder. Kvinnene henter vann. Det samme gjelder for innvandere, det er svenske menn som leder. Om man ikke søker seg til separatistiske rom.
Har du hatt følelsen av å ikke bli sett eller blitt ignorert av hvite menn?
– Ja, herregud. Det har hver eneste kvinne på denne jorden. Hver eneste. Det er sånne små saker som at når menn kommer inn i et rom, får de automatisk mer oppmerksomhet enn kvinner, det bare er sånn, som om det er i luften. Man kan ikke bare styrte patrikatet. Det krever utdanning, det er så jævlig mye å gjøre. Jeg blir lei.
Hva synes du om at mange er mer opptatt av deg som person enn musikken din?
– Stemmer det?
Det virker sånn. Mange snakker mer om hvor kul du er, enn om musikken din.
Eller er det det norske ekkokammeret Smil & Gift lever i som gjaller tilbake? HALLO?
– Det er jo musikken som er kunsten. Og jeg hadde ikke vunnet en Grammis om jeg ikke hadde laget tiltalende musikk. Og da hadde heller ingen brydd seg om meg som person.
Hvilke rappere ser du opp til?
– Gamle Nas. Ikke det nye. Kanye West. De nye greiene til Nicki Minaj. Det mer minimalistiske. Det gamle er for lekent, der liker jeg ikke beaten.
Er du bedre enn dem?
– Det vet jeg ikke. Jeg er i hvert fall bedre enn dem til å rappe på svensk.
Hva med Neneh Cherry? Laila K? Feven?
– De er bra. De har virkelig forandret musikkscenen på sin måte. Jeg har stor respekt for dem.
I et intervju sa du at du likte Eminem selv om han sier for eksempel «faggot», og at man «må forstå hvor det kommer fra». Kan man ikke si det samme om Sverigedemokraterna?
– Å være rasist skader folk, Eminem skader ikke. Han forteller bare sin historie, Eminem rapper ut fra en kultur, han tenker ikke dårlig om homofile. Han kan skrive sånne låter og dagen etter jobbe med Elton John.
Om du hadde blitt stående i heisen med Jimmie Åkesson, din erkefiende og lederen av Sverigedemokraterna, hva hadde dere snakket om?
– OMG! Først hadde jeg blitt veldig opprørt, men om vi hadde sittet der i 23 timer så hadde vi begynt å snakke. Jeg vil ikke bli utsatt for det, men vi hadde nok gått i dialog.
Så du hadde ikke slått ham ned?
– Nei, jeg tror ikke på vold.
Hvordan skal patriarkatet styrtes da?
– Utdannelse, kunnskap, framfor alt for menn. Kvinner blir fortalt at det ikke skal gå i korte kjoler, det er ikke menn som blir lært at de ikke skal voldta. Det er kvinnen som skal passe seg, som blir fortalt at hun ikke skal gå ut. Det er feil å voldta, kanskje menn bare skulle lære seg det.
Vil du ha en radikal feminstbevegelse?
– Det er jo den radikale feminismen som har gjort at kvinner og jeg har stemmerett i dag. Jeg tror virkelig på radikal feminisme. Det er den som kommer til å frigjøre oss til slutt.
Ok, helt til slutt et IKEA-o-lemma: Om SILVANA var et navn på et IKEA-møbel, hvilket møbel hadde det vært?
– Den deiligste og mykeste sengen noensinne.
The post Silvana Imam: – Jeg elsker når hvite, krenkede menn sier at jeg er rasist appeared first on NATT&DAG.