Atlanta har vært rapmusikkens hellige gral i en årrekke. Ingrediensene kriminalitet, strippeklubber og penger har dominert musikken, og kort fortalt er det ingen byer som har vært så toneangivende for rap siden New York på 70- og 80-tallet. Nå er byen nok en gang et hestehode foran alle andre med å sette rapordenen med det hypede rapkollektivet og plateselskapet Awful Records. Musikalsk står artistene på plateselskapet Awful Records langt unna den gateorienterte Atlanta-(t)rapen, med musikk som fortrinnsvis er myntet på middelklasseungdom som liker å feste. Det er rapperen Father (hvis «fulle navn» er Father’s Liquor Cabinet) som trekker i trådene, og som seg hør og bør var han og Awful-signerte Abra invitert til bransjefestivalen by:Larm.
Father og Abra avlyser først intervjuet med NATT&DAG. Etter en times venting i lobbyen kommer en smilende manager ned og unnskylder de manglende artistene med at jetlagen gjør at de var for slitne til å bli intervjuet. Jetlagen fra London? Javel. Samme dag twitrer Father at han håper han ikke kaster opp på flyet til Oslo – en langt mer troverdig unnskyldning for fravær om man tar i betraktning Fathers drikkfeldige offentlige personlighet. Dagen etter får vi endelig napp.
LES OGSÅ: Intervju med Larsiveli og Kong Makko Makeba
– Vi er en gjeng sjakk-kids som liker å shake ass, sier Father om den nye generasjonen Atlanta-rappere.
– Og nørds som twerker. Vi er barn fra internettalderen, alle sammen. Vi kommer fra å være på chatrom og drive med rollespill, legger Abra til.
Vil gjøre alt selv
Da Awful Records ble grunnlagt av Father i 2012 het selskapet Awfully Creative, men ble kjapt endret fordi Father mente navnet var «gay as fuck». De 17 medlemmene i Awful er ofte med i alle ledd av musikkprosessen, noe som stammer fra ønsket til Father om at alle skal kunne alt: produsere, skrive, spille inn og lage videoer. I oppstarten kunne mer eller mindre alle som ville komme til leiligheten-slash-studioet til Afwful, så lenge Father likte oppsynet deres.
– Før var ikke alt så organisert. Man kunne komme til leiligheten for å slappe av, og enten var jeg «hell yeah! Bare bli her og heng», eller så var jeg mer «Føkk opp én ting og du er ute». Ting er fortsatt litt uorganisert, men vi er mer komfortable med det nå. Men vi slipper ikke inn nye folk til Awful for øyeblikket. Et råttent egg kan fort ødelegge for alle, sier Father.
Abra er blant artistene i Awful som har adoptert filosofien om å gjøre alt selv og blander søtladen rnb-produksjon med elementer av elektronisk musikk.
– Folk i Atlanta blir ofte overrasket når jeg sier jeg produserer alt selv, men jeg tror ikke det har så mye å gjøre med at jeg er kvinne. Tinashe produserer mye av greiene sine selv og det samme gjør Grimes. Men det er ikke mange store kvinnelige produsenter. Alle vet hvem Timbaland eller Metro Boomin er, men det er ikke mange damer på det nivået.
Hun kommer fra en kristen familie som var strenge med å la henne høre på sekulær musikk. Familien var likevel musikalsk og Abra lærte å spille gitar av moren sin.
– Jeg har alltid skrevet dikt. Jeg begynte først å skrive musikk rundt tiden jeg var med en fyr som hadde Garage Band på macen sin. Jeg har alltid likt å synge i kor, men det var ingen som ville gjøre det med meg, så jeg lagde heller spor med min egen stemme oppå hverandre. Det var rundt da jeg begynte å produsere egne låter.
Rumpe, pupper, rumpe, pupper
Father fikk først betydelig hype etter at han samarbeidet med Drake-affilierte IloveMakonnen og Fatmankey på den henslengte klubblåta «Look at Wrist» i 2014. Den hjemmesnekrede videoen har rundt seks millioner strømninger på Youtube og ble notorisk som følge av en intro hvor Father forteller om en jente som aborterer barnet hans. Fjorårets debutalbum Who’s Gonna Get Fucked First var også en overraskende provoserende og tilbakelent debut med gjennomgående eksplisitt sextematikk.
– Jeg er bare en jævla nedrig pervo noen ganger… ofte… hele tiden, haha!
– Ofte scroller jeg bare igjennom Tumblr og ser på rumpe, pupper, rumpe, pupper. Og så dukker det opp et nydelig kunstverk og jeg tenker «Herregud! Det der er vakkert». Så går jeg tilbake til rumpe og pupper, sier Father.
LES OGSÅ: Rap på ville veier?
Musikkvideoene hans er noen ganger absurde i sin lek med seksualitet og harsellering med gangster-estetikk. I videoen til klubblåta «Everybody in the Club Gettin’ Shot» begir Father seg ut på en erotisk lek med rosa plastpistoler, rosa klær og en dverg.
– MTV sensurerte mer eller mindre alt med den videoen. Du kan ikke engang si ordet shot, som er gjennomgående i låten.
Stemningen på det nye albumet ditt, I’m a Piece of Shit, virker mørkere sammenlignet med Who’s Gonna Get Fucked First. Er det nå konsekvensene av all festingen har kommet?
– Da jeg lagde WGFF var jeg på et punkt der jeg følte meg selv helt sykt mye. Jeg følte at ingen kunne fortelle meg noe som helst. På det nye albumet er det litt mer: «Ok, unnskyld alle sammen. Det var min feil». Det er fortsatt en del hedonisme på den nye plata, men jeg har vel skjønt at jeg egentlig ikke var the shit, jeg var egentlig bare en dritt.
Father tar en slurk av en flaske Leffe Brown.
– Det nye albumet har flere humørsvingninger, that’s all.
PS! Abra kommer tilbake til Norge for å spille på Slottsfjell lørdag 16. juli.
The post Atlantas nye rapscene består av middelklassenørds som spiller sjakk appeared first on NATT&DAG.