Det er lett å glemme at Lisboa er åsted for et av Europas mest progressive ruspolitiske eksperiement.
Ikke som Amsterdam – hvor neonskilt viser turistene vei til «The best coffee shop experiences» og hasjpiper selges billig til gira 16-åringer på klassetur. I Lisboa er de mest populære kakene hasjfrie, og turistene er mer opptatt av å kjøre gamle trikker enn å finne designerdop. Det er vanskelig å unngå forspørsler om å kjøpe rusmidler på gata, men kvaliteten er ingen attraksjon i seg selv.
Det er også lett å glemme at Lisboa fram til for kort tid siden var hovedstaden i et lukket land. Kun førti år har gått siden kapteinene i det portugisiske forsvaret fikk nok av Salazars regime og folket valgte nellikblomsten som symbolet på sin nye vår. Med åpne grenser kunne landets ungdommer, som higet etter nye impulser, heller bli steine enn å drepe opprørske afrikanere i umulige kolonikriger.
Kommentaren fortsetter under bildet.
Foto: Leyla Avsar
Kyststatens geografiske plassering ga plutselig enkel tilgang på dop fra alle verdens hjørner. På 90-tallet begynte også konsekvensene å vise seg. Portugals russtatistikk – blant Europas verste – avslørte at hele én av hundre portugisere brukte heroin. Og gjenbruk av sprøyter hadde gitt opphav til en voksende HIV-epidemi.
I år 2000 tok politikerne grep. På tvers av partigrenser oppstod det en sjelden enighet om at det på ny var tid for drastisk endring. Det ble utnevnt et politisk uavhengig ekspertpanel som fikk i oppdrag å utforme ruspolitikkens egen revolusjon.
Narkotika ble ikke lovlig, men personlig bruk og besittelse ble fra nå av regnet som en administrativ overtredelse på linje med en parkeringsbot.
Ekspertpanelet foreslo til slutt å avkriminalisere all personlig bruk og besittelse av dop. Mange portugisere, spesielt på den politiske høyresiden, fryktet at det ville bli et rushelvete. Sommeren 2001 ble forslaget likevel virkelighet. Narkotika ble ikke lovlig, men personlig bruk og besittelse ble fra nå av regnet som en administrativ overtredelse på linje med en parkeringsbot. De lovlige mengdene ble fastsatt til rundt 10 dagers forbruk.
Helsevesenet bruker ressursene som politiet og domstolene tidligere disponerte.
I dag, snaue femten år etter avkriminaliseringen er Portugal blitt et globalt eksempel på vellykket, eksperimentell ruspolitikk. Helsevesenet bruker ressursene som politiet og domstolene tidligere disponerte. Det innebærer blant annet tilgang til rene nåler, metadon og rehabilitering for de tyngste brukerne.
Kommentaren fortsetter under illustrasjonen.
Illustrasjon: Leyla Avsar
Den viktigste endringen er en dramatisk nedgang i antall overdosedødsfall. Norge har i dag over 20 ganger flere slike dødsfall enn Portugal per million innbygger. Vi befinner oss, dessverre, i hver vår ende av den den europeiske skalaen.
Den portugisiske toleransen for rus gir oppløftende resultater også for tunge narkomane. Myndighetene sender ikke lenger lovens lange arm etter det som ses på som syke mennesker. De bruker heller pengene på hjelp.
Den portugisiske loven er likevel spesiell. Den uttrykker eksplisitt at slike forseelser ikke lenger er politiets problem.
Toleransen strekker seg også lenger. I en hvilken som helst park kan du bli vitne til at både fjortiser og førtiåringer ruller seg en joint, bare et par meter unna foreldre som lar barna løpe fritt.
Å sutte åpenlyst på en spliff er selvsagt ingen jobbsøknad. Men det er heller ikke i nærheten av sosialt selvmord, eller ensbetydende med å være på kjøret.
Relativt uskyldig dopbruk blir i praksis håndtert på samme måte i mange europeiske land. Hvis ikke du plager noen, får du ofte være i fred. Den portugisiske loven er likevel spesiell. Den uttrykker eksplisitt at slike forseelser ikke lenger er politiets problem. Frykten for overraskende represalier fra en gretten konstabel er derfor lavere i Portugal. Det samme er behovet for hemmelighold.
Rene nåler og metadon hjelper ikke like mye hvis du fortsatt blir oppfattet som avskum av Ola Nordmann.
Åpenheten og aksepten for mild rus er i mine øyne essensiell for å nå målet om færre unødvendige dødsfall etter bruk av tyngre narkotiske stoffer.
Rene nåler og metadon hjelper ikke like mye hvis du fortsatt blir oppfattet som avskum av Ola Nordmann. Vi er nødt til å bryte ned skremselsbildet av nordmannen som ruser seg. Det eksisterer en helt normal verden et sted mellom plata og kontoret.
Kommentaren fortsetter under bildet.
Foto: Leyla Avsar
Stillheten rundt det faktum at plenty med oppegående folk, fra videregåendeelever til børsmeglere, søker glede i annet enn alkohol, har lenge holdt tilbake en konstruktiv rusdebatt i Norge.
I VG-kronikken «Oslo 32. August», som startet den pågående debatten i Norge, brukte Sturla Haugsgjerd et høyst effektivt, men problematisk retorisk grep: han omtalte heroin som medisin. Det er effektivt fordi det skaper empati for åpenbart syke mennesker, og det er på ingen måte feil. Heroinister trenger sterke medisiner for å fungere og overleve. Men alle medisiner er ment å kurere en sykdom – i dette tilfellet heroinisme. Og heroinisme er en sykdom med høyst kompleks smitteoverføring, hvor fri vilje spiller en større eller mindre rolle.
Alle typer narkotika blir konsumert til enhver tid, også av «vanlige» mennesker. Det er nettopp dette portugiserne har skjønt.
Rus vil alltid være en del av vårt samfunn. Alle typer narkotika blir konsumert til enhver tid, også av «vanlige» mennesker. Det er nettopp dette portugiserne har skjønt.
De har innsett at folk har sine dårlige vaner, men ikke nødvendigvis er dårlige personer. De har innsett at tilgangen på heroin, i likhet med tilgangen på øl og sigaretter, er tilstede, og at selv ikke den hardeste innsats vil få den til å forsvinne. Hvis du av en eller annen grunn ender opp med en veldig dårlig vane – noe de færreste drømmer om – fortjener du hjelp.
Bydelene i Lisboa kjemper fortsatt for at nye sprøyterom blir lagt til andre nabolag.
Den portugisiske løsningen er ikke perfekt. Avkriminaliseringen har sine kritikere. Blant dem er TV-doktor Manuel Pinto Coelho, som mener at politikken fostrer sosial avhengighet. Han mener at dagens rusmisbrukere, som i høyere grad får akseptere sin sykdom, har få insentiver til å slutte og dermed kan forbli sosialklienter på livstid.
Bydelene i Lisboa kjemper fortsatt for at nye sprøyterom blir lagt til andre nabolag. Det er fremdeles penger i den ulovlige internasjonale dopsmuglingen, og unge minoritetsmenn utgjør fremdeles majoriteten av gateselgerne.
Avkriminaliseringen fjerner ikke alle problemer, men den er pragmatisk. Den gir færre dødsfall og frigir penger for helsevesenet. Den portugisiske rusdebatten er nå nærmest ikke-eksisterende. Kaoset noen hadde fryktet kom aldri.
The post – Portugals ruspolitikk er ikke perfekt, men den funker appeared first on NATT&DAG.