Debatten om virkelighetslitteraturen har rast (!!!) i voksenmediene i høst. Disputten hadde sitt utspring i at kommentator i Aftenposten, Ingunn Økland, den 24. september leverte en klinkende klar statusrapport om skjønnlitteraturen. Den er på villspor, hevdet Økland, som videre problematiserte det hun definerte som en «pikant bruk av levende (ja, eller nylig avdøde) modeller», med en vel stasjonert passerspiss i Vigdis Hjorths nyeste roman Arv og Miljø.
Det har ikke skortet på perspektiver. Emneknaggen #virkelighetslitteraturen, som Aftenposten har lansert for anledningen, har generert bortimot 50 artikler, hvor den skriftlige feiden omfatter følgende to ytterpunkter: 1) de som er enig med Økland og 2) de som ikke er det. Der enkelte har tatt til orde for en slags Vær Varsom-plakat for litteraturen, har andre etterlyst muligheten for å sanksjonere utlevering av identifiserbare personer, deres psykiske lidelser eller anklager om kriminelle handlinger som i den virkelige verden ville vært underlagt straffeloven.
Flere av Økland-tilhengerne synes likevel å enes om dette; at fantasien igjen må løftes frem som den beste, mest aktverdige og mest kunstnerisk høythengende litteraturen. Vi må bort fra den tilsmussede, pikante og utleverende «hevn»-litteraturen, forfatterne må vise at de faktisk klarer å koke opp gode historier uten å støtte seg på virkelighetens krykker. Mer fantasi hos forfatterne – er det virkelig det vi trenger?
Les også: – Linnéa Myhres nye roman er ganske interessant, litt platt og litt pompøs
Det å basere deler av en roman på erfaringer og observasjoner er vel en ganske opplagt fremgangsmetode hva angår romanskriving. Som Wilhelm Dilthey en gang sa (fritt etter eget minne): det finnes ingen fantasi uten minner, og det finnes ingen minner uten fantasi. En rimelig antagelse kan derfor være at et menneske som for eksempel har opplevd overgrep (eller oppdager en hittil ukjent tvilling, for den saks skyld) vil ha bedre forutsetninger til å skrive om lignende situasjoner, enn noen som ikke har opplevd det – så sant de begge innehar noen grunnleggende skriveferdigheter.
Paradoksalt nok leverte den samme Ingunn Økland som i høst har kritisert Vigdis Hjorths roman for å være for virkelig, en panegyrisk hyllest av Yahya Hassans diktsamling, YAHYA HASSAN i en kommentar i Aftenposten 21. februar 2014. Hun beskriver Hassans dikt som «rå og direkte poesi (…) som i virkeligheten også er ramsalt kritikk av den danske måten å ordne opp på». Økland er begeistret, til tross for at «[Yahya Hassans] farsoppgjør er en av inspirasjonskildene». Ut ifra Øklands logikk kan det virke som om at pikant bruk av «levende modeller» er greit, så lenge tematikken er viktig nok.
Les også: Bryr vi oss mest om sexisme når det kjem frå svarte?
I Yahya Hassans diktsamling får leseren et innblikk i det som for mange er en ukjent del av et samfunn – kulturer, liv og handlemåter som er vanskelige å begripe på andre måter enn gjennom intime skildringer. Og på samme måte som Yahya Hassans diktsamling skildrer en brutal og voldelig oppvekst i Danmark, og på den måten har åpnet øynene til de som ikke ante at det danske samfunnet kunne inneholde så opprørende historier, er den eneste virkeligheten vi bør bry oss om i Hjorths Arv og miljø den som Bergljot opplever i boka. Fordi den står i stil til det vi allerede vet om ofre av incest; at mange som har opplevd overgrep som barn ikke blir trodd når de står fram i voksen alder.
For all del, gratulerer til Aftenposten som beviste at seremoniprogrammet fra den virkelige begravelsen til Hjorths far og fra den litterære begravelsen var like, men der stopper også opplysningene som lar seg verifisere. Det å trekke paralleller fra de overgrepene hovedkarakteren opplevde som barn og spekulere i om forfatteren opplevde det samme blir, ikke bare tynt, men også ufølsomt.
Les også: – Det er ikke forfatterne, men Aftenposten som tilsmusser privatpersoner offentlig
Vi trenger selvfølgelig ikke forsømme den belastningen et menneske vil oppleve dersom svært gjenkjennbare historier av privat anliggende, i utførlige detaljer, proklameres for offentligheten. I den forbindelse er Øklands poeng om at man, dersom man vil gjøre maksimal skade uten å risikere straff, bør skrive en roman, ganske kurant (Aftenposten 26. september). Selv om dette absolutt kan ses på som et gyldig argument fra fløyen con-virkelighetslitteratur, så spørs det allikevel om det er tungtveiende nok til å kunne legge føringer på hvordan litteraturen skal og bør utfolde seg. Kunne Yahya Hassan og Èdouard Louis skrevet det de har skrevet uten å ha erfart hendelsene de beskriver? Kanskje. Ville litteraturen deres vært like god i en anonymisert, modifisert og nedtonet utgave? Jeg mener nei.
Du kan jo ta et øyeblikks tenkepause og fundere litt over hvilke historier vi hadde vært foruten dersom forfattere var underlagt en litterær, mental Vær Varsom-plakat, etablert i den hensikt å beskytte, la oss nå for ordens skyld kalle dem: de levende modellene.
Les også: Nettavisen-Stavrum: – Jeg er ikke en konservativ, middelaldrende mann
Yahya Hassans diktsamling ville vært limericken om en alminnelig dreng med klassiskorienterte ungdomsproblemer og Farvel til Eddy Bellegueule ville kanskje handlet om en litt annerledes gutt fra forstedene med feminine fakter og en skuespillerdrøm han omsider, etter litt motstand fra sine maskulint overlegne mannlige nærmeste fikk oppfylt: Farvel til Eddy Bellegueule ville faktisk vært en oppdatert versjon av Billy Elliot.
I så måte ville vi gått glipp av utilslørte oppgjør med noen holdninger som nødig kan tilskrives et sivilisert samfunn, og langt mindre et sunt verdigrunnlag. Holdninger som tilsynelatende også er utbredt. Vi ville gått glipp av de meningsutvekslingene som oppstod i kjølvannet av historiene, og innsikten som formodentlig ble et resultat av disse. Vi ville altså vært foruten denne ramsalte samfunnskritikken, som ifølge Økland var helt legitim i 2014, men som åpenbart ble litt besværlig å fordøye i 2016.
The post – Å ta til orde for «mer fantasi» blir som å ta til orde for mer rævva litteratur! appeared first on NATT&DAG.