Nå er alt mulig. Det var følelsen vi satt igjen med, to ganger i år, først etter britenes EU-avstemning, så etter valget av Donald Trump. Man skulle kanskje tro at en sterk fornemmelse av mulighetenes tøylesløse potensial er noe lystbetont.
Men det er mer som i: Nå er det alvor. Nå skjer det. Dette er begynnelsen på slutten. Katastrofen er sjelden eksplosiv, sjelden en bygning som sprenger eller et uforutsett bombeangrep. Katastrofen beveger seg langsomt, den drar ut, sånn at dens virkninger blir akkurat så uoverskuelige at de fleste klarer å si til seg selv og hverandre at det som skjer er innenfor normalen. Sjelden er katastrofen så monumental som den var i år.
I det amerikanske presidentvalget var det første gang generasjonen bestående av dagens unge utgjorde en like stor del av velgermassen som generasjonen amerikanerne kaller baby boomers, som er den store og dominerende generasjonen født i årene etter andre verdenskrig. Det er mange likheter mellom de to generasjonene: De insisterer begge på sin egen fortreffelighet, begge ignorerer egne privilegier og egen bortskjemthet og begge fastholder sin egen offerstatus.
Når generasjonene nå er like store, er det enda lettere å se hva som skiller dem.
«Er det fare for et Trump- eller brexit-skjelv fra pensjonistene her?»
I valget var det ingen tvil: 55 prosent av unge stemte på Clinton, 37 prosent på Trump. Hadde bare de under 25 år stemt, hadde Clinton fått 504 av totalt 538 valgmenn. Blant de over 50 var resultatet cirka motsatt.
Med andre ord kunne generasjonene vært like innflytelsesrike. Når de likevel ikke var det, skyldes det forskjellen i valgdeltakelse. Bare rundt halvparten av unge mellom 18 og 29 år stemte i det amerikanske valget. Det var færre enn mange hadde regnet med på forhånd, og det var også færre enn andelen unge som stemte på Obama, både i 2008 og 2012. Man kan kanskje si at det skyldes Obamas evne til å skape entusiasme, men man skulle jo samtidig tro at frykten for å velge den menneskelige søppeldunken Trump ville skape minst like mye entusiasme på vegne av bokstavelig talt hvilken som helst motkandidat.
Mer eller mindre det samme skjedde i Storbritannias folkeavstemning om å forlate EU.
I år det Stortingsvalg i Norge. Er det fare for et Trump- eller brexit-skjelv fra pensjonistene her? Til tross for en litt lignende meningsløs antielitisme og sannhetsforakt blir Trygve Slagsvold Vedum neppe en norsk Donald Trump. Sannsynligvis har FrP-populismens sakte fremvekst tatt brodden av en populistisk eksplosjon som den i USA og Storbritannia. Vi vet hvordan pensjonistenes populisme ser ut i Norge, og den ser ut som det smilende trynet til Sylvi Listhaug, som kjører rundt sammen med politiet i Lillestrøm med TV 2 på slep, på jakt etter ulovlige innvandrere.
«Hvorfor vil de gamle så gjerne ødelegge for oss?»
Det er ikke apologetisk, men snarere pragmatisk å tenke at ungdommens manglende oppslutning om valg skyldes eldre generasjoners politiske styring. En ny større undersøkelse gjort av forskere fra Harvard og University of Melbourne viser at dagens unge i både Europa og USA har betydelig mindre tro på demokrati som styringsform enn tidligere. Men den manglende tilliten til demokratiet skyldes antageligvis at så lenge de kan huske har den demokratiske styringen vært dårlig.
Kan den sviktende oppslutningen blant unge skyldes mangelen på en «De Unges Kandidat»? I Norge er de unge stemmene ganske jevnt fordelt: Det finnes, som alltid, snusfornuftig venstrevridd ungdom (som stemmer Ap), det finnes, som alltid, snusfornuftig høyrevridd ungdom (som stemmer Høyre), og det finnes også unge populistiske innvandringsmotstandere som stemmer FrP.
SV har tradisjonelt vært de unges parti, men er i ferd med å bli ubetydelige. Kanskje skyldes mangelen på noen klar stemme fra de unge at man stort sett har det bra i Norge. Det er ingen partier som artikulerer de unges bekymring for fremtiden. Det eneste unntaket i så fall, er på miljøspørsmål, og det er også der man finner den klareste tendensen til noe «ungt» parti, i Miljøpartiet de Grønne, som i stortingsvalget i 2013 fikk åtte prosents oppslutning blant velgere i 20-årene, og mellom to og fire prosent i resten av befolkningen. Men også i Norge er valgdeltakelsen blant unge lav, sammenliknet med alle eldre generasjoner.
Hvorfor vil de gamle så gjerne ødelegge for oss? De skal jo snart dø uansett. Og valgene de tar endrer ikke så mye på kort sikt, men på lang sikt er konsekvensene potensielt enorme.
Begge generasjonene har en manglende tillit til det politiske systemet. Men der den eldre generasjonen stadig oftere viser det ved å stemme på kandidaten eller alternativet som vil se verden brenne, er de unges reaksjon tilsynelatende apatisk. Vi stemmer ikke.
Men unge har aldri villet stemme. Det er ikke denne unge generasjonen som skiller seg ut, det er unge generasjoner generelt. Problemet er bare at det nå er mer som står på spill enn det har vært på en stund, samtidig som forskjellene mellom generasjonene er større enn tidligere.
Mange skylder på måten internett fungerer, med ekkokamre på Facebook og spredning av falske nyheter som bidrar til en post-truth-offentlighet og sammenbrudd i det offentlige ordskiftet.
Les også: Sad Boys / Gravity Boys 101: Fremtiden er her, og den er nitrist
Men også her gjør generasjonsforskjellene seg gjeldende: De eldre får ikke primært nyheter og informasjon fra internett, men fra gammeldags TV. Dessuten er det kanskje her et lyspunkt at de verste konsekvensene av internett ikke ser ut til å ramme unge like hardt som gamle. Alle vet at folk over 40 ikke vet hvordan de skal bruke eller opptre på internett. Flere av dem later til å glemme hva kildekritikk er så fort kilden befinner seg på en skjerm.
Bare tenk på da NRKs USA-korrespondent Gro Holm i et korrespondentbrev mente at amerikanske mediers dekning av Midtøsten-konflikten var påvirket av at det var så mange jøder som jobbet i amerikanske medier – dokumentert med en link til den høyreekstremistiske nettsiden Stormfronts oversikt over jødiske journalister og medie-eiere, med jødiske navn markert i rødt. NRKs USA-korrespondent!
Der eldre generasjoner ser ut til å være utviklingshemmede når det gjelder å bruke internett, kommer det som en selvfølge for oss. Det er på internett man må være bevisst.
Idéhistoriker Kjetil Jakobsen hevder i sin nye bok at ytringsfrihetens krise i vår tid skyldes at sivilsamfunnet ikke har rukket å skape ytringskulturer som henger med på den medie-teknologiske utviklingen. Kanskje er det dette ansvaret vår generasjon må ta.
The post HØYREBØLGEN: Apokalypsen er de voksnes skyld! appeared first on NATT&DAG.