Chloe Wise jobber hovedsaklig med skulptur, oljemaling og video, og er en av få ordentlig lolle kunstnere i dag. Blant høydepunktene i hennes imponerende store produksjon er «Bread Bags», en serie med forskjellige typer brød med veskehåndtak og designer-logoer på (se side 60), og «The Star of Larry David», en davidsstjerne laget av bacon.
Hun maler også flotte selvportretter og tar selfies foran dem, og «spiller» i black metal-bandet Øndskapsstrand sammen med sin norske ekskjæreste, snowboarderen Mikkel Bang. N&D har fått kunstneren Nikolai Torgersen til å intervjue og tegne henne.
De ble kjent da de møttes på «Slutsfjell» i 2014.
Hei, Chloe!
– Hejjj
Da jeg spurte deg om å gjøre dette intervjuet sa du «yes only if i can answer ALL NORSK fordi jeg elsker norsk lyfe». Hvor mye norsk forstår du? Hva er ditt beste ord?
– Veldig litten norsk men norsk er min favorite. Bogstavlitalt jeg elsker kattunge.
Hvem gjør ikke det.
– Kunst og kattunge er lyfe. Og kattmatt og rumpa.
Skaff deg en norsk manager, få ham til å ordne en utstilling for deg, vær her i seks måneder. BOOM. Flytende norsk.
– Jeg skal kanskje gjøre noe i Stockholm snart, men ja, jeg burde stille ut noe i Norge. Det hadde vært gøy, jeg liker meg der.
Hvordan har den siste utstillingen din gått? Jeg så at du truet noen folk på Instagram for å få dem til å komme. Var det dårlig oppmøte?
– Haha, nei, det kom faktisk masse folk. Så mange at galleriet vil forlenge utstillingen og vise fram noen av verkene i Toronto også. Utstillingen var i hjembyen min Montreal, så det var kult at alle vennene mine fra da jeg var yngre fikk mulighet til å se det. Lokalet er enormt. 650 kvadratmeter. Så det var plass til masse verk der.
«The Olive Garden of Eden» var min favoritt.
– Tusen takk! Den skulpturen er sinnssyk. Det er bare masse marmor med plastikk på toppen. Veldig detaljert. Det var fantastisk å skissere noe sånt på papir, forestille seg det i marmor, og så se det bli virkeliggjort. Jeg kunne egentlig ikke forestille meg hvordan en nesten to meter lang marmortrapp/bord-ting kom til å se ut i det lokalet. Så jeg var overlykkelig da jeg så det for første gang. Så la de på salaten og sausen (som er laget av plastikk og oljemaling), det var som å lage en veldig grisete salat på et veldig dyrt og fint bord eller badekar.
Jeg er så lite ambisiøs hver gang jeg har lyst til å lage et verk. Det blir fort «ahh, dette kommer til å ta så mye energi. Jeg maler heller bare i stedet»
– Ja, jeg er heldig med galleriet, det er den tredje utstillingen min der, så nå lar de meg gjøre sinnssykt ambisiøse greier.
Det er det som er poenget med å holde seg til én ting, er det ikke? At det lønner seg når man til slutt får mulighet til å gjøre kule og dyre greier?
– Jo, de kule, dyre greiene er en bonus, men det er også veldig givende å skape et ordentlig bånd og et tillitsgrunnlag. Det er som et forhold. Det føles virkelig som at de er familien min og jeg stoler på dem! Det kan jeg ikke nødvendigvis si om… folk i livet mitt eller kunstverdenen for eksempel. Haha, Loreta, kuratoren, er fantastisk.
Jeg stoler ikke på noen av de som kjøper verkene mine.
– Omg lol det er ille.
Det var en fyr som kjøpte maleriene mine og lagret dem
i en kjeller. For å selge videre.
– Nei! Stopp! Du må selge til folk du stoler på. Eller få dem til å skrive under på at de ikke skal selge videre med en gang. Selv om du er i Norge, hvor det ikke er like mye hensynsløs konkurranse som i USA. Canada er også ganske chill. USA er helt jævlig.
Hvordan da?
– Markedet. Folk kjøper ting og selger det videre for å tjene penger eller for å ødelegge markedet for unge kunstnere. Man må være veldig forsiktig og bare selge til folk man stoler på, så ikke verkene dine blir spredt overalt og prisene blir kunstig høye. De fleste steder er annerledes, men USA er intenst AF.
Les også: Fire uker i Paris med Tinder som kompass
Er La Croix-drikken en stor greie i NYC? Jeg har ikke prøvd det, men jeg har sett at det er en fyr i High Maintenance som er besatt av det, og det er med i et av maleriene dine.
– Hahaha, ja! Jeg drikker det nå.
Hva er det?
– Det er kullsyrevann med fantastiske smaker, denne er med grapefrukt. Det er ingen kalorier, ingen kunstig smak, nydelig boks.
Boksen er et kunstverk, rent estetisk.
– Uten tvil.
Så lenge jeg har jobbet med kunst, sett på kunst, analysert kunst og snakket om kunst, har jeg alltid satt estetikk som den viktigste faktoren i et verk. Uansett verk. Malerier, skulpturer, videoer, performance, alt. Men det fikk meg til å føle meg enkel og overfladisk (kanskje til og med dum) og jeg klarte ikke å forsvare eller argumentere for synet mitt, så jeg bestemte meg for å skrive en bok som inneholdt alt jeg regnet som god estetikk. Nå har jeg holdt på med den i to år, men det har hjulpet meg med å rettferdiggjøre tilnærmingen min til kunst. Verkene dine inneholder mye humor, interne vitser, klassisk skjønnhet, og så videre. Hvordan ser du på det?
– Det er interessant, jeg visste ikke at du holdt på med en bok. Jeg tror at hele konseptet «god estetikk» trengs å forsvares og utdypes. Du kan ikke bare kalle noe «godt» uten å forklare hva du mener eller hvorfor. Du kan si at det er bra for deg, fordi det gir deg positive følelser, eller fordi du synes det er vakkert. Men også det krever å bli sett nærmere på. Hvorfor er det definisjonen på skjønnhet for deg? Eller for samfunnet? Jeg bruker definitivt idéene om «klassisk skjønnhet» eller skjønnhet eller estetikk eller komposisjon, sånn som kunsthistorien og media har blitt enige om å definere dem.
Idéen min er så enkel som mulig. Det er bare, uten nærmere forklaring, «godt». «Dette gleder meg, men jeg hverken kan eller vil forklare det»
– Men det handler først og fremst om å utforske hvorfor vi anser disse tingene for å være vakre. Det viktigste i min praksis er måten kvinner blir fremstilt på. Hva er det som gjør at kvinner fremstår vakre, eller attraktive? Jeg mener ikke at du nødvendigvis trenger å forklare det, men jeg tror det er grunn til å undersøke hvorfor. Hvorfor føles noe godt? Ofte er det fordi samfunnet har blitt enige om hva som er akseptabelt eller godt, før du ble født. I tillegg spiller det genetiske inn. Det å forplante seg, reprodusere, det å lage barn og å overleve: Noe er bra og noe er dårlig.
Ja, jeg er enig. Og derfor har jeg holdt på i to år uten å komme fram til noe nytt.
– Men estetikken kan selvfølgelig forandre seg.
Og det gjør den jo. Hele tiden. Og det er selvfølgelig en kulturell greie.
– Ja, jeg er særlig interessert i estetikken som har vært rådende i kunsthistorien, og hvordan patriarkatet har formet den. Hvordan det knyttes til det å faktisk dytte kvinner ned og kontrollere dem. Skjønnhetens estetikk, det feminine og historiske fremstillinger av kvinner, først og fremst. Men også mote og mat.
Fikk du noe problemer da du lagde de Chanel-brød-veskene?
– Nope. Jeg er beskyttet av parodi-lover. Tror jeg. Hvis jeg kan si at jeg er komiker så er det humor eller satire, og da er det greit. Jeg approprierer en merkevare som har mye mer penger enn meg. Og de har ikke noe imot å bli trukket inn i en kulturell dialog med kunsten.
En gang tegnet jeg en pensjonert britisk fotballspiller som sniffet kokain og han truet med å saksøke meg.
– Omg! Haha! Men han var i en verre posisjon enn deg.
Jeg håpet på en rettsak med Chanel som du til slutt vant etter å ha overbevist dem om at du gjorde dem en tjeneste i humor-sammenheng.
– Ja. Du kunne ødelagt ryktet hans. Jeg kunne aldri ødelagt Chanel.
Pffffft. Du tenker ikke høyt nok om deg selv. Du kunne lett ødelagt Chanel.
– Haha, takk!
Hva er ditt favorittbrød? Jeg liker sånn vanlig som ser ut som en club sandwich. Vet ikke hva det heter. Enkelt, vanlig brød, kanskje.
– Hahah! Det kommer an på. Jeg elsker challa. Og bagels fra Montreal. Croissanter når de er ferske. Alle de er ganske fine.
Karbo-jenta :) Hvordan går det med Øndskapsstrand? Er det vanskelig å være født som kanadisk kunstner når hjertet ditt banker for norsk svartmetall?
– Det er vanskelig, for å være helt ærlig. Vi får ikke øvd så ofte. Det er fantastisk når det skjer, men begge er alltid på turné! Og det å være kanadier på utsiden, pluss brunette gjør det vanskelig. Jeg vet at jeg er norsk på innsiden. Langt der inne. Jeg gleder meg til neste konsert.
Les også: Darkthrone-Fenriz møter Beglomeg-Raymond
Første eller neste? Eller begge deler?
– Vi har spilt konsert… bare privat.
Mikkel ser ut som Heath Ledger i det klippet på stranden. Haha, med det krøllete håret og sminken.
– Hahahahah. Han er såååå bra i videoene mine. Det er helt sykt. Vi planla det ikke en gang. Jeg bare, surprise, dette gjør vi, og han samarbeidet så bra. Prøv å se for deg å reagere sånn «ja, ok Chloe, høres bra ut det». Han trodde vi bare skulle til Florida og chille. Surprise, ta på deg denne sminka. Jeg satte så pris på det, lol.
Og du fikk den hyggeligste fyren med verdens beste smil til å gjøre det.
– Han er faktisk den beste.
Sist jeg traff ham klemte han meg i tre minutter før han ett minutt senere hadde glemt at jeg var på samme bar.
– Hahahahahahaha. Han elsker øl. Elsker å feste. Stor Feste engel.
Du kjenner den norske musikkscenen: Uten å fornærme noen eller høres ut som et bittert mannebarn som ikke har fått til noe av det han ville selv om han er veldig dyktig og har en sarkastisk tilnærming til alt, så ville det ta deg et sted mellom 15 minutter og to timer før Øndskapsstrand ble A-listet på norsk radio hvis du prøvde.
– Hahahaha omg! Prøver du… Vil du… Vil du bli med i Ondskapsstrand?
Omg. Dette intervjuet gikk jo ganske bra for min del.
– HAHAHAHA, var det det som var poenget?!
Vi har egentlig snakket om meg hele tiden, ja.
– Nå må jeg snakke med mister Bang. Det er mulig du må sitte og se på noen øvinger som ikke er så gøy å se på. Eller kanskje de er det. Uvanlige, i hvert fall.
Jeg har hørt om noen ritualer ja. Pre-spa, det er et av dem. Jeg hadde ikke hatet det, for å være ærlig. Bare chille i et håndkle. Kanskje en kokosnøttdrink. Gjøre seg klar for spa. Høres ut som min type band.
– Hahahahaha. Bloopersene er så morsomme. Alt er improvisert. Jeg klarer det ikke. «Cold pool maybe if ur crazy».
Da vi snakket sammen tidligere fortalte jeg deg om nordmenn som bruker Make America Great Again-capser sarkastisk og du svarte «Wow, det er ikke noe man gjør sarkastisk – seriøst wow». Basert på dette, instagram-postene dine og alt rundt dette presidentvalget – jeg får følelsen av at du ikke er så fan av Donald.
– Haha nei. Det er jeg ikke. Han er… ille. Det er ille. Det er veldig ille.
Hva er du mest bekymret for? Hvor ille er det?
– Det er forferdelig. Jeg måtte bytte til dataen for å svare på det. Ok. Det første jeg er bekymret for er at temperamentet hans er forferdelig, og at han veldig lett kan føre oss inn i en atomkrig. Ellers er det jo å trekke støtte til Planned Parenthood [ideell organisasjon som tilbyr abort] og idéen om at abort bør være ulovlig (!?!?!?!?!?!?), idéen om grenser, å deportere innvandrere og splitte familier, å ødelegge all fremgangen for likestilling mellom kjønnene. Og at fordommer plutselig er greit igjen. Det er liksom greit å snakke om kvinner eller LHBT-personer eller innvandrere eller andre marginaliserte grupper på denne måten nå. Det er rett og slett veldig dårlig for landet. Og det er skremmende at vi går mot en normalisering av fascisme. Vi er liksom USA. Vi er ikke et lite land, vi er alle innvandrere. Dette kan ikke skje.
Redaktøren min ble forelsket i den gamle instabioen din «nice jewish girl» og hermet. Han er faktisk en «snill jødisk gutt», da.
– Hahahahaha, snill jødisk gutt.
Visste du at jeg faktisk prøvde å formelt bytte etternavn til «Horowitz» for et par år siden? Jeg fikk ikke lov fordi jeg ikke var jødisk. Jeg har alltid villet være jødisk. Selvfølgelig av feil grunner (mange store jødiske skuespillere og forfattere, folk liker det som regel ikke når jeg sier at jeg elsker jøder osv.)
– Du er den andre personen fra Skandinavia jeg har snakket med det siste døgnet som har sagt at du elsker jødisk kultur. Og jeg, som er jøde, elsker skandinavisk kultur. Kanskje er vi alle egentlig super-kompatible.
Topp tre ting med det å være jødisk?
– Hahaha. Mat, snacks og… fedre.
Jeg ville tatt med naturlig anlegg for humor.
– Det er en del av «fedre».
I norske medier blir hver eneste utlending som vet NOE om Norge – har en tipptipp-grandonkeltante de aldri har møtt eller hva som helst, eller enda bedre, besøkte Norge én gang – kalt en «norgesvenn» og får spørsmål som «Hva synes du om brunost?», «Når kommer du tilbake?» og «Når vil vi bli straffet for syndene våre?» Så… blir vi det?
– Om jeg er en «norgesvenn»? Norwegian friend??
Du er ryggraden i norsk kultur på to uker hvis du vil, jeg lover deg.
– Jeg kommer tilbake snart, jeg vil til Hemsedal. Jeg elsker brunost så mye! Jeg elsker knekkebrod. Og norsk rumpa.
Chloe Wise og hennes arbeider er å finne i 2017 på messene Zona Maco i Mexico City, The Armory Show i New York, Art Brussel, Art Cologne, Art Basel i Hong Kong og på en separatutstilling i Paris i september på Amine Rech. Og «kanskje noe i Stockholm snart».
The post Den kanadisk-amerikanske kunstneren Chloe Wises forskjellige typer begjær appeared first on NATT&DAG.