Plutselig er Dongery på alder med en gjennomsnittlig NATT&DAG-skribent. Vi snakket med Kristoffer Kjølberg, Flu Hartberg, Bendik Kaltenborn og Anders DaMonso om finske sjelevenner og dårlige forretningsavgjørelser.
Hvordan startet Dongery?
Kristoffer: Det starter med meg og Bendik på Manglerud VGS.
Bendik: Vi gikk ikke i samme klasse men vi hadde noen fag sammen. Vi satt ved siden av hverandre og så i hverandres notatbøker at vi begge likte å tegne, så vi søkte oss inn i en slags tegneeskapisme.
B: Jeg husker jeg var litt skeptisk for Kristoffer likte Venner for Livet. Jeg fortalte noen venner om det på vei hjem: «Jeg møtte en kul fyr på skolen i dag, men han likte noe som het Venner for Livet. Og så fant vi ut at vi ville lage en stop-motion film av plastelina hjemme hos Kristoffer. Han hadde masse datautstyr. Det var som å komme til en slags teknologisk høyborg.
Flu: Og på filmen stod det vel Dongery Productions?
K: Ja. Vi tenkte at vi måtte ha en slags firmalogo. Rundt den tiden tullet vi mye med ordet dongery, for engelsklæreren vår hadde oversatt ordet jeans til det.
Les også: Tegneserieskaperen Carlos Gonzalez: Poesi eller kuriosa?
Og så kom første fanzine etter hvert?
K: Ja. Både jeg og Bendik lagde serier til et blad som het KK-POW BRATATABANG BLAMP på den tiden.
B: En dag da vi var innom Norsk Tegneserieforums kontorer, viste bladets redaktører oss Flus tegninger. Vi fikk bakoversveis og ble helt hekta på Flus ting. Jeg hadde det med på fest og viste rundt tegneseriene hans.
F: Allerede da hadde jeg laget tegneserier fra ungdomsskolen av. Jeg hadde forsøkt å bli utgitt i forskjellige blader, og da jeg sendte til KK-POW, fikk jeg det på trykk. En gang jeg var på tegneseriebutikken Avalon, så jeg en av de første Dongeryutgivelsene. Da jeg spurte hvor mye det kostet, ville ikke han som jobbet der vedkjenne seg at de hadde det, så jeg fikk det gratis. Da kjente jeg igjen Kristoffer og Bendiks tegninger i det.
B: Avalon var nok ikke helt for oss. Etter hvert fikk vi solgt magasinene våre på Tronsmo. Mye av moroa var å lage egne ingresser og ledere og sånt. Og så hadde vi litt mer styring på det på den måten.
DaMonso: Jeg gikk på Strykejernet rundt den tiden, og en dag så jeg en tegning henge på en vegg og ringte Kristoffer og sa han måtte kommer og se. Det var Flus tegning og vi fikk etter hvert sporet ham opp. Da fikk han en fysisk form.
K: Jeg gikk på Westerdals og det gjorde både Marius Horn Molaug og Sindre Goksøyr også. Rundt Dongery Magasin nummer seks var vi alle med. Det var da Dongery ble Dongery.
Det har blitt sagt om Dongery at dere operer i grenselandet mellom kunst og tegneserier og at dere er nyskapende. Om ikke dere: hvem fortjener disse lovordene i 2017?
K: Det er vel naturlig å nevne Narves1 Biblioteket.
F: Ja. De føles litt som våre uekte barn.
K: Og Nulteliv føles ganske nyskapende.
F: Vi visste ikke om noe som lignet på oss på den tiden. I USA og sånt syntes vi de lagde mye streite ting og de ble overrasket over det vi lagde. Etter hvert fant vi likesinnede i for eksempel det finske kollektivet Kutikuti.
B: Vi følte oss veldig beslektet med den finske seriescenen. Og i Finland går mye av seriene inn i kunstgalleriene.
K: I Norge er ikke sammenhengen mellom kunst og tegneserier like åpenbar. Jeg synes at mange forsøk på å stille ut tegneserier ender opp som litt kjedelige, fordi man bare henger opp seriesider på veggen uten å gjøre noe mer ut av det. Da kunne man like gjerne lest boka, som å se utstillingen.
Les også: Exploitation og pop art i ultravoldelig, hyperseksualisert forening
Hvordan kom forlaget No Comprendo Press inn i bildet?
B: De kom under en mørk periode. På et tidspunkt tenkte vi at vi skulle bli eget forlag og gi ut egne bøker. Vi fikk støtte og ga ut Flus English Conversation og min Seks sultne menn. Lengre, offsettrykka bøker.
F: Det var helt feil på alle måter egentlig. Ikke var det Dongery og ikke var det bærekraftig heller. Det kunne nok funka om vi hadde hatt litt organisasjonsteft. Det var nok feil mennesker involvert. Jeg husker vi tapte femti kroner hver gang noen kjøpte Seks sultne menn og skulle ha den i posten, for den var så stor. Penga bare silte ut. Da gikk vi til Espen Holtestaul i NCP. Vi hadde fått støtte til noen bøker, men vi har ikke kål på det der. Da tok han over alt av utgivelser og sånne ting.
K: No Comprendo er jo det beste som har skjedd oss.
F: Da ble Dongery fri for det ansvaret. Da kunne liksom Dongery bli Dongery igjen. Det var som å bli skilt fra en dårlig kone.
B: Der var vi skikkelig på villspor.
Deres siste fanzine kom ut for noen år siden. Hvorfor sluttet dere?
B: Vi har jo hatt utstillinger og sånn, men vi har kanskje ikke fulgt opp Dongery Magasin-formatet.
F: Vi har blitt så travle alle sammen. I år klarte vi ikke å samles til julebord en gang, men vi har jo alltids noe på gang. I år var det jo veldig fint med Dongery Klikker-spalten i Dagbladet, hvor vi finner avisoverskrifter og tolker dem. Det kan man sette av tid til og det er veldig gøy. Vi var litt usikre i starten på hva det skulle være, men det har vært litt som før. At man blir inspirert av hverandre og at vi vil imponere hverandre.
20 års jubileum fortjener jubileumshefte. Blir det noe av?
K: Vet ikke helt. Jeg syntes det burde.
B: Jeg syntes ikke det er så lenge siden vi snakket om 12-års jubileum. Men vi må jo gjøre ett eller annet kanskje.
K: Det mest realistiske er vel å lage en Fanzine?
B: Vi tør ikke love noe.
The post Tegneseriekollektivet Dongery fyller 20 år appeared first on NATT&DAG.