DEN NYE BYDELEN Bjørvika har – takket være alle spisestedene og leilighetene – lyktes med det alle bydeler vil: å fremstå som en ekte bydel. Når Ketsjup og Sennep besøker dette ekte stedet i elleve-draget på en helt vanlig tirsdag ser vi en ting som bekrefter nettopp det, tilsynelatende velstående par i 30-årene med barnevogn blant klesbutikkene, bilforretningene og gullsmedene (med James Bond-smykker) – helt sikkert mens de snakker om hvor stygt det nye Munchmuseet er.

Vi kan bare anta disse kjøpesterke normiene regelmessig spiser på et av disse stedene som har vært med på å forandre Bjørvika fra turistfelle til bydelsfelle, fordi det simpelthen er Oslos mest dokumenterte bistro på sosiale medier om dagen.

Maaemo-lillesøsterbistroen The Vandelay tilbyr akkurat det Ketsjup og Sennep liker best: noe å irritere seg over mens de har det godt i munn og mage.

– Dette er smart markedsføring for Maaemo, fastslår Ketsjup, mens de står utenfor en konkav, rosa dør.

Det er derimot ikke noe skilt som røper at de befinner seg utenfor The Vandelay.

– De har sikkert tenkt at døra er så oppsiktsvekkende at den rettferdiggjør uteblivelsen av et deskriptivt skilt, sier en snusfornuftig, men like fullt stedsforvirret, Sennep.

– Få har råd til å dra på Maaemo, men bistroen fungerer som en slags forsmak. Og om man er et normalt menneske og uansett ikke har råd til å gå på den ekte, kan man lyve og si at man har spist «der».

Ingen av dem vet helt nøyaktig hvordan de to restaurantene er forbundet, bortsett fra veggen som skiller dem. Det de derimot er sikre på er at man skal være rimelig schtøgg i trynet om man omtaler stedet som de selv gjør på nettsidene deres, som et «neighborhood brasserie».

– Bjørvika er kanskje i ferd med å bli en ekte bydel, men et nabolag er det flippern meg ikke, sier en sulten Sennep, som opplever en nyvunnen interesse for sosialisme og byplanlegging.

Utenfor restauranten ligger det et stort lekestativ med EU-asfalt under, ved siden av en piazza med fontener som skyter opp fra bakken med kraften av en halvkram det du vet klokken 04:00 natt til søndag.

Ketsjup er derimot ivrig på Bjørvikas vegne.

– Dette er bra. Stedet forener lek og estetikk! Det kan minne litt om Nice. Byen i Frankrike, altså, tilføyer han stolt.

LES OGSÅ: NATT&DAG tester dietter – og blir hentet av ambulanse

– Lekestativer i det offentlige rom er som eggkokere, mener Sennep. De kan bare brukes til én ting. Og av fulle mennesker som setter seg fast. Hvorfor ikke ha noe fint der som i tillegg kan brukes til lek?

Sennep går nærmere stativet og titter opp, som en far som inspiserer et dyrt hageredskap han vurderer å kjøpe på loppemarked.

– Jeg har faktisk vært oppi der en gang selv, medgir han og ser ettertenksomt og respektfullt opp på lekestativet. Her er ikke tid for å dvele ved vonde minner, for nå skal det skapes nye og forhåpentligvis gode.

De beveger seg igjen i retning inngangen, men denne gangen blir de utsatt for en usjenert forbikjøring av to råskinn, et middelaldrende par iført leopardkjole, sebrajakke og tekniske joggesko som egner seg godt for denne typen oppførsel.

– Makan, tenker Ketsjup.

NÅR DET ENDELIG er deres tur i restauranten, blir de møtt av merkelige signaler. Interiøret er sånn som man bør forvente av et nytt sted med some-hype, lyst og rent med liksom-retro møbler og grønne planter. Veggene er derimot dekorert av provoserende 2010-hipsterfotografier, som tatt ut av en forsømt Tumblr-profil. På et av bildene ser man Kate Moss som holder en finger med en påtegnet bart under nesa. Sennep vurderer å snu.

– Dette føles litt som å være inne i en D2-sak. En slags D2-simulator. Men det er vel kanskje sånn kunst rockekokker liker?

Ketsjup strekker den feite halsen sin så godt det lar seg gjøre og ser mot det åpne kjøkkenet.

Kokkene møter ikke blikket, de er opptatt med en slags militæraktig lek hvor én kokk roper «yes, chef?» og alle svarer «yes, chef!» i kor tilbake. Flere ganger.

Sennep har falt i tanker.

– Tenk om de ropte «yass chef » i stedet, sier han drømmende.

Bordet er reservert fra halv elleve, en halvtime før man kan bestille fra den beryktede lunsjmenyen. Men kelneren lar de to sultne og trøtte matvrakene drikke kaffe og alkohol en halvtime, mens kokkene leker soldater og forbereder seg til en ny meny.

– Menyen er skrevet med typewriter-fonten, mansplainer Sennep, og forteller at fonten brukes av manusforfattere fordi alle bokstavene tar like mye plass, og gjør det lettere å beregne hvor lang tid det tar å spille ut én side.

Ketsjup er mest opptatt av å lese hva bokstavene betyr. Mens han venter på at klokken skal bli 11, går Ketsjups øyne raskt over drikkemenyen. Ølet har lange navn, slik som barna til rike folk.

Sennep bestemmer seg for en bloody mary, men får Norges lover i fleisen. Det er ikke lov til å kjøpe sprit før klokken ett, mansplainer kelneren. Før han trekker litt på det. «Det er riktignok tequila i palomaen», legger han til. Sennep nikker og ser bort på Ketsjup, som nettopp har fått beskjed om at IPAen han så vidt klarte å uttale navnet på er uten alkohol. Vil Ketsjup kanskje ha en like dyr øl MED alkohol? Ja, det vil han.

Brunsj-alkoholen kommer på bordet, og går raskt ned i kjeften på dem begge. Palomaen smaker masse sitrus, perfekt for dem som tror drinker stort sett handler om nettopp dét. Etter en slurk smiler de for første gang hjertelig sammen, og det av tanken på å drikke tequila klokka elleve på formiddagen. Ketsjup og Sennep er begge for trøtte og emosjonelt avstumpede til å føle skam.

Et ekstremt pent venninnepar på nabobordet ser bort på drinkene og spør om det er alkohol i den.

– Det er litt tequila nederst, bekrefter Sennep mens han begynner å svette.

– Men den tok vi med selv, forsøker Ketsjup seg.

De to venninnene ler høflig og ser bort på det allerede halvtomme ølglasset hans. Fokuset går tilbake til alkoholen. Denne gangen er det Ketsjup som har falt i tanker.

– Dette er andre utgaven på rad hvor vi skriver om at vi drikker tequila på jobb.

Sennep reagerer ikke. Det er ingen av dem som er tjent ved å peke fingre på hverandres alkoholvaner. Det er ikke det at de to idiotene har en formiddagsdrikkeklubb eller noe, klokken elleve var bare det eneste tidspunktet det var mulig å booke bord. Alt er nemlig fullbooket til langt ut i oktober.

– Det høres ut som noe en alkoholiker ville sagt for å rettferdiggjøre inntaket, svarer Sennep og rører i drinken.

– Ja, kanskje det, mumler Ketsjup.

På bordet ved siden av har venninene fått sine drinker. Den ene gir den andre en gave. En veske. Kanskje fra den fine butikken over gaten?

Sennep løfter blikket og speider utover de andre bordene. Nesten alle drikker vin til måltidet. Det folkelige innsalget til gjengen fra Maaemo ser ut til å fungere. Det er stort sett vanlige folk ved bordene. Nesten ingen av klientellet er schtøgge i trynet.

– Vanlige folk drikker også alkohol til lunsj, det er i alle fall vanlig på et visst kontinent vi liker å sammenligne oss med, men ikke ha noe innflytelse over, sier Sennep.

LES OGSÅ: På middag hos Voe: – Jeg har alltid elsket kjærlighet

Ketsjup orker ikke å snakke om EU med Sennep igjen, og lar være å følge opp. Heldigvis har lunsjmenyen omsider kommet på bordet, og fokuset skifter til det man har råderett over: matvalget.

– Se her har de jo burger, sier Sennep og peker på menyens nest øverste rett: cheeseburger.

Ketsjup slikker seg rundt munnen. Sennep vet hvor glad Ketsjup er i burger. Og spesielt burger med hjemmelaget ketsjup.

– Hvor ofte spiser du egentlig burger? En gang i uka?

– Én gang i uka!? Er du gal? Man kan ikke spise burger hver eneste uke.

Sennep mumler noe om at Ketsjup er for streng med seg selv, og at det er helt normalt å spise burger 52 ganger i året.

– Man ruinerer seg i alle fall ikke på The Vandelay, sier Ketsjup og bestemmer seg for at ukens burger skal spises i dag. 225 kr for en burger er overkommelig, selv om man ikke sogner til Bjørvika.

– Hvis man sammenlikner med Maaemo, ja. 225 kr for en burger uten fries … Det kommer helt an på hvem man er, sier den hakket mer klassebevisste Sennep, og bestiller en biff tartar til 195 kr.

– Det må jo være Norges dyreste burger.

MATEN KOMMER OMSIDER, og om det var noen som helst tvil om all selvgranskningen og turen til Bjørvika var verdt det, feies den av banen når maten endelig når munnen til kranglefantene. Ketsjup stønner fornøyd idet den hellige treenheten ost, kjøtt, og brød møter smaksløkene hans. Om han bare skal spise én burger i uka blir det denne, erklærer han andektig.

Sennep går rett på sak.

– Er det byens beste burger?

– Det er i alle fall ikke noen burgere som er bedre, men det kan jo hende det er noen som er like gode, svarer Ketsjup diplomatisk og kaster seg over resten.

Til tross for at Mr. Bean har gitt biff tartar et svært dårlig rykte, er Sennep fornøyd med bestillingen, selv om han gjerne skulle hatt en eggeplomme på toppen. I stedet har den en dyne av karse. Den ser beskjeden ut der den ligger alene på den store tallerkenen, men skal vise seg å være tung og mettende.

– Er det meningen den skal spises bar? Det hadde vært godt med noe man kunne variert med, siden den fungerer som en hovedrett.

Brunsj-hovedrett, i det minste. Til dessert bestemmer Sennep seg for å bestille pain au chocolat. Hvert møte Sennep har med smørbakst føles som det første, og ender med den samme skuffelsen. Bakverket har flere lag og er vanskelig å få dreisen på. Akkurat som med god kultur.

– Smørbakst er soleklart den mest sofistikerte baksten, smeller det plutselig fra fotografen, før hun får beskjed om å holde kjeft. Dette er Ketsjup og Senneps show.

ETTER AT DE har betalt, takket, bukket dypt (ikke påbudt) og kommet seg ut av restauranten går de forbi gullsmeden som selger James Bond-smykker til 134 000 kr. Sennep stirrer på de hjerteformede smykkene og tenker at det var noe ufullendt ved måltidet.

– Paloma, biff tartar og smørbakst … Jeg vet ikke. Når jeg er sliten og/eller bakfull og er fysen på en brunsj vil jeg ha noe som overgår de romantiske, sosialdemokratiske søndagsfrokostbordene jenter poster på Instagram. Jeg vil ikke ha restaurant-mat, jeg vil ha noe som skiller seg litt fra normalen, og ikke minst, noe som bugner. Det er derfor alle elsker Nobel Bopel, sier Sennep i god tro om at den bergenske kafeen har tilgitt ham for en gang å ha sovnet i sofaen deres.

– Du kunne bare bestilt noe annet, svarer Ketsjup.

– Jeg vil ikke ha noe annet, rent konkret. Heller ikke mer. Men jeg savnet variasjon på bordet foran meg. Og her hadde en sånn bestilling blitt sykt dyrt. Ikke for å gi deg burgerskam, men det er jo litt rart å spise det runde gull såpass tidlig en hverdag.

– Med fries hadde regningen min kommet på 300 kroner, innser Ketsjup.

Ketsjup begynner å gråte og de går ned i solnedgangen til Highway to hell mens de holder hender.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Union Blindern: – Dette er neo-Egon!

The post Ketsjup & Sennep på The Vandelay: – Det føles som å være inne i en D2-sak appeared first on NATT&DAG.

Vi har sagt det før og sier det igjen: det som ikke dreper deg gjør deg sterkere – så lenge det ikke er norsk offentlighet vi snakker om.

Men det gjør vi altså.

Her er ukas beste, verste, viktigste og riktigste saker fra vår vakre og landsstrakte medieoffentlighet.

Ukas GUTTA  

Skjermdump: DN.no

Mediebransjen? ;)

Ukas flaske

Skjermdump: NRK

Laila Berthussen er ikke bare flink til å fingere trusler mot seg og sin minister-mann, og kaste landet ut i et debattmessig kaos, hun er også flink til å … kose seg! 

Queen!

Ukas Onkel Politi

Skjermdump: VG

«(Det er) ikke uvanlig at aktører innenfor ulike kriminalitetstyper gjør tiltak for å unngå fokus fra politiet».

Så var det mulig å skrive poesi etter Auschwitz, likevel!

Ukas Yas Queen

Kjære DNB, du som bor i himmelen, ser forskjellen mellom kjønnene store ut der oppe fra? 65 389 kroner i snitt ekstra for hver mann over 18 år, sier du?

Sukk.

Hadde kvinner bare investert mer! Hadde de bare brukt pengene smartere!

Joda, én ting skal DNB  ha skryt for: de har oppdaget at systematisk ulikhet finnes. Neste skritt får være å skjønne at den er nettopp systematisk – knyttet til systemet – og ikke først og fremst et resultat av mange dumme kvinner som ikke har tenkt på å investere før nå.

Dette er woke bullshit, skinn-feminisme og egentlig, når man tenker lenge nok over det, ren og skjær ondskap.

Ukas åpenbaring

Skjermdump: @astridsofficial / Insta-story

En åpenbaring betyr at noe som har vært skjult og utilgjengelig, med ett blir avdekket og gjort synlig. Fra gresk har man ordet «apokalypsis», som betegner dette. På en eller annen måte innebærer denne apokalypsis ofte at verden går under – derav ordet apokalypse. Så får vi håpe da, at Astrid S’ åpenbaring ikke følges av verdens undergang, historiens slutt og den slags. Det ville vært kjipt rett før et etterlengtet, og allerede omdiskutert albumslipp. Debuten Leave it Beautiful slippes 16. oktober. Hvis alt går som det skal! :)

LES OGSÅ: KOMMENTAR: – Astrid S representerer en form for ufarlig, kapitalismevennlig feminisme

Ukas meltdown

Det som skjedde i de dager da Keiser Augustus befalte at hele verden skulle skrives inn i manntall kan ikke måle seg med det som i disse dager foregår i norsk mediebransje. Stadig flere aviser handler utelukkende om hva som skjer i andre aviser. Har Mathias (26) byttet jobb? Superinteressant! Hvordan er morgenrutinene til hun i VG som har blitt tvunget til å hoste den FB-quizen på julaften? Hvordan er opplagstallene til Firdaposten? Hva mener Danby Choi om … hva som helst?

Nå har disse medieklassens runkeringer begynt med skråblikk, også! Hmpf!

Til journalisten.no vil vi bare si: det finnes bare én Søndag Summarum!

Vi hadde egentlig tenkt å la Journalisten sin nye (?) satirespalte gå rett tilbake i glemmeboka der den hører hjemme, men beklageligvis klikket vi oss inn og Tom Stalsbergs åpenbare kaos slo mot oss som en bølge av Sør-Øst-Asia anno 2004-typen:

Skjermdump: Journalisten.no

Mediene er opptatt av klikk! «Bra» satire, Tom Stalsberg! :)

Ukas meltdown 2

Skjermdump: DB.no

Mange har kanskje allerede fått med seg samme Tom Stalsberg og hans absolutte psykose av en anmeldelse av NRKs Førstegangstjenesten i Dagbladet, men vi bare slenger den inn her også, sånn at ettertiden kan se nøyaktig hva vi hadde å stri med under denne uendelige katastrofen som er koronaåret 2020.

Ukas ønsketenking

Skjermdump: Journalisten.no

Jaja.

LES OGSÅ: Slik sparte Marianne 120 millioner til Formel 1-bil

The post SØNDAG SUMMARUM: Laila, #huninvesterer, guttastemning og Astrid S er MINDBLOWN! appeared first on NATT&DAG.

«Å TESTE SEG» er en normal aktivitet for sportsutøvere, hypokondere og seksuelt aktive. For oss andre er det uvant å benytte seg av denne legeindustriens løgndetektor. Kina-viruset har gjort at vi som befinner oss i denne minoriteten har måttet ta turen til legen selv ved de minste symptomer for å bli utsatt for en slags lobotomi light – spesielt hvis vi har planer som involverer å være i nærheten av andre mennesker.

Da det gikk opp for meg at bygda jeg skulle på norgesferie til hadde NULL smittede, og en gjennomsnittsalder på 75 år, kom jeg plutselig på at jeg hadde danset tett med opptil flere personer utenfor et utested natten i forveien (snikskryt, red.anm). Etter at bakrusen hadde lagt seg, og jeg skjønte at angsten for å ta livet av noen kom til å vedvare ferien gjennom og enda et par uker etter, sveivet jeg opp modemet på min world wide web-maskin og booket en test. Den oppmerksomme leser vil kanskje merke seg at dette nylig har funnet sted, i og med at det å teste seg for korona ikke ble demokratisert før for et par uker siden.

JEG SKJØNTE IKKE før etter at jeg hadde gått av T-banen at det kanskje ikke var det lureste reisealternativet til Hasle, der teststasjonen befant seg. Fantasien om premier etter overstått test – lykketroll, sjokolade eller bare et varmt smil fra et menneske med skyhøy utdanning – var antakelig for oppslukende.

Det hersker liten tvil om hva som foregår inne på dette legekontoret ut i fra dekorasjonen foran inngangen. Det ser ut som et radioaktivt juletre. De vennlige illustrasjonene på brosjyrene som er hengt opp på døra har desverre ikke mye beroligende effekt i konkurranse med gul teip og uhyggelige skilt. Jeg ringer på videoringeklokka og får beskjed om å vente til noen kommer og henter meg.

KORT TID ETTER åpnes døra. Jeg mener bestemt å huske at en tykk, hvit røyk veltet ut, akkompagnert av industrielle alarm-lyder, men det kan hende jeg tar feil. Uansett er det en person i full hazmat-dress som sier «hei» og «god dag», og ber meg om å vaske hendene med håndsprit, og deretter stige inn. Det er her all statistikken kommer fra, tenkte jeg, og følte meg brått liten. Kødda, jeg følte ingenting da jeg tenkte det.

LES OGSÅ: SØNDAG SUMMARUM: Laila, #huninvesterer, guttastemning og Astrid S er MINDBLOWN!

Legekontoret er det mest sterile rommet jeg noensinne har oppholdt meg i. Alt er hvitt, og det er helt tomt for interiør eller dekor. Den vennlige, småpratende hazmat-personen får meg til å tenke på et sitat fra en eller annen samtidsforfatter eller noe. Ifølge den ugooglebare, offentlige personen kommer ikke fremtidsdystopien til å se ut som i cyberpunk-filmer, men heller som en Apple-reklame. Maktovertramp vil manifestere seg i glatte app-brukergrensesnitt, der de vennlig ber deg om å oppgi all autonomi i bytte mot at du får se hvordan du kommer til å se ut hvis du bytter kjønn.

JEG BLIR BEDT om å sette meg ned. Jeg får noen instrukser fra hazmat-personen jeg først nå ser at er en kvinne og ikke en ung mann, og før jeg vet ordet av det får jeg en lang q-tips så langt inn i nesa at jeg er sikker på at den kiler borti delen av hjernen som administrerer nysing og min kjærlighet for ramen (det river i nesa når man suger inn den suppedampen, ass!). Jeg sprer mitt spytt ærefullt utover legekontoret, mens hazmat-kvinnen prøver ikke å se ut som hun synes det er en drittjobb.

Deretter kommer det en ny q-tips, denne gangen ned i matrøret. Jeg brekker meg høflig og sier at det ikke er noe stress. Øynene er fylt av tårer. Hazmat-kvinnen smiler medfølende. Noe hun sikkert har gjort femten ganger tidligere den dagen, allerede.

JEG FÅR INGEN premie, men jeg får en bruksanvisning for hvordan jeg skal sjekke testresultatet. Den kan jeg sikkert stolt vise til barnebarna mine som kommer til å være drittlei av å høre om koronaviruset på et eller annet tidspunkt.

Så langt en svært god opplevelse, alt tatt i betraktning. Raskt og greit. Det eneste som trekker ned det å bli testet for korona er brukervennligheten på helsenorge dot no, nettsiden man sjekker resultatet sitt på. Testresultatet skal komme innen to døgn. Jeg oppdaterer innboksen stadig vekk, mens avreisen til den forhåpentligvis ikke snart utryddede bygda nærmer seg. Så, av ren kjedsomhet sjekker jeg hovedmenyen, der de har en adskilt knapp der testresultatene ligger.

Der lå det, og det hadde kommet godt innenfor den estimerte ventetiden. Svaret: positivt. Bygda lever i beste velgående, takket være fylleangsten min.

Denne teksten stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Slik sparte Marianne (22) 120 millioner til en Formel 1-bil

The post Anmeldelse av koronatest: – Jeg sprer mitt spytt ærefullt utover legekontoret appeared first on NATT&DAG.

SMERZ HAR ALLTID laget Elektronika Med Høye Kunstneriske Ambisjoner, og 2020 har ikke vært noe unntak fra regelen. Ultima, Oslos festival for samtidsmusikk satte i høst opp Smerz/Carte Blanche-samarbeidet Øy, et bestillingsverk de gjorde for Borealis i Bergen tidligere i år. I samme slengen satte de opp en konsert på Victoria nasjonale jazzscene.

Ultimatronics heter det tydeligvis når det er mye datamusikk involvert. I september inviterte de «publikum med på en reise fra Roma til Oslo, fra barokken gjennom modernismen via tidlig 2000-tall og inn i fremtiden». Og publikum fikk sant som sies høre alt fra trancete synthmelodier til griegsk nasjonalromantikk, forførerisk r&b og sentimental elektropop.

Konserten på Jazzscenen komplementerte på mange måter det harde i Øy, i den grad det musikalske her dunkelt, lunt og nedtonet. Det fremstår som en del av et sammenhengende og nyansert musikalsk og estetisk univers.

Det uutgitte materialet som fremføres mens Motzfeldt og Stoltenberg ligger henslengt på et flygel på Victoria, som vanlig iført kostymer av moteskaperen Bror August, er også av en særere og mer maksimalistisk kvalitet enn ellers. Smerz viser de begge er spennende vokalister i ren teknisk forstand, på en måte mange nærstående, hypede, alternative elektropopartister ikke kan skilte med.

MOTZFELDT OG STOLTENBERG er etter alt å dømme fornøyde med innsatsen når vi snakker med dem, og sier det var fint å få mulighet til å arbeide under Ultima-vingen.

– Victoria var et bra sted. Tror likevel det er plass til flere arrangementer i Oslo hvor man kan høre etablert og uetablert – kunststøttet og ikke kunststøttet – samtidsmusikk, eller hva man skal kalle det. Men ansvaret for å få det opp og stå deler vi vel alle.

Smerz, som stadig pendler frem og tilbake mellom henholdsvis tigerens og kongens by sier de har arbeidet på materialet i rundt to års tid.

– Og så har vi jobbet med en pianolærer og operasanger for å lære oss å fremføre det selv.

Hva er greia med barokken?
– Det er så mange vakre melodier og morsomme roller i barokkmusikk. Vi er veldig glade i cembaloen (forløperen til pianoet, red.anm). Vi synes det har en så fin karakter.

LES OGSÅ: Her er den: musikken som er Best Akkurat Nå

Hvordan er det mulig å synge med så mye kraft mens man sitter og ligger?
– Vi har lært at man skal ha aktivt diafragma og synge inn i bakhodet mens man spenner noen muskler i kinnet. Der hvor vi lå på magen og sang sammen, synger vi faktisk oppå en innspilling vi har gjort med et kor, bare for å ha vårt på det rene.

Ultima hevdet at mye var improvisert?
– Alt var veldig planlagt og innstudert … Tror egentlig ingenting var improvisert. Vet at overskriften for kvelden var at konsertene skulle tøye konseptet improvisasjonsmusikk, men vet faktisk ikke helt hvor det kom fra. Haha.

Også sang dere på norsk, er det noe dere vil gjøre mer av?
– Ja!

Forestillingen med Carte Blanche var som musikken deres pleier å være – hypnotisk og eksplosiv. Det får som forventet en ny dimensjon når et helt dansekompani farer rundt i salen og klikker. De syv danserne veiver med armer, ben og rumpe, kaster tegl og steinheller i bakken og triller sløvt rundt på lysinstallasjoner. På et tidspunkt ruller samtlige synkront rundt på gulvet som Neymar i VM-kampen mellom Brasil og Mexico i 2018. Yndigere melodier forekommer også blant støyen, men det er først og fremst villskapen i verket som gjør det så severdig.

Musikken deres har tidligere lydsatt både catwalks og muskelbygging. Hvordan var det å arbeide med samtidsdans?
– Det var ganske vanskelig. Ikke fordi det var samtidsdans, men fordi vi skulle utvikle et uttrykk parallelt sammen med noen andre.

Smerz beskriver hvordan musikken og dansen påvirket hverandre vekselvis i flere ledd til alt satt som det skulle. Selv om de normalt er fremmede for jamming tror de likevel verket resulterte i god musikk de aldri ellers hadde laget.

– Ole (Martin Meland, red.anm) har vært god til å være sjef og ikke-sjef på samme tid. Vi ville jo gjerne lage noe som passet til forestillingen Ole ville lage, men samtidig stole på at det var noen uoppdagede ting som ingen av oss kunne beskrive i starten av prosessen. Han klarte å skape bra rammer for å jobbe på den måten.

– Også elsket vi jo bare å få lov til å bo litt i Bergen og jobbe der. Borealis, Kode 2, Landmark, Blåmanen, Rundemanen, Tinder, Legal, sideveiene opp til Fløyen … Alt var veldig hyggelig.

Det var Melands ønske å skulle få samarbeide med Smerz under årets Borealis-festival. Sammen utvekslet de ideer i noe han beskriver som en ganske kaotisk, lag-på-lag prosess, når vi når ham på mail.

– Jeg opplevde det som at vi sammen halte og dro, prøvde, feilet og lyttet oss frem til det som ble selve materien i Øy.

Hvorfor ønsket du å arbeide med Smerz?
– Det er noe med det antydende, eksplisitte, rare, harde, historiefortellende og abstrakte som kombineres i Smerz sitt arbeid. De jobber presist med mange sprikende referanser, overraskende vendinger og utfall.

Meland beskriver uforutsigbarheten og det han kaller motstanden i musikken deres som spesielt viktig.

«Worth It» fra 2018 stakk seg plutselig ut blant all den uutgitte musikken?
– Smerz jobbet hovedsakelig med nytt materiale, men «Worth It» sneik seg inn, ja. Det er noe med det stempelet som går, slipper, og går igjen. Det frista meg.

Meland sier at verket ikke tilstreber å si noe om menneskets natur, selv om dansernes til tider voldsomme ekspressive utfoldelse kan virke som et uttrykk for noe urmenneskelig. «Øy» forsøker likevel ikke presse frem statements, mening eller logikk i klartekst.

– For meg ligger kanskje verkets mulighet, og også potensielle havari, i pendlingen mellom det hverdagslige og det sublime. Jeg tenker at Øy inviterer oss ut på viddene, og inviterer oss til å bli værende der.

LES OGSÅ: Jouska har gitt ut album: – Vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her

The post Dansesmerz og jazzesmerz appeared first on NATT&DAG.

Internettkultur fremstår ofte absurd. Om du har opparbeidet deg en god mengde skjermtid kan du imidlertid begynne å skimte et mønster i kaoset, der spillereglene for memes, talemåter, diskurser og skandaler etterhvert gjør kulturen – på sin egen måte – like forutsigbar som virkeligheten.

Men hva skjer med logikken når internettkulturen møter virkeligheten? Da trenger vi kanskje en dokumentarfilm for å forstå hva det er som foregår, da.

Feel Good Man er regissert av Arthur Jones, og handler om hvordan skaperen av den infamøse Pepe The Frog-memen forholder seg til at tegneseriefiguren sin, etter en rekke tilfeldigheter, ble etablert som et nazisymbol under det amerikanske presidentvalget i 2016.

Skaperen Matt Furie har de siste årene aktivt tatt opp den Sisyfos-aktige kampen via rettssystemet. I 2017 var NATTT&DAG i kontakt med advokaten hans i forbindelse med en Pepe-utstilling som ble holdt i Oslo, som du kan lese om her.

Filmen vises på Vega Scene fredag 20:30, og er den del av programmet til årets Oslo Comics Expo.

I tillegg får du med deg Bendik Kaltenborns strålende kortfilm LIKER STILEN, som vil bli vist i forkant av Feels Good Man.

Vi deler ut to par billetter. Kommenter navnet på en venn i under saken eller på Facebook for å være med i trekningen! Vinnere trekkes torsdag ettermiddag.

LES OGSÅ: Alt-right-humor: Går Sam Hyde og showet World Peace over streken?

The post Vinn billetter til «Feels Good Man» på Vega Scene! appeared first on NATT&DAG.

Vokste du opp på 2000-tallet har du med ett hundre prosent sikkerhet spilt et Flash-spill. MiniClip, 1001spill og 123spill var fulle av dem. Spillene het Yetisports, Playing With Fire, Holmenkollen Ski Jump, Line Rider, Leo Steel, Bike Mania og Sports Heads: Football. Og så var det Gorillaz-spillet, med «19-2000» på repeat som soundtrack Mike Jones (!)-spillet, der man spilte som rapperen på bilflukt fra lovens lange arm. I tillegg var det tidtrøyter som Bloons, Icy Tower og uendelig mange varianter av Tower Defence …

Hva er den lyden, en bjelle som ringer? 

ELLER ER DET en varsellampe? Har du brukt en nettleser de siste par årene, er det en viss sjanse for at du har fått med deg at Adobe Flash vil slutte å virke fra 31. desember 2020. I begynnelsen virket advarselen som poppet opp i nettleseren som et omen fra en fjern fremtid, som Mayaene som for hundrevis av år siden tenkte at 2012 var et fint tidspunkt å avslutte tidsregningen sin på. 

Flash vokste fra å være et skarve tegneprogram eid av selskapet FutureWave på begynnelsen av 90-tallet, til å bli kjøpt opp av Macromedia i 1996, og av Adobe – kjent for blant annet Photoshop – ni år senere. Samme år, altså 2005, dukket en viss nettside opp. Den het Youtube og brukte Flash for å spille av videoene sine. I tillegg var hele hjørner av internett dedikert til enkle, kreative spill som man kunne spille i nettleseren.

Flash hadde tatt over verden. 

Men slik 2012 etter hvert inntraff – og heldigvis ikke medførte verdens undergang – gjør også 31. desember 2020 det. Veldig snart, faktisk. I motsetning til verden går Flash faktisk under. Apple gikk til angrep på Flash så langt tilbake som i 2010. Youtube gikk over til teknisk overlegne HTML5 i 2015. Og i 2017 ble dødsdatoen satt.

Nå som den siste reisen nærmer seg seg: Hva skjer med alle Flash-spillene? Hva skjer med kulturarven?

Men først må vi spole 20 år tilbake i tid og bevege oss noen titalls mil sørover, null mil vest og bortover. Til Danmark. 

ÅRET ER 2000, og det er agurktid da Dansk Radio lanserer et nytt spill på sine nettsider. Spillet er ganske enkelt: det går ut på at man er en innvandrermann som cruiser gjennom København i en BMW på jakt etter gullenker og blonde danske piger. Spillet heter Perker-spillet, som betyr noe sånt som «pakkis-spillet», men bytter navn to uker etter lansering på grunn av en massiv klagestorm.

Mujaffa-spillet, som det ble hetende, skapte store kontroverser, men også mange klikk. På et tidspunkt stod det lille Flash-spillet for 30% (!) av trafikken til DR.dk (danske NRK).

– Selv folk jeg møter i dag vet ofte om spillet, og venner av meg introduserer meg fortsatt med «Der er Thomas, han som lagde Mujaffa-spillet»!

Thomas, han som lagde Mujaffa-spillet, heter Løfgren til etternavn. Da spillet kom var han 22 år. Da hadde han allerede arbeidet to år i DR-Ungs redaksjon som praktikant. De skulle gjøre noe revolusjonerende: produsere innhold til tre medier på én gang: TV, radio og internett.

Sånn ser han ut, mannen bak Mujaffa. Foto: Thomas Løfgren/Privat

Sammen med en annen praktikant utgjorde Løfgren nettredaksjonen. Rollen deres: å være internett-nerdene.

Nettavdelingen var en eksperimenterende avdeling med unge mennesker som hele tiden testet grenser for ville konsepter, forteller Løfgren. På nettsiden satset de på spill og satire.

Det slo an, og avdelingen ble langsomt større. Rundt tiden da Mujaffa kom var de 5-6 personer. 

– Jeg husker tiden i DR-Ung som nesten konstant spennende, sier han i dag. 

Nå er han 42 år og bor med kone og to barn like utenfor København. 

– Det var et travelt arbeide blandet med fest. Jeg elsket å være der og det gikk ikke an å sende meg hjem. Jeg satt til langt på natt – når det ikke var onsdags-, torsdags-, eller fredagsbar, da, eller at en fra redaksjonen spilte med bandet sitt i København. 

AT MUJAFFA-SPILLET ble til, kan man takke en rekke tilfeldigheter for. Det startet med at det som ikke skulle skje, skjedde. Løfgren måtte ta en pause fra jobben i DR og avtjene verneplikten. Men han var en militær-nægter, og fikk siviltjeneste i stedet. Heldigvis fikk han utføre sin nægter-gjerning som hjelpelærer på samme mediaskole han selv var utdannet, MouseDriver i Roskilde. Der møtte han de to studentene Jeppe Sloth-Olsen, som kunne programmere Flash og Sørem Amstrup, som var en tegner. De kom godt overens og begynte å lage Flash-spill sammen. Etter hvert fikk også Jeppe og Søren jobb i DR-Ung som praktikanter. 

Legendarisk Flash-spill. Foto: Skjermdump

LES OGSÅ: Anmeldelse av koronatest

Det første spillet de prøvde å lage sammen var et bartender-inspirert spill hvor man skulle servere likør på en «skummel bar/likør-stue». Men det ble aldri sjovt, forteller Løfgren. Spillet var inspirert av satiregruppen Banjo’s Likørstue som bestod av Jan Elhøj og Simon Jul. Sistnevnte er i dag dommer på X Factor i Danmark.

– På det tidspunktet lagde Banjo’s Likørstue sangen «Perker Rap», som vi hørte og straks tenkte kunne bli et gøy spill. Sangen handlet om å «pimpe sin BMW», så vi dro rundt til bilforhandlere i Roskilde og plukket opp brosjyrer og kikket på spoilers, eksospotter og så videre. 

Spillet skrev seg selv derfra.

En måneds tid senere hadde Thomas, Søren og Jeppe prototypen klar. Simon og Jan fra Banjo’s Likørstue syntes det var en gøyal idé og spilte inn både stemmer og musikk til spillet.

I tillegg til å være skandinaviske barns de facto første introduksjon til fenomenet «sex», skapte Mujaffa stor debatt om grensene for humor og satire. Var humoren inkluderende eller ekskluderende? Var det ok å si «perker»? Debatten kulminerte i at spillet byttet navn. Navnebyttet skapte selvsagt enda mer debatt.

– Etter Mujaffa laget vi mange andre Flash-spill (og oversatte spillene til norsk i samarbeid med NRK). Søren, Jeppe og jeg fortsatte å arbeide sammen på den måten vi hadde gjort med Mujaffa. Vi snakket om ideer, Søren tegnet skisser for hånd, scannet og konverterte til vektor-illustrationer i Flash eller Illustrator. Jeppe programmerte i Flash og jeg samlet de forskjellige delene og laget UI (User Interface, red.anm) grafikk, og hadde ansvar for testing og prosjektledelse.

– Det tok typisk 1-2 måneder å lage spillet i første utgave og kanskje 1-2 måneder til før det var klart til lansering. Men da gjorde vi andre ting ved siden av også.

Hva gjorde Flash til den foretrukne plattformen for nettspill?
– Flash hadde en veldig lav dørterskel. Verken jeg eller Jeppe hadde noen trening i programmering, men med Flash kunne vi likevel komme i gang relativt lett. Man kunne prøve seg fram og samtidig «vokse» med språket som også ble mer avansert hele tiden. Det startet med enkle start-stopp-animasjoner, og endte med ganske avanserte spill. 

Selv om Løfgren beskriver arbeidet i DR-Ung redaksjonen og spesielt Mujaffa-perioden som et «kæmpe højdepunkt i mit ungdomsliv», har han ikke noen sterke følelser når Flash nå forsvinner. 

Yetisports-serien er blant spillene som behøver Flash for å fungere. Foto: Skjermdump / Chris Hilgert

– Alle teknologier har sin tid. Flash har ikke vært uten problemer med hensyn til sikkerhet og har hatt cross-platform-utfordringer. HTML5 har overtatt rollen. Det har dessuten kommet masse fantastiske game engines, som Unreal, Unity, og verktøyer som Game Maker som gjør det lett, og ofte gratis, å komme i gang med å lage spill. 

– Men jeg vil nok savne evnen til hurtigt at åbne Flash og få noget til at bevæge sig på skærmen på 5 minutter. 

Verden går videre. Kanskje har den allerede gjort det. 

– Jeg merker at mange av de unge ikke lenger kjenner til spillet når jeg for eksempel underviser. Min street cred løper snart ut, sier Løfgren. 

Sånn er det med street cred også. Den har en utløpsdato. 

LES OGSÅ: Elektronika Med Høye Kunstneriske Ambisjoner

I 2010 PUBLISERTE Apple-sjef Steve Jobs et åpent brev med tittelen «Thoughts on Flash». Brevet var et frontalangrep. Sikkerheten var for dårlig, støtte til touchskjermer manglet, plattformen var for energikrevende, den førte til at enheter kræsjet, og dessuten var den, ifølge Jobs, et fordyrende mellomledd mellom utviklerne og publiseringsplattformen, Apples egen App Store. Konklusjonen: Apple ville ikke tillate Flash på sine produkter.

Kanskje hadde Jobs rett. Men det var også liten tvil om at det i stor grad var et utslag av Apples alltid tilstedeværende vilje til å nekte andre selskaper makt innad i Apple-systemet. Faktisk var det snakk om at tiltakene brøt anti-monopol-lovgivningen, og at det skulle åpnes en etterforskning. Det rant ut i sanden. Ett år senere, i november 2011, annonserte Adobe at de avsluttet arbeidet med å videreutvikle Flash for å heller satse direkte på apputvikling til mobile enheter.

Det var starten på slutten. Hvorfor har ikke arbeidet med å bevare disse spillene skutt fart før nå – og det kun på privat initiativ? 

– At Flash forsvinner har ligget litt i kortene en stund.

Det sier Svein Arne Solbakk. Han er direktør for Nasjonalbibliotekets avdeling for Digitial biblioteksutvikling, og en av de rundt 200 ansatte i Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo I Rana, som ble opprettet i 1989 som plaster på såret for at staten la ned jernverket året før. 

– Veldig mange dataspill, ikke bare Flash-baserte, er avhengige av spesielle plattformer for å fungere, sier han.

– Mange av spillene som kom for så kort tid tilbake som for fem til ti år siden, de vil man etter hvert få problemer med å kjøre på dagens plattformer. Operativsystemer endrer seg, omgivelsene forandrer seg … Dette er en grunnleggende utfordring for dataspill og programvare generelt.

Svein Arne Solbakk, avdelingsdirektør digital biblioteksutvikling. Foto: Nasjonalbiblioteket

– Og nå er det ikke så lenge siden pliktavleveringsloven ble vedtatt til å også omfatte spill. Det skjedde i 2016, og så har det vært jobb med forskriften frem til 2018. Etter at disse forskriftene kom, har vi jobbet systematisk med å implementere digital pliktavlevering. Men vi har fokusert på de materialtypene som gir størst gevinst først.

Og det er?
– Tidsskrifter, bøker, musikk og aviser.

Fra og med når var det dere begynte å få en ganske total dekning av disse andre medietypene?
– Det er spesielt aviser vi har klart det på. De andre typene media er vi på ingen måte nær 100 % dekning på. Det er det vi jobber med å få på plass løsninger for nå.

Så det er ikke bare en spill-problemstilling, det er generelt sånn at det produseres så mye informasjon at man gjerne kunne hatt et nasjonalbibliotek til.
– Hehe, det vil jeg nok ikke si, men det tar tid å implementere ting og få det på plass. I evighetens perspektiv så går det jo ikke så sakte. Men man kan føle selv at det er vanskelig å gjøre alt på én gang.

Dette er en problemstilling også i dag, der de fleste av dagens spill utvikles i rene ikke-fysiske formater. Solbakk sukker. 

Den beste måten er å lage emulatorer som etter beste evne gjenskaper spillopplevelsen. Men det har ikke Nasjonalbiblioteket ressurser til. 

– Det er ikke så lett å ta vare på et nettbasert spill, sukker han.  

IKKE ALLE GIR opp av den grunn. Den mystiske skikkelsen Blue Maxima holder til i Australia, er 27 år, og beskriver seg selv som «bare en fyr» som spiller masse forskjellige spill. I tillegg er han en digital bevaringsaktivist, inspirert av folk som Jason Scott og the Internet Archive.

Da han fikk nyss om at Flash skulle forsvinne, bestemte han seg for å ta ansvar for kulturarven. 

– Jeg leste en artikkel i Ars Technica tilbake i 2017 og tenkte: «er det noen som skal redde denne arven?». Det viste seg at svaret på det var … nei. Så da gjorde jeg det da.

Flashpoint har på nåværende tidspunkt samlet og bevart 59 000 (!) spill. Når han skal si hva som var så bra med Flash-spillene trekker han frem de demokratiske kvalitetene.

– Du trengte ikke en konsoll eller en gaming-PC for å spille Flash-spill! Du kunne spille de rett i nettleseren. Likevel var typen spill ganske jævla nære konsoll-spillene på den tiden.

Flashpoint har samlet over 59 000 Flash-spill. Foto: Blue Maxima

Dessuten brukte Flash vektorer (linjer i stedet for pixler) til å lage grafikken. Det betydde at et velprodusert spill kunne være relativt lite i størrelse, noe som var en fordel i en tid der internettmarkedet fortsatt var dominert av dial up-tilkoblinger.

– Og nesten alle spillene gratis. Ikke i dagens free-to-play eller free-to-try-forstand, men faktisk gratis. Det gjorde at man fikk et meritokratisk spillmarked der de aller beste spillene også ble de mest populære.

Det oppstod store communitier knyttet til denne typen spill. Sider som Newgrounds, Kongregate og ArmorGames var enorme. I Norge hadde Dagbladet stor suksess med 123spill.no.

– Enorme mengder kreativitet og masse ulike uttrykk fikk utløp. Som et resultat av det fikk man ikke bare spill i etablerte sjangre, men også helt nye, sånn som Tower Defense og endeløse løpespill. 

Nå forsvinner det. Gjør Adobe en tabbe?
– I øynene til folk som meg – som bryr seg om historien til spill og historien til spillbarhet som konsept – absolutt. Men tenk på det fra deres perspektiv: Flash har vært på vei ut i årevis, til fordel for andre standarder som HTML5, for ikke å glemme konkuransen Flash har fått fra casual-markedet for mobilspill. På PC er Flash fortsatt en enorm sikkerhetsrisiko. For Adobe leverer Flash rett og slett sviktende resultater over hele linja. De bare følger markedet.

Det verste med Flash var det uendelige antallet sikkerhetshull. Men i takt med at Flash har blitt faset ut, har det problemet minket. Flashpoint kan patche de hullene som er igjen i ro og mak. Dessuten: For at Flashpoint skal fungere kobles spillene til en egen falsk server, uten å være i kontakt med internett per se. Det er positivt for sikkerheten.

Han har et nostalgisk forhold til spillene, men fikk ikke spilt så mye på familie-PC-en som barn selv.

– Vi hadde bare en veldig treig dial-up-tilgang, så det meste av Flash-spillingen for min del har foregikk på datarommet på skolen, der vi delte .swf-filer (Shockwave Flash-filer) oss i mellom på minnepinner. 

Du beskriver Flashpoint som både et spill-bevaringsprosjekt og et museum. Tar myndighetene og de offentlige museene og arkivene internettkultur seriøst nok?
– Hell no! Selv om internett er nummer én måte folk interagerer med hverandre i dag, er internett drastisk underrepresentert.

Slik ser den ut, digitaliseringen. Foto: Jan Inge Larsen / Nasjonalbiblioteket

– Allerede er det sånn at vi har mistet tusenvis av nettsider, være det seg sosiale nettverk, forumer, eller hva som helst midt i mellom. Det er fordi det er en antagelse om at «med én gang noe havner på internett, så er det der for alltid». Det har aldri vært sant, noe selskaper gjør et tydelig poeng ut av når de stenger ned én-gang-gigantiske sider uten å si fra på forhånd (les: GeoCities). De gjør det til en mekanisk greie: «all din data forsvinner om 30 dager».

Her i Norge har ikke myndighetene noen plan for å ta vare på kulturarven som Flash-spillene representerer. Hvorfor er det slik, tror du?
– Kanskje tenker de at det bare er et spill? At det er noe som et billig leketøy fra en 2$-sjappe? Det har krevd mye å få regjeringer til å se spill som en verdig form for underholdning, til tross for at industrien generer flere milliarder mer enn Hollywood. Den eneste instansen jeg vet om som bryr seg litt er Kongressbiblioteket.

Dere da? Får dere får ikke penger fra noe sted?
– Vi gjør ikke det, og vi tjener heller ingenting. Det er sikkert mange som pleide å tjene penger på disse spille som ville blitt skikkelig, skikkelig sure hvis vi gjorde det. 

Å SPILLE FLASH-spill er 2020s ultimate mimre-aktivitet. Ikke bare i kraft av spillene i seg selv, og fordums bragder med tastatur og mus, og heller ikke utelukkende av det faktum at det ikke blir mulig neste år. Men også at fordi Flash-spillene gjør at en kan drømme seg tilbake til en tid da internett i alle fall i prinsippet var fritt, gratis og ikke totaldominert av de store tech-gigantene.

Den opprørske og individualistiske mennesketypen som skapte denne frie epoken har kanskje utspilt sin rolle som premissleverandører for Det Store Internett, men vår kollektive hukommelse trenger piratene mer enn noen gang.

Folk som Blue Maxima holder tradisjonen i hevd.

– Den eneste grunnen til at vi fortsatt har tilgang til mange av spillene fra pre-Playstation-æraen er piratkopier. Vi i Flashpoint er neste generasjons pirater. 

Noe av den samme opprørske frihetstankegangen som preget internett pirat-miljøet kan man kjenne igjen i Mujaffas anti-politiske korrekte grunnholdning. Det er tvilsomt om spillet lever opp til dagens etiske standarder, men arven blir vi ikke kvitt. Heller ikke det uomtvistelige faktum at Mujaffa var mange nordmenns første møte med sex.

– Haha! Jeg håper at unge nordmenn også fant andre kilder til viten om sex i tillegg til Mujaffa, sier Løfgren. 

– Men jeg må si jeg er stolt hvis jeg har vært med å bryte tabuer, selv om spillet ikke er den beste kilden til informasjon om et godt seksualliv. Altså, Mujaffa er kul, men han holder ikke særlig lenge. Men han bruker gummi, da! 

PS: På grunn av grovt innhold er Mujaffa merket som «extreme» i Flashpoint. For å finne spillet må du skru på visning av dette innholdet i konfigurasjonene. 

LES OGSÅ: Slik sparte Marianne 120 millioner til Formel 1-bil

The post Mujaffa cruiser for siste gang – nå forsvinner Flash-spillene appeared first on NATT&DAG.

Wedidntwanttoleave.live er en digital plattform initiert av den sveitsiske kunstneren Hannah Weinberger (f.1988). Når man besøker nettsiden, kan man være med på å aktivere algoritmer som utløser ambientlyder: noe som gjør en til både tilskuer og aktør. For å være aktør må man gi nettsiden tilgang til bevegelsessensoren på smarttelefonen, og bevegelser utløser ambientalgoritmene. 

I TILLEGG TIL å være en nettside, foregikk lydverket fysisk i 13 gallerier rundt om i verden. Et av dem var galleri Schloss i Oslo. I fire dager, fra 17.- 20. september, mellom kl. 16 og 20, var det mulig å delta i lydinstallasjonen på galleriet. Slik frekventerer verket mellom et fysisk og digitalt format og mellom en global og lokal forankring: et spenn som legger opp til forvirring. Simultant ga nettsiden en oversikt over hvor mange som var på nettsiden, og hvor i verden.

KL. 14.00 den 17. september, mens jeg sitter hjemme foran dataen, viser oversikten at det er elleve stykker i Basel, to i Mexico City, fire i Berlin, to i Oslo og en i Bangladesh. I øreproppene, en svak trommelyd, noen cymbaler. Av og til bryter det inn noen kraftigere suselyder.

Jeg befinner meg i et nettverk jeg på en eller annen måte er med på å påvirke, selv om det er usikkert nøyaktig hvordan.

Gjennom nettopp muligheten for, og usikkerheten rundt, om det finnes mennesker bak tallene og kropper i bevegelse som påvirker lydbildet, kommenter lydverket til Weinberger kollektivitet som digital og fysisk størrelse. Det blir et forsøk på å iverksette et kollektivt fravær og nærvær der det maskerte ved algoritmers virkemåte tematiseres. At det er et premiss for verket at alle må logge seg på gjennom hver sin smarttelefon er problematisk, og kravet om deltagelse er fundert i smarttelefonen.

LES OGSÅ: På Høstutstillingen med Abid Raja

Å godkjenne egen data som råmateriale i kunstverket gjør at problematikken rundt digitale nettverk og personvern summer i kulissene. Man kan spørre seg om verket adresserer nettopp dette, eller snarere blir en del av dataoppsamlingens maskineri.

Lydverket i seg selv er også svært monotont. Rammeverket rundt verkets mekanismer og virkemåter er mer virkningsfullt enn selve besøket i installasjonen. 

KL. 18.12, når lister meg inn på galleri Schloss, er det 122 påloggede globalt. Fire av dem befinner seg på galleri Schloss. Og ja, det er mer lyd enn tidligere … Det minner litt om noen som leter etter spesiell syntheffekt på et gammelt Roland Keyboard, eller kanskje litt klimpring i Garage Band. En jente vifter med Iphonen sin. Hun veiver med armen i den samme rytmen som takten i lydverket. Forbindelsen mellom hennes bevegelse og lyden er bedragersk. Musikken beveger seg videre mens hun, noe forvirret, forsøker å vifte den tilbake til sin egen rytme. Uten hell.

LES OGSÅ: My Year of Rest and Relaxation-forfatteren: – Det er på tide at vi respekterer kvinnelig makt og autoritet som ikke arter seg på den «riktige» måten

The post Algoritme-kunst: problematisk metode, monotont resultat appeared first on NATT&DAG.

DA MOTEFOTOGRAFEN DAVIDE Sorrenti døde i 1997, 21 år gammel, var heroin chic allerede på vei ut. Noen år tidligere hadde Sorrentis grungete fotografier prydet de store motemagasinene, som inntil da hadde frontet et kjernesunt, glossy skjønnhetsideal. Heroin chic var den rake motsetningen. Det var i begravelsen til Sorrenti at estetikken, som ofte tilskrives ham, fikk sitt navn. Interviews redaktør skal ha vendt seg mot moren hans og sagt: «This is heroin, this isn’t chic. This has got to stop, this is heroin chic».

Looken var forførende nihilistisk. Idealet var likblekt, syltynt. Sigarettrøyk var parfyme, og om solbrillene noen gang ble tatt av, sladret mørke ringer under tomme øyne om festens varighet. Men junkie-estetikken var på sin måte glamorøs: Den minnet mer om Vest-Berlins Christiane F. enn vår egen latterliggjorte Boblejakke-Lena på Oslo S.

HEROIN CHIC ER også tittelen på den nye romanen til Maria Kjos Fonn. Da NATT&DAG traff henne for ett års tid siden i forbindelse med Kinderwhore, var medieoppmerksomheten rundt boka i ferd med å roe seg. Romanen følger Charlotte, et blokkbarn som unnslipper traumer ved å stjele morens sovepiller. I etterkant lurte et samlet Norge på om romanen kunne være selvbiografisk? Om det ikke satte en direkte stopper for spekulasjonene, fikk Fonn i alle fall gitt uttrykk for et standpunkt gjennom å bære en t-skjorte med påskriften «Jeg er ikke Charlotte». «I Kinderwhore skrev jeg om overgrep, i Heroin chic om rus, som jeg begge har erfaring med. Men det er ikke mine historier», forteller hun når vi møter henne i år.

«Hi! You’ve been clean for 9 months and 1 day and 16 seconds», piper appen CleanTime Counter i Heroin chic. Elise er nå clean, men vi tas tilbake til hennes oppvekst på Uranienborg. Hun er et bedårende barn, senere en besnærende tenåring. Den overgangen takler hun dårlig. Elise begynner å redusere matinntaket, blir høy på sin egen sult og treffer en langt eldre fyr, som har vært ute en vinternatt før. Gjennom ham får hun en ny besettelse. «Tornerose stikker seg på spinnenåla».

– Jeg var veldig opptatt av Kate Moss som ung. Jeg kan jo si det at jeg begynte å eksperimentere med kokain som 15-åring, samtidig som Kate Moss mistet modelloppdragene sine. Det var en tilfeldighet, men det føltes veldig kult, nederlagene var på en måte en bragd.

Jeg må tilstå at jeg lenge trodde det var heroin chick. Hvis vi følger den tankerekken, finnes det også en heroin lad?
– Ja, de finnes. En heroin lad er en kjekk, tynn fyr med blodskutte øyne. Det er slik jeg beskriver Elises kjæreste Joakim.

Det er vanskelig å ikke tenke på The Libertines’ Pete Doherty, som i en periode var Kate Moss sin skandalebefengte kjæreste.
– Pete Doherty slår meg ikke som så veldig kjekk. Det man kan si er at heroin chick og heroin lad ser ganske like ut. De er androgyne og tynne, jentene er flatbrystet. Det er en ganske lik skikkelse.

Karakterene dine holder jo i live myten om den beleste, vakre narkisen. Skjønnheter som knekker i hverandres armer etter å ha satt et skudd og deklamert Baudelaire. Er det representativt for rusmiljøet?
– I grunnen ikke, når du sier det sånn. Thomas Seltzer har snakket om at man ikke bør romantisere narkomane, se på dem som misforståtte genier. Han sier at det ikke er Janis Joplin og Jim Morrison som står på plata. Samtidig er rusavhengige alt mulig, og kunstnere har en større forekomst av psykiske lidelser og rusproblemer, så hvorfor ikke. Men traumer er jo ganske prosaisk. Man lever med den samme jævla historien på repeat i hodet sitt, kanskje helt fra barndommen til man dør.

LES OGSÅ: 72 timer i Portugal-modellen med caps og joggesko

Du skildrer et ritualistisk liv i Heroin chic. Dagene går i ett. Det letes etter penger, sølvpapir og Pepsi Max. Det deales, elskes og injiseres. Anoreksi og rusmisbruk har jo det til felles at det tenkes i gram.
– Det er en veldig trygghet i ritene, det handler om å gjøre verden mindre. Sofi Oksanen skrev at for dem som sulter, så er verden på størrelse med en tallerken. Også er heroin et rusmiddel som jeg synes er spesielt interessant. For det første fordi jeg har hatt et problem med det selv, men også på grunn av hvordan det virker. Junkie-litteratur, som William Burroughs Junkie eller Jean Cocteaus Opium handler om hvordan man mister livet. Man vegeterer, blir til en plante.

Man dumper ned til et lavere livsnivå.
– Ja. Burroughs skriver noe jeg synes er fint: Smerten ved abstinens er at man går fra å være en plante til å bli et dyr igjen. Man går tilbake til sex og instinkter. Man går fra døden, tilbake til livet.

Du skriver om noe ganske annet enn andre samtidsforfattere, som fortsatt baler med egen ennui. Setningene dine er også korthugde og umiddelbare.
– Jeg har aldri likt et oppstyltet og pretensiøst språk. Amerikansk litteratur har alltid vært min greie, særlig Toni Morrison. Jeg er også glad i William Vollman og hele den gjengen der.

Du har skrevet om selvopprettholdelsesdriften som ligger i ødeleggelse. Hvis målet er å unnslippe traumer, så er det jo, paradoksalt nok, fornuftig å ruse seg? Om man forstår det som selvmedisinering.
– Jeg møtte en tidligere rusavhengig som sa noe som andre rusavhengige kan forstå veldig godt, men som andre ikke kan begripe: «Av psykiatriske pasienter og rusavhengige, så prøver i hvert fall rusavhengige å gjøre noe med situasjonen sin.» Det tenkte jeg det var noe i, humoristisk og satt på spissen, men ikke helt feil. Mange sier at rusen har reddet dem fra selvmord, men det som tar livet av dem er det som også holder dem i live.

Da jeg leste baksiden av boka slo det meg at det høres ut som pikeversjonen av Oslo 31. august. Klassisk musikk og knark på Oslo Vest?
– Jeg har tenkt på det, at den er beslektet med Oslo 31. august. Ikke at jeg har blitt inspirert, i alle fall ikke som jeg vet om, men begge historiene har jo overklasse-tematikk og denne omvendte klassereisen.

Går det en hemmelig rutsjebane fra Blindern til Brugata?
– Haha, jeg tror ikke det! Men jeg kjenner noen som prøvde amfetamin for å studere lenge. De har ikke endt opp på Brugata, men forsto at det ikke fungerte. De ble frynsete.

Forsøkte du å opprettholde en fasade da du studerte litteraturvitenskap på Blindern?
– Jeg vil ikke si en fasade, men jeg hadde mange hemmeligheter. Det var veldig spesielt å leve et slikt dobbeltliv. Å være på Aschehougs hagefest en dag, en annen dag i … rennesteinen, jeg skal ikke gå i detalj, men det var vanvittige store kontraster i livet mitt. Jeg følte meg nesten som en kriminell som måtte skjule spor fra det ene livet mitt i det andre.

Anorexia nervosa har til alle tider vært en sykdom som har fascinert. Myten om den perfeksjonsbesatte piken lever i beste velgående. Det er ikke helt uten grunn. Sykdommen er statistisk overrepresentert blant hvite jenter fra middelklassen, og har fått tilnavn som Doctors’ Daughters’ Disease. Er du fascinert?
– Det fascinerer meg egentlig ikke, det er en prosaisk og ekstremt begrensende sykdom. Men anoreksi er en lidelse som får mye oppmerksomhet. Det er nesten en utskrevet sykdom. Bulimi og overspising rammer langt flere, særlig de med traumer, og Elise begynner å slite med det også. Jeg ville ikke bare skrevet en bok om spiseforstyrrelser, men rus og spiseforstyrrelser henger ofte sammen, særlig for kvinner. For Elise blir dop en forlengelse av å holde vekta nede, når det ble for vanskelig å kontrollere sulten. Og omvendt, det er vanlig å legge fra seg skjea og plukke opp gaffelen.

Var du redd for å bli anklaget for å estetisere anoreksi?
– Ja, men nei, det vil jeg ikke si at jeg gjør. Tvert imot, det går jo til helvete. Men klart, det er dessverre for mange noe besnærende ved sykdommen, også for hovedpersonen. Hvis jeg, for eksempel, skrev om en som drev og spiste seg ihjel, ville det ikke gitt det estetiske blikket. Når hun overspiser, så har hun ikke en romantisk visjon om det det er, det er bare skam. Det er en grunn til at det finnes heroin chic og ikke McDonalds chic.

Var det vanskelig å skrive om anoreksi uten å gå for et tumblrsk pro-ana-språk?
– Jeg har vært redd for det. Jeg har sagt til mange at jeg er redd for å få kritikk for det, de tror det ikke kommer til å skje, men det er ikke jeg så sikker på. Jeg ville inn til hennes psyke og logikk. Logikken er pro-ana, det skinner gjennom at hun er besnæret av vekttapet. Jeg ville beskrive det, spiseforstyrrelse som ga et kick.

LES OGSÅ: I behandling for spiseforstyrrelser: – Vi er en gruppe mennesker som i vekslende grad driver og dør

Tror du noen vil finne det terapeutisk å lese boka di?
– Jeg tror ikke det er terapeutisk for en med spiseforstyrrelse å lese min bok. Tvert imot tror jeg det er triggende. Jeg er redd for at folk får noen opplysninger via min bok, samtidig kan man bare søke opp langt verre ting på internett. Men jeg tror det er veldig terapeutisk å lese bøker, ikke i den forstand at terapi er noe som skal virke og løse problemer, men det gir en større forståelse. Det setter lidelsen i en sammenheng, man ser at man ikke er unik, man føler seg forstått.

Elise presterer selv når hun sulter seg. Hun blir solist i koret, gjør det bra på skolen. Så begynner hun med rus. Resultatene uteblir.
– Det er det perfekte bilde på selvdestruksjon. Hun innser på et tidspunkt at hun ikke er flinkest, hun er til og med ikke penest. Da tenker hun at hun heller kan være tynnest, sykest.

Elise ønsker å være best i alt? Mottoet til Ellen West, en berømt pasient som led av spisevegring, var «Aut Caesar, aut nihil»: Enten beseirer man alt, som Cæsar, eller så er det intet.
– Ja, det er veldig svart-hvitt. Det er også derfor boka heter Heroin chic. Det spiller på skjønnheten ved forfallet, å beherske det. Hun holder seg kul og tynn, men så viser det seg at hun ikke gjør det. For å se heroin chic ut må man faktisk være nykter. Stort sett tror jeg det er en look som skal mye til å holde på. For å si det sånn, hvis jeg var på kjøret nå ville jeg neppe sett så kul ut på denne photoshooten.

Martin Svedman, som også er din fiancé, har skildret det ekstatiske ved alkoholrusen i sin poesidebut Når jeg drikker. Du beskriver ikke rusen like ekstatisk?
– Heroin er ikke nødvendigvis er paradis på jord. Man snakker om at det første skuddet for mange er supereuforisk, det kan være det, eller bare oppkast. Det gir en sterk eufori de første gangene, men etter hvert blir det noe veldig prosaisk over det. Jeg er mer opptatt av nummenheten enn euforien.

– En som skrev en bok om en heroinist som jeg ikke trodde på, var Sara Stridsberg i Kjærlighetens Antarktis. Det skurra. Jeg trodde ikke på avhengigheten, det ble noe klisjéaktig over det. Men det hun skrev, som var veldig godt beskrevet om heroin, var at «det var som om alt ble opplyst innenfra». Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det, men det er en god beskrivelse.

Det mest urealistiske ved romanen din er at Elise ikke ender opp på Skårderuds divan.
– Haha, ja. Jeg vurderte å skrive inn en psykiater. Hun sier selv at hun ikke går i terapi for å bli frisk, men for å få dette fascinerte blikket på seg selv. Denne oppmerksomheten, spille ut sitt indre drama.

Elise ser på terapirommet som en slags scene?
– Jeg tror terapi kan være så mangt, men man kan bli selvopptatt av det. Særlig hvis man har en viss personlighet som trekkes mot «åå, stakkars deg». Eller de som er på jakt etter en sjokkreaksjon: «Nå skal du høre hva jeg gjorde, jeg tente på leiligheten og …»

Har Elise en åpenbar grunn til å plukke opp nåla? Charlotte fra Kinderwhore rusa seg for å flykte fra overgrepstraumer.
– Det hun har til felles med Charlotte er ønsket om å frakoble seg sin egen kropp. For Elise handler det mer om å bare slippe kravene til eksistensen i seg selv. Hun sier jo, jeg var så forelsket i denne setningen, den er med i boka: At hun er Marie Antoinette, halshugget, ingen forbindelse med hodet og kroppen. Det å gjøre seg nummen, fjerne seg fra seg selv, være ekstern i eget liv. De er redd for følelsene sine, derfor blir de ekstreme.

LES OGSÅ: Ottessa Moshfegh: – Jeg håper den ikke oppfattes som en mislykket krimroman

Må man alltid ha en grunn til å ruse seg?
– Generelt synes jeg det kan være kult med folk som sier at «det var faktisk ikke det at jeg hadde så vondt oppvekst, jeg bare liker å drikke, jeg. Jeg var bare litt komplisert, jeg.»

Eller at man bare er så ukomplisert, det er bare så deilig?
– Ja, jeg synes det er veldig kult å eie det på den måten.

Da du snakket om rus og mat som noe følelsesregulerende, så tenkte jeg umiddelbart på musikk, som jo også er det.
– Ja, det er ekstremt følelsesregulerende, og mye sunnere. Jeg har suggerert meg med musikk. Særlig i tenårene, da jeg hadde det veldig vanskelig, aggresjon og rastløshet, og jeg gikk og hørte på rasende hip-hop og rock hele tiden. Det var rett og slett destruktivt. Samtidig er det noe fint med all type kunst, at man blir møtt der man er.

Du har vokst opp under harde kår. Et akademikerhjem på Årvoll.
– Jeg føler at jeg har opplevd en omvendt klassereise. Nå er jeg tilbake der jeg var i utgangspunktet, eller over, til og med. I rundt 10 år jeg hadde en omgangskrets man ikke ville forventet av meg, med en sånn bakgrunn, det var en av grunnene til at jeg ville karikere det i Heroin chic.

I et intervju nevner du at du vokste opp under et sterkt konformitetspress.
– Årvoll er et ganske småborgerlig sted. Det er en stor andel som bor i blokk, mens jeg vokste opp i et villastrøk med folk som gikk i Jean Paul og gikk på snowboard, jeg passa ikke inn. Kanskje det er grunnen til at jeg ble så innmari opprørsk også, ville revne nettingstrømpene mine og bli narkoman, haha.

– Jeg forakter småborgerlighet. Det er så trangt og kjedelig. Det begrenser livet i stor grad. Det er mye det jeg prøver med bøkene mine, å gi innblikk i karakterer som umiddelbart virker veldig provoserende, men det i dem som er sårbart, skjørt og helt vanlig.

Du søkte nylig deltidsjobb?
– Jeg gjorde det, og nå har jeg fått en spaltistjobb i Minerva.

En helt vanlig, nedpå jobb, altså.
– Haha, ja. Jeg hadde skrivesperre, også visste jeg ikke hva jeg skulle skrive om. Jeg lever jo på stipend, og følte meg plutselig litt trygda, uten noe å ta meg til.

Skrivesperre? Heroin chic er ikke ute en gang.

[En mann bryter inn i samtalen, fra sidebordet]

– Unnskyld, men har dere mulighet til å hjelpe meg med noen kroner på vipps? Det er litt spesielt å spørre om, men jeg har rett og slett ikke noe annet valg. Det er til =Oslo.

Maria: Hm. Du kan få to hundre. Nå er jeg veldig snill, men nå sitter jeg også her og snakker min egen fortid som rusavhengig.

– Å, det var snilt. Så bra du har kommet deg, da. Gratulerer med seieren.

LES OGSÅ: På innsiden av Norges fremste «Yas queen»-begravelsesbyrå

The post Maria Kjos Fonn om rusavhengighet: – Det handler om å gjøre verden mindre appeared first on NATT&DAG.

– Mitt valg om å leve et liv som singel har gitt meg temmelig stor frihet. Folk flest blir tidlig tvunget til ofre sin kulturelle dannelse, til fordel for familie og karriere. Jeg har fortsatt til gode å begi meg ut på sånne slitsomme og tidkrevende faser av livet.

EUPHEMOS ER 38 år, kommer fra Finland og har vært medlem av nettsamfunnet Rateyourmusic siden 2010. RYM er for musikk som Imdb er for film – et sted der man kan vurdere og sortere album man har hørt, oppdage nye, og komme i kontakt med andre som er interessert i samme typen musikk som en selv.

Noen hører mer musikk enn andre, og når antall hørte album kan tallfestes er det noen som for alvor skiller seg fra normalen. Euphemos har i skrivende stund vurdert, eller ratet, 49 128 album.

Han hører i gjennomsnitt 14 album hver dag, og er fornøyd med det.

– Det er et tempo jeg har holdt ved like i et tiår. For å sitere en aforisme, «det finnes ingen grenser for hva du er i stand til å oppnå når du ikke skulle gjort noe annet».

Han mener det å tro på kunsten er det samme som å tro på mennesket. For å opprettholde den troen, og «opprettholde illusjonen om kulturell overflod», er han på evig jakt etter noe nytt og spennende.

– Når de veletablerte artistene gradvis mister brodden blir man nødt til å utvikle en unormalt nyansert smak.

– Det å utforske personlig ubehag er alfa omega for å oppnå en bedre forståelse og verdsettelse av deg selv og dine omgivelser. Når jeg blir sliten eller overstimulert, så tar jeg en blund eller prøver å konsumere andre former for kultur.

Hva er det du ofrer for å kunne leve dette livet?
– Det er en slags pakt med djevelen – å selge sin sjel for ubegrenset kunnskap og verdslige nytelser. Med kone, barn eller kjæledyr hadde det vært vanskelig å få noe gjort innenfor dette feltet.

Han mener den langsiktige selvutviklingen er avhengig av fredelige omstendigheter, så han kan holde distraksjonene til et minimum.

Han kan høres ut som en munk når han snakker om lyttingen.

– Alle har noe de angrer på, og jeg er intet unntak. Å dagdrømme er tross alt en vital funksjon for å opprettholde en livlig fantasi.

LES OGSÅ: Smerz har brukt 2020 til å stikke innom to av landets største festivaler for samtidsmusikk

Hvordan vil du beskrive smaken din?
– Jeg vil ydmykt beskrive behemoten – som er min stadig voksende musikksmak – som den mest mangfoldige noe menneske noensinne har vært i besittelse av. Jeg vil fortsette med å pushe grensene for min egen psyke med generøs assistanse fra dedikerte, digitale likemenn.

Han innrømmer imidlertid at den ekstreme eklektisismen har en bakside, og hinter til en usikkerhet knyttet til det å omgi seg med større og større mengder musikk svært få har hørt om.

– Avantgardisme og improvisasjon er viktige verktøy i utforskningen min. Albumet jeg har hører på mest om dagen er Imperial Triumphant av det tekniske death metal-bandet Alphaville. Det er et John Zorn-aktig rekviem for den globale økonomiske kollaps.

Hva er det mest obskure du har hørt?
– Det er hundrevis av album som bare jeg har rated på RYM, men det betyr ikke nødvendigvis at de er obskure. Uansett, så er det en hel del koptiske (egyptisk kirke, tilhører kristendommens aller første troende, red.anm.) kor-album som jeg enda ikke har lagt til i databasen. Alt kildematerialet er skrevet på arabisk, og det behøver en ordentlig oversettelse før jeg kan avgjøre om den inneholder brukbar informasjon.

RYM-BRUKEREN SP59 heter egentlig Stefan Pelin. Han er 60 år, kommer fra Romania, og er en av de på RYM med absolutt flest ratings. I skrivende stund har han ratet 127 584 album, og fortsetter å holde tempoet oppe. Han sier han har en kontorjobb som i praksis bare spiser 3-4 timer av dagen hans, så han har tid til å høre 15-16 album om dagen.

Han har holdt tempoet oppe siden rundt 2002, da han fikk seg sin egen datamaskin og begynte å laste ned store mengder musikk. Kanskje for å kompensere for hvor vanskelig det var å få tak i musikk under jernteppet?

– I kommuniststater som Romania var ikke platebutikkene som i land i den frie verden. Den eneste kilden til vinyl var gjennom piloter og kabinansatte som reiste til vestlige land. Mange musikksamlere hadde «reel-to-reel»- og kassettopptakere, og vinylene ble sendt mellom dem.

Stefan med favoritt-tskjorten sin.

Har du dager der du ikke orker å høre på musikk?
– Hehe, for å være ærlig så har jeg dager der jeg ikke er i humør for å høre på musikk i det hele tatt. Men mer enn 90 prosent av tiden nyter jeg virkelig å utforske og oppdage nye band og nye sjangre jeg ikke har hørt om før.

Stefan har ikke tenkt like mye over livsvalget sitt som Euphemos, til tross for at de har omtrent det samme, enorme inntaket av musikk.

– Jeg har ikke tenkt så mye på det … Men jeg hadde ingen lange forhold med en kvinne før jeg ble 40. Jeg giftet meg da jeg var 43, og så fikk et barn da jeg var 47.

Er rating av musikk en besettelse?
– Jeg tenker ofte at jeg må rate det jeg har hørt gjennom, men jeg vil ikke kalle det en besettelse.

Hva synes du om at du er en av de på RYM med flest ratings?
– Jeg tenker ikke så mye på det. Det er alt jeg kan si.

Euphemos, på den andre siden, legger ikke skjul på at det er en besettelse han dyrker.

– Folk som er opptatte av bodybuilding liker å si at «besettelse bare er et ord de late bruker for å beskrive de dedikerte». Når det er sagt tenker jeg på hvor begrenset jeg er til naturens naturlige playback – NATT&DAG-syklusen. Pun intended (ha ha, red.anm).

LES OGSÅ: Mujaffa cruiser for siste gang – nå forsvinner Flash-spillene

The post 38-åringen har hørt over 49 000 album: – Det er en slags pakt med djevelen appeared first on NATT&DAG.

VINTEREN 2018 FIKK jeg nyss om at selveste Roy Andersson skulle spille inn en scene til sin kommende film i Norge, og at han trengte statister. Med planer om å få møte en av de virkelig store, nålevende europeiske filmskaperne, kontaktet jeg castingen og satte meg en iskald mars-morgen på t-banen ut til Filmparken på Jar.

Det første vi fikk vite da vi ankom settet var at Roy Andersson hadde valgt å bli hjemme i Sverige, på grunn av et «dårlig kne». Deretter fikk vi utdelt militærkostymer foran en lang, utendørs greenscreen, som vi ble bedt om å gå foran mange ganger, frem og tilbake. Senere skulle opptakene klippes sammen for å gi en illusjon av at vi var en mye større mengde krigsfanger enn det vi egentlig var.

Etter hvert opptak kom det noen og sprayet kaldt vann på kostymene våre, og dekket dem med snø. «For at det skal se autentisk ut», forklarte en av mine medstatister. Den overvektige gutten hadde tatt med seg sitt eget kostyme, visstnok helt tidsriktig – også hva gjaldt de utgåtte rasjonene som lå i sekken hans. Han fortalte de var en liten gjeng i Oslo-området som drev med reenactments. Det hørtes mest ut som å gå tur i skogen bare at med gamle, dårlige klær. En varm papptallerken-lunsj klarte såvidt å bære kroppstemperaturen vår, der vi fortsatte å traske frem og tilbake foran greenscreenen inn i ettermiddagen.

LES OGSÅ: Undine er en vakker og overnaturlig kjærlighetshistorie med røtter i europeisk kulturhistorie

MOT SLUTTEN AV dagen fikk vi beskjed av produsenten om at vi trengte enda noen flere opptak. En eldre statist ropte fra bakerst av forsamlingen at vi da krevde mer lønn. Produsenten dro på det, og en annen statist sa høyt at han var enig om en høyere lønn. Ok da, så fikk vi et par hundrelapper ekstra. Undertøyet mitt var på dette tidspunktet blitt stivfrossent, så det var ikke godt å si om det bare var mikro-arbeiderrevolusjonen jeg stod og tok del i som forårsaket frysningene som gikk over ryggen min.

Etter at jeg hadde blitt frisk fra forkjølelsen, i september 2019, hadde filmen min, Om det uendelige, premiere på Filmfestivalen i Venezia til stående applaus. Selv så jeg den på Vega Scene tidligere i år, uten å klappe. Jeg syntes den liknet mye på de tre foregående filmene hans. Stødig og velkomponert nok til å la seg behage, men ikke morsom, underfundig eller original nok til å la seg begeistre.

Om det uendelige har norgespremiere 9. oktober.

LES OGSÅ: Mujaffa cruiser for siste gang – nå forsvinner Flash-spillene

The post En inhabil anmeldelse av «Om det uendelige» appeared first on NATT&DAG.

– Jeg tar det nok for gitt at de som ser videoene ikke er fornøyde med tingenes tilstand.

FORLAGSSJEF, FORFATTER, youtuber og podkaster Douglas Lain sitter på datarommet sitt hjemme i Portland, Oregon i USA. Lain har nettopp stått opp, jeg er snart ferdig for dagen. Vi har styret en del med å få på plass intervjuet. Tidsforskjellen på ni timer har ført til forvirring flere ganger. I bakgrunnen romsterer en av sønnene hans (han har tre, hvorav to fortsatt bor hjemme). 

Vi snakker om Jordan Peterson. Jeg har kastet ut en brannfakkel: han er venstresidens Jordan Peterson. Douglas Lain blir ikke sint (heldigvis), men han er ikke helt enig.

– Peterson tror det er en naturlig orden ved ting som vi må klenge oss til, men jo hardere vi gjør det, ser vi at den naturlige orden er full av selvmotsigelser og problemer. Men det er mer sannsynlig at fornuften vil få oss ut av disse problemene enn at tro vil gjøre det.

– Det er jo noe som er bra med Peterson. Han prøver å gi folk noen verktøy til å takle livet, slik at man ikke føler seg overveldet av en verden som ikke fungerer slik den burde. Problemet er at han ser samfunnet som noe statisk, og at det er vi som individer som har blitt ledet på den gale vei.

LES OGSÅ: Mujaffa cruiser for siste gang – nå forsvinner Flash-spillene

Du sier det samme til unge menn som Peterson: verden er kjip, livet ditt suger, og here’s why.
– Hehe! Vel, jeg prøver ikke å overbevise folk om at verden er kjip. 

Is this it? Har venstresiden funnet seg sin pappa-figur av Jordan Petersonsk støpning? 

MED LOV SKAL landet bygges, og med Hegel og Žižek skal landet ødes. Slik blir det i alle fall hvis forlagssjef, forfatter, podcaster og youtuber Douglas Lain får det som han vil. De ti siste årene har han vært head-of-operations hos det radikale forlaget Zero Books, som er et imprint under John Hunt Publishing. 

De mest kjente bøkene fra forlaget er Angela Nagles Kill all Normies (2017), som undersøkte hvordan vekselvirkningen mellom chan– og tumblr-kultur førte til fremveksten av alt-right-bevegelsen og Mark Fishers Capitalist realism (2009), hvor den nå avdøde britiske skribenten hevdet at det i dag er lettere å se for seg at verden går under enn at kapitalismen gjør det. I tillegg har Zero Books gitt ut en haug andre bøker, mange av dem titulert nesten komisk zeitgeistete, som Mike Watsons Can the Left Learn to Meme?: Adorno, Video Gaming, and Stranger Things fra desember i fjor.

«Nihilsme er et problem i et samfunn som ikke er i stand til å produsere mening»

FOR Å MARKEDSFØRE bøkene, som stort sett befinner seg i spennet mellom popfilosofi, sosialistisk teori og nerdekultur, driver Lain både en Youtube-kanal og to podkaster. Men selv om det i praksis er reklame, føles det ikke som det. Det føles mer behagelig. Det er ferdigtygget kulturanalyse, som etterlater seeren med den beroligende følelsen av å ha forstått noe komplekst – livet, samfunnet … Dyret har mange navn. 

I én video forklarer han filmen Contagion med den danske eksistensfilosofen Søren Kierkegaard (!) og konkluderer trøstefullt: «What we do know – we are not going back. Whatever your version of normal was, pre 2020, will only ever be a memory from now on.»

I en annen trekker Lain inn den tyske 1900-talls filosofen Max Horkheimer for å forklare hvorfor alt føles meningsløst med eksempler fra nerdehumorserien Rick and Morty. 

Kan det bli for clickbaity?
– Youtube-videoen er en sjanger i seg selv som former hvordan man snakker om ting, så det blir litt clickbait-ete. Det er kanskje et av problemene med kanalen, at hvis du faktisk trykker på videoen, så får du ikke noen konkrete råd. 

Jeg overvant i alle fall ikke nihilismen med den Rick and Morty-videoen!
– Det går ikke, ikke sant, for nihilsme er et sosialt problem, ikke et psykologisk. Nihilsme er et problem i et samfunn som ikke er i stand til å produsere mening.

– På en måte hadde Nietzsche rett: den destruktive kraften i opplysningen og rasjonell tenking tok vekk de gamle meningsgivende mytene. Det borgerlige samfunnet er ikke i stand til å gi oss nye meningsgivende myter. Men løsningen er ikke å gå tilbake til et pre-kapitalistisk samfunn og begynne å tro på Gud og sånn igjen, men heller at vi ser vår egen kreative kraft som meningsfull. Vi vil alltid være små mennesker fulle av feil, men vi er uansett fantastiske i vår evne til å forme verden – kollektivt.

«Å ta syre er nok ikke et nødvendig skritt mot revolusjonen, men noe innsikt kan man få»

Din mest sette Youtube-video heter «How Slavoj Žižek TRIGGERED Jordan Peterson». Den kom for tre år siden. Prøvde du å kopiere alt-right-lingoen, og har du endret tilnærming siden den gang?
– Jeg vet ikke om triggered er alt-right, det er vel mer språket til anti-SJW-youtuberne som har røtter i skeptiker-miljøet og blant ny-ateistene som var store på nett i gamle dager. Jeg prøvde å snu den tropen rundt. Det var mange Jordan Peterson- eller Ben Shapiro-videoer med lignende titler.

Den Rick and Morty-forklart-med-Horkheimer-videoen gikk forresten ikke så bra, legger han til. 

– En video som derimot gjorde det var en med Sam Harris i thumbnailen. Kanskje folk trodde det var Ben Stiller? Hehehe!

Hehe.
– Det var også en med Zizek og toalettpapir som ikke overraskende gikk veldig bra.

DA DOUGLAS LAIN var i 20-årene var han en ung anarkist og han tok psykedelika på campus. Det formet ham til den han er i dag, sier han. Det var psykedelika som gjorde ham obs på hvordan verdenssynet vårt er formet av subjektive oppfatninger, en tanke som slo rot, og mange år senere skulle lede ham til å pushe ideologikritisk nymarxistisk filosofi over Youtube.

Ett øyeblikk står igjen. Da han en dag trasket rundt på universitetsområdet, mens han var på noe, forsto han plutselig hvordan barndommen påvirket hvordan han oppfattet folk rundt seg akkurat i det øyeblikket. Kategoriene inni hodet hans stemte med ett ikke overens med virkeligheten rundt ham.

– Jeg skjønte at folk er mye rarere enn det jeg hadde forestilt meg fra før.

Går det virkelig an å kjenne andre fullt ut? Forstå dem?
– Nei, og tror heller ikke at en kan kjenne seg selv 100 %.. Men å skjønne det – og hvorfor – er et skritt mot bedre selvforståelse, og ikke minst å forstå at denne manglende fullstendigheten når det kommer til fornuften vår og oppfatningene våre også har en konstruktiv kvalitet.

Kan man lese bøker for å forstå dette eller må man ta syre eller sopp?
– Du kan nok forstå det bare ved å lese! Men hvis noen vil ta psykedelika, så ville jeg ikke råde dem fra det. Uten at jeg dermed sier at det å ta syre er et nødvendig skritt mot revolusjonen, men noe innsikt kan man få. 

Du har sagt at du i 20-årene så for deg at livet enten ville ende med revolusjon eller selvmord. Tenker du fortsatt det? Er kritisk teori bare for de depressivt anlagte av oss?
– Det var et sitat som betydde noe for meg på den tiden, men det er ikke det samme som å si at jeg trodde det. Men for menneskeheten vil jeg si at vi enten ødelegger oss selv ved å fortsette med dagens system, eller så vil vi komme oss videre. Men jeg har ikke noen tidshorisont her.

– Jeg bare tror ikke at menneskeheten om 10 000 år, om den ennå finnes, vil holde på med kapitalisme.

Douglas Lain lager videoer for de som håpet at Bernie Sanders ble USAs neste president. Det skjedde ikke. Momentumet fra i vinter, da Sanders ledet over et splittet demokratisk kandidatfelt, virker som en fjern drøm.

Žižek har gått ut med støtte til Biden. Hva med deg, kommer du til å stemme på ham?
– Jeg hadde stemt på Žižek, ja! 

Biden, da?
– Jeg har ikke tenkt så mye på valget egentlig. Jeg bor i Oregon, så det har ikke så mye å si hva jeg stemmer på. Dette er en veldig blå stat som Biden vinner uansett. Og jeg tror han vinner i november også. 

– Det som skjedde med Bernie Sanders, er at da korona traff USA ble det politiske livet frosset fast. Folk ble mer konservative, alt ble liksom satt på pause. 

Du er opptatt av ideer og tenkemåter. Endrer vi måten vi ser og tolker ting på, kan vi også endre samfunnet.
– Spørsmålet om materiell endring vs. ideologisk endring er vanskelig.

Ideologisk endring er per definisjon mer overfladisk enn materiell?
– Det er ikke sikkert at det oppfattes overfladisk for dem som er involvert! For eksempel har kvinners rolle på arbeidsplassen endret seg dramatisk, noe som innebærer en reell endring i folks liv. Det faktum at flere kvinner deltar i arbeidslivet nå enn på 50-tallet er representativt for kvinners frigjøring. Ikke sant? Men på den den andre siden: det er frihet fra hjemmearbeidet og til lønnsarbeid, så det er ikke den frigjøringen Marx hadde i tankene, akkurat. 

Du sier at du ikke er en aktivist. Betyr det at du er enig i at Youtube-videoene dine sannsynligvis ikke vil endre noe som helst i den virkelige verden?
– Vel, jeg tror nok ikke vi når et punkt der det har skjedd en revolusjon og så vil folk være sånn «vent, hva startet dette?», og så kommer fram til at det var en video jeg laget om Rick and Morty.

Aldri si aldri, og kanskje har det skjedd i en annen dimensjon allerede?
– Hehe. Det jeg tenker er at de materielle forholdene vil bli sånn at folk kommer til å organisere seg i selvforsvar. Men nøyaktig hvordan dette vil skje er avhengig av en haug med saker – blant annet hvilke ideer som er tilgjengelig for folk.

ET AV MÅLENE til Zero Books er å trekke kritisk teori, hjertebarnet til den ganske venstrevridde og veldig ideologikritiske Frankfurt-skolen, fram i lyset igjen. Blant de mest kjente teoretikerne innen tradisjonen er Theodor Adorno og Max Horkheimer. Begge flyktet fra Nazi-Tyskland og bosatte seg i USA, der de etter hvert la fra seg de mest revolusjonære tankene, noe som har gitt dem image som venstresidens stebarn. Et spesielt beryktet eksempel på dette er episoden der Adorno ringte politiet da han så seg lei på demonstrerende campus-aktivister som viste puppene i forelesningene hans. 

I dag er kritisk teori mest kjent fordi høyresiden, med Donald Trump og visse norske samfunnsdebatanter i spissen, har latt seg provosere av kritisk raseteori, som i alle fall delvis er inspirert av disse tenkerne fra 1900-tallets Tyskland.

Et sentralt poeng hos kritiske teoretikere er dialektikk, kort og enkelt at essensen i et fenomen ligger i spennet mellom dens motsetninger. Det er ikke bare sånn at saken har to sider, men saken er sine to sider.

Lain aktualiserer:

– Se på politimennene som drepte George Floyd og plyndringene og opptøyene som fulgte. På den ene siden – og det er så åpenbart at til og med Donald Trump ville vært enig – det var et drap. En politimann drepte en mann. Det er også åpenbart at drapet har noe med rasisme å gjøre.

Ja.
– På den andre siden må vi tenke på det dialektiske motsatte av dette, nemlig: Hva er den rasjonelle kjernen i politimannens frykt? Hva drev ham til å gjøre denne fryktelige handlingen?

– Kjernen er at vi har en fattigdom i USA som har blitt rasialisert, noe som har gjort at politimenn føler at de er i krig mot en desperat underklasse. Også denne desperasjonen er ekte, i den forstand at svarte folk har større sjans for å treffe på politiet. Politibrutalitet har altså noe å gjøre med de underliggende forholdene for svarte i USA. Det er ikke bare politimannens subjektive oppfatninger. Der har du dialektikken din: på den ene siden politimannen som klanderverdig individ som bør straffes, og på den andre siden: det vil ikke endre noe.

Det har skjedd før, det vil skje igjen.
– Altså må vi endre forholdene folk lever under. Og det innebærer at å endre politiets holdninger ikke bør være vår øverste prioritet. 

#AbolishThePolice?
– For all del, men hvor ville det tatt oss? La oss si at vi legger ned politiet i morgen. Man ville sett ganske raskt at det skjer en del kriminalitet. Og man ville ikke rent faktisk blitt kvitt politiet heller, bare en spesifikk versjon av det. Så lenge vi har en stat, så vil vi ha et politi.

«Youtube-videoen er en sjanger som former hvordan man snakker om ting»

– Sier du at vi skal kvitte oss med politiet, sier du egentlig at du vil staten til livs. Og hvis du vil det, så … Hvilken av dem? Alle statene? Og i så fall må en finne et nytt grunnlag for det materielle livet, fordi statene er der i dag for å beskytte kapitalismen, altså systemet som reproduserer det materielle livet. Så lenge vi har kapitalistiske relasjoner, kommer vi til å ha stater – enten fungerende eller røverstater. Vi kan ha orden eller kaos, men vi kommer ikke til å få en ny form for selvstyre. 

Er det den innsikten som gjorde at du gikk fra anarkist til marxist? Du innså at alle relasjoner er maktrelasjoner.
– Det er én av innsiktene, ja. Vi trenger en ny form for makt, ikke bare fjerne den som er her.

– Det er ikke slik at under overflaten av det «falske samfunnet» vi lever i nå, så finnes det utopiske livet, der relasjonene mennesker i mellom er slik de skal være, og at det bare handler om å komme tilbake til det. Hvis vi stripper vekk sivilisasjonen, kommer vi ikke til å gjenfinne et fredelig og harmonisk landsbyliv.

Noen er sterkere enn andre. Noen er høyere, smartere, yngre, eldre. Det vil alltid være forskjeller mellom folk, og dermed også ulike interesser.
– Og selv uten disse forskjellene mellom folk, ville vi trenge en måte å kommunisere og samarbeide på. Det krever en eller annen form for maktstruktur. Spørsmålet er bare hva slags maktstruktur, og hva slags mål denne skal ha.

DOUGLAS LAINS siste skjønnlitterære bok, Bash Bash Revolution, kom i 2018. Det er en sci-fi-bok for ungdom der en fraværende far plutselig dukker opp hjemme igjen. Med seg har han en kunstig intelligens utviklet i samarbeid med de amerikanske myndighetene, og merkelig nok har han plutselig blitt veldig interessert i å bonde med sønnen over gaming. 

Hvordan skiller de skjønnlitterære bøkene sine seg fra det andre du jobber med?
– Den største forskjellen er at jeg i skjønnlitterære fortellinger forsøker å begrunne karakterenes valg med ønskene og begjærene deres.

Men egentlig er det ideene som ligger til grunn også her. Sånn som i politikken.

– Jeg starter med en idé og så putter jeg karakterer inn karakterer som kan respondere på ulike måter til den ideen.

Hvilke muligheter gir fiksjonen kontra fag- og debattbøker?
– Den gir oss muligheten til å forestille oss at vi var noen andre enn oss selv. Det er en utvidelse av vårt eget individuelle perspektiv, det gjelder også realistiske bøker. Men det er også en mulighet til å tenke gjennom konsekvensen av visse ideer. I Bash Bash Revolution prøvde jeg å fortelle en sci-fi-historie der verdi slik vi tenker på det er et overflødig konsept, men uten å gjøre det til en historie om byråkrati. Det må være en gøy historie.

For litt gøy må man ha det. Ikke alt trenger å være så politisk og seriøst hele tiden.

– Jeg liker å lese bøker som er morsomme og interessante som ikke tar veldig radikale standpunkt. For eksempel en bok om … dronemusikk. Du kan lese en bok om dronemusikk og synes at den er interessant og verdt å diskutere, selv om du ikke tror at den kommer til å forandre verden. 

Ja.
– And so on, and so on … Hehe!

LES OGSÅ: Maria Kjos Fonn om rusavhengighet: – Det handler om å gjøre verden mindre

The post Forlegger og youtuber Douglas Lain om LSD, marxisme, bøker og ordet TRIGGERED appeared first on NATT&DAG.

Følg med nå.

Musikk kommer

Musikk går

Uviktige låter farer forbi

Best Akkurat Nå-lista består

LES OGSÅ: Samtids-Smerz

Smerz – The favourite

I denne teaseren høres det ut som at Smerz synger over et halvgammelt RPG-spill rett inn i laptopen sin, og det er overraskende fint å høre på.

– Ludvig Furu

Niilas – Chaga

Niilas kommer med album i november! Alle gleder seg. Spesielt når en av singlene inneholder såpass lekker rhoades-jamming som dette.

– Ludvig Furu

T Section, 129, Arab Money, Money Mitch – Ikoner

Siyabångs gjeng 129 har det med å lage posse-cuts. «Ikoner» følger opp «Området» og har mange av de samme kvalitetene. Uttrykket er umiskjennelig hard gaterap, men det som skiller det fra så mye annet er musikkgledem – rappeglede! – som bare bobler over i den grad at den skumle gangster-energien nesten fortrenges helt. Men, for å helle litt malurt i urge-brusen, linjer om å lage filmer som Tarantino … Er vi ferdig med det snart, eller? 

– Yngve Sikko

MRD, Sticky Icky – Superwoman

MRD brukte munnbind leeenge før man egentlig trengte det, men på albumcoveret til den ferske Superwoman 2.0 har han erstattet det nå svært politiserte plagget med en hund. Kanskje ikke det du må jobbe mest for å ta innover deg denne helgen, men tygg litt på denne: I forbindelse med denne låta har den lovende elektronikadouen Sticky Icky våknet fra den lille dvalen sin, for å legge noen mystiske og berusede vokaler. Velkommen tilbake!

– Ludvig Furu

AVGVSTVS – Ta Det Pent

Når Ullern-rapper AVGVSTVS er på sitt beste føles å høre på ham som å åpne et vindu og slippe deilig varm vind inn i en svett, tett og støvete stue. «Ta Det Pent» er en sånn låt. Det er balsam-rap, nye sko-rap, det er øl-mens-man-lager-middag-rap, det er å sitte alene på en benk med utsikt og plutselig føle seg lykkelig. Ja, sånn er det, sånn er AVGVSTVS på sitt beste. Det er noe med lettheten, den selvsikre arrogansen, linjene om å ha sex med personer fra eksotiske steder som Bergen.

– Yngve Sikko

LES OGSÅ: 38-åringen har hørt over 49 000 album: – Det er en slags pakt med djevelen

The post My Name is Nå. Best Akkurat Nå! appeared first on NATT&DAG.

Det er stadig tillatt å dra på byen, så lenge man holder avstand, er frisk, drar hjem tidlig og oppfører seg bra. Vi har vært på byen litt i det siste, og veldig ofte møter vi folk vi er helt sikre på at vi har møtt tidligere. Men hvor har vi egentlig sett dem før?

Vi stilte oss en meter fra dem og spurte.

LES OGSÅ: Maria Kjos Fonn om rusavhengighet: – Det handler om å gjøre verden mindre

Sunniva (21), Oslo

– Du har sett meg i baren min, og kanskje BIK BOK sin kampanje?

Lejla (25), Oslo

– Du har sikkert sett meg på Ostara Bar.

Jonas (23), Oslo

– På frokostblanding-seksjonen på butikken.

Stein (25), Sørlandet

– Du har sett meg utenfor 13-parken utenfor Skur13.

Harpreet (29), Wolverhampton, UK

– Café hardbak.
Why?
– Born in the club.

Markus (24), Torshovdalen

– Vogts gate, kanskje?

The post 6 på byen: Hvor har jeg sett deg før? appeared first on NATT&DAG.

For å konkludere bestillingsverket hennes til Nasjonal Jazzscene i august i fjor og den påfølgende norgesturneen med samme materiale, utgis Closeness nå som album. Den folkekjære Ellen Andrea Wang spiller kontrabass og synger med engelske Rob Luft på gitar, og svenske Jon Fält på trommer. Sistnevnte er en merittert improvisatør, utrolig etterspurt etter å ha glimret siden starten av totusentallet, blant annet i Bobo Stensons trio. Rob Luft er også en anerkjent virtuos av en jazzgitarist med egenskaper som til tider minner om personen som har inspirert nettopp Closeness: Charlie Haden.

Musikken er basert på Hadens estetikk og musikalske filosofi, der det enkle skal skinne. Til tross for at undertegnede ikke har dedikert seg til jazzlytting før litt ut i det forrige tiåret, hersker det liten tvil her om betydningen Charlie Haden, Ornette Coleman og Don Cherry har hatt for moderne, norsk jazz. 1959-albumet The Shape of Jazz to Come, der alle tre figurerer, slutter ikke å inspirere nye generasjoner med musikere.

Det er lett å føle på tyngden av albumtittelen, og ikke alle forsøkene på å la seg inspirere av den «organiserte disorganisasjonen» har vært like vellykket. Det er derimot denne.

LES OGSÅ: 38-åringen har hørt over 49 000 album: – Det er en slags pakt med djevelen

At kunstnerskapene knyttet til denne plata er bautaer for så mange av dagens jazzmusikere, gjør at det ikke alltid er lett å tyde nyskapningen eller originaliteten i det som i dag blir utgitt, i en sjanger der «alt» er nyskapende og originalt. Selv sier hun dette om plata: «Jeg har et ønske om å finne fram til det enkle i musikken, slik Haden gjorde. Roen i basspillet, og la tonene få synge. Det har vært godt å skrive musikk som får lov til å hvile litt fordi livet som musiker kan være heseblesende. Her er det musikk som puster.» «Lonely Woman», en cover fra nettopp The Shape of Jazz to Come, overbeviser om at trioen får til det de prøver på.

Åpningssporet «Erasmus» lurer oss inn i et romslig og rolig lydbilde, der enkeltnotene får skinne, før låta skeier ut i rå improvisasjon. Albumets sterkeste låter kommer når Wang lar musikken bli så «ute» som Hadens musikalske filosofi tilsier at den kan være, selv med en underliggende klarhet og tonenes tyngde. Det er et godt trekk av Wang å la gitaren ta plass, som på «Strange Flower», der Luft sin nevrotiske, men ømme spilling minner om John McLaughlin. På samme måte får Fält vist hvor sterk feel han har på trommer, enten grooven lengter etter trygghet i tittelsporet, eller kaver og kjemper som på «Lonely Woman».

Coveren av David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», viser innflytelsen Liberation Music Orchestra har hatt på Wang. Ikke minst er sporet relevant sett i lys til dagens protestbevegelser. Men hvor godt fungerer egentlig norsk jazz anno 2020 som protestmusikk? Det spørs, men det viser – også gjennom fremføringen av en tradisjonell spiritual (kristne sanger som reflekterte amerikanske slavers motgang, red.anm) som «Nobody Knows» – respekten Wang har for jazzens fundamenter som spirituell og politisk musikk.

Om denne platen antyder noe om lyden av den fremtidige jazzen, kan vi håpe den oppfordrer vår generasjon jazzmusikere til å delta i sin samtid, selv med bevissthet for sterk tradisjon.

Denne anmeldelsen stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: My Name is Nå. Best Akkurat Nå!

The post Ellen Andrea Wangs «Closeness» er tradisjonsbevisst uten å være fastgrodd appeared first on NATT&DAG.

«Everyone secretly dreams of a scenario that restores urgency and earnestness to human relations». Det tweetet  Anna Khachiyan den 6. januar. Kanskje hadde Red Scare-podcasteren de siste to tiårenes oppheng i zombie- og katastrofefilmer i tankene, eller kanskje er tweeten et slags metafysisk forsvar for krigen som renselse. Eller kanskje visste hun noe vi ikke visste. To måneder senere nådde den verste pandemien siden AIDS og spanskesyken Norge. Scenarioet ble en realitet. 

KORONAÅRET. DISSE KORONATIDER. 2020. Vi har vært mer hjemme, dratt tidligere hjem fra byen, og det har vært færre illegale fester. Samtidig har Vinmonopolets salgstall skutt i været i takt med smittetallene, eller til og med enda litt raskere. Jo da, det kan nok forklares delvis med at Tax Free-salget har stupt og at grensehandelen har blitt stengt. Men går det også an å tenke seg at den dødelige viruspandemien også har påvirket rusvanene våre? Og hvis ikke det – har den kanskje, som Anna Khachiyans tweet hinter til, satt tilværelsen vår på spissen og fått oss til å se oss selv i et klarere lys, og med det – også rusvanene våre? 

 «Vi står opp 6 hver morgen, leser én bok i uka og spiser rødt kjøtt bare på lørdager»

I Thomas Vinterbergs nyeste film, Et glass til, bestemmer fire lærere seg for å teste Finn Skårderuds beryktede teori om at man er født med minus 0,5 i promille, og at det er derfor vi føler oss bedre etter ett til to glass vin.

Men man føler seg saktens bedre av andre stoffer enn alkohol også.

Og dessuten: er egentlig et glass vin eller to nok når det herjer en global viruspandemi (!) utenfor vinduet? 

Symptomer på korona er kjedsomhet, utrygghet og ensomhet. Tidligere klare grenser har blitt visket ut. Da byen stengte, forsvant grensen mellom ukedag og helg; da hjemmekontoret kom, mellom arbeid og fritid. På toppen av det hele er grensen mellom sykdom og friskhet også plutselig ubetydelig: 80 prosent av koronasmittede har milde eller ingen symptomer. Det gjelder spesielt unge. 

I påvente av skredet av rapporter og masteroppgaver som en dag kommer til å komme, spurte vi ut et lite kanskje-ikke-helt-tilfeldig utvalg om deres rusvaner og hvordan de har blitt påvirket av koronasituasjonen.

Det ser ut til at 2020 ikke bare vil huskes for korona, men også hasj, hasjtørke, psykedelika-boom – og tidenes sjanse til å ta noen hvite måneder.

«Vi tar sopp og gjør yoga fordi alt utenfor husets fire vegger er dritt»

Bransjetrynet (23) – Hvit periode

– Jeg våknet opp en søndag etter en alvorlig fuktig helg og skjønte at det var på tide å ta grep. Rett og slett et resultat av nedstemthet og fylleangst dagen derpå.

Hva skjedde?
– Vi slapp album! Så var litt sånn klimaks for alt vi hadde jobbet mot. Det ble en utladning.

Har det vært lettere eller vanskeligere å ta hvit måned nå enn tidligere?
– Lettere. Jeg har tatt det sammen med han jeg bor med, og vi har egentlig laget en fyldig liste der vi blant annet står opp 6 hver morgen, leser én bok i uka og spiser rødt kjøtt bare på lørdager. Så da ble egentlig den delen med drikking veldig grei.

Hva har du fylt tomrommet etter rus med?
– Prøver å fylle dagene jeg vanligvis hadde drukket med andre ting. Jeg opplever at mange av vennene mine også er i en fase der alkohol ikke står så sentralt, i og med at vi drakk noe voldsomt i sommer. September er en fin detox for hele gjengen. 

Har du fått et nytt syn på rusvanene dine i Disse Koronatider?
– Egentlig ikke. Jeg har ruset meg på ganske samme måte som før. Om ikke litt mer på fylla faktisk. 

På en god eller dårlig måte?
– Korona har vært en fantastisk periode for meg privat, så jeg er egentlig strålende fornøyd med de siste månedene.

Har du noen tips til andre som vil prøve hvit måned?
– Gjør alt du kan i din makt for å få med dine nærmeste venner hvis du har noen. Spesielt de du bor med om du bor i kollektiv. Den største trusselen mot en hvit måned er en god kamerat som kommer inn med et stort glis om munnen og en pils i hånda i 1730-draget en lørdag. 

Hva er inntrykket ditt av folks rusvaner generelt for tiden?
– Jeg henger egentlig mest med folk som ruser seg på alkohol, og de har egentlig bare fortsatt med det i omtrent samme takt. Så sett under ett er min konklusjon at det har endret seg lite blant mine venner. 

LES OGSÅ: Tripadvisor: Vi ble med på sopptur til et hemmelig flein-Mekka

Rådgiveren (29) – Psykedelika og null alkohol

– Jeg så en tydelig sammenheng med mine umodne eller dysfunksjonelle mønstre og alkohol. 

Hadde det noe som helst med korona å gjøre? Utelivet ble jo også nedstengt i denne perioden.
– Det som skjedde var at jeg slutta i jobben min som management consultant i vinter og dro til Asia. Der møtte jeg meg selv skikkelig i døra. Jeg dro på fylla og jaget 21 år gamle jenter. Klassisk opplegg, liksom. Jeg fikk meg selv skikkelig i halsen, og så hvordan mine handlingsmønstre og umodenheter egentlig er veldig … heslige. 

– Så satt jeg der nede og hadde fått meg selv i fleisen, og så kom koronaen. Jeg dro hjem og i karantene begynte jeg å tenke. Jeg hadde ikke så mange andre valg enn å gå innover, fordi det ikke var så mye som skjedde ute.

Hva tenkte du?
– Jeg innså at jeg misbruker alkohol, at jeg ikke klarer å slutte når jeg begynner.

– Oppi alt dette så kom jeg inn i et miljø med en del penger, veldig mye champagne og sånt. 17. mai hadde jeg drukket alkohol hver dag i en uke, så da mentoren min foreslo å ta en pause var det egentlig helt opplagt. Han utfordra meg til å gå uten i 8-12 mnd for å få en tydelig kontrast.

Har du ruset deg på noe annet enn alkohol i Disse Koronatider?
– Cannabis, psilocybin, MDMA, LSD, ketamin, 2CB.

Hva skiller måten du bruker disse stoffene på fra hvordan du bruker alkohol?
– Alkohol brukes for å redusere bevisstheten og begrense din evne til å føle hva som er rett og hvem man har lyst til å være. De andre stoffene øker i stor grad forståelsen av hva det vil si å være et helt menneske. Det er også mye mer variasjon! Du kan bruke de forskjellige substansene til ulike formål. Jeg kan også nevne kakao! 

Du er en av dem som snorter kakao?
– Haha! Det er rapé du tenker på! Naturmedisin fra jungelen. Men ja, rå, ceremonial grade, kakao har en sentralstimulerende effekt. Men også denne drikkes varm fra kopp, som på påskefjellet.

Du bor i et kollektiv som har endret rusvaner «ganske mye», sier du?
– Vi er en jævlig interessant gjeng med ledere, en lege, en sosialantropolog og litt forskjellig som velger å bo sammen, selv om vi kunne ha valgt å bo alene. Vi vil omgi oss med folk som er opptatt av personlig utvikling, og ha noen å speile oss i. 

Fortell.
– Én har ikke drukket på 5 år og har akkurat begynt å drikke et par glass fancy vin her og der, tre stk drikker ikke i hele tatt (for tiden), og to drikker litt mer typisk norsk, bare mindre og sjeldnere. Vi røyker gjerne en gang i blant sammen, kanskje én gang i uka, tar ketamin (og chanter mantras) sammen kanskje en gang i måneden, og så mikrodoserer vi sopp og LSD når vi skal produsere kreativt på jobb. Og så har vi en god samtale rundt det. Det er mye fokus på helse, kosthold – vi spiser mye sammen, prøver forskjellige dietter. Det er en skikkelig lab, kan du si. 

Koronastengt samfunn = tettere samhold?
– Det var hovedmotivasjonen bak at vi fant hverandre. Vi satt ensomme i lockdown, og merket hvor viktig den nære relasjoner er i den fasen. Vi brukte en god del tid på å kuratere kollektivet. 

– Det handler om å trene sammen, spise sammen og være rundt mennesker man tør å være ærlig og sårbar med. Man så i korona at de nærmeste har har mye å si. Man har kanskje færre mennesker rundt seg, men de man har knytter man dypere bånd til. 

Du sa du har en rusmiddelbrann-fakkel?
– At jeg forholder meg til fire-fem substanser regelmessig, ville jeg for noen år siden tenkt var helt sjukt. Men man får utrolig mye mer ut av rus når den brukes på en konstruktiv måte. Jeg har lært masse om meg selv og livet. Men hvor fucka alkohol er – jeg sliter med å ikke dømme folk når jeg går rundt på kveldstid og hvor lite bevisst folk er … At de inntar et rusmiddel som gjør dem dummere. Jeg har fått mye mer empati med de som er avholds og som jeg har ledd av i alle år. Forhåpentligvis klarer jeg å slippe disse fordommene snart.

«Man blir faktisk litt lei av å være skækk i stua si hele tida også»

Like greit å stenge kranene ved midnatt?
– Det skjer ikke så mye bærekraftig etter klokka 12, hehe. I hvert fall ikke hvis du har drukket siden du var ferdig på jobb.

– Noen ganger savner jeg alkohol. For livet kan være litt mye, og det er greit å dumme seg ned, ta en pause. Men det er litt heftigere å røyke seg en joint, for da konfronterer man usikkerhetene sine, og sånne greier. Det gjør man i mindre grad med alkohol. Snarere tvert i mot. Når man røyker må man man spørre seg selv to ganger: trenger jeg dette? Hadde det vært alkohol hadde jeg bare tatt meg den ølen. Osv… Hvis det ikke skal bli en belastning trenger man å være bevisst på intensjonen sin bak å ta rusmiddelet. Da blir livet mye rikere. Vi er så heldige som får lov til å leve, og særlig her. 

Livet er mer enn Tuborg og Ringnes.
– Ja, Munkholm IPA er også nice. Der har forbruket gått opp. Mens midjen har gått inn. Pluss jeg har fått meg kjæreste som jeg aldri hadde hatt sjans på hvis jeg hang fast i de umodne mønstrene jeg var i tidligere.

Hva er ditt generelle inntrykk av folks rusvaner i Disse Koronatider?
– At folk er mer bevisste. Man henger ikke igjen i de samme mønstrene. Før var det kanskje sånn at man stakk på Kulturhuset etter jobb og tok en øl, og så ble det mønster. Før var vi konsumenter, nå går det nesten ikke an lenger. Når du ikke kan dra på byen, konsert, kino, teater, festivaler, så må du produsere disse tilstandene og situasjonene selv. Da blir du mer bevisst. Regissør i eget liv!

LES OGSÅ: Maria Kjos Fonn om rusavhengighet: – Det handler om å gjøre verden mindre

DJ-en (23) – Hasj daglig

– Jeg prøvde meg på en hvit måned for en stund siden. Klarte omtrent en uke.

Hvorfor klarte du bare én uke?
– Godt spørsmål. Tror det hadde noe med at det var altfor mange sosiale settinger hvor alkohol ble konsumert, og jeg klarte ikke motstå fristelsen. Etter to uker var jeg på en bar og en venn spurte om «har ikke du hvit måned?». På det tidspunktet hadde jeg rett og slett glemt helt at jeg skulle ha en hvit måned. 

Hvordan endret rusvanene dine seg fra 12. mars?
– Den største endringen var nok at jeg begynte å røyke hasj daglig. Det har jeg ikke gjort på mange år. Jeg kom hjem fra klassetur, og rett i karantene. Var ikke så mye å gjøre så mornings, og nættings ble fort en rutine. 

– I denne perioden hadde jeg allerede tunge rusproblemer med utspring i selvmedisinering av depresjon og angst. Selv om dette starte lenge før pandemien ble det langt ifra lettere under koronaen. 

Hva er inntrykket ditt av folk sitt forbruk av de ulike rusmidlene? Er det noe du har sett oppsving på spesielt?
– Spesielt en oppsving i cannabis, men også alkohol og psykedelika. Det var mange som begynte å røyke igjen i vår. En del ble kanskje mer ensomme, noe som førte til mer drikking. Andre igjen brukte tiden i karantene og isolasjon på å eksperimentere med psykedelika hjemme. 

I hvilke settinger ruset du deg før, og i hvilke gjør du det nå?
– Det har variert veldig og gått mye i perioder. Jeg har brukt alle mulige rusmidler siden jeg var 16-17. Alt fra ren rekreasjonell bruk til tunge rusproblemer. Før brukte jeg nok rusmidler mer i sosiale settinger, men da landet gikk i lockdown ble det rusmidler hver dag uansett om det var alene eller med venner. Nå ruser jeg meg langt mindre, og nesten utelukkende med venner. Jeg har sluttet helt å røyke hasj. Nå er det kun alkohol og kanskje en linje cola hvis jeg blir tilbudt.

– Selv om jeg ikke drikker alene lenger, synes jeg fortsatt det blir litt for mange turer på bar som ender i altfor lange nachspiel. 

Designstudenten (22) – Trøfler og yoga i skogen

– Har røyka mindre weed siden 12. mars. Det var dårlig i starten pga. tørke, men samtidig hadde jeg og alle andre heftig mye fritid og ingenting å gjøre så da ble det til at vi tok mer sopp/trøffel/syre og så videre, da. 

– Vi tar sopp og gjør yoga fordi alt utenfor husets fire vegger er dritt

Hvorfor akkurat sopp?
– Hmm. Har tatt det jevnlig de siste par årene, men det ble oftere etter det ble lockdown. Vi kjedet oss, og det var lite og dyr tilgang på weed.

Når tok du sist?
– 0,4g cubensis på fredag. Ikke så mye med andre ord … Men jeg liker å ta det hvis jeg har lyst til å male eller tegne eller lage ting. 

Har hvilke settinger du tar det i endret seg siden Festen Forsvant?
– Tar det hjemme og i skogen. Den største forskjellen mellom før Festen forsvant og nå, er vel at det har blitt en mye mer introspektiv greie. Jeg føler at både jeg og flere andre har benyttet anledningen som er lockdown til å bli bedre kjent med oss selv og våre egne tankemønstre og sånn. Hvis man tar psykedelika alene eller med bare noen få andre man kjenner godt blir man på en måte tvunget til å møte seg selv.

Har du opplevd noe «rart» på sopptur?
– Tok trøfler i skogen i påsken og vi hadde benket oss til med bål og suppe og hengekøye og akkurat i det det begynner å ta fatt på hjernen kommer det en helt sykt stor familie på andre siden av elven, kanskje sånn 50 meter fra oss, og de spiller heavy indisk musikk typ Bollywood-style. Det føltes helt wild, men sett utenfra var det ganske nøktern opplevelse, haha. 

Hvordan har de andre rusvanene dine forandret seg?
– Røyker mindre cannabis nå enn før corona. Drikker mindre også. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg startet på skole og er der hver dag og at jeg har fått kjæreste, men man blir faktisk litt lei av å være skækk i stua si hele tida, også.

Har du vurdert en hvit måned eller lignende?
– Nei. Samtidig føler jeg at jeg praktiserer grei mengde måtehold uansett. Eller at jeg aldri har følt et behov for måtehold på den måten. Men kanskje når jeg blir eldre og merker større konsekvenser av alkohol på kroppen? Jeg er av den oppfatning at det er sunt å kose seg, så jeg får ikke dårlig samvittighet ovenfor meg selv når jeg drikker meg full en gang i uka eller to.

– Jeg tenker forresten også at sånn når det gjelder vennskap etc. så vokser man jo som venner ved å oppleve og gjøre ting sammen, og når man mister de vanlige mulighetene man har til å gjøre ting sammen blir å trippe en måte å gjøre noe sammen på. 

Ja, ikke sant.
– Det er selvfølgelig mulig å være nære hverandre uten å trippe, haha! Men jeg er vant til å feste og møte nye folk og gjøre rare ting. Jeg savner det heftig. 

LES OGSÅ: Bad-tripper jeg ikke nå, gjør jeg det aldri

Kulturarbeider og alenemor (33) – Fyller tomrommet etter rus med løpeturer

Såå … ut med rusvane-språket!
– Jeg er litt sånn periode-ruser. Min rus dreier seg i hovedsak om øl når jeg er tørst, halvdyr vin når jeg vil smake noe godt eller enda dyrere drinker når jeg er på byen, vil smake noe godt og bli full samtidig. Siden 12. mars har jeg drukket mye mindre enn vanlig, bortsett fra de varmeste og somreste månedene har jeg nesten ikke drukket i det hele tatt.

Du har tatt hvit måned. Hvorfor?
– Jeg har trappet ganske kraftig ned på egne rusvaner de siste to-tre årene og gått fra å være litt over gjennomsnittet mye på byen eller i sosiale lag med høyt inntak av både gode viner og tam øl. Men da disse tider kom kjente jeg ekstra på behovet for å klarne hjernen og fokusere mer på tilstedeværelse, heller enn å fjerne meg fra hode og kroppen og korona ved å trøste- eller kosedrikke mer.

Har det vært lettere eller vanskeligere å ta hvit måned nå enn tidligere?
– Jeg synes det har vært mye lettere, fordi det har vært mindre events, møtesteder og invitasjoner til hjemmefester der man fort blir revet med eller føler et lite behov for å blende inn og bli like drita som alle andre.

Hva har du fylt tomrommet etter rus med?
– Jeg har trent hyppigere og mer målretta, spesielt med lange løpeturer i skogen. Det er jo sånt som er lettere å drive med når man drikker mindre. Jeg har levd mer asketisk all over, vært mer bevisst på å spare penger, kjøpt noen aksjer, fastet i perioder – det gir en slags rusfølelse det også. Og alt som alle andre har vært innom i løpet av disse månedene: bakt brød, plantet planter og dyrket grønnsaker. Jeg har til og med slutta med snus, fordi det snusbehovet viser seg å være større når jeg drikker. 

Konseptet «skogen» har tilsynelatende fått et oppsving både for dem som ruser seg mer og mindre. Foto: Donar Reiskoffer (CC BY-SA 3.0)

Har du fått et nytt syn på rusvanene dine i det siste?
– Jeg har jo testa de tingene med hvite perioder tidligere, men har kanskje blitt enda mer bevisst på det nå. Det er jo uten tvil en del sosiale sammenkomster som trigger et behov for å ruse seg, man slipper unna tendenser til sosial angst når alle uansett er hjemme og man bare ser hverandre gjennom en skjerm.

Hva har vært det beste med å ta hvite måneder?
– Jeg forstår at mange har et behov for å «kose seg» ekstra eller trøstedrikke for å fylle tomrommet, hvis man er vant til å være mye ute blant folk, for meg har det vært det gøyeste med denne perioden, å kjenne at jeg godt kan la være å drikke hjemme alene, å få bekrefta at jeg klarer å utnytte fritiden min på en mer produktiv måte enn å kose meg hele tida. Jeg koser meg også altså, men det blir liksom enda mer tid til overs til å ligge på sofaen med serier når man kan stå opp tidlig hver søndag og være i toppform, hehe.

«Sosiale sammenkomster trigger et behov for å ruse seg, man slipper unna tendenser til sosial angst når alle uansett er hjemme» 

Mange drikker nok mer fordi de kjeder seg eller er ensomme. Kjeder ikke du deg, eller er du bare ikke ensom?
– Jo, men det er en del av dette prosjektet for meg det da, å utsette meg sjøl for utfordringer for å teste egen viljestyrke, gjennomføringskraft og potensial, hehe. Jeg prøver å finne ut hvor langt jeg kan strekke strikken i alle retninger, og hvordan jeg må tilrettelegge livet for at det skal holde i lengden.

Har du noen tips til andre som vil prøve hvit måned?
– Du må bare bestemme deg. Og så bestemme deg for hvorfor du vil gjøre det. Og løpe i skogen!

Hva er inntrykket ditt av folks rusvaner generelt for tiden?
– Folk er jo folk, men folk er forskjellige. I min omgangskrets – dvs folk som begynner å bli voksne men helst ikke vil bli det – så er det mer sofistikert rus enn før, mer fokus på å nyte kanskje enn å bare bli rusa. Jeg har et inntrykk av at mange ruser seg mindre i disse tider, fordi det er færre sosiale settinger. Men så vil jeg tro at den gruppen med folk som har en tendens til å grave seg ned i egen smørje gjør det i større grad. Folk som har lett for å bli deppa, ensomme eller kjede seg – at de ruser seg mer.

I hvor stor grad stemmer disse anekdotiske opplevelsene overens med vitenskapelige funn? FHI jobber for tiden med en rapport om endrede alkoholvaner. Men da NATT&DAG tar kontakt får vi bare en kort mail tilbake som svar.

– FHI har ingenting å melde fra prosjektet per nå. Vi kan heller ikke si når eller i hvilken form det blir noe å melde. Dette kan fort ta noe tid.

The post Unge nordmenn: Slik har rusvanene våre endret seg i disse koronatider appeared first on NATT&DAG.

Dag Solstad, hva skjer? Hvordan har dagen din vært?
– Ganske bra. Jeg dro tidlig fra Veierlandet. Vi har bodd der siden påske. Men katten ville ikke være med hjem til Oslo. Den skjønte at vi skulle dra, men den viste seg ikke.

Så den driver og reker rundt på Veierland fortsatt?
– Ja, men Therese, kona mi, skal hente den på mandag.

Hvordan står det til med helsa?
– Ja … Den er ganske vanlig for en mann på 80 år, tenker jeg? Det er klart, man har sine plager, og jeg har hatt litt operasjoner og litt forskjellig, men jeg synes stort sett at det er til å leve med.

Hvorfor gidder du egentlig å gjøre intervjuer? Du svarer ofte rart på spørsmål og du trenger jo ikke promotere bøkene dine.
– Nei, jeg vet ikke … På en måte så liker jeg bedre intervjusituasjonen nå enn før. Nå trives jeg.

Hvorfor det?
– Nei, gudene vet. Når man har et yrke som er veldig isolert, så er det faktisk litt avvekslende å bli intervjuet.

Og du liker å snakke om bøkene dine?
– Ja, jeg kan jo aldri ta feil. Det jeg sier er jo riktig, enda så gærent det kan høres ut. Så det er en trygg situasjon. Da jeg var yngre var jeg nok mer engstelig og stivere, passet meg for ikke å si noe galt.

Vet du hva ditt mest populære videointervju på inter-
– [avbryter] Nei.

-nett? Det er det fotballintervjuet du gjorde i Italia i 1990. Du snakker om at fotball er den eneste sporten der man kan se helter mislykkes, og at det ikke er noen pene damer i England.
– Neivel, høhø.

Er det fortsatt sånn, synes du?
– Hva?

Er det fortsatt sånn?
– Jeg tror nok det, høhøhø.

Stemmer det at du har sluttet å drikke?
– Nei. Men jeg er veldig sjeldent full lenger.

Hvorfor drakk du så mye før, var det for å glemme Akp-tiden?
– Nei, den har jeg ingen grunn til å glemme. Nei, jeg begynte vel å drikke fordi jeg synes jeg ble litt modigere, da jeg var 16.

Hva trengte du mot til?
– Det var vel å snakke med jenter.

Hva er det beste med å være full?
– Å føle at du kan gi faen. Det er en lettelse.

Hva er det fulleste du har vært her vi sitter nå, på scenen på Litteraturhuset?
– Jeg kan ikke huske å ha vært så veldig full her.

Alkohol pleier å ha den virkningen.
– Her drikker jeg vel en halv flaske rødvin eller noe sånt, men det synes jeg en mann i min alder bør tåle.

Har du drukket deg opp før dette intervjuet her da?
– Nei, det er litt for tidlig på dagen. Jeg liker ikke å drikke så tidlig. Egentlig er det grunnen til at jeg ikke har utvandret til København for godt. Det er veldig deilig med de danske frokostene med øl og akevitt, det er herlig. Det ville jeg gjort hver dag hvis jeg hadde bodd der. Og da ville det ikke blitt noe forfatterskap.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Danby Choi

Du har aldri likt at folk kaller deg morsom, men du er jo veldig morsom?
– Jeg synes ikke det.

Hvorfor liker du det ikke?
– Hadde det ikke vært for at det er blitt et så jævla honnørord, så ville det ikke gjort meg noe.

Er du deprimert?
– Ikke fast. Men jeg kan være det.

Hva gjør du da?
– Nei, da liker jeg vel å sitte å glo i veggen, tenker jeg. Depresjonen får gå sin gang.

Føler du deg fanget av din egen samtid?
– Jeg er nok mer fanget enn mange skulle tro. Det virker kanskje som jeg står fritt og er uavhengig, men vi er alle fanget av vår egen samtid, og det er veldig vanskelig å slippe unna.

Har du noen gang følt deg hjemme i samtiden?
– Nei, jeg tror ikke det? Men jeg har aldri lett etter det heller.

Hvilken tid skulle du helst levd i?
– Nei … jeg synes egentlig alle tider har sin sjarm.

Selv tiden vi lever i nå?
– Ja, når alt kommer til alt så er det jo den tiden jeg kjenner best til.

Hva er det som er sjarmerende med 2020?
– Nei, det … det er … nei, det er veldig mye jeg ikke blir så sjarmert av der.

Elsparkesyklene, synes du de er sjarmerende?
– Hva da?

De elektriske sparkesyklene?
– Har jeg sagt noe om det?

Nei, jeg lurer på om du synes de er sjarmerende?
– Nei. De er … Jeg er redd for dem.

Du har ikke prøvd dem selv?
– Nei, men jeg er redd for å bli kjørt på, rett og slett. Og det tåler jeg ikke. Jeg er en gammel mann. Hvis jeg blir påkjørt av en sånn og faller, det betyr at jeg sannsynligvis er ferdig.

Det hadde vært stusselig.
– Ja, det ville vært veldig trist.

En uverdig måte å ende det på?
– Ja, det vil jeg si.

Oslo sentrum har jo begynt å ligne på en leketøysbutikk?
– Ja, det er helt forferdelig. Nå har jeg ikke vært så mye i Oslo det siste halve året, da. Men det lille jeg har vært her har vært forferdelig. Jeg skjønner det ikke. Men hvis folk vil ha disse syklene så … Men det er klart, det er jo bare å forby dem. Det er ikke noe verre.

Man kan jo slenge dem ut i elvene, ødelegge dem, litt ordentlig aktivisme?
– Ja da, ja da. Det er kanskje det som er løsningen.

Synes du metoo har gått for langt?
– Hva?

Synes du metoo har gått for langt?
– Ja, det gjør jeg. Det gjør jeg nok.

Hvordan da?
– Nei, det er klart at, jeg er for rettssystemet vi har, og det anerkjenner ikke tilhengerne av metoo.

Du har for eksempel sagt at metoo-greier var en av de få tingene du reagerte på og hadde noe imot da du var medlem av Akp?
– Ja, da var det også en tendens til å henge ut menn. Hvis man var så uheldig å … f.eks. prøve å få tak i en hore. Det skulle du ikke gjøre. Men det finnes jo verre handlinger.

Enn å kjøpe seg en hore?
– Ja.

Eller å se på puppene til sin sønnesønns kjæreste?
– Ja.

Så Bjørn Hansen på puppene til kjæresten til barnebarnet i din nyeste bok, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen?

– Det er vel litt uklart, er det ikke det?

Jo.
– Ja, men det kan jo være. Det er ikke noen umulighet. Og det ville han selv synes var ganske greit. Jeg tror nok han brisket seg litt da hun sa til sønnesønnen at farfaren din ser på puppene mine, høhø.

Det er jo lov å titte litt på damene?
– Ja, det må jo være det.

Titter du noe på damene nå?
– Hm?

Titter du noe på damene nå for tiden?
– Det er ikke så mye … Jeg lever jo veldig isolert da. Men jeg har ikke noe imot å gjøre det. Det hender vel jeg gjør det, jeg går ut fra det.

Har du selv vært redd for å bli cancelled?
– Hm?

Har du vært redd for å bli cancelled?
– Hva er det for noe, cancelled?

Bannlyst fra det offentlige ordskiftet, fordi man har gått for langt.
– Nei, jeg tror ikke det.

Du er ikke redd for at noen skal komme trekkende med en gammel historie?
– Det høres ikke så sannsynlig ut, nei.

I fjor ble du sint på Klassekampen og skrev at de kunne kysse deg i ræva fordi de mente du hadde mange skrivefeil i boka di. Har du tilgitt dem for den smålige kommakritikken?
– Ja, det har jeg. De ga seg.

Du vant debatten?
– Ja, men jeg skulle gjerne ikke ha hatt den debatten.

Hva er det verste med norsk offentlighet?
– Jeg begynner å bli veldig lei av kommentarfeltet.

Å, så du er på internett?
– Nei, jeg trodde kommentarfeltet var de som skrev i alle avisene, de skriver nesten helt likt alle sammen.

Hvordan da?
– Nei jeg husker da jeg skrev fotballbøkene sammen med Jon Michelet, da ble det sagt at sportsjournalister, de går alltid i kø. Men det er jo ingenting i forhold til hva de politiske kommentatorene driver med.

Er det noen politiske meninger du savner, i avisene?
– Ja, det hender jo.

Har du noen eksempler?
– Nei, jeg kommer ikke på noe i farta. Men når man ser f.eks. at unge folk uttaler seg om ting som har skjedd i min levetid, som jeg ikke kjenner meg igjen i, som åpenbart er helt …

Må de unge jekke seg litt ned?
– Unge folk har aldri jekket seg ned, dessverre. Men jeg jekket meg ikke ned da jeg var ung heller.

Ser du på unge mennesker som en type romvesener?
– De må passe seg så jeg ikke gjør det ja, høhø. Jeg ser dem på disse sparkesyklene og de har det sikkert veldig moro. Men det virker veldig … Ja …

Var du hipster da du var ung?
– Nei.

Men vi har hørt at du var en damemagnet?
– Hm?

At du var en damemagnet?
– Nei, det er ikke sant, høhøhø. Det er regelrett løgn! Høhøhø.

Du var rar og keitete da også?
– Ja.

LES OGSÅ: Forlegger og youtuber Douglas Lain om LSD, marxisme, bøker og ordet TRIGGERED

I et intervju med det kristne magasinet Korsets Seier sa du nylig at du fortsatt kaller deg kommunist, men det kommer litt an på dagsformen?
– Nei … I dag kan jeg godt være kommunist, ja.

[Kona til Dag Solstad, Therese Bjørneboe, kommer inn i salen og sier at Dag Solstad må skynde seg. De skal på kino.]

[Tre dager senere, i Dag Solstads hjem på Skillebekk.]

I dag da, er dagsformen like kommunistisk som sist?
– Nei, i dag er jeg vel ikke i så godt humør.

Så jo dårligere humør, jo mindre kommunist?
– Ja.

Javel. For meg er det omvendt.
– Javel, høhø.

Leser du noe ny norsk skjønnlitteratur?
– Mindre enn før, men jeg prøver å følge med littegrann.

Hva er siste gode norske boka du leste?
– Hm … Ja … Siste vet jeg ikke, men f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds bøker liker jeg veldig godt.

Du har sagt-
– Og Trude Marstein.

Ok. Du har også sagt at du har lest de bøkene du skal lese i ditt liv?
– Å?

Ja, jeg har notert det så da må du ha sagt det.
– Ja, da må jeg vel det. Ja vel, men det bryter jeg da.

Det er kanskje litt som at du sa at forfatterskapet ditt endte med T. Singer men så fortsatte du å skrive bøker likevel?
– Det kan godt være det er en sammenheng der, ja.

Hva er den beste boka du har skrevet?
– Det vet jeg ikke. Det tenker jeg ikke på. Jeg tror jeg har sansen for alle de bøkene jeg har skrevet. Jeg kunne neppe ha skrevet noen bedre bok på det tidspunktet jeg skrev dem. Jeg vil nødig rangere dem. Det har ingen hensikt.

Og det er ingen bøker du angrer på?
– Nei, det er det vel ikke.

Har du lest noen av dem i ettertid?
– Jeg har vel blitt tvunget til å lese de fleste om igjen for en eller annen jobb.

Hvem av de fire store identifiserer du deg mest med?
– Det er nok Ibsen som står meg nærmest.

På hvilket tidspunkt føler du at du nådde ditt toppunkt?
– Jeg sa jo det at da jeg hadde skrevet T. Singer så følte jeg at hvis jeg skulle skrive mer, så ville jeg på en måte måtte begynne på nytt igjen, og at de etterfølgende bøkene ble en slags bonus.

Hva med personlig?
– Nei, hver tid har jo sin rytme. Så det blir rart å gå tilbake å si.

Du lever i nuet?
– Ja, jeg gjør nok det.

Hva synes du om doktorgraden til Inger Østenstad om deg og ditt forfatterskap?
– Den var jeg nok ganske skeptisk til.

Var det derfor du halvsov i disputasen?
– Nei, det gjorde jeg nok ikke.

Men hvorfor var du skeptisk?
– Nei, det husker jeg ikke helt nå. Hun legger alt for mye vekt på dette med rollespill og slike ting. At jeg liksom har skapt meg en karriere ved å lage merkevaren Dag Solstad. Og det er ikke noe … Jeg er lite glad i sånne ting.

Hva består merkevaren Dag Solstad av?
– Nei, det har visst skiftet veldig. I en periode var det visst det at jeg ikke hadde humor, og så var det det at jeg var så veldig morsom.

Hva er verst, å være humørløs eller å være for morsom?
– Heller humørløs, høhø.

Du har alltid vært skeptisk til USA. Hva tenker du om det som skjer der borte nå?
– Vi får håpe at han Jo Bidden, at han vinner, rett og slett. Jeg skjønner ikke noe av det. I hvilket som helst annet land ville man jo aldri tenkt at Trump kunne vinne. Men i USA er flertallet av hvite folk for ham. Jeg skjønner ikke noe av det.

Bernie Sanders da?
– Ja, han heide jeg på.

Tror du du og Bernie kunne blitt gode venner?
– Ja, det tror jeg nok. Jeg kunne blitt gode venner med mange jeg.

Har du noen venner som er veldig langt fra deg politisk?
– Jeg har nok det.

Det ville ikke plaget deg i hvert fall?
– Nei, tvert imot.

Tvert imot?
 – Ja, jeg har veldig vanskelig for å forstå konservative og høyrefolk. Så derfor liker jeg å treffe de som er sympatiske.

For å skjønne mer av dem?
– Ja. Det er kanskje noe som kommer med alderen, høhø.

Hva tenker du om at fascismen er tilbake da?
– Hvem?

Fascismen!
– Nei … i Norge?

Kanskje ikke i Norge, men i verden?
– Ja, det har jo alltid vært tendenser til fascisme i Europa. Men jeg har vanskelig for å være i alarmberedskap. Jeg synes jo det er fælt det som skjer i Ungarn og Tyrkia. Men jeg prøver å unngå å være i alarmberedskap.

Angår det ikke deg?
– Nei, det gjør det jo ikke. Det er synd for ungarerne, og hvis det skjer i hele Europa, da er det selvfølgelig katastrofe. Men det tror jeg ikke.

Hva gjør du når du går i alarmberedskap?
– Nei, da går man jo på barrikadene.

Har du det i deg ennå, å kaste stein på den amerikanske ambassaden, osv?
– Nei, det har jeg aldri gjort, dessverre. Jeg har aldri kastet stein. Jeg er ganske dårlig til å kaste og da.

Du har ikke så mye til felles med DJ-er, bortsett fra at du har vært DJ en gang selv.
– Stemmer det.

Og at du delvis bor i Berlin da, som mange DJ-er gjør. Hva er det med den byen som Oslo mangler?
– Ja, jeg kjenner faktisk i hvert fall en d … deejay, der. Jeg tror han er ganske kjent, i Norge i hvert fall.

Hva heter han?
– … Jeg husker ikke helt, men han er i familie med Lindbæk i hvert fall.

Lindbæk?
– Ja

Og han driver og spiller på klubbene?
– Han drev og spilte sammen med to andre, i et band eller hva det heter.

Men du husker ikke hva han heter?
– Nei, men jeg husker jeg traff ham en gang på flyet da jeg skulle til Østerrike, og han skulle til Slovenia tror jeg …

Ja ja, kanskje vi finner ut av det senere.

I Professor Andersens natt ser hovedpersonen …
– Øye! Het han Øye?

Øye?

Erlend Øye!

Han bor i Berlin?

Det kan stemme, han har jo et tysk band. I Professor Andersens natt ser hovedpersonen et mord over gaten fra sitt hjem på Skillebekk.
– Her.

Ja, her ja. Jeg bodde faktisk selv rett over gaten herfra for bare et par år siden. Derfor lurer jeg på, har du selv sett noe sånt skje noen gang?
– Nei. Det var bare fantasi. Men det var det vinduet der. *peker*

Ok, men det var bra, da føler jeg meg frikjent.

Er du enig i at dusjing er ståing som føles som ligging?
– Ligging? Nei, jeg har ikke den oppfatningen selv. Jeg synes dusjing føles som ståing.

Har du prøvd noe narkotika?
– Nei, aldri. Da jeg var ung og var i København var studentene der veldig opptatt av at de skulle frelse meg til hasjen.

Men du hadde ikke lyst?
– Nei, jeg har nok laster, for å si det sånn.

Til slutt, har ting gått for langt?
*tenker* – Ja, høhøhø.

LES OGSÅ: Mujaffa cruiser for siste gang – nå forsvinner Flash-spillene

The post Smil & Gift møter Dag Solstad appeared first on NATT&DAG.

Ingen er perfekte, selv ikke populære rockeband som vinner Spellemannspriser og får spille på Roskilde.

På fredag slapp Brenn «Gi meg litt fred», en låt dedikert til alle som vil ha fred fra pandemien, karrieren og det sosiale livets kjas og mas – og spesielt til ensomme gamere.

Se videoen nederst i saken!

Låtas spede start var i studioet en «døll desemberdag» i fjor, der bandet ville få utløp for både sutring og klaging. I mai møtte de Preben Sælid Andersen fra Death By Unga Bunga og bestemte seg for å fortsette låta med ham – med litt ekstra klagebagasje i forbindelse med den nye korona-hverdagen.

– Dermed endte vi opp med en låt om stress og å føle seg som en taper, ikledd harmonisoloer og rare robotlyder her og der. Videoen var fotokompisen vår, Isak (Jenssen, red.anm) sin idé. Han hørte låta, tenkte på gamer-Rémy anno 2014, og resten er historie.

Det er utvilsomt rock dere beskjeftiger dere med, men forherligelse av destruktiv livsførsel kan man se langt etter her. Er det best om vi hører på de positive influencerne likevel, de som ber oss om å ta vare på oss selv og være rause? Er opprør og avvikende livsstil rett og slett litt ut i 2020?
– Forherligelse av destruktiv livsførsel eller å kategorisk følge sunnhetsråd og reklame og mas på sosiale medier … Ingen av delene låter så veldig bra. Vi er vel ikke for noen av delene. Men om destruktiv livsførsel – som i å leve som en råkkestjerne – er det som skal til for å gjøre opprør mot verdenskriser er vi vel ganske fucked? Det er ikke fordi «rock og punk ikke er det den en gang var» at vi sliter med manglende tiltak mot klimakrisa, liksom.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Dag Solstad

Livet som gamer er kanskje statisk og til tider helt meningsløst, men det må da vært noen lyspunkter i en gaminghverdag også. Har du, Rémy, noen bra stories fra ditt forrige liv? Hva er det du opplevde som gamer du ikke kunne opplevd nå?
Rémy: – Hmm. Vi var jo en gjeng på ungdomsskolen som pleide å game sammen over Skype, og det var jo dritgøy! Jeg var på The Gathering et par ganger også, og fikk oppleve diverse drum and bass, dubstep og EDM spilt latterlig høyt for et publikum som hadde på headset og var på voice chat med folk samtidig. Ellers husker jeg godt følelsen av å komme hjem fra skolen og skru på PCen FØR jeg gjorde noe annet, så den var ferdigboota i det jeg kom opp fra kjøkkenet med toast og sjokomelk, klar for å game.

Gamer-Rémy i 2012.

Minner! Hva var det som endelig fikk deg til å endre livsstil? Drømmen om regnvåte indiejenter?
Rémy: – Jeg mista kontakten med de jeg pleide å spille med, og begynte å bli skikkelig brakkesjuk og alene. I tillegg var jeg veldig glad i musikk, og hadde vært på noen festivaler med foreldra mine, så jeg begynte å dagdrømme om å dra på festival med kule venner – og indiejenter, hahah – som likte musikk og sprell og gøy. Etter hvert på videregående møtte jeg Edvard og begynte å spille i band med ham og ting gikk seg liksom litt til.

Hvordan er det å spille konserter om dagen? I regn med lavt volum og foran folk som sitter?
– Du det er no ganske triste greier det der, altså. Spesielt med tanke på hvordan vi forlot konsertfronten i 2019. Skal nok bli gøtt å komme tilbake til normalen snart. Men det er gøy å spille uansett. Bedre enn å sitte inne hele dagen og glane, si.

Hvordan er fremtiden for Brenn? Noe vi må være oppmerksomme på fremover?
– Fremtiden blir nok å slippe en neve låter og forhåpentligvis komme oss opp å nikke på scenen et eller annet tidspunkt.

LES OGSÅ: My Name is Nå. Best Akkurat Nå!

VISER MUSKLER: Edvard i Brenn har nylig begynt å jogge.

The post VIDEOPREMIERE: brenn. snakker ut om den mørke gaming-fortiden appeared first on NATT&DAG.

Denne romanen er et eksempel på hvor ille det kan gå når psykiatrien ikke fungerer.

DET RUTINEPREGEDE livet rakner fullstendig for Damjan, da han bestemmer seg for å ha sin svært psykisk syke mor boende på gjesterommet sitt, mot hennes vilje, og egentlig også mot sin egen. Han forsømmer både jobb og kjæresten Filip (som egentlig skulle ha flyttet inn) og trer inn i en fulltidsjobb som helseassistent og forelder for en mor som kjederøyker i stua og pisser på gulvet.

Alt er med andre ord tilrettelagt for en rekke voldsfantasier og sinneutbrudd. Og de uteblir heller ikke, men kommer styrtende frem, jevnt og trutt gjennom hele romanen.

IRRRITERT I BILEN på vei hjem fra sykehuset med mammaen i passasjersetet krasjer han med en Tesla på St. Hanshaugen, og må sy tolv sting i panna. Skorpa som legger seg over såret pilles av og rives i flere ganger, side etter side. Med skorpepillinga er det som om Jovanovic forsøker å understreke at livet med en psykisk syk mor innelåst på gjesterommet ripper opp i sår fra barndommen, med omsorgssvikt og med bakgrunn fra et krigsherjet Bosnia.

Gjentakelsene fungerer ganske godt, til tross for at han nærmer seg grensen for hvor mange ganger man kan gjenta et sånt bilde uten å trette leseren. Men den stadige pillinga på såret setter effektivt en destruktiv stemning, samtidig som nåtid og fortid knyttes sammen på en funksjonell måte.

Så det går bra. 

DET ER I barndomserindringene mange av de beste skildringene er. I et av minnene er Damjan på besøk i hagen til et norsk ektepar som spør hvor han kommer fra, om foreldrene kan norsk, hva slags mat de spiser og om han kan si noe på bosnisk. Han oppfordres til å forsyne seg fra en skål med potetgull, noe han gjør, men av nervøsitet mister han et par flak på gresset. Skamfull tør han ikke spise mer. Den påtatte omsorgen fra naboparet som får frem følelsen av å ikke høre til står i kontrast til et annet minne, der aksept og varme opptrer med omsorgssvikt: Moren sier Damjan ikke må bry seg om slemme jenter, setter på musikk og lar ham danse i sine høyhælte gullsko, før hun ber ham ta noen drag av sigaretten sin. Gjennom tilbakeblikkene lykkes forfatteren med å portrettere den voldelige og bitre voksne Damjan på en nyansert måte, fordi man får en større forståelse for hvorfor han er som han er. Og hvorfor han er så frustrert. 

DE KORTE, SNAPPY setningene er presise, og skaper en rytme som understreker denne frustrasjonen. Men noe av sarkasmen føles litt for kjent, med vendinger i ren sinnabloggerstil.

Om moren tenker han for eksempel: «Alt ville vært enklere hvis hun var død. Sånn som hun røyker er det ikke lenge til». Om leiligheten til en venn av kjæresten blir det beskrevet: «Leiligheten så ut som den var tatt ut av et interiørmagasin, pent innredet, men det så ikke ut som om noen bodde i den. Den genererer sikkert mange likes på Instagram.»

Etter hvert venner man seg til den forsøksvis mørke humoristiske tonen, men romanen hadde definitivt gjort seg bedre uten.

NÅR JOVANOVIC lar Damjan legge fra seg den spydige irritasjonen for heller å bli skikkelig sint, blir jeg derimot sikker på at forfatteren er en debutant å følge med på. Voldsepisodene blir hardere og hardere, og virker overraskende også når man skjønner at de er i ferd med å skje, i motsetning til hva tittelen kanskje vil ha oss til å tro.

Men for Damjan er det nok sant.

The post Etter hvert venner man seg til forsøkene på sarkasme appeared first on NATT&DAG.

Spekulativ påstand: Ebolaepidemien kring midten av nittitalet bidrog til å løfte mikroverset opp og fram i det kollektive kulturelle medvitet. I 1996 kom til dømes Marie Pérennou og Claude Nuridsanys dokumentarfilm Microcosmos: Le peuple de l’herbe (Mikrokosmos: Folket Frå Graset) ut. Dette banebrytande verket blei laga i løpet av tre år ved hjelp av avanserte makrolinser og (mikroskopiske?) mikrofonar, og gir eit besnærande nærblikk i livet ned mot grasrota: Sneglar gnukkar sine slimete undersider mot kvarandre i erotisk samkvem medan skarabear rullar smakfull møkk heim til middagsbordet.

Same år blei Star Trek: Voyager-episoden Macrocosm vist på TV. Her veks eit interplanetarisk patogen til om lag ein milliard gonger sin vanlege storleik. Det gigantiske monsterviruset svevar rundt i den kunstige romskipsatmosfæren og set størsteparten av besetninga ut av spel.

I 1996 kom òg det makelause eventyrspelet Bad Mojo ut på PC CD-ROM. Her trer ein inn i rolla som den forbitra leigetakaren Roger Samms i det han blir forvandla til kakerlakk. Derifrå er det berre å kravle rundt i ei fotorealistisk verd fylt med farlige farar som til dømes glødande sigarettsneipar, skrubbsvoltne rotter som ligg døyande i fella, sugande støvsugarar, klissete maling og katten Franz.

Kafkas Forvandlinga (1915), der Gregor Samsa vaknar opp ute av stand til å gå på jobb av di han har blitt til insekt over natta, var inspirasjonskjelda, og korkje før eller sidan har insektspel vore så gode som dette – Bee Simulator frå fjoråret var diverre ikkje særleg skarpt med sitt heller grunne, arcade-aktige gameplay – inntil no! Just når det mikroskopiske er av enorm, synleg og påtakeleg konsekvens.

Franz Kafkas hundre og fem år gamle novelle er ei hyperstatisk og ultradynamisk soge om distanse, isolasjon og endringar – abrupte og sjokkarta endringar, og endringar som hender så til dei grader gradvis at ein knapt merkar at ein har blitt van med dei førstnemnde. I dag havarerer makthavarar i konfliktar mellom økonomiske interesser og gradersmål medan miljøorganisasjonane som dominerer ordskiftet i dinosaurbrensellandet Noreg går med grønkapitalistiske skylappar. Skogane brenn, grashoppesvermar øydelegg avlingar og pestilensen herjar. Vi lev i ei verd som openbart er annleis enn ho var på starten av året og som aldri kjem til å returnere den mytiske «normalen». Om den framtidige normalen post-pandemi (ikkje usannsynleg at det først blir om fire år, trist men leit) blir berekraftig eller eit eksplosivt, siste kapitalistisk hurra med påfølgjande elende og apokalyptisk dystopi er opp til deg, meg og dei andre.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Dag Solstad

Ovid Works’ nye eventyrplattformspel i førsteinsektperspektiv, Metamorphosis, er òg laust basert på Kafkas forteljing. 

Det ville, kan hende, vore utfordrande å hamre i hop eit engasjerande spel om å vakne opp og berre vere ei gigantisk bille i eit lite rom, så her blir du heller til eit mindre insekt i ei større verd skjult bak grammafonplatespelaren, inni kontorpulten og i dimensjonane bak veggpanela, og i periferien speler delar av andre kafkaske historier seg ut, til dømes Prosessen, som karakteren Cottard i Pesten (1947) av Albert Camus omtalar som ei soge om «menneske som bryr seg for å skape problem for andre.» «Ein må ikkje halde seg inne for lenge», svarte legen Rieux. «Du må kome deg ut.»

Ja, den litterære djupna er uutgrunneleg, i likskap med liknande soger som Min Mikropartner (1987), der ein ubåtkøyrande Dennis Quaid blir krympa og injisert inn i blodstraumen til ein hypokonder og lyt kjempe ein indre kamp mot ytre krefter, og i det svært lovande overlevingsspelet Grounded, som er spelbart nett no i forvitneleg early access-utgåve, får ein freiste livet i ein slik krympa lekam og utforske kva som finst på bakkenivå, nærare grasrota, lik ein interaktiv variant av storverk om småfolket numero uno, nemleg Kjære, Jeg Krympet Barna (1989).

Som Cosmo Kramer ein gong sa (og Lick NAND nylig sampla i låta «Seinfeld Breakcore Jazz»): «Kva seier den vesle mannen inni deg? Du må høyre på den vesle mannen.» «Veslemannen min veit ikkje», svarte George Costanza. «Veslemannen veit alt», sa Kramer.

Nok rot, her er tre andre anbefalingar:

Paradise Killer

Fargesprakande, surrealistisk sci-fi-mordetterforsking med både stil og innhald. Vaporwave som bare det. Tilrådast.

Spinch

Teikneserieskaparen Jesse Jacobs står bak dette psykedeliske og intense plattformspelet. Det er ok å vere frustrert når det ser og høyrast så bra ut som dette. Og ta og så les Jacobs’ Safari Honeymoon, då, det er gode ting.

The Outer Worlds: Peril On Gorgon

Verdsaltet sitt satiriske favorittantikapitalismerollespel har fått sin første dose DLC, og godt er det. Her får ein utforske ruinane etter den store farmasøytindustrien og kan hende gjere ein god drug deal.

LES OGSÅ: Forlegger og youtuber Douglas Lain om LSD, marxisme, bøker og ordet TRIGGERED

The post Grasrotlaus domedag appeared first on NATT&DAG.

I 2009 gikk Torgny sammen med regissør Emil Trier for å dokumentere et utvalg av norske festemiljøer. De sjekket ut snøskutere og lavvoer i Finnmark, russebusser i Asker og rånebiler på Notodden og i Bø.

Emil: – Ideen var å prøve å estetisere et miljø, å fremheve det ikoniske ved ungdomskulturer i Norge.

Ti år er gått, og hos rånerne er det mye som har skjedd. De har fått barn og store hus med hvitt interiør. Selve råningen har det etterhvert også blitt mindre av.

Torgny og Emil dro tilbake på reunion, og resultatet ble en musikkvideo for «Glitter In A Void», åpningssporet på fjorårets Bathroom Stall Confessional dobbel-LP. Se videoen nederst i saken!

Så, hva er det som har skjedd de ti siste årene? Hva har skjedd med eks-hardcore-undergrunnsstjernen og Oslo 31. August-soundtrack-komponisten som er Torgny? Hva har skjedd med verden – og ikke minst festen?

Torgny: – Den store forandringen som 10-tallet introduserte er jo scrollingen. Den nærmest konstante scrollingen. Og med den, et kafkaesk paradigme av algoritmer og big data som styrer oss.

Emil: – Torgny er helt lik.

LES OGSÅ: Unge nordmenn: Slik har rusvanene våre endret seg i disse koronatider

Hvilket miljø er det beste til å feste? Har rånerne det fortsatt?
T: – Det er alltid gøy med ølkasser montert på taket fremfor skiboks. Selv om miljøet har blitt mindre. Rånerne har det fortsatt!

Er det noen flere miljøer dere også gjerne skulle dokumentert?
T: – I 2017 hadde vi en idé til en video fra rom-miljøet, å gå dypt inn i disse menneskenes virkelighet gjennom et døgn. Vi gjorde research med «Folk er Folk»-gjengen, blant annet  på Oslo S og Nasjonalteatret. Men det var vanskelig å opprettholde kommunikasjonen med menneskene på gata, og ikke minst få skikkelig innpass. Vi hadde en drøm om å lage et bilde med tre rom-folk som står på tuppen av Holmenkoll-hoppet, akkurat der man tar sats.

I teksten i låta befinner du deg i en slags introspektiv, eksistensiell refleksjon, der du ser deg selv i lys av hvilke miljøer du har tilhørt og ikke tilhører lenger. Hvilken gjeng er det som har preget deg mest i løpet av livet?
T: – Jeg kommer for det meste  fra hardcore- og skatemiljøer.  Samtidig tror jeg mange føler at de ikke passer 100 prosent inn i et miljø de åpenbart tilhører. Å lage denne videoen ga meg definitivt en gjengfølelse, sammen med dem, både foran og bak kameraet. Dette prosjektet er også bare en måte å være i verden på – en måte å henge ut.

LES OGSÅ: Ellen Andrea Wangs «Closeness» er tradisjonsbevisst uten å være fastgrodd

The post VIDEOPREMIERE: Torgny og rånerne på Notodden 10 år senere appeared first on NATT&DAG.