Det har vært mange rykter rundt NATT&DAG-redaksjonen opp gjennom årene. Ville nach, et dedikert kokainrom i redaksjonslokalene, trusler fra folk som ville komme på forsiden, avlytting av konkurrerende magasiner og eksklusive gjestelister. Rykter det ikke tok altfor lang tid for utelivsinteresserte Oslo-innflyttere å bli innforstått med.
Det samme gjaldt ryktene om at en tidligere NATT&DAG-redaktør hadde begått flere seksuelle overgrep.
Disse ryktene ble etter hvert til håndfaste saker. I august 2015 kom den første anmeldelsen mot Gaute Drevdal (50). Per november 2017 hadde det i alt kommet 13 anmeldelser, og den 26. juni 2020 ble han dømt til 13 år og seks måneders fengsel for ni voldtekter av kvinner i perioden 2005 til 2014, deriblant et tilfelle av seksuell omgang med barn under 16 år.
Han anket på stedet, og saken er derfor ikke over.
ER RETTSSAKEN MOT Drevdal en spiker i kista for den opposisjonelle tidsånden som hedonistiske hipstere har utfoldet seg i – de som synes overskridelse og hensynsløshet er en dyd? Er det noe ved den liberale festkulturen som har gjort at Drevdal ikke ble anmeldt tidligere?
Hadde NATT&DAG noe med det å gjøre? Dette er spørsmål vi har stilt oss i redaksjonen etter at saken ble kjent.
I mediedekningen, som i rettssaken, har det vært et fokus på Drevdals yrkesliv. Alle overgrepene, bortsett fra ett, skjedde ifølge dommen mens Drevdal var overordnet den fornærmede, hvor det trekkes fram som et «skjerpende moment at Drevdal var langt eldre enn de fornærmede og hadde en maktposisjon både på grunn av dette og fordi han hadde goder å tilby.»
I PERIODEN 1995 til 2003 var Gaute Drevdal redaktør i NATT&DAG. Ifølge dommen skjedde det første overgrepet i 2005. I 2006 ble han ansatt som markedssjef på Hovefestivalen, hvor ett av overgrepene senere skal ha funnet sted. Resten skal ha skjedd i perioden 2009 til 2014, mens Drevdal jobbet med Smuglesning.
NATT&DAG ble stiftet i 1988, og var et utspring av svenske Nöjesguiden. Det tok ikke lang tid før ambisjonsnivået for trendanalyser, intervjuer og anmeldelser ble høyt, og gatesmarte amatører fikk slippe til i spaltene fremfor etablerte musikk- og motejournalister.
For oss som jobber i NATT&DAG i 2020 er saken både fjern fra vår egen virkelighet, samtidig som den på en annen måte henger over oss. Redaksjonens forhold til Gaute Drevdal begrenser seg til et par tilfeldige møter ute på byen, men NATT&DAGs merkevare fremstår likevel å være uløselig knyttet til Drevdal og hans virke, til tross for at det er 17 år siden han sluttet i avisen.
I denne saken har vi derfor snakket med noen av hans gamle kollegaer for å prøve å forstå hvordan NATT&DAG rundt årtusenskiftet er knyttet til Drevdals maktposisjon i Oslos uteliv. For hva slags makt er det egentlig snakk om? Har det uorganiserte arbeidslivet noe med saken å gjøre? Hvordan var det var å være kvinne i redaksjonen? Har de liberale verdiene NATT&DAG har frontet helt siden 1988 bidratt til å rettferdiggjøre overtramp av intimsoner og bagatellisering av overgrep?
Redaksjonen
Helle Vaagland (50) var en av de som jobbet i NATT&DAG-redaksjonen med Gaute Drevdal over tusenårsskiftet. Hun var redaksjonssjef i NATT&DAG fra 1999 til 2001, da hun gikk videre til en karriere i NRK og D2. Nå jobber hun som digital utvikler på Munchmuseet.
– Det ble et riktig miljø for meg med en gang.
Hun forteller at det var stor gjennomtrekk av folk i redaksjonslokalene. Alle som ville fikk prøve å skrive, uansett om de hadde skrevet før eller ikke. Noen var der for å drikke øl og prate trendanalyser, andre tok skrivingen på alvor og ble hengende igjen.
Hun mener denne måten å rekruttere på fungerte godt, og at den morsomme miksen av folk var verdifull.
– Inn kommer liksom Anna og Kristin (Næss, journ.anm.) fra Soda Club, 18 år, og der kommer Kashif Iqbal, som må være en av de første som innførte kaffekultur til Norge. Erling Fossen, av og til noen gamle karer, Herman Willis … Også var det noen representanter fra rocke-Oslo, med Thomas Seltzer i spissen.
– Gaute var god til å lære opp de som ville til å skrive. Og han var god til å fange opp og analysere trender ingen andre skrev om på den tiden.
Redaksjonen fungerte til en viss grad som en voksenavis, med en håndfull faste stillinger og en drøss frilansere. Selv om Drevdal satt på toppen opplevde Vaagland at resten av redaksjonen hadde stor innflytelse, både individuelt og som gjeng.
– Jeg opplevde at Gaute på den tiden fikk motstand fra jevnaldrende og jevnbyrdige. Det var han klar for.
«Klart vi var portvoktere.»
– Helle Vaagland
SAMTIDIG SOM VAAGLAND fullførte journalisthøgskolen, var hun redaktør for den feministiske antologien Råtekst, sammen med Hilde Charlotte Solheim. Den solgte godt, og kan i ettertid betraktes som et tegn på at tredjebølgefeminismen så smått begynte å skylle innover landet. Her skrev de om voldtekt, mensen, spiseforstyrrelser og at menn var dårlige i senga – temaer som i dag er normalt å snakke åpent om i offentligheten.
– Da vi kom inn i NATT&DAG hadde vi lyst til å skrive mer om dette, men det var overhodet ikke interessant.
Hvordan var responsen?
– Det var litt sånn, æsj, det orker vi ikke. Hele produktet på den tiden ble også … Vi skrev mye bra og interessant, men det ble litt for mye av en gutteavis. Sånn sett var det dårlig redaksjonsledelse.
Til tross for at kvinnesakene ble nedstemt på redaksjonsmøter følte Vaagland at hun hadde definisjonsmakt både på jobb og i offentligheten.
På denne tiden var hun også opptatt av en annen type makt – den uformelle makten mellom kjønn.
– Hvem som fikk snakke sammen på byen, hvem som blir hørt på, hvem som blir vurdert som interessant å ha med i samtaler … Det var stereotypiske kjønnsroller i utelivet, med gutter som snakket om viktige ting, og pene jenter som hang rundt i ytterkanten av gjengen.
Før sosiale medier inviterte NATT&DAG til fester via post og e-post, og redaksjonen hadde en liste med navn de brukte når de sendte ut invitasjoner. En person NATT&DAG har vært i kontakt med forteller at hen var redd for å si opp jobben i en stor kulturinstitusjon, fordi det kunne lede til at hen ble strøket fra lista.
Hvor viktig var denne lista for den uformelle makten NATT&DAG var i besittelse av? Ganske viktig, ifølge Vaagland.
– Vi hadde en invitasjonsliste, absolutt. Jeg styrte ikke så mye med lista, men … I don’t know. Det er klart ikke alle var invitert på festene, akkurat som på forlagsfestene, for eksempel. I det ligger det jo makt. Klart vi var portvoktere.
På slutten av 90-tallet var engelsk ladism et begrep som preget populærkulturen, med vulgære og køddete blader som Loaded. Vaagland mener deler av redaksjonen var inspirert av dette. Selv synes hun NATT&DAG burde vært noe annet enn et manneblad. Hun husker spesielt godt da hun nettopp hadde sluttet i jobben, og så en NATT&DAG-avis på gata med en pinlig ung jente på forsiden, som spiste en banan på en provoserende måte. Hun kjente en lettelse over å ikke være en del av NATT&DAG-redaksjonen akkurat da.
Liberal og i opposisjon
Dette er verken første eller siste gangen NATT&DAG har avbildet unge kvinner med lite klær, gjerne med en pille eller syrelapp i munnen, eller at de spiser et eller annet på en måte med seksuelle undertoner.
Ivar Winther (48) mener at det å avbilde lettkledde, unge kvinner på covere og i billedserier ikke var særegent for NATT&DAG.
– Synet på det å vise frem kvinner var annerledes generelt. Det var en haug av andre blader som viste frem damer på akkurat samme måte, bare at bildene i disse bladene hadde en mer folkelig appell. Måten NATT&DAG seksualiserte på handlet om at det var chic, ikke at det var mer seksualisert.
«Vi var i opposisjon til jappetiden og det nye olje-Norge. Vi syntes det å ha mye penger og være macho og brautende var harry. Det var et sted der myke verdier var anerkjent. Det å elske musikk var en dyd.»
– Ivar Winther
WINTHER KOM INN i NATT&DAG etter å ha spilt i band med Drevdal på første halvdel av 90-tallet. Han begynte med småstoff og filmanmeldelser, og ble etter hvert fast redaksjonssjef. Han sa opp stillingen i 1999, men fortsatte som frilanser. Winther var med i oppstartsfasen av Smuglesning, men ga seg ettersom han følte han ikke hadde mye å bidra med, i tillegg til at det var dårlig betalt. Nå er han redaktør for tidsskriftet Plan og spiller i Sex Judas.
Winther mener forsidene ble som de fordi man ville lage noe interessant, som sa noe om tiden man levde i, samtidig som det også skulle være pirrende og fungere som blikkfang.
– Men i bakspeilet kan man se at det og det bildet var nasty, og ikke ser bra ut.
– NATT&DAG var tidlig antirasistisk, på et tidspunkt da man hadde problemer med nazister i gatene. Innvandrerbefolkningen hadde ikke den samme selvfølgelige plass i offentligheten som i dag. Generasjonen av NATT&DAG-skribenter som kom før oss var flinke til å dra frem dette, og det var også viktig for oss. Homofiles rett til å være seg selv, sånne ting.
Noen som fikk hardere medfart i 90-tallets NATT&DAG, mest bare for å være seg selv, var macho-folk. Oljepengene føltes ennå nye, og Aker Brygge, champagne og innafjords båtliv var det som ga mest status i jappetiden.
Winther mener det var en trass i redaksjonen på den tiden.
– Vi var i opposisjon til jappetiden og det nye olje-Norge. Vi syntes det å ha mye penger og være macho og brautende var harry. Det var et sted der myke verdier var anerkjent. Det å elske musikk var en dyd.
Friheten til å uttrykke forkjærlighet for kunst, film og musikk, spesielt med den krasse, humoristiske tonen, fikk de ved å være privat finansiert av reklame. Denne lommen av frihet, kombinert med forakten for de over dem på statushierarkiet, var med på å dyrke synet på dem selv som underdogs – en redaksjon som stod utenfor både pressen og kulturbransjen.
– Det ble skrevet og sagt mye ufint, men det var ikke noe ideal å gjøre seg lystig på bekostning av andres sårbarhet. Den type ting som Drevdal nå er dømt for ble sett ned på, da som nå. Jeg kjente ikke til rykter om seksuelle overgrep før det ble en politisak av det, kanskje fordi jeg var ute av loopen.
Utenforskap og definisjonsmakt
Audun Vinger (45) tok over som redaktør i NATT&DAG etter Drevdal, da han allerede hadde hatt ansvar for musikkdekningen i noen år. Siden har han blant annet skrevet for Vinduet, Jazznytt og DN. Han mener NATT&DAG ble annerledes utover 2000-tallet. Redaksjonen var ikke like religiøst opptatte av den gode, lange festen, og de hadde smalere, mindre oppsiktsvekkende saker. Og større pengeproblemer.
– Vi visste vi satt på en definisjonsmakt. Før Bylarm var det alltid en liste over «de mektigste folka i norsk musikkliv», og der var ofte jeg eller noen fra NATT&DAG oppe blant topp 10. Foran sjefer i plateselskaper. Det var lættis – komisk liksom – men det var godt å høre at ens meninger betyr noe.
Uansett hvor mange Bylarm-saker de dukket opp i bestod imidlertid synet på NATT&DAG som en instans som befant seg utenfor. Samtidig var NATT&DAG et navn mange unge i storbyene forholdt seg til, også de utenfor den harde kjernen. Når de skrev om små artister eller DJer kunne de se det hadde en konkret effekt på hvor mange som møtte opp på konserter og klubber. Vinger tror denne dissonansen, det å ha sterk definisjonsmakt uten selv å kunne se sin egen maktposisjon, kommer av hvordan arbeidslivet var organisert.
Dette gikk blant annet utover kvinnesynet i redaksjonen.
– Da jeg begynte i NATT&DAG var ikke kvinnesynet så dårlig, men det ble kanskje dårligere etter hvert. Det var uansett ikke noen ordentlig arbeidsplass, ikke et sted å trakte etter. Dårlig betalt, dårlig kontorutstyr.
Dere skjønte ikke hvorfor kvinner ville være med i utgangspunktet?
– Det var feelingen tror jeg. Det gikk dårligere hele tiden, vi følte oss gamle. Inkludering og representasjon var ikke snakk om. Det stod ikke høyt på agendaen, dessverre. Det kunne blitt et bedre blad av det.
«Det var knapt et arbeidsliv. Det var mer som et dysfunksjonelt band.»
– Audun Vinger
Tror du NATT&DAGs liberale holdning til dop og sex, sammen med den uorganiserte organisasjonsstrukturen, var med på å skape en holdning i visse segmenter av Oslos uteliv der seksuelle overgrep lettere kunne feies under teppet?
– Jo, det er sikkert lettere å ikke legge merke til sånt når man er vant til fest og fyll. Organisert arbeidsliv ville kanskje fjernet det. Men det var knapt et arbeidsliv. Det var mer som et dysfunksjonelt band, på en eller annen måte. Det er en uheldig kombinasjon, hvis ikke feminisme var høyt på agendaen og det var et uorganisert arbeidsliv, i tillegg til mye festing …
– Det var en god musikkanmelder som skrev om klubbmusikk som sluttet etter vi hadde et nummer om pornografi. Da ville hun ikke skrive mer. Men det var jeg ikke reflektert nok til å skjønne da, at å publisere noe sånt kunne oppfattes som veldig kvinnefiendtlig.
I Aftenposten-kommentaren «Farlig farvann» gjør Therese Sollien et forsøk på å forstå miljøet der overgrepene skal ha skjedd. I saken er NATT&DAG-logoen illustrert som en musefelle, der en kvinne ligger fanget i fosterstilling.
En slik, eksplisitt misogyni kjenner Vinger seg imidlertid ikke igjen i.
– At kvinnelige medarbeidere ble lokket og lemlestet i vår tid i NATT&DAG … Det stemmer ikke.
GAUTE DREVDAL LA mer vekt på å hanke inn unge amatører, selv om det har alltid vært en metodikk i NATT&DAG. Martin Bjørnersen, nå journalist for Musikkmagasinet i Klassekampen, ble plukket opp i NATT&DAG da han som 18-åring DJet på klubben HeadOn. Slik ble også Drevdal rekruttert et par år senere. De delte en sær interesse for disco og funk, som på 90-tallet var reelt sært.
Matilda Gustavsson, journalisten som avdekket de systematiske overgrepene begått av den svenske kulturprofilen Jean-Claude Arnault, skriver i reportasjeboka Klubben at mange mennesker i kulturverden kommer fra et opplevd utenforskap, og at de kultiverer et utenforskap på innsiden.
At det fantes slike underdog-tendenser i NATT&DAG-miljøet, bekrefter Bjørnersen.
– Det var absolutt en mekanisme som var til stede i det miljøet, det særegne samholdet når man samles rundt en stor interesse. Det blir fort litt klikkete og innforstått, Med det følger gjerne en litt destruktivt defensiv eller passiv-aggressiv holdning til omverden, noe som jo er tilfellet i de fleste subkulturelle miljøer.
Den norske hipsteren startet nok ikke med NATT&DAG, men det norske hipsterhatet startet kanskje der, tror han. Det var en forestilling om en sentralisert hipsterarroganse i NATT&DAG, med misbrukt definisjonsmakt hvor dikotomien kul/ikke-kul ble poengtert i alle relevante tilfeller. For eksempel om man stod på gjestelista eller ikke.
«Uavhengig av skyldspørsmål så kan man fortsatt stille seg spørsmålet om det var noen trekk ved det miljøet, som jeg var en del av, som åpnet en mulighet for at noe sånt kunne skjedd. Poenget er at jeg dessverre må svare ja på det.»
– Martin Bjørnesen
Det å være i opposisjon til mainstreamen i kulturen har alltid vært en sentral drivkraft for prosjektet til NATT&DAG – og er det fortsatt – men Bjørnersen mener forestillingen om en menneskefiendtlig hipsterkultus er et vrengebilde som oppstod på utsiden.
– Det var ganske fjernt fra min virkelighetsoppfatning og definitivt fjernt fra mitt eget selvbilde. Nå følte jeg meg litt som en outsider internt i NATT&DAG også, men det var ikke sånn jeg generelt sett oppfattet den reelle tonen. Det var ikke dette det gikk ut på, annet enn kanskje noen uheldige enkeltsaker.
NATT&DAG, det misforståtte barnet?
– Jeg føler meg ikke helt komf med den idéen heller, for det betyr jo ikke at jeg stiller meg ukritisk til NATT&DAG som prosjekt. Selve skyldsspørsmålet i den konkrete saken blir det åpenbart for meg at jeg ikke kan eller bør mene noe om i offentligheten, uten å dermed bli del av en slags offentlig prosedering som alt foregår og som er skadelig for alle parter i den rettslige prosessen, der skyldspørsmålet må behandles. Uavhengig av skyldspørsmål så kan man fortsatt stille seg spørsmålet om det var noen trekk ved det miljøet, som jeg var en del av, som åpnet en mulighet for at noe sånt kunne skjedd. Poenget er at jeg dessverre må svare ja på det. At jeg ser at det er ting i miljøet som kan legge til rette for sånne ting. For utrygge situasjoner, for maktubalanse og grenseoverskridelser.
Bjørnersen trekker fram gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold, med glidende overganger mellom personlig og profesjonell sfære, og mellom festsituasjoner og jobbsituasjoner. Men mener likevel at den mest åpenbare tingen å identifisere i ettertid er at det var et maskulint dominert miljø.
– Vi var ikke sånn gutta-gutta-miljø, men det var et mannsdominert miljø med unge, hvite menn av en viss generasjon. En generasjon som ikke hadde den samme brede samtalen og bevisstheten rundt ting som empati eller strukturelle ujevnheter i maktbalanse mellom kjønn. Enten det være seg på privat plan, samfunnsplan, finansielt- eller seksuelt plan.
– Og så er det deler av det som lå i, og ligger i, det motkulturelle. Det handler om den avantgardistiske impulsen mot å være grenseoverskridende som definitivt var til stede i dette miljøet, både i det vi skrev, men også på forskjellige plan ideal for livsførsel.
Var det så grenseoverskridende som man skal ha det til?
– Jeg synes for så vidt det er en fair karakteristikk. Det er et begrep som får veldig kjipe konnotasjoner når man snakker om en sak som angår overgrep. Men om man snakker om det grenseoverskridende i estetisk, kunstnerisk, litterær forstand, eller i ens personlige tilnærming til dop og seksualitet … Det blir jo generaliserende, og å tolke det i retningen av at grenseoverskridende adferd var gyldig for alle som var del av kretsen rundt NATT&DAG, blir feil. Men om man skal snakke om NATT&DAG som et miljø synes jeg likevel ikke det er den dummeste beskrivelsen, i hvert fall ikke for den perioden jeg var der, som er overlappende med den som er relevant for saken.
Synes du det er riktig å snakke så mye om miljøet, når det i realiteten dreier seg om én mann som ifølge dommen har begått disse overgrepene?
– Jeg er ikke så bekymra personlig for å shame miljøet. Et miljø kan tåle det. Mer alvorlig er likevel faren for at man ved å skjære hele miljøer under en kam, rammer ofre og fornærmede. Noen av disse har også vært aktivt deltakende i miljøene vi snakker om, selv om de ikke har vært deltakende i det som står i dommen. Så om man henger for mye skyld på miljøer og adferden innad i disse, kan man samtidig ende opp med å henge skylden på ofre eller fornærmede på en måte som blir veldig ukomfortabel.
Ironigenerasjonen
På midten av 90-tallet markerte Soda Club seg ved å spille riktig og aktuell house. Det var en queer-orientert klubb, med to kvinner i spissen. Anna B. Jenssen, senere å se i høye stillinger i D2 og Morgenbladet, var en av dem.
– Det var hun som drev Soda sammen med meg (Kristin Næss, journ. anm.) som kjente NATT&DAG-folka best. Hun skrev der, og så greide å jeg å egle meg inn.
Og der ble hun værende. Først som frilanser, deretter som nettredaktør, som den gang handlet om HTML-koding i tekstdokumenter. Etter hvert ble hun forfremmet til moteredaktør.
– Det var en fritidsklubbfølelse. Det var ingen faste arbeidstider, vi jobba døgnet rundt og det var dugnad for å få avisa ferdig. Helle og jeg var jo også de eneste jentene på kontoret.
«Det er jo en alvorlig og trist sak. Da jeg fikk høre om selve saken begynte jeg å tenke på hva jeg kunne ha gjort. Burde jeg sett det? Kunne jeg gjort noe for å forhindre det?»
– Anna B. Jenssen
Iblant kunne de merke byrden av bare å være to stykker som representerte et helt kjønn, ifølge Jenssen, der feministisk representasjon ble behandlet med samme letthet som politikk og oppgitte leserbrev.
– Det var jo en ironigenerasjon, alt kunne køddes med. Det var vanskelig å formulere en feministisk kritikk av kulturell makt i den tonen.
Kanskje spesielt vanskelig når et ekko fra ungdomsopprøret gjallet i veggene. Med Terry Richardson som gjorde kjønnshår, poser under øynene og tilfeldig sex til høykultur, og Calvin Klein viste frem undertøyet sitt på en herointynn Kate Moss. Om NATT&DAGs transgressive estetikk hadde noen sammenheng med overgrep ønsker ikke Jenssen å spekulere over.
– Det er jo en alvorlig og trist sak. Da jeg fikk høre om selve saken begynte jeg å tenke på hva jeg kunne ha gjort. Burde jeg sett det? Kunne jeg gjort noe for å forhindre det?
Ryktene
Noe av det som gjør dommen mot Gaute Drevdal unik er at den ikke diskrediterer kvinnene for å ha søkt kontakt med hverandre, før og underveis i etterforskningen. Dommer Marianne Trætteberg tolker ikke samtalene som kommer frem i chatloggene mellom kvinnene som et forsøk på å konspirere mot Drevdal, men heller som en rasjonell metode for å bygge en sterkere sak.
I DOMMEN STÅR det at en av kvinnene på forhånd hadde hørt rykter om at man måtte passe seg for Drevdal, men endret inntrykk etter å ha hengt med ham. Kvinnen Drevdal ifølge dommen forgrep seg på da hun var 15 år gammel, fortalte i retten at det etter hvert oppstod rykter om at hun hadde ligget med ham. Allerede før hun møtte Drevdal første gang, skal hun ha kjent til ryktene om at han hadde et «snuskete» forhold til unge jenter.
Ryktene rundt Gaute Drevdal florerte altså allerede rundt 2010. I 2013 nominerte NATT&DAG Gaute Drevdal til Årets Navn, noe en av de fornærmede i rettssaken forteller at hun på den tiden leste i et eksemplar av NATT&DAG som lå på en kafé i Oslo.
«De skulle bare visst hvem har egentlig er», skulle hun ha sagt til venninnen sin.
Martin Bjørnersen husker godt ting som ble sagt om Drevdal bak ryggen hans, men konkrete overgrepsanklager var ikke en del av det snakket, i all fall ikke det som nådde ham.
– Det jeg kjente til av snakk eller rykter gikk på festing med dels ganske unge jenter. Man kan vel si at det var delte meninger om dette også innad i «miljøet», så vel som utad – samtidig som det også var noe som foregikk ganske åpent.
Bjørnersen, som i likhet med Ivar Winther også var involvert i Smug i oppstartsperioden og fortsatt DJet sporadisk sammen med Drevdal i samme tidsrom, mener imidlertid at ryktene var mindre entydige enn man har inntrykk av i ettertid.
– Når det gjelder dette med at «alle visste hva som foregikk men ingen grep inn», må jeg nesten si at det får de som nå i ettertid mener «alle visste», ta på egen kappe, i og med at det første jeg hørte om konkrete overgrepsanklager, var i etterkant av de første anmeldelsene. Jeg vil heller ikke si at det var noe som ble tiet i hjel internt i miljøene. Samtidig kan jeg forstå at det har fremstått slik utad, og hvordan det inntrykket har vært ubehagelig og åpnet for spekulasjoner rundt en oppfattet beklemmende taushet.
Audun Vinger mener også det var vanskelig å skimte konkrete anklager om seksuelle overgrep blant alle ryktene som gikk om Drevdals livsstil. Drevdal la aldri skjul på at han var mye sammen med unge jenter eller ville dyrke nachspiel-livet.
– Jeg, og sikkert flere andre på min alder, syntes etter hvert at det ble kleint og mørkt hele opplegget, allerede før jeg sluttet i NATT&DAG i 2007, egentlig. Rykter om «snuskete» tilnærming til unge jenter har vært der i årevis etterpå, men jeg tenkte jo ikke at grov kriminalitet ble utført heller.
Gaute Drevdal er kjent med sakens innhold, og vil komme med et tilsvar i neste nummer av NATT&DAG.
The post Hvilken rolle spilte NATT&DAG i kulturprofilen-saken? appeared first on NATT&DAG.