I manusforfatter og regissør Charlie Kaufmans første roman får vi et forvirrende innblikk i det kaotiske livet til den mislykkede filmkritikeren B. Rosenberger Rosenberg, gjennom hans upålitelige, distraherte og veldig underholdende indre monolog. Rosenberg er mest opptatt av å være sykelig woke (han har funnet på sitt eget pronomen og understreker flere ganger for seg selv at han ikke er rasist), irritere seg over manglende anerkjennelse og det å ha så smale referanser som mulig.
Han er med andre ord en av verdens mest irriterende personer.
Les også: Du MÅ se Netflix-filmen «I’m Thinking of Ending Things»
En dag snubler Rosenberg over en Henry Danger-aktig amatørregissør som har brukt 90 år av livet sitt på å lage en animasjonsfilm som varer i tre måneder. Etter å ha vært den første til å se filmen, blir ikke Rosenberg bare overbevist om at filmen er et mesterverk, han er også sikker på at hans rolle i oppdagelsen vil gi ham den akademiske anerkjennelsen han selv synes han fortjener.
Etter et besøk på en burgerrestaurant hvor Rosenberg prøver å imponere kassadama ved å fortelle at han har hengt mye med ikke-hvite i det siste, går det som det må gå: den eneste utgaven av filmen brenner opp, og Rosenberg bestemmer seg for å rekonstruere hele filmen fra hukommelsen. Herfra begynner plottet å bli vanskelig å beskrive. Rosenberg begynner nemlig ikke bare å blande minner, fantasi og drømmer, han begynner også å blande seg selv med andre og å miste fullstendig grepet om virkeligheten.
Har du sett Kaufmans filmer er det mye å kjenne igjen i Antkind. Kaufmans magisk-realistiske univers er som regel befolket av personer som ligner Rosenberg – dypt ensomme og usikre mennesker som sliter med å kommunisere hva de føler og tenker, både direkte og til de rundt seg, men også gjennom umulige kreative prosjekter. Rosenbergs forsøk på å forvandle vage minner og sjølve livet til kunst minner spesielt mye om Synecdoche, New York (2008), regi-debuten som nesten tok knekken på karrieren til Kaufman.
Kanskje ikke overraskende for en som har utfordret grensene for hva som kan være en kommersiell filmsuksess, gir romanformatet Kaufman enda større friheter. Kaufman har selv uttalt at han ville at romanen skulle være ufilmelig, noe han trygt kan si han har oppnådd. Det er vanskelig å se for seg Rosenbergs indre sjeleliv (eller mangelen på et) skildres på film, i alle fall på en måte som gjør at noen ville sett den. Antkind gir Kaufman både tid og rom til å dykke enda dypere ned i et kaos av fremmedgjøring og psykiske lidelser enn det som ville vært mulig på film.
Mer overraskende er det kanskje at Kaufmans kreative frihet har gjort ham litt mindre dyster. Det kan virke som en prøvelse å tilbringe 700 sider i hodet på en irriterende person som holder på å bli alvorlig psykisk syk, men Antkind er betraktelig lysere enn de fleste av Kaufmans filmer. Rosenbergs opplevelser punkteres av morsomme assosiasjoner til alt fra et mislykket essay om den urealistiske fremstillingen av insekt-sykehus i animasjonsfilmen The Ant Bully, hans endeløse beundring for Judd Apatow, til hvorfor man må se en film syv ganger før man vet hva man synes om den (også baklengs og opp-ned). Og alt imellom.
Nesten like underholdende som å lese boka er det å lese intervjuene med forfatteren hvor journalistene sliter med å få Kaufman til å snakke om noe som har med boka å gjøre. Kaufman forteller heller om hvor vanskelig karrieren har vært siden 2008, og at han blir stadig mer villig til å ta på seg prosjekter han egentlig ikke brenner spesielt for. Kaufman er kanskje ikke blitt Rosenberg ennå, men han er allerede et godt stykke på vei.
Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.
Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.
Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.
The post Charlie Kaufmans første roman er like underholdende som filmene hans appeared first on NATT&DAG.