Prisen for Årets Beste Scenekunst gis til årets beste, norske scenekunst (jepp!). Det gjelder alle de nominerte, som du kan lese mer om og stemme på i denne saken.
De nominerte er:
The Followers of Ø: “To arms! To arms!” – An affirmative oratory
The Norwegian Opra
I den beste scenekunsten skinner det gjennom at det ligger en sterk vilje bak, at det finnes et genuint ønske om å virkelig inspirere, overraske eller sjokkere. Det virker imidlertid som at en del av det som produseres lages mer på autopilot enn på bakgrunn av en slik driv. Da er det godt vi har folk som Trond Reinholdtsen. For der andre ser ut til å ikke ville stort med scenekunsten sin, virker det som Reinholdtsen vil ALT – og aller helst ALT PÅ EN GANG.
Tre dager før Norge stengte ned ledet han publikummet i Jakobkirken gjennom en tre timer lang dadaistisk opera med det passe overveldende navnet The Followers of Ø: “To arms! To arms!” – An affirmative oratory. Rundt 50 utøvere trådte til med blant annet korsang av Marx-tekster, kirkeorgel, lange filmsekvenser fra The Norwegian Opra (ja, uten e) og en tre meter høy pappmasjévulkan midt i rommet som stadig sendte bråkete røyksøyler opp mot kirketaket uten forvarsel. Sittende på gulvet omgitt av et støypunkimproband, et par kor og enorme kostymer laget av fugeskum fikk publikum oppleve 100% kødd og 100% inderlighet på samme tid. Nøyaktig hva Reinholdtsen/The Followers of Ø/The Norwegian Opra (skillet mellom person og fiksjon virker noe uklart) prøver å si oppi alt kaoset er ikke helt lett å vite, men det er heller ikke forestillingens budskap som gjør To arms! To arms! så særegen. Det er heller trangen til å lage noe altfor ambisiøst, noe som er så majestetisk og tøysete at det nesten kollapser, som gjør at dette er en forestilling som både inspirerer, overrasker og sjokkerer. Eller for å oppsummere med verkets omkvad, som de euforiske Followers of Ø-figurene forkynnet igjen og igjen over taktfast perkusjon og massive orgelklanger: “Ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja!”
Øy
Ole Martin Meland
PÅ ØY DUNKET det i alt av lyd og dans. Kroppene på gulvmatta spenner seg, rister, ruller rundt og beveger seg med mekaniske rykk i takt med den dype bassen, som skudd fra et rakettbatteri. Dagslyset velter inn gjennom fabrikkvinduene i salen, og i hvert øyeblikk der musikken opphører øker intensiteten. Vi kommer tett på danserne, ser svetten piple på panna, hører dem smelle i bakken og lukter støvet når de vandaliserer steinheller med trykkluftbor (!).
Det hyperaktive universet Øy, koreografert av dansetroppen Carte Blanches Ole Martin Meland og tonesatt av Smerz, svingte heldigvis innom Oslo i forbindelse med Ultimafestivalen i september. Smerz trakk selv i de samme Rnb og techno-trådene som har vært oppskriften bak de forhenværende EPene. De låt likevel duggfriskt, og det er tydelig at duoen fortsetter å la seg inspirere.
Til sammen blir det til en engasjerende fortelling om menneskelig isolasjon og avsondret eksistens. Den lappen ligger langt fremme i lomma for tiden, men det verdien til Øy ligger heldigvis ikke kun i det relevante. «Intet menneske er en øy», osv, osv. Forestillingen er en seier for alle de som ikke synes dansekunst behøver å være så beskjedent og monotont for å være noenlunde sublimt. Derfor er det nominert til Årets Beste Scenekunst.
03:08:38 Tilstander av unntak
Tore Vagn Lid
PÅ VEGA SCENE i januar 2020 satte Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen opp den objektive og saklige Toystory-versjonen av hva som skjedde 22. juli 2011. Resultatet ble mer nervepirrende enn man kanskje skulle trodd ut i fra det nedtonede innsalget.
03:08:38 Tilstander av unntak er en rekonstruksjon av hendelsene den 22. juli, fra eksplosjonen i Regjeringskvartalet frem til politiet pågriper ABB på Utøya. Tidslinjen er presentert i sanntid, kun ved hjelp av miniatyrsett og smart symbolbruk. Det sømmer seg kanskje sjeldent å sette publikum i Breivik-setet, minutt for minutt, men her fremstod det som en nødvendighet. Det ble gjort på en stillferdig måte som blandet dypt alvor og søt pusling.
I scenerommet gikk man fritt blant tegnerne, musikerne og «løypen» som guidet oss fra A til B (til B) på 3 timer, 8 minutter og 38 sekunder. Hele opplevelsen utviklet seg til et objektteater hvor scenografien til slutt ikke behøvde impulser fra aktørene for å bevege publikum. Rommet stod for seg selv som en stor og merkverdig installasjon. Med perkusjon og raffinert flerkamera-visning var denne audiovisuelle bomben av en forestilling også ulidelig spennende hele veien. Selv om man visste hvor det gikk, var den drøyt 3 times lange forestillingen aldri langdryg.
Tilstander av unntak er en lettlest og overraskende sjarmerende affære, samt hendig hva gjelder høytidelighet. Den er andektig ovenfor de virkelige hendelsene, men samtidig distansert nok til å ikke la seg overmanne av konfliktskyhet. Kanskje vi hadde vært reddet om Tore Vagn Lid hadde lagt inn dette som forslag til minnesmerke? Langt ifra too soon, heller right on time.
The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Scenekunst appeared first on NATT&DAG.