– Jeg ville skrive en bok som handlet om internett, uten at den føltes som å være på internett. Å være på internett er jo forferdelig
DET ER KNYTTET en del forventninger til Lauren Oylers debutroman Fake Accounts. Som litteraturkritiker er Oyler beryktet, etter å ha slaktet populære forfattere som Roxanne Gay og Jia Tolentino (sistnevnte anmeldelse gikk viralt og fikk nettsiden til London Review of Books til å kræsje). Heller ikke Sally Rooney er hun særlig begeistret for.
Etter å ha levd delvis i Brooklyn og delvis i Berlin – akkurat som den navnløse hovedperson i romanen hennes – har 30 år gamle Oyler flyttet upstate til den lille universitetsbyen Ithaca. Mens kjæresten er ute og måker snø, prioriterer Oyler et møte med NATT&DAG over Zoom.
– Det er mange bøker som handler om samtidige unge kvinners kjærlighetsforhold, men de er ikke skrevet i den stilen jeg liker, som er en komplisert og morsom, nesten satirisk stil, sier Oyler.
LES OGSÅ: Anmeldelse av Fake Accounts: – Jeg har et passiv-aggressivt forhold til denne romanen
Oyler viker ikke fra prinsippene i egen debutbok. Tonen er hele tiden ironisk, som om hele romanen egentlig bare er skrevet på kødd. Tidvis fikk også denne journalisten følelsen av å lese en samling idéer til kulturkritiske essays; den drives framover mer av vittige og smarte observasjoner, enn av plottet. Litt som det å være på internett, egentlig.
Men hvordan skriver man en bok som «handler om internett», denne altomfattende greia som er uendelig mange ting på en gang?
Det begynner sånn her: Følelsen av at verden er i ferd med å gå under er gjennomtrengende, men også behagelig, fordi den lar oss gjøre hva vi vil, fordi ingenting betyr noe lenger. Oylers navnløse hovedperson benytter anledningen til å snoke gjennom telefonen til kjæresten, hvor hun oppdager at han driver en populær konspirasjonsteorikonto på instagram.
DET HØRES NESTEN krampaktig tidsriktig ut, men Oyler bedyrer at poenget ikke er å tematisere Qanon og Trumps forsøk på å stop the steal.
– Jeg er ikke spesielt interessert i konspirasjonsteorier. Hovedpersonen kjeder seg også når hun undersøker konspirasjonsteoriene, det handler ikke om dem. Når kjæresten dør spør hun seg: Mente han det på alvor? Han kan ikke ha gjort det? Det er en følelse jeg har hatt mye, når jeg har prøvd å tolke det folk sier på internett, i den ustanselige utvekslingen av informasjon. Folk snakker veldig selvsikkert om seg selv, om politikk og ting som foregår i verden, og så kommer man til et punkt der man lurer: Er du seriøs? Er dette noe du virkelig mener?
Hun bestemmer seg for å gjøre det slutt med ham, men før hun rekker å gjøre det, dør han. Hva skal hun finne på nå? Hun slutter i jobben i media og flytter fra Brooklyn til Berlin, hvor hun i sin tid møtte kjæresten. Her lever hun en flyktig, retningsløs expat-tilværelse, med alt det innebærer av uttesting av ulike identiteter. Utgangspunktet var, ifølge Oyler, å skrive om en kvinne som ville gjøre det slutt med kjæresten sin.
– Jeg ville skrive om ideen om et ubetydelig forhold, og la dramaet ekspandere, fordi jeg tror det er typisk at dramaet vokser og fyller ut det rommet det er til rådighet. Det er flaut, og boka er bevisst at det er flaut, men ingen kan stanse det. Jeg ville at det skulle være ubetydelig, i det store bildet.
Boka er formet av et liv på internett, med en historie fortalt av en person som er opptatt av hvordan hun fremstår på internett, men likevel foregår mesteparten av handlingen IRL. Det finnes det opplagte grunner til, ifølge Oyler.
– Har du noen gang prøvd å beskrive noe drama som skjer på internett til noen i virkeligheten? Det er så smålig og flaut å beskrive ting som skjer på internett, så det er enklere å beskrive ting som skjer i virkeligheten.
Hun legger til:
– Jeg vil at boka skal være litterær, men også handle om den smålige internett-livsstilen. Det er en ide om at man ikke kan skrive om internett på en litterær måte, jeg likte den utfordringen.
Utfordringen har Oyler blant annet løst ved å la ekskjærestene opptre som et kommenterende gresk kor, og omtrent halvveis begynner hun også å parodiere den fragmentere skrivestilen som er blitt så vanlig i samtidslitteraturen, og som Oyler selv har kritisert tidligere: I en anmeldelse av Jenny Offills Weather kaller Oyler den fragmenterte skrivestilen grunnleggende passiv: «Every sentence is potentially meaningful; it’s the reader, activated by dread, who ends up searching for clues, chasing the narrative like a spy, or a conspiracy theorist.
Du parodiere denne stilen, og egentlig fungerer det ganske bra når du gjør det selv. Den åpner liksom boka opp?
– Ja, før den delen så har hun ingen struktur i livet, hun bare vaser rundt. Sånn sett funker det bra. Det var også veldig gøy å skrive, fordi du kan slenge hva du vil inn der.
De korthugde, umiddelbare setningene kan minne om å bla gjennom feeden på Twitter. Som kanskje, eller kanskje ikke, har vært et referansepunkt. Oyler er der mye i alle fall, såpass mye ifølge seg selv at hun for en stund tilbake måtte ta en pause.
– Jeg brukte for mye tid på det, uten noen god grunn. Man blir jo bitter og paranoid av å være for mye på internett, du føler at folk snakker om deg, eller i hvert fall at de når som helst kan begynne å snakke om deg. Så jeg tok en pause, og tenkte at jeg ville bli mye mer produktiv, og få en eller annen viktig innsikt, men det skjedde ikke. Så da kom jeg tilbake.
LES OGSÅ: Anmeldelse av Morten Langelands «Barbar»: – Sjelevrengende kleint
EN BOK SOM i så stor grad handler om hva som er ekte og hva som er fake, legger selvfølgelig også opp til spørsmålet om i hvor stor grad dette er selvbiografisk. Hun refererer blant annet til sitt eget twitter-profilbilde, og tiden i Berlin speiler i stor grad hennes eget liv. Det er imidlertid Oyler selv som tar opp temaet.
– Det er håpløst å si at det selvbiografiske ikke er viktig, fordi åpenbart tenker alle på det. Men det er jo meningen at det skal være umulig å finne et endelig svar på det. Det er poenget.
Oyler blir overrasket når hun får servert NATT&DAGs take på status quo i Norge: At vi har kommet dit at en bok nesten må ha et selvbiografisk element for at forlaget skal ha sjans til å selge boka; hele markedsstrategien dreier seg rundt bokas grad av virkelighet.
– Jeg vil tro det handler om at man har blitt så vant til at folk fremstiller seg selv på en selvbevisst måte på internett, og før det på reality-tv. Man er blitt veldig opphengt i denne typen interaksjon hvor vi er enige om at strukturen rundt er sann, men mye av innholdet er falskt eller uklart. Folk elsker det og blir gale av det, og spør seg: hva er sant, lyver du? Det byr på masse problemer. I tillegg er det en lett måte å skrive på. Du trenger ikke finne på masse detaljer.
Og når vi alle uansett gjør oss til er det kanskje enda mindre behov for å finne på romanaktige fiksjonsdetaljer? Folk sier ofte at min generasjon er opptatt av autentisitet, sier hovedpersonen i boka, før hun motvillig innrømmer at hun tilhører sin egen generasjon. Vi er opptatt av autentisitet fordi vi helt siden barndommen har blitt bombardert med falsk informasjon og falske mennesker, men samtidig, fordi vi husker en tid før internett, er vi i en særegen posisjon til å avsløre våre egne tendenser til å te oss falskt. Og vi lar ikke denne selvbevisstheten stoppe oss.
– En venn av meg kaller det the milennial two-step, når man innrømmer at man gjør seg til for å kunne fortsette å gjøre det. Det er en billig dialektikk, en billig liten dans. Det kommer nok av at vi er så selvopptatte, at vi hele tiden skal snakke om hva vi gjør og hva det betyr. Alt skal liksom være så meningsfullt, selv om det meste egentlig er meningsløst.
The post Lauren Oyler: – Det er så smålig og flaut å beskrive ting som skjer på internett appeared first on NATT&DAG.