I STEDET FOR å ramse opp alle stedene Lauren Oyler har hatt byline, nøyer vi oss med å si at det begynner å bli en lang liste over utgivelser av en viss tyngde, og henviser til sakens faktaboks. Nå har hun gått over til et format med en viss tyngde; hun har bestemt seg for å skrive skjønnlitterært. Helt hengitt til fantasiens verden er hun imidlertid ikke, boken er til dels basert eksplisitt hendelser i eget liv og til dels fiffig konstruerte scenarier som utforsker menneskets begjær og avmakt i moderniteten. Fake Accounts er interessant og tidvis svært fornøyelig lesning, men det skorter på utførelsen.
LES OGSÅ: Lauren Oyler: – Det er så smålig og flaut å beskrive ting som skjer på internett
Boken begynner som en slags dukkehjemsthriller, et hypersamtidig samlivsplot med både svært privat og svært offentlig rekkevidde. Romanens jeg-person syns typen Felix, som hun møtte på ferie i Berlin, oppfører seg rart. Han er egentlig ikke særlig opptatt av mobilen, er ikke særlig til stede på sosiale medier, men har likevel lange, halvskjulte sessions med den. Forholdet er halvdødt, hun bryr seg ikke noe særlig om ham, så naturligvis utnytter hun en sjelden anledning til å sjekke mobilen hans for spor etter utroskap. Det kan være rystende nok å se en fremmed jente utveksle cumemojis med sin halvkjære kjæreste, men enda mer rystende er det antageligvis å oppdage at han lever et dobbeltliv som svært populær konspirasjonsteoretiker på Instagram under det utsøkte aliaset «THIS_ACCOUNT_IS_BUGGED_». Hun blir rystet og handlingslammet; Trump har nettopp blitt valgt til president og hun evner ikke dumpe kjæresten hun knapt vet hvem er lengre. Den naturlige løsningen er selvfølgelig å reise til kvinnemarsjen i Washington D.C. sammen med kollegaer hun forakter! Marsjen er en surrealistisk opplevelse i seg selv, med sitt massive folkehav ikledd egenstrikkede, rosa fittehatter. Det hele tar en vending når hun plutselig får en telefon fra Felixs søkkrike mor i California, som forteller at han han har mistet livet i en sykkelulykke. Jeg-personen blir satt ut, trist til og med, men mest av alt er sorgen tom og rotløs. Hun reiser tilbake til Berlin på måfå og blir der til romanens ende, hvor hun foruten om en stor twist jeg nødig vil avsløre, begir seg ut i en ofte intens identitetslek on- og offline, selvforaktende doomscrolling, erindrende byvandring og en passiv-aggressiv omgang med mennesker hun egentlig forakter.
OGSÅ JEG HAR et litt passiv-aggressivt forhold til denne romanen. Den har noen vesentlige styrker, da spesielt i sin utforskning av sosiale mediers dynamikk og hvordan de strukturerer menneskers interaksjon, begjær og virkelighetsforståelse på en måte som grunnleggende endrer premissene for hvordan man i det hele tatt kan opprettholde et velfungerende samfunn i dag. Denne kjensgjerningen er forfriskende gjengitt i romanteksten. Sosiale medier puster og ånder på disse sidene, både i det offentlige og i det private, det politiske og det intime, uten at det alltid fremheves spesielt eksplisitt, det bare er der. Etterdønningene fra presidentvalget dirrer i bakgrunnen med like stor selvfølgelighet som artikler om «Topp 10 begravelsestips» og kåte utroskapsskandaler i vennekretsen, en dynamikk man ofte rundt tusenårsskiftet refererte til i avisredaksjoner som internettets demokratiserende kraft.
Nettopp denne trangen til absolutte narrativer fra politiske kommentatorer kritiserer Oyler glimrende, når jeg-personen halvkrangler med en skotte på pub om dumme amerikanere som stemmer på Donald Trump: «Would we not all be stupid if we were in these circumstances? they seemed to ask. That’s the thing about political people: they always have to have a narrative. Every effect must have a specific cause to be discovered so it can be manipulated. Even when they’re wrong— which they always are—the idea is that the cause is merely elusive, a code to be cracked, not so diffuse as to be nonexistent.».
Denne dynamikken utforsker Oyler ikke bare i politiske spørsmål, men også i mer intime spørsmål. Når hun vandrer gjennom gatene, gjenlever hun konstant sine minner fra tiden med Felix da de var sammen i Berlin. Fortelleren uttrykker eksplisitt at dette er tilfeldige inntrykk, uten videre emosjonell viktighet, men til tider tvinges hun til å innrømme eksplisitt at ting går inn på henne, som om tekstens gester, hennes handlinger, venners mas og situasjonens alvor tvinger henne til å ta på seg sorgens språk, når hun helst vil scrolle gjennom Berlin som om det var en instagramkonto. Vi opererer her i et landskap der absolutt alt får komme til uttrykk, men ens følelser og begjær bare kommer til i en groteskt unheimlich innpakning. Når kjæresten hennes dør kommer kanskje tekstens eneste virkelig klart uttrykte følelse frem; hun føler en intens lettelse over at hun slipper å dumpe ham.
«Oyler forsøker også, tidvis fiffig og tidvis svært klønete, å inkorporere sosiale mediers dynamikk i selve romanformen.»
OYLER FORSØKER OGSÅ, tidvis fiffig og tidvis svært klønete, å inkorporere sosiale mediers dynamikk i selve romanformen. Best fungerer det i form av parodier på den irriterende fragmenterte, emosjonelt komprimerte måten hennes samtidige kvinnelige forfattere skriver på, hvor det er alt for mye ark og alt for lite substans, eller hennes ekskjærester som gjennom hele romanen fungerer som en slags vidunderlig miks av et oldgresk tragisk kor og en alt for personlig facebookpost, der de reagerer på enhver innrømmelse og den fiktive leseren, i motsatt rolle, kommenterer syrlig. Idet jeg-personens kjæreste dør, hopper også ekskjærestene ut av sin lumske parentes og inn i selve teksten. Slikt fryder en barnslig sjel som meg, kjære leser.
Mindre heldig er andre av de metalitterære grepene, som Oyler åpenbart ikke behersker helt. I en lengre passasje der hun tar på seg personlighet etter stjernetegn på OKcupid-dates og romanstrukturen glir ut, skriker plutselig en adskilt setning at hun har ødelagt strukturen, som om noen bryr seg og som om denne metalitterære bevisstheten tilfører noe som helst. Vi skjønner det Oyler, du skriver roman nå.
«Vi skjønner det Oyler, du skriver roman nå.»
SLIKE GREP ER dessverre gjennomgående i hele boken, og fungerer tilsvarende dårlig. Mot romanens ende, på slutten av det langdryge Berlin-oppholdet, unnskylder Oyler seg også, påtatt selvbevisst: «What can we learn from literature? Sometimes things may feel like they’ve been going on forever, but really it’s only been about forty pages.». Greit nok, man kan med enkelhet se hva hun forsøker å oppnå og hvordan det også spiller opp bokens kjernetema, sosiale medier og den tilsynelatende endeløse scrollingen som leder ingensteds. Satt i en kontekst av jeg-personens identitetskrise og sorg i en fremmed by, virker det mer som en anstrengt ettertanke som kommenterer forfatters usikkerhet over egen tekst snarere enn et reelt litterært grep. Det er nærmest som om man leser en forfatter som nekter å innrømme at hun har skrevet en roman. At Felix, som rent strukturelt er intendert som bokens kjerne og narrativets katalysator, forblir et stort sett uvesentlig sidespor, understreker at forfatter ikke helt behersker formen.
Lauren Oylers debutroman besitter så absolutt kvaliteter; den anvender, utforsker og analyserer sosiale medier og dens samfunnsdefinerende dynamikk med adskillig større presisjon enn de fleste samtidsromaner evner. Men det skorter veldig på det tekniske, Oyler skriver godt, men evner ikke å gjøre det gode råstoffet til en god, formfullendt roman. Jeg blir likevel ikke særlig overrasket hvis hun klarer det ved neste forsøk.
The post ANMELDELSE: – Jeg har et litt passiv-aggressivt forhold til denne romanen appeared first on NATT&DAG.