Nei. Det blir det ikke.
CHOOSE OR DIE
Grunntanken i “Choose or Die” er god: Kayla (Iola Evans) finner et støvete gammelt 80-tallsspill i den helt forjævlig innestengte gamerleiligheten til kompis Isaac (“Sex Education”s Asa Butterfield). CURS>R, som også først var navnet på filmen, har nostalgisk 80-tallsgrafikk og -musikk, perfekt for gamere med respekt for fortiden. Isaac har ikke prøvd spillet selv, men lar Kayla ta det med seg for å gjøre noe datagreier med det (rense disketten? Recharge systemet?).
Kayla ser konstant ut som hun lever på sigg og søvnmangel, og det males et bilde av en rimelig stusselig hjemmesituasjon som følge av en lei drukningsulykke. Hun jobber nattevakter i et tomt kontorbygg, hvor hun og en gravid dame vasker de samme urørte gulvene natt etter natt. Etter nok et meningsløst skift setter nattuglen seg på en diner og flekker opp disketten – og da er moroa i gang. Det som først starter som en lovende nostalgitripp, går fort over i ren horror.
Derfra er Kayla og etterhvert også Isaac fanget i et spill mot døden, hvor hvert nivå byr på nye psykiske og gradvis sjukere utfordringer. Dette“dødsspill”-plottet har funka før, med “Squid Game” som kroneksempel. Men der “Squid Game” bygger opp et helt univers, gir oss et persongalleri vi bryr oss om, og tar seg god tid med å sette stemningen rundt hver lek, går “Choose or Die” for billigløsningen.
Selv om utfordringene er interessante, bryr man seg aldri om hva som skjer med noen av karakterene. Ingenting står på spill (for oss), og vi får ikke ordentlig tid til å ta inn over oss alvoret. For det er faktisk utrolig alvorlig å leve på nåden til en liten diskett som fanger alle du kjenner i farlige situasjoner der DU må velge utfallet. Det er jo det.
“Choose or Die” føyer seg inn i rekken av polerte Netflix-filmer hvor det åpenbart har gått lynraskt fra idé til ferdig film. Å ha sjølvaste Netflix i ryggen er ikke nødvendigvis et kvalitetstegn. Selv ikke det å ha hanket inn gullgutt Asa Butterfield var nok til å holde meg borte fra scrollingen mens denne surret i bakgrunnen. Han gjør seg bedre som klein sexologsønn enn som svett gamer.
Personlig tror jeg historien kunne blitt hevet mange hakk om de heller hadde gått for serieformatet, så hadde vi kanskje rukket å bli glad i folka som skal dø. Trenger du en film som engasjerer deg litt, men ikke så mye at den tar oppmerksomheten din bort fra telefonen, er denne i hvert fall midt i blinken.
The post Med tittelen “Velg eller Dø” må det jo bli bra, eller? appeared first on NATT&DAG.