Å se improteater kan både være en artig og en utfordrende opplevelse. Særlig utfordrende kan den bli når man har på dobbel strømpebukse og ikke har råd til øl i baren.
I idylliske omgivelser nede ved Akerselva på Lilleborg ligger Det Andre Teatret, Oslos improperle som oppsto høsten 2011. Det lille teatret drar store folkemengder og serverer både øl og improvisert humor over en lav sko.
Omtrent hver torsdag arrangeres “2FOR1”-kveld her, hvor du får to forestillinger til prisen av én. Første del kan være litt forskjellige ting, for eksempel slampoesi, musikk, eller fortelling, og andre del er en av teatrets egne faste, improviserte forestillinger. Da vår reporter (eller: meg) dro ned til elvebredden for kulturelt påfyll sto dette på menyen: Nesten Lættis Impro som forrett, og den absurde improforestillingen “Balladen om livet, døden og alt imellom” til hovedrett.
Dersom du aldri før har våget deg inn i improteatrets hellige haller for å se folk finne på tøys on the spot, kan det være vanskelig å vite om slike forestillinger er noe for deg. Derfor har vi i NATT&DAG laget en handy liten questionnaire som du kan bruke før du booker billetter på detandreteatret.no:
Blir du fort brydd av kleine situasjoner?
JA / NEI
Fyller det deg med et voldsomt sinne å se folk misse muligheter du kan se?
JA / NEI
Er du en surpomp som synes latter og tøys er djevelens verk og et gateway drug for hardere saker som prat med fremmede, fallskjermhopp og heroinskudd?
JA / NEI
Har du et sterkt behov for å være morsomst og mest quirky (;P) i alle sosiale sammenhenger?
JA / NEI
Vil du heller dø enn å bli direkte adressert av noen som står på en scene?
JA / NEI
Dersom du svarer ja på sånn fire av de fem øverste punktene, kan det hende stien til improteatrene ikke er veien du bør gå.
Når min platoniske date og jeg ankommer lokalene er det helt fullt i området ved inngangen, hvor oppvarmingen med Nesten Lættis skal foregå. Vi ankommer riktignok akkurat når forestillingen skal begynne, så at vi ender opp med å måtte stå ved baren er mest vår egen feil. Der blir det fort varmt. Å stå oppreist er slitsomt nok allerede for oss som valgte Sims over sport i ungdommen, og i tillegg har jeg på dobbel strømpebukse. Ikke kan jeg huske sist jeg spiste heller. Dessuten er jeg ganske bakfull – bare synet av vin vekker vonde minner jeg aktivt prøver å undertrykke. Ærlig talt har jeg ikke råd til en hair of the dog for å løfte humøret heller. Ikke akkurat et ideelt utgangspunkt.
Latter er dog den beste medisin (bortsett fra, du vet, medisin), og med et navn som Nesten Lættis kan vel ikke oppvarmingsgruppa gi noe annet enn latterkuler. Eller?
Det slår meg fort at den relativt ferske improgruppa ser ut til å ha glemt en av improens viktigste regler. Det skal sies at det er noen år siden denne reporteren var aktiv i improverdenen (og vant sølv i junior-NM, hum-hum*), men så vidt jeg vet har de ikke endret reglene til “Si nei”. Det skjer påfallende ofte at utøverne stopper hverandre for å be om andre svar og valg enn partnerne deres gir. Det virker nesten som de ikke stoler på hverandres evne til å være morsomme, som er leit. Dette er tross alt noen av de viktigste pilarene i improteater: 1) Si ja til det som kommer (eller bring i det minste nye, konkrete forslag på bordet om det du har mottatt er klin umulig å gjøre noe med), og 2) stol på partnerne dine.
Samme nei-holdning dukker også opp litt for ofte når de ber om hjelp fra publikum. Det er vanlig på improforestillinger å be publikum om hjelp, å be dem rope ut ting som farger, filmtitler, yrker, og steder. Dette gjør også Nesten Lættis, noe publikum får vite om før showet begynner. En grei disclaimer å gi et publikum hvor flere innrømmer at de nettopp nå får improjomfrudommen sin frarøvet. Men også her tar enkle valg litt for mye tid som et resultat av mange “nei”.
Jeg skal levle med dere her: Det er helt lov å ønske svar fra publikum som man faktisk kan bruke. For eksempel blir det fort både kjedelig og forutsigbart (og vanskelig!) om publikum ønsker at du skal befinne deg på Mars eller jobbe som finansrådgiver for kongen av Kurdistan. Et problem på improforestillinger er gjerne publikummere som prøver litt for hardt å være morsomme. De tenker “AH, det burde vært MEG der oppe!”, og roper ut forslag som “Grønne vafler!” og “Bestekompisen til fienden til eksen!” og “På månen!” når improvisatørene ber om stikkord og hjelp.
Det er ikke problemet her. Nesten Lættis virker tidvis som de foretrekker de rare, spesifikke forslagene. For eksempel når de ber om en farge; publikum må rope ut både grønn, blå, lilla, rosa og cyan gjentatte ganger før improgruppa til slutt slår seg til ro med MAGENTA – en farge som både er umulig å forklare og tydeligvis umulig å inkludere i den faktiske sketsjen.
Det er ikke bare sorgen, altså. Dette er en veldig sjarmerende gjeng, og flere av vitsene treffer. Hellstrømparodien er kanskje litt utdatert, men solid. Utøverne jobber hardt og ser ut til å kose seg. Mesteparten av publikummet, som ikke er hangover og svette som meg, og som har tariffavtale og derav råd til noen styrkedråper i baren, humrer seg gjennom forestillingen og virker generelt fornøyde med det de ser.
Forestillingen fortjener skryt for bruk av lys og lyd. Teknikerne er virkelig på jobb, og det er fint samspill mellom utøvere på og bak scenen. Noen ganger lener improvisatørene seg kanskje litt for mye på slike ytre faktorer, men det funker stort sett, og både ser og høres bra ut.
Det er hyggelig å se ferskinger på en såpass kul arena, og vi har troa på at dette kan bli en solid gruppe med tiden. Så Nesten Lættis, tja, men nesten river ikke mannen av hesten. Dessverre.
Andre del av kvelden leveres av erfarne improvisatører Eirik Skarsbø og Veslemøy Mørkrid, samt lydimprovisatør Henrik Stoltz Vernegg, og andre, ikke navngitte lyd- og lysimprovisatører. “Balladen om livet, døden og alt imellom” handler om alt tungt og lett livet har å tilby, og absolutt hele forestillingen improviseres. Den beskrives som et absurd teaterstykke, som føles som en noe overflødig forklaring, for hvordan kan to voksne mennesker som mimer ting foran en folkemengde ikke være absurd? De fleste nordmenn synes det er en bisarr opplevelse å få øyekontakt med noen på bussen.
For denne delen av kvelden flytter vi oss fra entreen og inn til hovedscenen. Selve scenen er dekorert med bord, stoler, noen planter, en stående dør, og diverse annen pynt. Det er pent å se på, og det aller meste av scenografien tas i bruk i løpet av forestillingen på forskjellig og kreativt vis. Det er topp når noe både er pent og kan bli brukt, det er i hvert fall sånn jeg vurderer min verdi som menneske.
Før teaterstykket setter i gang ber Skarsbø og Mørkrid publikummere om å fortelle om en stor frykt, en liten glede, og det rareste som har skjedd dem. Og improvisatørene tar imot alt de får, selv om svarene ikke er særlig spennende. Vi er redde for fremtiden, blir glade av pizza, og ljuger om at vi har vunnet Idol. Disse folka er heldigvis proffe og vet hvordan de kan bruke selv de mest intetsigende (og løgnaktige) svar og gjøre dem humoristiske på scenen. Enten det tøyses med krukkebaby, bestillinger på 10.000 pizzaer, eller om å svette så mye at du får svømmeføtter, så blir det gode mengder humor og tøys.
Det merkes at disse aktørene er rutta og kan gamet. De er veldig flinke til å reagere på hverandre og bygge opp hverandres ideer, og sier ja til alt som kommer. Så snart scenen snur eller en av dem introduserer noe nytt, blir den andre med på det. Kjemien er god og naturlig, og som publikummer er man spent på, ikke redd for, hvordan de skal løse flokene.
Samarbeidet mellom lyd og lys og aktørene på scenen er også svært godt. De mer tekniske aspektene er her mer abstrakte, og mindre førende, enn i oppvarmingsforestillingen, og alle parter reagerer på hverandre. DJ-en, som sitter på siden av scenen, blir til og med inkludert i den improviserte storylinen på en måte som vekker mye latter.
Forestillingen varer kanskje hakket for lenge, for etter hvert føles det litt som begge improvisatørene har en egen idé om hvordan det kan ende, uten at de helt får kommunisert eller gjennomført det. Det går flere runder med “småsketsjer” mot slutten som kunne vært avslutninger, men ikke blir det. Enkelte tidligere poeng og vitser bankes kanskje litt i hjel, men samtidig er det beundringsverdig hvordan Skarsbø og Mørkrid holder styr på, og enkelt inkluderer, ting de improviserte frem en halvtime tidligere.
Alt i alt oppleves “Balladen” som en helhetlig forestilling, til tross for at alt er funnet på i øyeblikket. Og det er gøy!
Kanskje hadde også oppvarmingsdelen vært artigere om jeg tok av en strømpebukse og faktisk bestilte noe i baren mens jeg hang der. Det har blitt bevist gang på gang i mitt liv at jeg ikke trenger mange prosenter før jeg gir mye kjipere ting enn dette ufortjent mye velvilje. Se bare på min seksualhistorie!
Eller ikke gjør det, forresten.
Utover dette har jeg to mer generelle kommentarer til Det Andre Teatret:
1. Bringebærølet dere selger er veldig godt. Bra!
2. HVORFOR er dodørene deres gjennomsiktige? HVORFOR!? Jeg er ikke Jack Harlow, I DON’T wanna see some ass!!!
Noe av det som både er fantastisk og uutholdelig med improteater er hvor variabelt det er. Av og til har selv improvisatører dårlige dager; publikum suger, vitsene treffer ikke, kanskje Merkur er i retrograd eller noe. Det er uansett fett å få være med på noe som skapes i øyeblikket og kun eksisterer der og da. Ingen får noensinne se den samme forestillingen igjen!
Og noen ganger er det kanskje like greit.
*Arrangørene kalte det kanskje “junior-NM”, men dette var en relativt liten konkurranse med få deltagende lag. Dessuten var de tre gutta på laget hennes mye morsommere enn henne – de har hatt stor suksess med videre improarbeid, mens Marte skriver for NATT&DAG. Så. Vi har prøvd å be henne legge ungdommens glansdager bak seg, men hun nekter å høre. Beklager det [red.anm.].
The post Litt lættis appeared first on NATT&DAG.