HYL! DÅN! SUKK! Totusentallets mest prominente trusefjerner lander i Oslo på tirsdag, og KANSKJE det går troll i ord slik at han begår søt elskov med en heldig fan på onsdag. Vi snakker selvsagt om Craig David, mannen som er deeeeeilig UK Garages ansikt utad, og vi sikter åpenbart til hiten «7 Days» (digresjon: mangler låtteksten Oxford comma? Kjør debatt!).

Det er Klubb Loveless (Eirik Tillerli og Filip Kollsete) som har hanket inn (den nå litt bola) gromgutten til å spille på Rockefeller. Ikke bare i kraft av å være nostalgi personifisert – Craig David trer i disse dager ut av anakronismens hemsko med NYTT ALBUM. Follow My Intuition er ventet i 2016. I mellomtiden kan du kose deg med singelen «When the Bassline Drops».

Og ja – vi gir bort billetter! Gå inn på NATT&DAGs Facebook-side og tag en venn du vil ha med i kommentarfeltet.

The post Vinn billetter til Craig David-konsert appeared first on NATT&DAG.

På møte for årets 8. mars-paroler torsdag fikk en 17 år gammel jente fra Unge Venstre høre fra Kari Jaquesson at hun «burde prøve å suge 10 pikker på en dag». Det skjedde etter at hun foreslo å fjerne parolen om sexkjøpsloven og i stedet erstatte den med en parole om kvinner på flukt. Hun fikk også høre at hun var for vold mot kvinner og at de som er positive til bordeller selv bør jobbe på bordell.  

Det kan være litt slitsomt når høyresida dukker opp på parolemøte. Klaging over at venstresida er navlebeskuende og for lite opptatte av kvinner i andre land kombineres med paroleforslag om at «kvotering er diskriminering». 8. mars skal feires fordi «kvinnen er veldig, veldig bra», som Jenny Clemet von Tetzschner sa til NRK Østlandet i 2013.

«Dette er en gjeng som veit godt hva en hersketeknikk er

Sånn var det ikke i år. Det er ganske nytt at det kommer folk fra borgerlig side for å delta, ikke for å provosere. Det begynner å bli tydelig at mange jenter i Unge Venstre jobber for feminisme, og at de må ta en ganske hard kamp innad. At de tar den fighten er ikke bare på tide, det er rett og slett fett.

Derfor er det desto viktigere at de får delta og at de blir tatt seriøst. For oss på venstresiden innebærer det at vi må ta diskusjonen om sexkjøpsloven på alvor. Uansett om vi begynner å bli ganske drittleie av den diskusjonen, uansett om vi er overbevist om at vi har rett og uansett om vi har tatt den et par ganger for mye. Det bør og skal være rom for å være både for og mot sexkjøpsloven på parolemøtet.

Aller kjipest er det at unge kvinner som vil være en del av kvinnebevegelsen blir behandla slik de ble på torsdag.

Det er nettopp oppførselen til Kari Jaquesson & co som gjør at kvinner ikke vil uttale seg i media eller delta i politisk arbeid. Hvis det er ett sted unge feminister ikke skal møte hersketeknikker er det jo nettopp i en forsamling der alle kaller seg feminister. Seksuell trakassering er ikke greit, verken når Kari Jaquesson er offer for det eller når hun er avsender. For dette er en gjeng som veit godt hva en hersketeknikk er.

Det er én ting å bli bedt om å suge pikk i et kommentarfelt, en annen å bli bedt om å «prøve å suge ti pikker på en dag» av en annen feminist. Det er ingen tvil om at den tonen ødelegger for en god diskusjon, både om det vi er uenige om og det vi er enige om. 

Jeg er så drittlei av at unge kvinner blir behandla dårlig på 8. mars-parolemøtene. Hvert år gruer jeg meg til parolemøtene, fordi det er en så stor kontrast til hvordan vi behandler hverandre i feministiske diskusjoner i Rød Ungdom.

Men verst går det utover de jentene fra Unge Venstre som både kjemper en intern kamp om at feminisme er viktig og om å få være med i den feministiske bevegelsen. Det er masse jeg er uenig med dem i, men jeg synes det er helt mulig og ganske viktig å være saklig uenig samtidig som man samarbeider om de tingene man er enige om. Det går heldigvis an å være for sexkjøpsloven uten å be 17-åringer suge ti pikker hver dag. Det klarer i hvert fall jeg.

The post – Det er én ting å bli bedt om å suge pikk i et kommentarfelt, noe helt annet å høre det fra en feminist appeared first on NATT&DAG.

Har du tatt en av internetts 10 000 «Hvem er du i Girls»-tester? Det har vi, og det viser seg at NATT&DAG er den ivrige gratisavisen som under omveltende tider i hipstermedia- og eventverden IGJEN byr inn til screening av HBOs Girls og byr på goodiebags fordi vi fortsatt liker millennials (eller hva man kaller det) og hele den bagen der.

Vi gjorde noe lignende på Ingensteds i 2014, da med verdens beste Vilde Tuv. I år har vi flyttet oss til verdens beste Parkteatret! Acts kommer. Håper dere kommer også.

Ta med deg en venn, bitter fiende eller tilfeldig forbipassende og kom – men husk å registrere dere i skjemaet i FB-eventet først. Liste gjelder!

The post Se førpremiere på de to første episodene av Girls på Parkteatret i Oslo! appeared first on NATT&DAG.

Når det etterhvert er allment kjent at cannabis ikke bare er litt, men mye tryggere enn alkohol – hvorfor leder samfunnet oss til å drikke i stedet?

Dette spørsmålet ble helt sentralt i Colorado da befolkningen i delstaten avgjorde å legalisere rusmiddelet i 2012.

Mason Tvert, som var en av de viktigste forkjemperne for legalisering i Colorado, utfordret guvernøren i delstaten til en konkurranse der han for hver alkoholenhet guvernøren drakk skulle røyke tilsvarende mengde marihuana – for å se hvem som var i dårligst form til slutt. Guvernør Hickenlooper, som har tjent mye av formuen sin på alkoholsalg, avslo tilbudet. Det var nok lurt.

Les også: – Er det bare skadene fra rusbruk som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv?

Kriminologer sammenlikner ofte risiko fra rusmidler med andre aktiviteter. Gjør man det, finner man fort ut at cannabis ikke bare er mindre farlig enn alkohol, men også kan være mindre farlig enn innebandy, mangel på trening og fet mat.

Det er selvfølgelig lett å kimse av, men feltets fremste forskere tar slike sammenlikninger på ramme alvor når de spør seg hvorfor stoffer skal kriminaliseres. Under følger syv grunner til at cannabis er tryggere enn alkohol:

1. Ingen overdoser
Ingen har noensinne dødd av cannabis – det kan rett og slett ikke gi overdose. I Norge dreper alkohol mellom tre og fire hundre personer i året.

2. Mildere mot kroppen
Cannabis er lite giftig og anses som veldig trygt både på kort og lang sikt. Det er faktisk mindre giftig enn kaffe. Alkohol, derimot, er svært skadelig for kroppen og forårsaker skader på indre organer ved jevnlig bruk eller høyt inntak.

3. Forårsaker sjelden utagerende adferd
En som er påvirket av cannabis er som regel rolig og samarbeidsvillig – alkohol, derimot, er en viktig faktor i utagerende adferd og voldsepisoder. Jevnlig bruk av alkohol er medvirkende årsak til vold i nære relasjoner, hos par som foretrekker cannabis ser en det motsatte. Folk som er påvirket av cannabis er mer troende til å rane kjøleskapet og sovne enn å utagere.

4. Mindre avhengighetsskapende
Av de som bruker cannabis hele livet utvikler 9 prosent avhengighet. Dette er lavere enn for både alkohol, tobakk og kaffe. De fleste som utvikler avhengighet slutter av seg selv når de kommer i 30-årene, da de ikke lenger har plass til cannabis i livet sitt.

5. Mindre farlig for biljøring
Man skal aldri kjøre bil når man har brukt cannabis eller noe annet rusmiddel. Men om noen allikevel gjør det, er sjansen for ulykke mye mindre enn ved alkoholpåvirkning. Cannabis påvirker i mindre grad enn alkohol koordinasjonen. Ifølge en av verdens fremste forskere på cannabis, australieren Wayne Hall, øker faren for ulykke med 2-3 ganger ved cannabispåvirkning, sammenliknet med 6-15 ganger for alkoholpåvirkning.

6. Milde ettervirkninger og abstinenser
Bakrusen er der, men den er ikke like ubehagelig som alkoholens dundrende tømmermenn. Påstandene om kronisk rusvirkning som er vanlige å fremme stemmer ikke; cannabis har ingen påvisbare virkninger utover 24 timer. Cannabisabstinenser – som kommer om man stopper, etter regelmessig bruk – er milde og kortvarige, og kjennetegnes av dårlig nattesøvn, svette og irritasjon. Alkoholabstinenser derimot, kan i ytterste konsekvens være dødelige.

7. Lavere kostnader for samfunnet
En undersøkelse fra Canada viste at samfunnets helseutgifter som kan knyttes til cannabisbruk bare utgjør 0,2 prosent av de totale skadene fra bruk av tobakk, alkohol og illegale rusmidler. Tredjepartsskader, altså de som går ut over andre enn den som bruker cannabis, for eksempel trafikkskader og omsorgssvikt, er også beskjedne sammenliknet med de som kan knyttes til alkohol.

I løpet av et år bruker omtrent 5 prosent av befolkningen cannabis i Norge. Det er opp mot 200 000 personer. Likevel er det veldig mange som skjuler seg, skammer seg eller lyver om at de bruker cannabis. Akkurat det føles bare ikke riktig i 2016. Det er på tide at de norske cannabisbrukerne kommer ut av skapet. Cannabis er den nye homosaken: Norge er et demokratisk samfunn, der det ikke bør være nødvendig å måtte skjule hvem man er. Særlig ikke når det går mot at cannabis blir lovlig på andre siden av atlanteren. I USA er det flertall for legalisering av cannabis for fjerde året på rad. Amerikanernes oppslutning om legalisering nærmer seg 60 prosent – da er det på tide at man også i Norge godtar et mindre skadelig alternativ for voksne.

Kilder: SAFER Colorado, Hall, Tham, Iversen, ICSDP, Joy m.fl., Bretteville-Jensen m.fl., SIRUS, EMCDDA, Gallup.

The post Kommentar: – Syv grunner til at cannabis er tryggere enn alkohol appeared first on NATT&DAG.

Narkodealing er ikke bransjen der likestilling mellom kjønnene står sterkest, tenker du kanskje. Men kvinnelige dealere gjør det overraskende bra, skal vi tro Heidi Grundetjern. Hun har forsket på kvinnelige narkodealere.

Hvor har du funnet disse dealerdamene?

– Jeg har gjort de fleste intervjuene i fengsel. Av 32 kvinner var 30 under soning. De aller fleste både bor og dealer i Oslo-området.

Er det noen feminin – eller feministisk! – måte å deale på?

– Jeg har funnet fire grupper, eller fire strategier, der én er ganske eksplisitt feministisk, og den er dessuten ny, sammenliknet med tidligere forskning fra USA. Det er den jeg kaller en feminin businessmodell. Det er kvinner som trekker på en forskjells-feminisme, altså at det er iboende forskjeller mellom kvinner og menn. De mener at de selger narkotika på en annerledes og bedre måte enn menn. Dette er suksessrike dealere, og de eldste i studiet, mellom 40 og 50 år gamle. Det typiske var at de hadde levd konvensjonelle liv og hatt vanlige jobber før de begynte å selge narkotika. De har begynt å selge ganske sent i livet, og tatt med seg den konvensjonelle kulturen de hadde erfaring med, inn i narkoøkonomien. Strategien deres går ut på å være omgjengelig og omsorgsfull, for eksempel er de sterkt imot vold og vil heller løse konflikter med dialog, noe de mente de var bedre til, i kraft av å være kvinner. Den strategien tror jeg er mulig fordi de lever i den skandinaviske konteksten, med likestillingsidealer som de tar for gitt, og derfor aksepterte de ikke det kjønnshierarkiet de møtte i narkoøkonomien. Det er mulig at det i USA er mindre rom for en sånn måte å deale på.

Hvordan takler mennene dette da?

– Kvinnene selv sa at mange kunder foretrakk deres tilnærming, fordi det ikke var trusler eller vold i bildet, og de mente at denne tilnærmingen hadde vært veien til suksess for dem.

Hva slags bakgrunn har de kvinnelige dealerne?

– To tredeler begynte å bruke og deale før de hadde fylt 20 år. Og de fleste hadde opplevd mye vanskelig i barndommen – foreldrene som var kriminelle eller rusmisbrukere, seksuelt eller fysisk misbruk, fattigdom, inn og ut av ulike fosterhjem. De fleste kom fra familier med lav sosioøkonomisk status.

Også de kvinnelige business-dealerne høyere opp i hierarkiet?

– Ja, det var gjennomgående.

Så du traff ingen som kom fra gjennomsnittlig bakgrunn, og på kynisk vis fant ut at de skulle deale drugs for penger i voksen alder?

– De som brukte den feminine business-strategien brukte amfetamin, og hadde typisk begynt med dette for å få mer energi i hverdagen. Så kombinerte de dette i en periode med vanlig jobb, men etter hvert gikk det over i kun dealing. Så det begynner med at de finansiere eget bruk, men fortsetter når de får mer og mer suksess og penger. Gruppen som lå på topp i hierarkiet var mest fleksible i hvordan de spilte på kjønn i dealingen sin. De gikk inn i salgsnettverk hvor det ellers bare var menn. De kunne samarbeide med en mann på samme nivå, og være likeverdige partnere. De kunne raskt skifte mellom maskulinitet, femininitet og en generell businessforståelse. De la vekt på nødvendigheten av å se an situasjonen, og gjøre det som trengtes. En av disse dealerne forklarte for eksempel hvordan hun hadde et rykte på seg for å være tøff, voldelig og en av gutta, og hvordan dette var nødvendig for å bli akseptert blant menn og unngå å bli robbet – ryktet var viktigst. Samtidig mente hun at hun ikke hadde kunnet klatret så høyt i hierarkiet hvis ikke hun hadde vært kvinne. Hun kunne spille på et feminint utseende for å få menn til å hjelpe henne med tjenester og for å knytte viktige kontakter, samt unngå oppmerksomhet fra politiet. Samtidig hadde hun en generell businessforståelse, og mente at hun like gjerne kunne ha klart seg som selger av lovlige produkter. Denne businessforståelsen kunne bidra til å nedtone betydningen av kjønn. 

Ser du noen paralleller mellom det å være kvinne høyt oppe i narkobransjen, og i for eksempel næringslivet?

– Jeg tror nok det er mye overlapping med erfaringene til kvinner i mannsdominerte bransjer generelt, også for eksempel militæret. Kjønn blir ekstra viktig, og vanskelig å ikke forholde seg til. Men i narkobransjen tror jeg det blir enda mer eksplisitt, på grunn av det maskuline idealet som gjelder der, med vold og trusler.

Blir kvinnelige dealere utsatt for mer vold enn menn?

– De aller fleste jeg intervjuet hadde opplevd det på et eller annet tidspunkt. Selv om kvinner nok er mer utsatt for vold tror jeg nok trusselen er viktigere enn selve volden.  Man blir også utsatt for mindre vold, jo høyere opp i hierarkiet man er.

Så det er ikke sånn at menn bruker vold som maktmiddel for å holde disse mer ambisiøse kvinnene nede?

– Nei, inntrykket er nok heller at det er mindre vold jo høyere du kommer, og at kvinnene på toppen nyter respekt i miljøet, i motsetning til de som er lavt i hierarkiet, som er utsatt for vold. De mest suksessrike i mitt studie er de som klarer å være fleksible, som kan bytte mellom fremtoninger, og være en av gutta når det trengs, ved å for eksempel true med vold.

Er det bedre å være kvinnelig enn mannlig narkodealer, tror du?

– Kvinner opplever jo flere strukturelle problemer. Det betyr ikke at det er enkelt å være mann i miljøet heller, og menn må også forholde seg til kjønn i denne økonomien. Men overtallet av menn strukturerer hele feltet, og definerer spillereglene. Så det å være kvinne er helt klart vanskeligere. I tillegg kommer det ekstra stigmaet fra det konvensjonelle samfunnet, fordi de bryter med forventningene til hva det vil si å være kvinne, spesielt for de som også er mødre. Det å være kvinnelig kriminell bryter mer med normene enn det gjør for menn.

De fleste du har snakket med sitter i fengsel. Hvordan tror du det går når de kommer ut?

– De aller fleste jeg intervjuet fortalte at de ønsket å komme seg ut av narkoøkonomien. Alle understreket at dette var veldig vanskelig, og de hadde som regel forsøkt tidligere. Men hva de oppgav som vanskeligst med å slutte varierte mellom de som var posisjonert lavt i hierarkiet og de som var suksessrike dealere. For de som dealet på lavt nivå var det som regel narkoavhengigheten som stod i veien for å komme seg ut av miljøet. Dealingen var kun et nødvendig onde for å finanseiere egen avhengighet. Men for de som var høyere oppe handlet dealingen om penger, status og spenning. Disse oppgav som regel også at de hadde kontroll over egen narkobruk.​

The post Norske kvinner selger dop etter feministisk businessmodell appeared first on NATT&DAG.

Det er dessverre sjeldent med filmfestivaler i Norge, derfor er det godt å kunne anbefale dokumentarfilmfestivalen Human Rights, Human Wrongs, som starter i Oslo idag.

Festivalen har et selverklært «menneskerettighetsfokus», og det merkes. De fleste av årets filmer viser mennesker i kamp mot mektige institusjoner, enten det er den småabsurde kampen kinesiske bønder kjemper mot den kinesiske statens veibygging i The Road, eller livet til den eneste kvinnelige advokaten i Afghanistan, amerikanske (selvfølgelig) Kimberly Motley i den fascinerende Motleys Law.

Programmet imponerer også med kritikerroste filmer som Oscarnominerte Cartel Land, romfolkdokumentaren Toto and his Sisters som har vunnet 13 internasjonale priser, og Sonita, som vant jury- og publikumsprisen under årets Sundance, om en kvinnelig iransk rapper som risikerer å bli tvangsgiftet til Afghanistan.

En annen film som fortjener å nevnes er Among the Believers, om Maulana Abdul Aziz, en pakistansk muslimsk leder som har hjernevasket titusenvis av barn til ekstrem islam. Filmen er til tider like skremmende som Jesus Camp, og fortjener et stort publikum. Det samme gjør Sean McAllisters fantastiske A Syrian Love Story, om en familie som forsøker å holde sammen mens landet deres rives i stykker av borgerkrig.

Om du er den i vennegjengen som alltid føler deg forpliktet til å arrangere uformelle debatter når kinofilmen er over, kan du ta det med ro under «Human Rights». Festivalen har gjort alvor av sitt ønske om å tilrettelegge for diskusjon, og tilbyr samtaler og debatt med filmskapere og eksperter både før og etter visningene.

Ikke nok med at programmet er godt, billettprisene på Human Rights er svært hyggelige, spesielt for studenter. Det er vel ikke akkurat feil å lære om alt fra Syria til fredsprosessen i Colombia ved hjelp av dokumentarer, du som alltid maser så fælt om at du foretrekker «visuelle hjelpemidler» når du skal lære?

Her er forresten en spennende trailer til The Fear of 13, som ser ut til å passe utmerket med true crime-trenden som hjemsøker vår kultur:

Human Rights, Human Wrongs ser du på Cinemateket i Oslo fra 16. til 21. Februar. 

The post ANBEFALT: Det beste fra årets smarteste filmfestival appeared first on NATT&DAG.

  Sponsorer: Hovedsponsor Burn delte ut gratis Burn utenfor Operaen. De delte også ut selvlysende Burn-armbånd. Siden man ikke fikk ha med seg Burn inn i Operaen, og Burn delte ut Burn rett ved inngangen, var man tvunget til å chugge Burn utenfor Operaen. Dette førte til at marmorbroen som leder over til Operaen var drapert i tomme Burn. Lekkert, mann!

  Lokalet: Operaen ligger idyllisk til innerst i Oslofjorden. Til å være et operahus er den ganske ny og fin, men bærer av samme grunn preg av å prøve for hardt å være kul. At Matoma, en fyr fra Flisa med personlighetstrekk vi skal komme tilbake til, skal spille konsert her, er et godt eksempel på dette. Operaen prøver desperat å henge med i tiden, lokke til seg den yngre garde. «Welcome to the first ever dance party at the Oslo Opera House. Thank you for helping us make history!» står det på et skilt ved inngangen. No chill!

  Drinkmeny: 80 spenn for en Burn & Koskenkorva i Operaen er ikke verst!

Les også: Vi anmelder ALT fra Ariel Pink-konserten

  Fotovegg: Man kunne ta bilder av hele squaden foran en MATOMA OPERA HOUSE TAKEOVER-fotovegg. Å henge rundt fotoveggen skulle vise seg mer underholdende enn selve konserten. Hvilket får oss til å tenke: Gratis Burn, selvlysende Burn-armbånd, rimelig Burn & Koskenkorva, fotovegg… Har Matoma et FOR bra apparat rundt seg? Så bra at det overskygger det de egentlig jobber for fremheve, nemlig Matomas tropiske toner?

  Publikum: Litt lettvint kan man si at det var en Champagneria/BI Alumni-crowd. Hvite, krampepyntede (er tross alt Operaen!) og krampedansende (konserten startet tidlig – 20.30). Det føltes ganske åpenbart at mange jobbet i Get, enten med kundeservice eller høyere opp i systemet. Sånne folk, liksom. Noen unntak var det: Imran Saber, kjent som Onkel Skrue, var på plass. Det samme var en fyr med Ultimafestivalen-tote. Eklektisk, mann!

  Matomas kontinuerlige utrop: «Oslo er dere klare i kveld?! Det her blir helt sjukt! Kan jeg få se noen hender i været, Operahuset?!» Innen det hadde gått et kvarter av konserten hadde Matoma, med sin radioprater med ADHD-stemme, ropt at han ville se noen hender i været over femten ganger. Dette er ikke en overdrivelse! I tillegg ble det ropt annen informasjon, som at han heter Matoma. På sikt er dette noe som MÅ tas tak i av plateselskap eller management. Dette KAN bare ikke vedvare! Matoma fremstår som en ape. Mot slutten av konserten ropte han «Oslo er best!» seriøst femti ganger etter hverandre.

  Gjesteartister: Vokalisten fra Donkeyboy fremførte en sjelden usjarmerende playback (og moonwalket – kult!), Astrid S hadde på seg olabuksedress, det var to ballettdansere utpå der og en dude spilte saxofon mens Matoma makulerte hele raphistorien. Under en drøyt tropisk versjon av «Welcome to Miami» entret Drammen Soul Children Scenen. Men uten dere – gjesteartistene – hadde vi stått igjen med KUN Matoma og hans kontinuerlige utrop.

  Konserten: Kong Harald sa i sin åpningstale i Operaen 12. april 2008 at: «I denne rammen av sten, glass og tre har vi fått et sted for store sceniske og musikalske opptredener». Spol åtte år frem i tid, og Matoma har fått Kongen til å fremstå som en løgner. Ikke akkurat konge gjort av Matoma.

The post NATT&DAG anmelder ALT fra Matoma-konserten i Operaen appeared first on NATT&DAG.

The post Magne Furuholmen: – Apparatjik er fleksible som bulgarske trapez-artister appeared first on NATT&DAG.

Vi er på Cinemateket i Oslo. I kinosalen sitter representanter fra Medietilsynet og kvinnegruppen Ottar. I forargelse bevitner de en chiaroscuro-lysatt nakenopptreden til refrenglinja «she’s a whore». Kameraet hviler uskjenert på svette bryster og bar hud, og mot slutten får vi priviligert innsyn strake veien til brunøyet, som delikat utgjør midtre vokal i det ellers så blodig innrissede «hore» på kvinnens skinker.

Så går lyset brått på, musikken av. Hver hudfold kommer til syne og kvinnen gjemmer seg brydd med hendene. John Smith (Vegar Hoel) fra Another World Entertainment entrer scenen, klar for å selge inn Reinert Kiils nyeste film Inside the Whore. Forgjengeren, Hora, ble ifølge Smith slaktet på et alter av ignoranse og arroganse. Og med det snurres etterfølgeren, innledet av teksten:

Kiil productions represents Reinert Kiil in a Reinert Kiil production of a Reinert Kiil film, directed by Reinert Kiil, starring Reinert Kiil – a fuckin’ Reinert Kiil film.

LES OGSÅ: Intervju med regissør Reinert Kiil

Inside the Whore skiller seg fra forgjengeren på flere vis. Med høyere budsjett er ensemblet proffere og estetikken forfinet. Den stilistiske eksperimenteringen er blitt snevret inn til en renere reality– og found footage-form, og filmens generelle tone er lettere og mer variert. Ideologisk vasser Kiil i samme kjønns- og seksualitetsfarvann, men denne gangen undergravende og ikke direkte.

I begge filmer får vi sympati med kvinnene fordi de ofte er ofre for sine misogyne makkere. Ironisk nok framstiller Kiil også seg selv i sistnevnte kategori ved å utnytte innspillingssituasjonen til å trakassere attraktive skuespillerinner. Allerede i auditionfasen konnoteres det til pornobransjen, med regissørens stemme som dirigerer jenta til å slippe klærne foran kamera. Kiil som mannegris illustreres ytterligere med velfriserte djevelhorn og grisenese.

Filmens narrativ hopper gladelig fra humor til vemmelse. Regissøren er den eneste som vet når karusellen vil stanse, og sender stadig lure smil i retning seeren. Horas eksplisitte sex- og voldsscener videreføres, og på et tidspunkt overgår Kiil seg selv med en split screen som dekker to forskjellige voldtekter på én og samme tid.

Om ikke forgjengeren oppnådde kultstatus i seg selv bidrar oppfølgeren til å stable opp en ikonisk skikkelse i den blottede kvinnekroppen med åpen badekåpe, hagle i hånda og horestempel i panna. Voldtektshevneren popper regelmessig opp som en salig, men streng, påminnelse om alvoret i grunn, og viker ikke engang for Medietilsynet når sensurkonfrontasjon oppstår.

The post Reinert Kiils «Inside the Whore» hopper gladelig fra humor til vemmelse appeared first on NATT&DAG.

To unge blondiner vandrer i takt nedover en avsidesliggende grusvei. Med ett skrus billykter på, og forvridde mannsstemmer invaderer stillheten. Rått klippes det til jentene på rygg blant tuer og lyng. Med blottede bryster og synkrone støt, siler blodet over stive blikk. Et skingrende skrik ringer tittelteksten inn, som i blokkbokstaver utbasunerer «HORA».

Reinert Kiils debutfilm fikler uredd med exploitationsjangeren, og anses som første og eneste rape revenge signert norsk filmproduksjon. 2010-utgivelsen gikk rett på DVD med 18-årsgrense på grindhousecoveret, og har siden opparbeidet seg kultstatus utover egne landegrenser.

LES OGSÅ: Intervju med regissør Reinert Kiil

Pornoskuespilleren Isabell Vibe spiller filmens hovedrolle – en ung forfatterspire som returnerer til hjembygda for skrivekonsentrasjon. I heldekkende badekåpe og beskjedne sommerkjoler spilles det vinyl i nøkterne hytteomgivelser. En dag tar imidlertid kjederøykinga slutt, da tre menn krysser frøkenens dørterskel.

Prologen setter stemninga for resten av filmen. Bevisst sine sjangerforventninger spilles det aktivt på seerens visshet om hva som vil skje. Framdriften er seig med avventende scener, lavmælt dialog og stilistisk fingring. Filmens trash-estetikk bytter både filtre og tempo, urolig geleidet av håndholdt kamera og oppstykket klipping. Selv filmrullen lever sitt eget liv, og lydbildet glir fra elektronika til salmesang.

LES OGSÅ: Reinert Kiil – Inside the Whore

Vibes karakter mottar uprovoserte horebemerkninger narrativet ut, og filmen benytter seg gladelig av jump cuts for å bygge opp forventningene. Når klimakset nås er det i all sin eksplisitte forakt. Her snakker vi alt fra blodige analhull og avklippede peniser til innvoller og psykisk utviklingshemming. Iført sin åpne badekåpe beveger voldtektsofferet seg ut på fandenivoldsk hevntokt. Hora er et rått og uflidd sjangereksperiment med ideologkritiske neveslag. En film som sympatiserer like mye som den paralyserer.

The post Reinert Kiils «Hora» anses som første og eneste rape revenge signert norsk filmproduksjon appeared first on NATT&DAG.

FUCK NORGE. Tittelen på Reinert Kiils korte zombiekomedie fra 2004 kan i ettertid leses som et tidlig manifest fra en filmskaper som har mye å utsette på norsk film og norske kritikere, og som har stått bak noen imponerende unorske filmer. Hora (2009) var Norges første exploitation, og Inside the Whore (2012) var en fiktiv meta­bakomfilm til oppfølgeren til førstnevnte. Kritikerne slaktet begge.

– Det var jo en positiv ting for Hora, som fikk veldig mye dårlige anmeldelser i Norge. Og jeg har bestandig sagt at det er bedre å få en ener enn en treer, for jeg går heller på kino for å se en ener.

Kiil var likevel forundret over innholdet i anmeldelsene.

– I så å si alle anmeldelsene var det bare positiv feedback, og så fikk den dårlig karakter. Jeg husker FilmMagasinet spesielt godt,som skrev en setning om at Hora er den perfekte trash­film eller b­film eller grindhouse­film eller noe sånt – og så var det ener i terning!

Men slaktene gikk ikke inn på deg?

– Ikke i det hele tatt. Jeg ble jo glad, som jeg sier. For jeg ville ha dårlige karakterer. Men Huset er en skummel… hehe, skummel film for meg, fordi jeg har tatt denne filmen bunnseriøst.

«Jeg har lyst til at du skal bli kvalm av deg selv

SPØKELSESFILMEN HUSET handler om to nazister og én norsk krigsfange som finner husly i den norske vinterkulda, men boligen viser seg å være – for å parafrasere Hamsun – et forunderlig hus som ingen forlater før de har fått merker av det. Da Kiil spilte inn Huset, var han først og fremst merket av The Conjuring.

– Det er en av filmene fra nyere tid som ikke lever på jump scare­-effekten, og det er den jeg prøver å jobbe meg bort fra i Huset. Det er jo selvfølgelig noen høye lyder her og der, men det er ikke det denne filmen handler om. Det handler om atmosfæren, den skal ligge med en nerve. Jeg kommer aldri til å lage en skrekkfilm som baserer seg på jump scares, for jeg syns det er en så billig taktikk.

Kiil, som dagen før hadde premiere på Huset under Tromsø Internasjonale filmfestival, stålsetter seg nå for mottakelsen.

– Jeg er nervøs for kritikkene for første gang i mitt liv, for dette er den første filmen jeg har laget som faktisk fortjener kritikk. De andre filmene er trash-­filmer. Gi den en ener, gi den en sekser, gi den whatever, liksom, det har ikke noe å si for filmens fremtid. Men Huset har det mye å si for, for publikum leser jo fortsatt kritikker og bryr seg jo om det.

Tror du det?

– Jeg tror det, ja. Jeg tror ikke det har så mye å si for besøkstallene, men det har noe å si for forventningene før du går og ser filmen. Men du som er kritiker, jeg vil bare spørre deg om en ting, faktisk:

Ja, gjør det. Jeg sender deg lydopptaket etterpå, så kan du skrive en artikkel om meg også.

– Haha! Men det er en ting som ikke tas opp så mye. Jeg tror aldri jeg har lest en sak om det, så… er kritikere ofte kjøpt og betalt?

Av…?

– Jeg veit ikke. Men grunnen til at jeg lurer er at det er mye norsk film der ute som jeg kan være enig i at ikke er direkte dårlig, men når norsk film får så mye femmere og seksere, så tenker jeg at… alle sangene til Åge Aleksandersen fortjener jo ikke terningkast seks, liksom, men det føles som om alt av norsk film går opp til fem-­seks…?

Jeg er enig i at det er sånn, men jeg tror forklaringen er en annen. Jeg tror det handler mer om at det norske filmmiljøet er så lite, så alle regissører og skuespillere er folk du møter på gata, og…

– Så du sier egentlig at kritikerne er feige?

Ja. Men jeg nøler ikke med å gi en norsk film en ener, og det syns jeg vi burde gjøre oftere, for det er en del av det å ta en film på alvor, det å gi den dårlig karakter når den fortjener det. Det seineste eksemplet mitt er Wendyeffekten, som jeg så i fjor. Helt gresselig jævlig!

[Her følger en ærlig meningsutveksling om enkelte gresselig jævlige norske filmer som NATT&DAG ikke har fått gjengi, fordi Kiil ønsker å jobbe i bransjen noen år til]

«Hele tida handler det om at jeg har lyst til å vise fingeren til publikum

Opplever du at norske filmkritikere har sterk nok kompetanse, for eksempel på subsjangere som rape/revenge?

– På den ene siden: Nei, jeg tror veldig få vet hva det er overhodet, men på den andre siden tenker jeg at ethvert menneske på gata kan være en filmkritiker. Det handler bare om å ta det seriøst, uansett hvilken sjanger det er. Personlig sliter jeg veldig med musikaler.

Haha!

– Med en gang folk begynner å synge og danse, så detter jeg ut av historiedrivet, og hvis jeg ble bedt om å anmelde en musikal, tror jeg faktisk jeg ville sagt at jeg ikke ville anmelde den. Det er det jeg tror norske anmeldere bør bli bedre på: Å anmelde sjangre som de kjenner litt bedre til.

«Jeg aner ikke hvor mange som skrev den setningen: «Endelig kom voldtekten.»

– Hele driven til Hora har forresten ingenting med rape/revenge­sjangeren å gjøre. Driven til Hora kommer fra Michael Hanekes Funny Games. Hele tida handler det om at jeg har lyst til å vise fingeren til publikum, for vi viser jo tits and ass, og det skal fremheve det seksuelle, som egentlig er det stikk motsatte av det som skal skje, for vi viser jo klipp av voldtekten i starten av filmen… så det er egentlig det at jeg har lyst til at du skal bli kvalm av deg selv.

Da Hora ble vist under undergrunnsfestivalen BUT i Nederland, svimte en stakkar av i kinosalen.

– Hans intervju til avisa var legendarisk, altså. Han fortalte at det hadde aldri gått så inn på ham å se fysisk vold i en film – men jeg vet hva det var. Det var ikke volden i filmen, for den er jo ganske banal, den er way over, men jeg tror jeg traff ham på den måten jeg ville, for han følte seg motbydelig. Jeg tror han, for å si det rett ut, ble tent av å se noe som du… ikke skal bli tent av.

– Jeg tenker at hvis du ser Hora, så er du litt rar. Du sitter jo og gleder deg til en voldtekt, liksom. Og det er det anmelderne skriver også: «Ja, og så kommer voldtekten endelig.» Og de anmelderne, de sitter jo egentlig og gjør narr av seg selv når de skriver det. Jeg aner ikke hvor mange som skrev den setningen: «Endelig kom voldtekten».

Endelig!

– Ja, og det er det ingen som har tenkt på med filmen i Norge, og det syns jeg er litt spennende. Hora er jo ikke en dum film, når du går i dybden på den. Det er der kritikerne har bommet litt. Gi meg en ener, men fortell i hvert fall hvorfor jeg får en ener. Ikke bare si at det er blod og gørr, for det er det som er filmen.

– I Hora er det også en del practical VFX, som aldri ble nevnt i omtaler. Vi bygde jo opp en stor vagina som sto utpå Jar, og…

Den står der, den dag i dag?

– Nei, men den sto der til to år etter, sammen med en stor dildo vi også lagde. Vi skulle filme inni hora, da hun putter sandpapir inni seg og voldtar han ene karakteren som er tilbakestående. Så filmet vi inni henne, at tissen skrapet seg opp. Det er gjort på en kul måte, men vi brukte kanskje – totalt sett, av det som vi brukte ukesvis på å bygge – et halvt sekund.

Kiil savner også litt anerkjennelse for sin elendige bildekvalitet.

– Hvis du hadde sett råmaterialet til Hora, hadde du fått sjokk. Vi satt og jobba i ukesvis for å ødelegge bildene. Patrik Säfstrøm, som filma halve filmen, er jo en av Norges desidert beste fotografer. Og det er det ingen som tror når de ser filmen.

… fordi dere har føkka det opp.

– Ja, vi har føkka det opp, men vi har også filma den kjedelig, ikke sant, for det var jo ideen med det hele! Da jeg så Death Proof av Tarantino, så var det masse ting jeg elska, men jeg følte ikke det var en exploitation­film. Den var altfor dyr.

Hvor tar du pengene fra, når du lager en film som Hora?

– Hora var mye produktplassering.

Hvilke produkter?

– Det har jeg ikke lyst til å si.

Faen.

– På Inside the Whore var det mange av de store brandene som kom inn og hadde lyst til å være med på laget. Og der hadde jeg jo to manus, ett som var skrevet for skuespillerne og ett for meg.

Hva var det du holdt hemmelig for skuespillerne?

– Hele historien.

Hele historien?

– Ja, for den er jo filma med bakomkamera. Jeg pleier å si at den er sytti prosent reality og tretti prosent fiksjon, men det er fordi sytti prosent er filma under innspilling mens vi bare står og prater om ting og sånt, mens tredve prosent er drap og voldtekt og gudveithva, og i de scenene trodde skuespillerne at de spilte, mens det andre trodde de at skulle brukes som bakomfilm.

– Inside the Whore ble forresten totalslakta for skuespillprestasjonene.

Men det meste er altså dokumentar..?

– Ja, så det er veldig sært, altså. Men jeg tror ingen skjønte det heller, i Norge. Eller, jeg klandrer jo Norge hele tiden, men det er jo ni lag med meta i filmen.

Du, hva tror du de brukte den enorme vaginaen til ute på Jar i to år?

– Nei, det vil jeg ikke vite.

Huset har norsk premiere 15. april.

The post Den norske regissøren Reinert Kiil: – Ja, og så kommer voldtekten endelig appeared first on NATT&DAG.

Den verdenskjente japanerens signaturmerke er såkalte opplevelsesverk hvor betrakteren kan oppleve sterke sensoriske strømninger. I hennes verker trer man bokstavelig talt inn i et intenst, altoppslukende og oppkonstruert univers av form, farge, lys og repetisjon. Utstillingen på kunstsenteret vil også omfatte en rekke andre medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, film, performance of installasjoner. Den er en del av en større mønstring av Kusama i de nordiske landene, som bare etter første utstillingsmåned på Louisiana i København var sett av over 100 000 besøkende! Det er med andre ord litt av en blockbuster vi har med å gjøre. For å få vite litt mer om utstillingen og Kusama huket vi tak i sjefskurator hos Henie Onstad Kunstsenter, Milena Høgsberg.

Hva gjør Kusama unik i deres øyne? Hvorfor burde våre lesere se denne utstillingen?

– Kusama er en ener. Virkelig! Opplevelsene verkene hennes skaper synes å bevege folk – især unge. Gjennom sine polkadotter og speilrom har hun klart å skrive seg inn i kunsthistorien, så vel som populærkulturen. Denne utstillingen favner hele kunstnerskapet, så det er rom både for å gå amok med selfies og fordype seg i maskene i Infinity Paintings. I tillegg vil man finne skulpturer som i mange tilfeller aldri er blitt vist utenfor Japan tidligere.

Mitt liv som dott // Mirror room (pumpkin), 1991. Kusama

A photo posted by @puse_mjau on Feb 17, 2016 at 3:56am PST

Kan dere si litt om hvordan de store romlige installasjonene faktisk blir til hos dere? Er hun fysisk til stede og holder dere i tøylene, eller hvordan foregår det hele?

– De romlige installasjoner bygges etter detaljerte anvisninger fra Kusama Studio i Tokyo. Tre av hennes mest betrodde assistenter kommer personlig i 10 dager og lager tusenvis av prikker! Selv om Kusama selv ikke klarer reisen til Norge, hun er jo anstendige 86 år, opplever vi at hun følger nøye med på hva vi gjør her på kunstsenteret.

Etter hva jeg skjønner er dette et samarbeid mellom dere, Louisiana i København og Moderna i Stockholm. Hvordan ble denne avtalen til, og vil utstillingen være forskjellig fra sted til sted?

– En utstilling av dette formatet – med mange sjeldne lån og store romlige produksjoner – kan ikke gjennomføres uten fire samarbeidspartnere. Dialogen om samarbeidet startet for flere år siden. Louisiana har ledet arbeidet, og også vært den kuratoriske motor i prosjektet, men alle alle kuratorer har godkjent verkene som er med. Hvert utstillingssted har heldigvis frihet til å sette sitt eget preg på hvordan utstillingen utfolder seg romlig og hvordan den formidles. Så selv om man har vært på Louisiana i romjulen vil det være en ny opplevelse å se den om igjen på HOK.

It seems like Kusama has read Pippi Longstocking. From Kusama’s Horse Play, 1967. #astridlindgren #kusama #brundtlandkrosby

A photo posted by Cecilie Malm Brundtland (@brundtlandkrosby) on Feb 17, 2016 at 12:19pm PST

Er dette faktisk verdens mest omfattende presentasjon av Kusama noensinne, slik dere hevder?

– JA! Helt ufattelig, men den beskjeden kommer direkte fra the mothership – Kusamas studio. Bigger than Tate. Vi er utrolig stolte!

Hvordan er Kusamas mentale tilstand egentlig? Leser at hun har vært frivillig innlagt ved et psykiatrisk sykehus i Tokyo siden 1977. Alt greit med henne, eller?

– Jeg opplevde henne som svært tilstedeværende da jeg besøkte Kusama i hennes studio i Tokyo i november. Hjemmet hennes er vel egentlig bare et fast holdepunkt i hverdagen. Tanker og ideer strømmer fremdeles uavbrutt ut av henne. En strategisk coping mechanism så angsten ikke overtar, men heller omskapes til kreativitet. Hun er fortsatt ekstremt dedikert og svært interessert i at kunsten hennes skal ha et etterliv.

Yayoi Kusama – i uendeligheten åpner 19. februar på Henie Onstad Kunstsenter.

HOK-jentene er klare! #kusamahok

A photo posted by Caroline Lytskjold (@carrofer) on Feb 18, 2016 at 3:35am PST

The post Yayoi Kusama til Henie Onstad: – Hun er en ener. Virkelig! appeared first on NATT&DAG.

I brevet som redegjør for statsstøtta til Juss-Buss i år står det:

«Det er ikke anledning til å benytte tilskuddet til aktiviteter som faller utenfor formålet for denne tilskuddsordningen, for eksempel rettspolitisk arbeid.»

Rettspolitisk arbeid betyr å skrive høringsuttalelser, å debattere saker i media eller å drive påvirkningsarbeid overfor politikere.

Kravet er en direkte føring fra Justisdepartementet v/ justisminister Anders Anundsen. Jeg reagerer sterkt på det nye kravet.

Vi gir gratis rettshjelp til folk som ikke har råd til å betale for advokat. Gjennom arbeidet får vi et unikt innblikk i problemstillingene til de mest hjelpetrengende menneskene i landet. Vi ser på det som en selvfølge å melde fra videre til politikere eller presse. Det er nettopp gjennom det at vi kan forhindre at mennesker havner i situasjoner hvor de trenger juridisk bistand.

Jeg kan ikke håpe annet enn at dette må være en misforståelse.

Siden vi starta opp for 45 år siden har vi vært en vaktbikkje for de aller svakeste i landet. Vi taler saken til de som ikke har en fagforening i ryggen, de som er statsløse, eller de som sitter i fengsel.

Jusstudentene som jobber hos oss tar seg permisjon fra studiene og får betalt for 12 timers arbeid i uka, mens de i realiteten jobber over 42 timer i uka. Lønna blir i hovedsak betalt via statsstøtta. En fjerdedel av arbeidet er rettspolitisk arbeid.

Anundsen sender nå et drøyt signal om at vi skal slutte å snakke på vegne av klientene våre. Har egentlig Anundsen lov til å strupe ytringsfriheten vår på denne måten?

En gjennomsnittlig rettshjelpstime hos oss koster kr. 125. Dette står i kontrast til timesatsen for advokater som er kr. 995. Anundsen vet at vi er billige i drift, og han støtter oss økonomisk fordi vi dekker en god del av det udekkede rettshjelpsbehovet som han ellers måtte brukt advokater for å dekke. Vi mottar over 5 000 henvendelser i året, noe som viser at det er et stort udekket rettshjelpsbehov i samfunnet.

Samtidig utsetter Anundsen gang på gang å utvide den offentlige rettshjelpsordningen, og han mener nå tydeligvis at vi skal slutte å kritisere politikken hans. Jeg kan ikke håpe annet enn at dette må være en misforståelse.

Juss-Buss har ingen planer om å slutte å arbeide rettspolitisk selv om brevet fraråder oss det. Neste uke har vi en full rettspolitisk uke hvor vi ikke tar imot nye saker, men bare arbeider med rettspolitiske virkemidler.

De kan kreve tilbake så mye støtte de vil, men vi kommer ikke til å slutte å bruke tid på å ytre oss i det offentlige rom. Vi får heller jobbe enda mer gratis om vi må.

The post Juss-Buss: – Anders Anundsen struper ytringsfriheten vår appeared first on NATT&DAG.

I begynnelsen av desember ble det klart at det nyinnvalgte byrådet i Oslo med AP, MDG og SV likevel ville la salget av Hausmaniakvartalet gå gjennom, tross tidligere kritikk rettet mot det borgerlige byrådet som fattet den opprinnelige beslutningen. Med det velger byrådet bort prosjektet utbedret av arkitekter Eriksen Skajaa og Hausmania selv.

Ole Pedersen sitter i Hausmaniastyret og jobber for gjennomføring av prosjektet de har utbedret med Eriksen Skajaa, og mot at salget skal gå gjennom i bystyret. I 2008 vant Hausmania en seier i at byggene fikk status som såkalt «byøkologisk kulturkvartal».

Ole Pedersen, Kulturhuset Hausmania

– Reguleringen er helt unik. Det eneste sammenlignbare er den man har på Svartlamoen i Trondheim. Reguleringen sier at man skal utvikle et helhetlig byøkologisk kulturkvartal, og at utviklingen skal være basert på en stor grad av brukermedvirkning, og enkel standard. Dette går under formålsparagrafen, resten av reguleringen handler om byggtekniske ting man må forholde seg til i henhold til plan- og bygningsloven.

Hausmania har satt fokus på det de anser som en negativ trend i eiendomsmarkedet, hvor utsatte grupper blir skviset ut.

– I dette prosjektet har vi lagt opp til at det både skal være rimelig å bo, og også at man skal vektlegge ulike kulturelle bakgrunner, ulike familieforhold, ulik kjønnsidentitet og lignende i tildeling av bolig. At mangfold ikke bare er noe man sier man ønsker mens man har en prisutvikling som gjør at det blir borte uansett.

Kvartalet ble lagt ut for salg kort tid før prosjektet deres var klart, og du har uttalt at timingen var spesiell. Tror du dette var noe kommunen bevisst gjorde for å undergrave prosjektet?

– Jeg vil ikke spekulere, men vi opplevde det som veldig uheldig at prospektet ble lagt ut rett før fikk ferdigstilt prosjektet vårt. Hadde prosjektet blitt presentert i offentligheten før salget ville man hatt et helt annet utgangspunkt for å diskutere det, og rammene rundt kunne vært annerledes.

Dette ble vedtatt under det forrige byrådet. Hanna Marcussen og det nye byrådet satt seg ned med dette over et par måneder før de konkluderte at det var for sent å snu. Er det det?

– Ikke i det hele tatt. Det er bare en måte å bortforklare at det ikke finnes politisk vilje til å snu. Det er ingenting som gjør at det er for sent å snu. Sånn som vi ser det har Hanna Marcussen lagt fram to alternativer for sine kolleger i byrådet. Det ene er å selge det til en kommersiell utvikler, og det andre er at kommunen står igjen som eier med en usikker fremdrift og en kostnad i 100-millionersklassen. Et tredje alternativ hun ikke har lagt fram er å gå i dialog med oss, arkitektene våre og Husbanken for å se hvordan man kan sikre framdriften og finansieringen av dette.

NATT&DAG har ikke lyktes i å få en kommentar fra byrådet.

Mener du at Urbaniums planer overholder premissene satt av Oslo kommune i 2008 for det byøkologiske kulturkvartalet Hausmania?

– Nei, på ingen måte egentlig. Materialvalg, energibruk, isolasjon… slike ting vil en kommersiell utvikler kunne gjøre like bra, men det stopper der.

På spørsmål til Urbanium om de mente kritikken mot Haussalget var uberettiget kom de med følgende uttalelse:

«Det er stor politisk uenighet rundt salget av Hauskvartalet. De som er uenige i salget vil at kvartalet skal fortsette å være i kommunal eie. Byrådet [er] som kjent innstilt på salg til Urbanium, og [har] stått ved sin avgjørelse til tross for et politisk skifte. Vi tolker dette dithen at byrådet er trygge på Urbanium som eiendomsselskap.» 

Gaute Brochmann er skribent for Morgenbladet og arkitekt. Han er positiv til Eriksen Skajaa og Hausmanias prosjekt.

– Urbanium er ikke problemet her, mener jeg. Det som er dumt er at Oslo kommune selger Hauskvartalet til en vanlig kommersiell aktør. Man gjorde en reguleringsbestemmelse som sa at det skulle være et byøkologisk kulturkvartal. Hausmaniamiljøet hadde fått til en alternativ struktur ved hjelp av Eriksen Skajaa, og de hadde laget et selskap som i prinsippet hadde troverdighet til å få kjøpt og drevet en ganske annen type byutviklingsprosjekt der. Så det er dårlig. Kommunen burde hatt vett og forstand til å si nei til dem ettersom at alt lå til rette for å gjøre noe annet.

Hvorfor bør kommunen gå for løsningen til Hausmania og Eriksen Skajaa?

Illustrasjon fra Hausmanias prosjekt

– Det lages helt utrolig få alternative byutviklingsprosjekter i Oslo, og alt går gjennom den samme malen. Her har man muligheten til å få til noe annet, man har miljøet på plass, man har en lokalisering som er skikkelig godt etablert og alt ligger til rette for å få det til – ikke minst fordi kommunen selv har vært på ballen og har sagt at «dette skal være et byøkologisk kulturkvartal». Når de først har gjort denne reguleringen burde man hatt gidd nok til å tørre å prøve å få til noe bedre enn et helt vanlig prosjekt med noen grønne tak, det går an å få til noe bedre enn det.

– Det jeg kanskje føler er at Oslo kommune burde ha strukket seg litt lengre og tenkt at de også har interesse av å få til et alternativ her, ikke bare se på de formelle tingene.

Du kan lese mer om Hausmanias prosjekt med Eriksen Skajaa her.

Før salget til den private aktøren Urbanium går gjennom må imidlertid salget godkjennes av bystyret, og i kveld og lørdag arrangeres det fest og konserter i en støtteaksjon på Hausmania. Nicolai Gulowsen i Kulturhuset Hausmania er arrangementsansvarlig for helgens støttekalas.

Hvorfor er det viktig at folk kommer på dette?

– Det er viktig for å få inn kroner til å drive det som kommer til å bli en langvarig kamp. Om det så skulle bli vedtatt solgt neste uke, så blir det bare starten på en ny fase. Sånne initiativer gir seg ikke grunnet et vedtak i bystyret.

I kveld loves jazzpunk-DJ, progrock og jazzimpro. I morgen blir det tre punkband i rask rekkefølge, etterfulgt av reggie-dub med Roastfish & Cornbread Sound System feat. «The Grand Old Man» i Hausmania, Ragnar Olsen.

Eventet finner du her.

Støttekalaset går igang på Hausmania i kveld, fredag 19. februar, kl. 21:00.

The post – Ikke for sent å snu om Hausmania-salget appeared first on NATT&DAG.

Oslo holder på å miste sitt urbane preg. Paradoksalt nok forsterkes utviklingen av ønsket om å skape nettopp en «kreativ» og «urban» by.

Det eneste som mangler før salget av Hauskvartalet kan gjennomføres er Oslo bystyres godkjenning. Urbanium AS planlegger å bygge boliger, men vil også se på muligheten for å oppføre et «kulturhus» på den såkalte Sirkustomta. Saken skal tidligst behandles i komiteen 17. mars.

Les også: – Ikke for sent å snu om Hauskvartalet

Politikerne har selv vedtatt Hauskvartalet regulert som et såkalt «byøkologisk kulturkvartal», med krav til enkel standard, og utvikling basert på stor grad av brukermedvirkning.

Likevel legges det nå opp til en byutvikling nesten som vanlig – med litt boliger litt kulturaktivitet ellers vanlig markedsstyrt drift. En slik bakoverlent «business as usual»-byutvikling kan ikke være svaret overalt.

Det er lenge siden oljeplattformer ble slept ut fra Aker brygge. Dagens vestlige byer er kunnskapsbaserte økonomier som lever av turisme, utdanning og eksport av høyt spesialiserte tjenester som juss, finans og IT. Teorien om såkalt kulturledet byutvikling hevder at disse sektorene vil forsterkes hvis byer satser på å bygge kulturtilbud tilpasset en kjerne av kreative mennesker med høy utdanning.

Selv om ideen om kulturledet utvikling er kontroversiell, har den hatt stor politisk gjennomslagskraft. Overalt reises monumentale kulturbygg. Det kan virke positivt for de formelle kulturarenaene, men ditto negativt for de uformelle.

Kreativitet kan ikke alltid vedtas ovenfra og ned. En kan ikke bygge nye sterile lokaler i Hauskvartalet, hive ut beboere, få inn nye til høystbydende pris, og forvente at kulturen som finnes på Hausmania vil overleve. Mange uetablerte kunstnere vil få lite trøst i at det bygges ny og spennende arkitektur, eller at området ellers reguleres til kino eller annen kulturell virksomhet.

Oslo har mange nye og spennende kulturprosjekter på gang. «Sentralen», som åpner i mars, skal bli Oslos nye scene og «verksted for kreative krefter innen kultur og innovasjon». Men det som kjennetegnet konsepter som dette er at kulturen er vedtatt ovenfra-ned, og fungerer på et helt annet formelt grunnlag enn Hauskvartalets kontakt med undergrunnen.

Hauskvartalet virker ikke å passe inn i den nye formelle og urbane kreativiteten. Det er viktig at ikke alt i byen passer best på glanset papir i turistannonser, men at byen har kvartaler og lokaler hvor alternative miljøer kan virke på egne premisser.

Vi har historisk ikke vært særlig gode på byutvikling i Norge. Vi er milevis bak våre danske og engelske venner. Vi liker å tro vi er bønder og fiskere. Men vi er også byfolk. Og det er på tide at vi finner en byutvikling på norsk, i stedet for å stå på hælene, og vente på siste nytt fra København og London. Slik kommer Oslo aldri til å bli en internasjonal drivkraft. Og det er synd. For miljøer som Hauskvartalet gir oss muligheten.  

The post Kommentar: – Oslo trenger Hauskvartalet appeared first on NATT&DAG.

Nettmagasinet Montages utga nylig boka Analysen – Norsk film 2015, der alle artiklene om fjorårets norske filmer var samlet på papir. Tekstene er tidligere publisert på Montages.no under spalten «Analysen».

I kjølvannet av utgivelsen har Stavanger Aftenblad-journalist og filmkritiker Kristin Aalen gått hardt ut mot filmprodusent Maria Ekerhovd, som i forordet til boka omtalte norsk filmjournalistikk som mangelfull. Ekerhovd skriver blant annet at den redaksjonelle omtalen av film i Norge domineres «stort sett av personportretter og kuriøse hendelser fra opptakene. Filmkritikken er i stor grad redusert til et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer og noen mer eller mindre passende anekdoter».

«I dag er det ytterst få som lever utelukkende av å skrive filmanmeldelser

Ekerhovd har senere kommet med et tilsvar til Aalens reaksjon. Diskusjonen mellom de to er uvanlig i et norsk filmmiljø som må beskrives som lite – til tross for mange ulike aktører. Kvaliteten på norsk filmkritikk diskuteres med jevne mellomrom, men først og fremst av kritikerne selv. Spiller egentlig filmanmeldelsene noen rolle for norsk filmproduksjon? Og bør de gjøre det?

Filmmiljøet er så fortettet at det nesten kan bli problematisk. Jeg sitter selv i Montages-redaksjonen og har bidratt til Analysen-boka, så selve utgivelsen skal jeg ikke kommentere. Å bevisst måtte skille roller er ikke uvant; jeg måtte gjøre raske bytter av filmkritiker- og kinosjef-hatten, mens jeg hadde ansvar for Ås Kino. Stort sett opplevde jeg det som ubetydelig, men ved noen tilfeller sto mine egne NATT&DAG-terningkast i markedsføringsmateriell for filmene. Jeg er ikke alene om å ha hatt en form for dobbeltrolle som kritiker. I dag er det ytterst få som lever utelukkende av å skrive filmanmeldelser.

Den reduserte spalteplassen og kort arbeidstid er argumenter journalist og filmkritiker Kristin Aalen bruker mot Ekerhovd. Hun mener produsenten i sitt forord benytter seg av «forenklende klisjeer i omtalen av oss filmanmeldere i aviser og etermedier». Minimeringen av filmkritikeren er et sentralt poeng, men Aalens forsvarsposisjon er uheldig.

Jeg mener norske anmeldere bør ønske all oppmerksomhet fra produksjonsbransjen velkommen. Ikke bare fordi det kan bidra til å profilere filmkritikken, men også fordi anmeldere i dagspressen er avhengige av filmarbeidernes skaperverk.

Kanskje filmkritikken faktisk hadde hatt godt av mer rolleblanding; mer erfaring fra kinodrift og ikke minst filmproduksjon. På den måten kan anmelderne få et bedre grunnlag for å vurdere filmens håndverksmessige bestanddeler, og hvorvidt den kommuniserer med et publikum.

Filmkritikken bør yte respekt for filmarbeiderne, selv om det kanskje høres rart ut. Kastes ikke objektiviteten ut døra, med respekten for dem som har laget filmen? Vel, slik er det allerede i høy grad i lille Norge – det er nær sagt uunngåelig.

Mange norske filmer har garantert fått høyere terningkast fordi distributøren har vært flink til å kommunisere en-til-en, eller fordi kritikeren har møtt involverte filmarbeidere ved en eller flere anledninger.

Kanskje er det nettopp størrelsen på filmbransjen i Norge som gjør at filmkulturen og filmkritikken blir nedprioritert. Film anses ikke som «stort nok». Men om ikke det er filmbransjen og pressens ansvar å styrke norsk filmoffentlighet, hvem sitt ansvar er det da? Det handler ikke bare om å være positiv. Tanken på alle statskasse-millionene som spyttes inn i filmer som går dårlig på kino, gjør det ekstra viktig med grundig kritikk.

Vi bør utnytte muligheten vi har i Norge til tett dialog mellom produsenter, distributører og kritikere, til å jobbe samlet mot en mer seriøs behandling av filmkunsten. Skal man få til noe slikt, kan ikke filmanmelderne gå i forsvarsposisjon – er man virkelig opptatt av film, slik anmeldere bør være, bør man stå på for å gi filmen den kunstneriske og produksjonsmessige omtalen den fortjener.

The post Kommentar: – Filmmiljøet er så fortettet at det kan bli problematisk. appeared first on NATT&DAG.

Faksimile, e24.no

Sentralbanksjef Øystein Olsen skapte folkelig ståhei da han siterte HBO-serien Game of Thrones i sin tale om norsk økonomi forrige uke.

Olsens «Nå kommer vinteren» gjorde at han kunne være både folkelig og ungdommelig samtidig som han treffsikkert illustrerte hvor dårlig fremtidsutsiktene er for norsk økonomi. Vi kommer til å bli arbeidsløse hele gjengen,  men vi har i det minste masse episke serier å binge i!

Glasset er alltid halvfullt av olje, som Øystein pleier å si, og det er viktig med humor i tunge tider. Det vet Øystein, og det er derfor ikke første gang vår folkelige sentralbanksjef sauser sammen finans og film. Vi har rotet i arkivene og funnet endel godbiter fra sentralbanksjefens filmatiske karriere. Snurr film – og ses på NAV!

The post Sentralbanksjef Øystein Olsens siterer Game of Thrones – N&D tar Photoshop-utfordringen appeared first on NATT&DAG.

I det årlige infobrevet som blir sendt ut til organisasjoner som mottar statsstøtte for å tilby fri rettshjelp, var det i år lagt til en ny setning:

«Det er ikke anledning til å benytte tilskuddet til aktiviteter som faller utenfor formålet for denne tilskuddsordningen, for eksempel rettspolitisk arbeid.»

En av organisasjonene som mottar denne støtten er Juss-Buss, og de opplever setningen som en klar føring fra justisdepartementet og justisministeren om å slutte å uttale seg rettspolitisk om de vil beholde støtten. Daglig leder Hanne Hareide Skårberg reagerer sterkt, og kaller det et forsøk på å «strupe ytringsfriheten» deres, i en kommentar på NATT&DAG fredag.

Det er statssekretær i justisdepartementet Vidar Brein-Karlsen (FrP) naturligvis uenig i.

– Vi har ikke lyst til å strupe ytringsfriheten, tvert imot. Jeg synes Juss-Buss er flinke til å snakke om rettspolitikk, det være seg systematiske feil og feil innretning på rettstilbudet fra staten. Også arrangerer de debattkvelder, de gjør egne utredninger, som er i mer politisk retning. Og det synes jeg er veldig flott at de gjør og de er kvalifisert til å gjøre det. Derfor møter jeg dem ofte når de ber om det og deltar i debattene de arrangerer. Og de vil jeg at de skal fortsette med. Men det er ikke det vår bevilgning skal gå til.

Mener du at organisasjonene som mottar støtte har tatt for få saker med de pengene de har fått, eller at de har brukt for mye tid i media?

– Jeg legger meg ikke opp i hvor mye aktivitet de har i media. Utgangspunktet mitt er bare at bevilgningene ikke skal brukes til det.

Men er det sånn at Justisdepartementets inntrykk er at Juss-Buss eller andre til nå har benyttet midlene på feil måte?

– Neida, det er det ikke. Det er ikke grunnlaget.

Hvorfor har dere da følt behov for å bemerke dette nå?

– Vi ser bare at en del av aktørene som tilbyr fri rettshjelp også har holdt på med andre ting, så da følte vi et behov for å presisere hva midlene skal brukes til. Bevilgningen vi gir er ment for å gi effektiv og god rettshjelp til de som av ulike grunner ikke kan skaffe seg det på annen måte. Og da forutsetter vi at midlene brukes på det.

Men dere er ikke misfornøyde med hvordan det har vært til nå? 

– Nei, ikke misfornøyd nødvendigvis, men vi ser at noen av disse organisasjonene driver med ulike ting i tillegg til rettshjelp, og etter en evaluering ser vi at det er behov for å tydeliggjøre rammene for dette.

Hvordan har dere foretatt denne evalueringen i praksis? 

– Det er ikke vi som har gjort det, det er Oxford Research Institute. De har blant annet sett på årsberetningene, har sett over enkeltsakene som er innrapportert og de har også hatt samtaler med representanter for de ulike organisasjonene.

Og da var konklusjonen at man brukte for mye tid på å uttale seg rettspolitisk?

– Nei, det er flere ting som er konkludert med der. En av konklusjonene er at det er behov for mer presise rammer.

Hareide Skårberg i Juss-Buss skriver at de ansatte «får betalt for 12 timers arbeid i uka, mens de i realiteten jobber over 42 timer i uka», og at en fjerdedel av arbeidet er rettspolitisk arbeid. Hvordan skal dere kontrollere hva som brukes på det ene og hva som brukes på det andre?

– Vi får jo en årsberetning fra de hvor de må redegjøre for hvordan de bruker de pengene. Nå har vi gitt et tydelig pålegg, og da forventer vi at de forholder seg til det. Utgangspunktet mitt nå er at vi har gitt et litt tydelig signal. Og så er jeg overbevist om at Juss-Buss og de andre aktørene dette gjelder, ønsker å være lojale overfor tilskuddet. Vi har ikke satt opp et stort kontrollregime. Vi vil følge med i rapportene, og hvis vi opplever at det ikke er nok, får vi så se på hva vi skal gjøre.

Les Juss-Buss-kommentaren her: – Anders Anundsen struper ytringsfriheten vår 

The post Justisdepartementet: – Ønsker ikke å strupe ytringsfriheten til Juss-Buss appeared first on NATT&DAG.

En ung kvinne iført løse, ledige viskose(?)bukser gynger i takt med den suggererende basslinjen fra singelen «Because».

Hun (hittil er det strengt tatt ikke stort annet enn bevegelsene til denne skikkelsen som tilsier at dette faktisk er en kvinne, ettersom filmens regissør (bandet selv) bevisst har valgt å komponere bildet fra kneskålene og ned, og vi som seere blir derfor konfrontert med våre egne, og samfunnets, holdninger og stereotypier til kjønn, og undertegnede innser at hun må gå et par runder med seg selv ettersom løse, ledige viskosebukser tross alt er forbeholdt både menn og kvinner) danser alene, i et hjørne, mellom vegger som farges av blålilla LED-lys.

Slik åpnes den tre minutter lange, nye musikkvideoen til Smerz. Duoen bestående av to kvinner (til undertegnedes store lettelse), Henriette og Catharina, har valgt å akkompagnere den minimalistiske låta «Because» med en tilsvarende minimalistisk video. Gjennom halvnære bilder og svært få megapiksler ser vi jentene synge lavmælt om lengsel og tilgivelse. Så lavmælt at undertegnede lenge var overbevist om at refrenget lød «anal is magic».

Nyt hagestoler, baderomsfliser, rembrandtsk lys, og i hvert fall 50 likes på instagram:

The post Videopremiere: Synger Smerz «anal is magic»?! (nei) appeared first on NATT&DAG.

Det er få ting som er så tydelig assosiert med norsk film som urealistiske dialoger og klønete skildringer av unge nordmenn. Med Skam og Unge lovende har norske serier tatt forfriskende steg i riktig retning, men fremdeles gjenstår mye i norsk film. Det som en gang var håper å rette på inntrykket.

Vi har fått tilgang til et EKSKLUSIVT klipp fra filmen:

Det som en gang var følger det raknende vennskapet mellom de to unge voksne Marte og Silje gjennom et døgn i Oslo. Ifølge manusforfatter og regissør Patrik Syversen er det en film om frykten for forandring. Om to mennesker som har vært veldig nære, men som gradvis har vokst fra hverandre:

– Folk forandrer seg sjelden synkront, og det er nesten alltid slik at når ting endrer seg så er det én som henger etter eller som ønsker å tviholde på fortiden.

Kvinner og kvotering

Etter alt snakket om kvotering av kvinner i norsk film kommer det altså en film om vennskapet mellom to kvinner. Kvinnelige hovedroller var ikke et poeng i seg selv, mener Syversen: – For min del har jeg nesten alltid laget filmer med kvinnelige hovedkarakterer. Dette er for å gjøre noe universelt, filtrere mine tanker gjennom et annet kjønn for å få et annet perspektiv og se om tematikken holder mål på et allment plan.

Syversen synes det er synd at kvinnelige protagonister fremdeles er underrepresentert i norsk film.

– Det optimale må være at det ikke oppleves som noe spesielt når det kommer en film med kvinnelig hovedkarakter. Som du ser meg er vel en av de norske filmene jeg liker best fra de siste årene. Der er alle hovedkarakterene kvinner uten at kjønnet har noe med tematikken å gjøre.

Nachspielrealisme

I tillegg til mangel på kvinner, har norsk film lenge blitt kritisert for mangel på realisme, spesielt i dialoger. Under manusarbeidet var utviklingen av dialogen viktig.

– For hvert utkast hadde vi nye møter der vi pusset på dialogen. Målet var at scenene skulle ha en dramatisk fremdrift, samtidig som det hele skulle oppleves som tilforlatelig og realistisk.

Realisme i omgivelsene var også viktig. For «å formidle den riktige stemningen som oppstår når tiden går og lyset gradvis forandrer seg», bestemte Syversen seg for å filme på samme tid på døgnet som scenene skulle foregå. Da mye av filmen foregår i Oslo-natta ble det både soving og lange netter på sett.

Etter klippet å dømme ser heldigvis Det som en gang var bedre ut enn kunsten som vanligvis produseres på norske nachspiel.

Det som engang var vises på kino fra 18. mars.

Det som en gang var – trailer – premiere 18/3 2016 from Fredrik Fiction on Vimeo.

The post Patrik Syversen filtrerer sine tanker gjennom et annet kjønn i «Det som en gang var» appeared first on NATT&DAG.