John Olav er tilbake! På tide. Vi snakket med ham i en slags heklet sofa (?) utenfor en brødbutikk (?). Det perfekte sted for en seriøs samtale som skled litt ut til siden, men som holdt seg ganske godt innafor noe både John Olav og N&D kan være bekjent av, tror vi.
Presentert i samarbeid med ALI Kaffe
The post John Olav Nilsen ville bare ha «seriøse spørsmål» – så vi gjorde vårt beste appeared first on NATT&DAG.
Hver uke legger N&Ds musikkredaksjon til 10 nye låter i vår Best Akkurat Nå-liste på Spotify, og de 10 eldste forsvinner ut. Trykk på det lille kalendertegnet (desktop!) eller den lille trappa heeeelt øverst om du er på mobil, så kan du sortere det sånn at du får opp det vi har lagt inn sist først.
Under er litt om noen utvalgte utvalgte – flere i lista!
En undersøkelse gjort av reklameplakatene til finn.no på trikkeholdeplasser rundt i Oslo forteller oss at nordmenn er glade i Rolex. Det er også Ayo & Teo som vil ha tunge klokker og jenter bygget som “Kim K”. Rasjonale for en dyr klokke er at de vil se bedre ut når de danser, noe som er et helt nytt konsept for oss.
Hun er allerede kalt «landets mest spennende artist» av NRK etter å ha gitt ut «Paper, paper» i fjor og gjort en fin «Gunerius»-cover på Christine. Nå er oppfølgeren «Dirhamz» ute, og det lover godt, det her, altså. Om hun er landets meste lovende artist kan dere jo selv vurdere, men for balansens skyld tar vi med dette debatt- og tankevekkende innlegg på NRKs sak med påstanden.
Den 13 år gamle dansken elsker billig shawarma, penger, være kjendis og 10-kroners burgere på McDonalds. Albumet til Yung Asti skal ha tittelen «Rari», muligens en hyllest til Unge Ferrari, muligens noe dansk vi ikke skjønner. Vi forstår i alle fall at Asti kommer til å bli en rapstjerne.
VIDEOINTERVJU: John Olav Nilsen er tilbake – uten Gjengen
Jonas V har blitt voksen, men ikke harmløs, om vi skal tro første singel fra det kommende minialbumet «Roen». Litt oversett bergensrapper som fortjener mer oppmerksomhet enn han får nå.
Makko Makeba & Larsiveli slipper EP i dag (fredag) og denne låta sirkulerer på P3 som en slags ferie-anthem / hyllest til Thailand? Det er ikke alltid godt å vite hva Makko og Veli snakker om, da lyden er så produsert at det mer blir et slags melodiøst og deilig babbel, men makan for en låt, og for en EP Brødrene Gjeddehjerte ble.
Om danske rappere er en gjeng gla’lakser og nordmenn en gjeng dekadente rusmisbrukere, er svenskene kanskje de melankolske trubadurene. Skander er lansert som en slags svensk Frank Ocean, noe som kanskje er noe misvisende, men det er liten tvil om at han er en mann med mange følelser og mye å fortelle om. Skander får minuspoeng for å ha Nas som favorittrapper, men plusspoeng for selv å lage nydelig musikk.
Vi gjetter at neste låt fra det glade bergensbandet heter noe gjerderelatert, men hva vet vi. Inntil videre er «Hvit» en god andresingel fra det kommende albumet til Lysmalt Gjerde.
Presentert i samarbeid med ALI Kaffe
The post Oppdatert spilleliste med denne ukas beste musikk! appeared first on NATT&DAG.
Hvis du vil arrangere en konsert med Sondre Lerche og VIRKELIG er hypp på glede ham, er det bare én ting som gjelder.
Presentert i samarbeid med ALI Kaffe
The post VIDEOINTERVJU: Sondre Lerche om duftlys, frimerker og læreryrket appeared first on NATT&DAG.
Nå er alt mulig. Det var følelsen vi satt igjen med, to ganger i år, først etter britenes EU-avstemning, så etter valget av Donald Trump. Man skulle kanskje tro at en sterk fornemmelse av mulighetenes tøylesløse potensial er noe lystbetont.
Men det er mer som i: Nå er det alvor. Nå skjer det. Dette er begynnelsen på slutten. Katastrofen er sjelden eksplosiv, sjelden en bygning som sprenger eller et uforutsett bombeangrep. Katastrofen beveger seg langsomt, den drar ut, sånn at dens virkninger blir akkurat så uoverskuelige at de fleste klarer å si til seg selv og hverandre at det som skjer er innenfor normalen. Sjelden er katastrofen så monumental som den var i år.
I det amerikanske presidentvalget var det første gang generasjonen bestående av dagens unge utgjorde en like stor del av velgermassen som generasjonen amerikanerne kaller baby boomers, som er den store og dominerende generasjonen født i årene etter andre verdenskrig. Det er mange likheter mellom de to generasjonene: De insisterer begge på sin egen fortreffelighet, begge ignorerer egne privilegier og egen bortskjemthet og begge fastholder sin egen offerstatus.
Når generasjonene nå er like store, er det enda lettere å se hva som skiller dem.
«Er det fare for et Trump- eller brexit-skjelv fra pensjonistene her?»
I valget var det ingen tvil: 55 prosent av unge stemte på Clinton, 37 prosent på Trump. Hadde bare de under 25 år stemt, hadde Clinton fått 504 av totalt 538 valgmenn. Blant de over 50 var resultatet cirka motsatt.
Med andre ord kunne generasjonene vært like innflytelsesrike. Når de likevel ikke var det, skyldes det forskjellen i valgdeltakelse. Bare rundt halvparten av unge mellom 18 og 29 år stemte i det amerikanske valget. Det var færre enn mange hadde regnet med på forhånd, og det var også færre enn andelen unge som stemte på Obama, både i 2008 og 2012. Man kan kanskje si at det skyldes Obamas evne til å skape entusiasme, men man skulle jo samtidig tro at frykten for å velge den menneskelige søppeldunken Trump ville skape minst like mye entusiasme på vegne av bokstavelig talt hvilken som helst motkandidat.
Mer eller mindre det samme skjedde i Storbritannias folkeavstemning om å forlate EU.
I år det Stortingsvalg i Norge. Er det fare for et Trump- eller brexit-skjelv fra pensjonistene her? Til tross for en litt lignende meningsløs antielitisme og sannhetsforakt blir Trygve Slagsvold Vedum neppe en norsk Donald Trump. Sannsynligvis har FrP-populismens sakte fremvekst tatt brodden av en populistisk eksplosjon som den i USA og Storbritannia. Vi vet hvordan pensjonistenes populisme ser ut i Norge, og den ser ut som det smilende trynet til Sylvi Listhaug, som kjører rundt sammen med politiet i Lillestrøm med TV 2 på slep, på jakt etter ulovlige innvandrere.
«Hvorfor vil de gamle så gjerne ødelegge for oss?»
Det er ikke apologetisk, men snarere pragmatisk å tenke at ungdommens manglende oppslutning om valg skyldes eldre generasjoners politiske styring. En ny større undersøkelse gjort av forskere fra Harvard og University of Melbourne viser at dagens unge i både Europa og USA har betydelig mindre tro på demokrati som styringsform enn tidligere. Men den manglende tilliten til demokratiet skyldes antageligvis at så lenge de kan huske har den demokratiske styringen vært dårlig.
Kan den sviktende oppslutningen blant unge skyldes mangelen på en «De Unges Kandidat»? I Norge er de unge stemmene ganske jevnt fordelt: Det finnes, som alltid, snusfornuftig venstrevridd ungdom (som stemmer Ap), det finnes, som alltid, snusfornuftig høyrevridd ungdom (som stemmer Høyre), og det finnes også unge populistiske innvandringsmotstandere som stemmer FrP.
SV har tradisjonelt vært de unges parti, men er i ferd med å bli ubetydelige. Kanskje skyldes mangelen på noen klar stemme fra de unge at man stort sett har det bra i Norge. Det er ingen partier som artikulerer de unges bekymring for fremtiden. Det eneste unntaket i så fall, er på miljøspørsmål, og det er også der man finner den klareste tendensen til noe «ungt» parti, i Miljøpartiet de Grønne, som i stortingsvalget i 2013 fikk åtte prosents oppslutning blant velgere i 20-årene, og mellom to og fire prosent i resten av befolkningen. Men også i Norge er valgdeltakelsen blant unge lav, sammenliknet med alle eldre generasjoner.
Hvorfor vil de gamle så gjerne ødelegge for oss? De skal jo snart dø uansett. Og valgene de tar endrer ikke så mye på kort sikt, men på lang sikt er konsekvensene potensielt enorme.
Begge generasjonene har en manglende tillit til det politiske systemet. Men der den eldre generasjonen stadig oftere viser det ved å stemme på kandidaten eller alternativet som vil se verden brenne, er de unges reaksjon tilsynelatende apatisk. Vi stemmer ikke.
Men unge har aldri villet stemme. Det er ikke denne unge generasjonen som skiller seg ut, det er unge generasjoner generelt. Problemet er bare at det nå er mer som står på spill enn det har vært på en stund, samtidig som forskjellene mellom generasjonene er større enn tidligere.
Mange skylder på måten internett fungerer, med ekkokamre på Facebook og spredning av falske nyheter som bidrar til en post-truth-offentlighet og sammenbrudd i det offentlige ordskiftet.
Les også: Sad Boys / Gravity Boys 101: Fremtiden er her, og den er nitrist
Men også her gjør generasjonsforskjellene seg gjeldende: De eldre får ikke primært nyheter og informasjon fra internett, men fra gammeldags TV. Dessuten er det kanskje her et lyspunkt at de verste konsekvensene av internett ikke ser ut til å ramme unge like hardt som gamle. Alle vet at folk over 40 ikke vet hvordan de skal bruke eller opptre på internett. Flere av dem later til å glemme hva kildekritikk er så fort kilden befinner seg på en skjerm.
Bare tenk på da NRKs USA-korrespondent Gro Holm i et korrespondentbrev mente at amerikanske mediers dekning av Midtøsten-konflikten var påvirket av at det var så mange jøder som jobbet i amerikanske medier – dokumentert med en link til den høyreekstremistiske nettsiden Stormfronts oversikt over jødiske journalister og medie-eiere, med jødiske navn markert i rødt. NRKs USA-korrespondent!
Der eldre generasjoner ser ut til å være utviklingshemmede når det gjelder å bruke internett, kommer det som en selvfølge for oss. Det er på internett man må være bevisst.
Idéhistoriker Kjetil Jakobsen hevder i sin nye bok at ytringsfrihetens krise i vår tid skyldes at sivilsamfunnet ikke har rukket å skape ytringskulturer som henger med på den medie-teknologiske utviklingen. Kanskje er det dette ansvaret vår generasjon må ta.
The post HØYREBØLGEN: Apokalypsen er de voksnes skyld! appeared first on NATT&DAG.
I 2016 jobbet 31,5 prosent av yrkesaktive nordmenn i offentlig sektor. Dette innebærer at over 800 000 mennesker daglig omgir seg med de estetiske markørene som definerer denne sektoren: Laminette-stoler, 0,5l brus og sjokoladekake i form.
Instatirsdag: Misforståtte moderne menn – denne er til dere.
The post BILDESERIE: Mozell, rekesmørbrød og knotete blåseinstrumenter– velkommen til Kommune-Norge appeared first on NATT&DAG.
NRK og Filter Nyheter har i det siste publisert dyptpløyende stykker gravejournalistikk om den norske, nynazistiske gjengen i Frihetskamp. Blant skremmende ord som «propaganda», «motstandsbevegelse» og «aksjon» er det lett å glemme at det på landsbasis er snakk om et tosifret antall pølseglade gutter iført klær fra rockdenim.no.
«Fremstiller ting større enn de er», skriver Filter Nyheter i sin artikkel på 1600 ord, og tar dermed seg selv på kornet. Joda, høyreekstremisme gjør sin fremmarsj i resten av Europa, men er det ikke da mer hensiktsmessig å vinkle aktiviteten i Norge som en gladsak? Sinnataggene har ikke fått fotfeste i landet vårt. De er en gjeng skoletapere som bruker fritiden sin på å henge opp klistremerker! Vi minnes den liknende media-hypen rundt Vigrid forrige tiår. Og hva driver Tore Tvedt med nå, 15 år senere? Han er død. Neida.
Les også: Vigrids siste seremoni
Under Frihetskamps intervju av «medlemmer som ble hengt ut i NRKs hetsartikkel» finner vi en musikkanbefaling, ingen ringere enn Apocalyptica – Hall Of The Mountain King. Frihetskamp forteller oss at «Bandet startet sin karriere med å spille musikk av det kjente rockebandet Metallica på cello».
Men det er YouTube-videoene deres som virkelig tar den kremtoppede apfelstrudelen.
Valget av den svulstige spillmusikken i kombinasjon med fredelig utdeling av flyers er virkelig noe for seg selv, men det filmatiske høydepunktet må nok være når nazisten slår telefonen ut av hånden til en ungdomsskoleelev, og det klipper rett over til en av de andre brumlebassene, der han står og preker til en annen elev som sutter på en kjærlighet på pinne.
Kampgruppe 102 har hatt juleverksted :)
Hvor er videoen med tittelen «Stor-defensiv i Oslo» fra Oslo renovasjonsetat der de rydder opp klistremerkene?
Lurer på hvor mange bergensere som tok turen til demonstrasjonen i Stockholm etter å ha fordypet seg i et nazistisk klistremerke fullt av skrivefeil.
The post Hvis du synes nynazister er skumle, ta en titt på disse videoene og se hvor teite de er appeared first on NATT&DAG.
Hver uke spør N&D artister, band og plateselskap vi liker å høre på om hva de liker å høre på.
Hvem? Billie Van
Hvorfor? Er tilbake med singelen «I’m Totally Fine With It»
Følg NATT&DAGs spilleliste med den beste musikken akkurat nå
Billie Van! Tilbake igjen, med «I’m Totally Fine With It», produsert av Jonas Alaska og Mikhael Paskalev, om bitterhet, svik og oppbrudd (men ikke om Alaska, som hun har blitt forlovet med siden sist).
Under låta fikk vi Van til å liste opp sine favorittlåter, så kan du lage deg en liten liste og ta den med inn i helgen.
Presentert i samarbeid med ALI Kaffe
The post Billie Van er tilbake med «I’m Totally Fine With It» om bitterhet, svik og oppbrudd appeared first on NATT&DAG.
De belgiske Dardenne-brødrene er kjent for filmer med moralske undertoner. Denne gangen leverer de et ettertenksomt verk med en samfunnskritisk brodd som rører ved spørsmål om ansvar og skyld i et Europa som blir stadig mer kynisk.
Legekontoret er stengt, men det ringer på døra. Legen Jenny, fantastisk spilt av Adèle Haenel, velger å ikke åpne. Dagen etter blir liket av en ung afrikansk kvinne funnet i nærheten av kontoret. Skyldfølelsen er stor når Jenny innser at det er den samme kvinnen hun nektet å slippe inn. Hvem var hun? Jenny tar saken i egne hender, og publikum geleides gjennom en nervepirrende etterforskning av jentas identitet. Hvorvidt den døde kvinnen var statsløs eller ikke får vi aldri vite, men det fremstår som en svært mulig sannsynlighet.
I følge FNs høykommissær for flyktninger finnes det i dag 21, 3 millioner flyktninger i verden. For disse er tilgangen på helsehjelp lav, om ikke-eksisterende. Det akutte behovet for mat og penger tvinger mange ut på gatene, i den afrikanske kvinnens tilfelle som prostituert.
Den lukkede døren på Jennys legekontor kan ses som en allegori på Europas lukkede dører for flyktninger og økonomiske migranter. Bak det som i utgangspunktet fremstår som et enkelt menneskelig portrett, makter Dardenne-brødrene å belyse dypere samfunnsproblemer.
Er det slik at alle mennesker er like, men at noen mennesker er mer like enn andre – og dermed mer verdt?
Som lege i det offentlige nekter Jenny å ofre pasientene sine på systemets umenneskelige alter, og gir uselvisk av seg selv og sin egen tid. Dette illustreres i en scene der en kreftsyk gutt på rørende vis fremfører en sang til ære for Jenny etter at hun har bestemt seg for å bli privatpraktiserende.
Til tross for at manus og dialog tidvis oppleves som noe beklemt og overfladisk, er det lett å tilgi når skuespillerprestasjonene jevnt over er så gode som de er.
I tillegg skal filmen ha poeng for å skape ekstremt triste og rørende scener uten bruk av filmmusikk (!). Jennys konstante nærvær i bildet gjør at vi kommer tett innpå detaljer i følelsesuttrykk, noe som gir filmen et ytterligere emosjonelt tilsnitt.
Kvinne, ukjent får oss til å tenke på Europas (og vår individuelle) rolle i en tid der mennesker utenfor våre opptegnende grenser mer enn noen gang trenger hjelp.
På den måten er ikke filmen bare et stillferdig og nærgående portrett av en leges hverdag. Det er også en gripende historie om sosial ulikhet.
Kvinne, ukjent har premiere 17. mars
The post «Kvinne, ukjent» er et gripende og høyaktuelt drama appeared first on NATT&DAG.
Hver uke legger N&Ds musikkredaksjon til 10 nye låter i vår Best Akkurat Nå-liste på Spotify, og de 10 eldste forsvinner ut. Trykk på det lille kalendertegnet (desktop!) eller den lille trappa heeeelt øverst om du er på mobil, så kan du sortere det sånn at du får opp det vi har lagt inn sist først.
Under er litt om noen utvalgte utvalgte – flere i lista!
Er det for lite æreskultur i norsk rap? «Denne e for æræææn», syngerapper Norges beste rapper. Men, som er typisk for norsk rap, og særlig for Linni, så flyttes fokus fort til noe helt annet og sjarmerende hverdagslig – i dette tilfellet ferskenjuice. Er det for lite ære i ferskenjuicen, kanskje?
Tinashes vanskelig andrealbum er tydeligvis veldig vanskelig å lage, fordi det kommer jo aldri. Det er det lett å bli sur og lei seg for, men heldigvis er refrenget på denne deilige nye 80-talls-synth-pop-singelen av typen som latterliggjør og får deg til å glemme alle sorger, store og små.
Blood Command – Quitters don’t smoke
Gir litt Diet Cig-minner, men det er kanskje mest pga røykfokuset. Første singel fra Cult Drugs lover veldig godt.
Videointervju: Oslorapperen Awill jobber med Zaytoven som eneste europeiske artist
Endelig! Det er jo vår og greier, så det er på tide å våkne, og hvorfor ikke gjøre det med den blide gjerdegjengen. Like fin som «Innafor», egentlig.
Det er egentlig ikke utropstegn etter «Chanel», men vi satte et der likevel. Så det sier jo sitt.
Presentert i samarbeid med ALI Kaffe
;
The post Spilleliste: De beste låtene fra forrige uke appeared first on NATT&DAG.
Dance Company og Sharon Eyal har bakgrunn fra Tel Avivs ledende dansemiljø, og er etterspurt av flere av verdens viktigste kompanier. 24. og 25. mars. blir første gang du kan se dem i Norge, når Bærum Kulturhus setter opp forestillingen OCD LOVE .
Sharon Eyal, tar utgangspunkt i et dikt som akkurat nå har blitt vist nesten 50 millioner ganger bare på Facebook: I diktet «OCD» forteller slampoet Neil Hilborn om sin første, intense kjærlighetsopplevelse parret med tvangslidelse.
Kan det overføres til scenen, til lyden av suggererende techno, med klubblivets lys og atmosfære?
Se selv. Bærum kulturhus, 24. og 25. mars.
OCD trailer BK from Bærum Kulturhus on Vimeo.
The post Samtidsdans + techno + tvangslidelse = OCD LOVE appeared first on NATT&DAG.
Det er vanskelige tider i Norge. Arbeidsledigheten er skyhøy, olja er alt for billig, og vi har brukt for mye penger. Vi har pusset opp for mange bad, lagt varmekabler i for mange rom, sprengt ut for mange kjellere, servert for dyrt kjøtt og for mange retter når vi har hatt for mange venner på middag.
Vi har tatt imot for mange mindreårige asylsøkere, vært for dårlige til å ta NAV-svindlerne og tatt for lav egenandel i helsevesenet. Vi har oversubsidiert kinobilletter og kommunale svømmehaller. Vi har betalt PT-timene, vaskemaskinen og sydenturene på kreditt. Vi har kjøpt, leid, leaset og lånt oss inn i en veldig, veldig vanskelig situasjon.
Nå slår kreditorene gjelds-alarm og oljefondet vil tømmes, litt etter litt. Krisestemningen brer seg.
«Det finnes en verden hvor alle problemer som angår lokkepriser, lånerenter og egenkapital tilsynelatende er helt fjern.»
Som om situasjonen ikke var ille nok fra før, har vi i Oslo også fått et fullstendig overopphetet boligmarked i fanget. Siden oktober i fjor har prisveksten på bruktboliger i byen vært på hele 22 prosent, ifølge Eiendom Norge. Om det er snakk om en boligboble eller et nytt og varig prisnivå, er det ingen som klarer å slå fast.
Situasjonen er uansett den samme for vanlige, unge folk uten rike foreldre: Drømmen om en leilighet innenfor Ring 2 blir stadig fjernere. For de som fremdeles nekter å godta realitetene, begrenses muligheten for å kunne kalle seg eier av noe som helst, til en 35-kvadratmeters ettroms på Tøyen. Hvis man er heldig.
Samtidig, på Finn.no: Hvis du manøvrerer deg inn på seksjonen for boligannonser, velger deg Frogner som bydel og begynner å scrolle nedover, vil du raskt oppdage at bolig-Norge kan se ganske annerledes ut enn den verdenen som beskrives i de ulykkelige klagesangene og de dårlige prognosene over markedet.
Det finnes en verden hvor alle problemer som angår lokkepriser, lånerenter og egenkapital tilsynelatende er helt fjern. Frogner er bydelen i Oslo flest rike flytter til. Det er her du finner de største leilighetene, med den beste utsikten, den flotteste beliggenheten, det mest attraktive nabolaget og de mest vestvendte balkongene.
Det er som om disse leilighetene, som varierer i pris mellom ti og 20 millioner bare ler av hele boligboble-problematikken.
Les også: BILDESERIE: Interiørbilder fra Luksusfellen gir en deprimerende innsikt inn i den norske folkesjelen
«MÅ OPPLEVES!». Den implisitte oppfordringen fra eiendomsmeglerfirmaet lyser mot en, som om det å tre inn i en dyr leilighet vil gjøre noe med deg for alltid. Det man etter sigende har å gjøre med er «usedvanlig lekkert», har en «unik utsikt» eller er «særdeles påkostet».
I den ene annonsen, en leilighet med prisantydning på 11.900.000, blir det største soverommet omtalt som «Masteravdeling». I masteravdelingen er det en enorm dobbelseng og det er tilknyttet et eget bad med innmurt badekar og walk-in dusj. Når dørene åpnes til visning neste søndag vil det utvilsomt være mange av kjøperne som lar seg sjarmere av denne fløyen. Den som bare kunne sett det med egne øyne.
«På en liten puff ligger en bok med den utrolige tittelen «Creative Space. Urban homes of artists and innovators».
Heldigvis er de rikes verden bare 20 minutter unna ett-romsen din på Tøyen. I Oslo handler alle på Vinmonopolet, alle solbader på Huk om sommeren og alle, selv sønnen til Kronprinsessen, bruker finn.no. Selv om mange rike bor på samme sted, har vi Allemannsretten som gjør at vi – i hvert fall i prinsippet – kan ferdes hvor vi vil. Sånn sett blir hovedstaden og landet nesten å anse som et slags utopisk side-om-side prosjekt, en enorm kontrast til land som USA eller andre europeiske storbyer, hvor de rike gjerne bor i gated communities, møtes på egne restauranter, handler på egne butikker og ferierer på egne resorts.
I Norge er vi alle Petter Stordalen og Kjell Inge Røkke like mye som vi er gitarlærere på kulturskolen eller konduktører i NSB. Nettopp derfor er vi også hjertelig velkomne på visning – i hvert fall ifølge annonsene. Selv i disse spinnville leilighetene som ingen av oss noen gang vil komme i nærheten av å få råd til, er det bare å møte opp.
Er det egentlig noe annet enn nysgjerrighet som stopper oss fra å bruke hver eneste søndag på å fordype oss i en del av boligmarkedet vi på ingen måte tilhører?
Det er første søndag i advent og vi møtes av en hellelagt gangvei som leder opp til en julepyntet inngangsdør og en liten trapp hvor det brenner små fakler. En eiendomsmegler, med fordypning i fast håndtrykk fra eiendomsmeglerskolen og stram dress, hilser oss lystig velkommen. Vi bes høflig om å tre på oss blåfargede poser over fottøyet, for å skåne de beisede 1-stavs eikegulvene – før vi trer inn i det som ser ut til å bare være et tomt rom med en peis og en lenestol. I det (leie)boligsjiktet vi kommer fra, er man heldig om man har et kott til oppbevaring av kofferter, men her finnes både omkledningsrom, og altså, et rom i sin helhet dedikert til å sitte foran peisen. Et peisrom.
I denne leiligheten er det tydelig at noen virkelig har gått inn for å leve et ungt, urbant overklasseliv. Veggene i stua er tapetsert med kunstverk signert norske storheter som Sverre Bjertnæs, og på en liten puff ligger en bok med den utrolige tittelen Creative Space. Urban homes of artists and innovators. Den artistiske aspirasjonen til tross – denne leiligheten gir først og fremst assosiasjoner til pengebruk. Chanel-speil på badet, et tårn av ananaser på kjøkkenbenken, og som om ikke det var nok, er det også her vi finner den ettertraktede masteravdelingen.
Og herregud, for en masteravdeling det er. Badet tar helt av med spa-effekter som massasjedusj, boblebad og skiferstein. På soverommet står en bugnende dobbeltseng, det er speil på alle vegger og mykt vegg-til vegg-teppe på gulvet. Det eneste som kanskje bryter litt med idyllen er en gigantisk flatskjerm som ruver i andre enden av rommet, i perfekt høyde til at man kan ligge i sengen og se på TV. Det kan vel umulig være bra for et ungt, urbant overklasseliv å gi seg hen til idiotboksen?
Men i Norge ser vi alle på Mesternes mester. Men hvorfor vil noen egentlig flytte fra dette stedet uansett? Hvem er det som bor her nå? Spørsmålet får eiendomsmegleren til å trekke sammen øyenbrynene i en trist grimase.
– Han er investor og hun driver en liten, uavhengig butikk. De selger fordi de skal gå hver til sitt.
Klokka er bare halv tre på ettermiddagen, men sola står allerede lavt og kaster et aldeles nydelig, varmt lys inn over takene og maler oransje flekker på de allerede nymalte veggene. Vi befinner oss i en loftsleilighet i Odins gate. Det er fyr i den marmorbelagte peisen, og fra et godt skjult stereoanlegg siver klassisk musikk på lavt volum. Det putrer og koker av mennesker, de siver inn av den åpne døren, unge som gamle, alle med sultent blikk der de inntar de to hundre kvadratmeterne med eikeparkett.
I entreen står en eiendomsmegler, en mann i 50-årene med mørkt, bakoverkjemmet hår, firkantede sko og rutete skjorte. Han står i entreen og smiler til alle som kommer inn. Til en eldre mann og en ung kvinne som presenterer seg som far og datter, blunker han til faren og sier at han nesten trodde kvinnen var kjæresten hans.
Den andre megleren, en kvinne på rundt 35, har plassert seg like ved et overdådig adventsbord i den åpne kjøkkenavdelingen. Bordet flyter av stearinlys, kongler, servietter og glitrende hjerter. Selv om tallerkenene er tomme, føles det som om brunchen når som helst kan komme seilende inn på et serveringsbrett. Finnes det mennesker som tenker at denne typen borddekking er fint?
Kongler ligger forøvrig strødd, ikke bare på spisebordet, men også her og der i resten av leiligheten.
Det rare med å være på visning i dyre, oppussede leiligheter på Frogner er at i motsetning til stort sett overalt ellers i byen, er det umulig å si hva som er huseiernes vanlige innredning og hva som er eiendomsmeglerens styling. Skal vi ha et par kongler liggende i en skål på stuebordet? Eller hva med å kjøpe inn 200 svære, gullbelagte kongler, og spre dem rundt om i hver eneste krik og krok i leiligheten? Eller hva med et helt rosa rom, der alle vegger og alle kosedyr og alle ting er rosa, på samme måte som de gjør på Ekstrem oppussing når de får vite at favorittfargen til den yngste datteren er rosa. Hvem er de som bor her da?
– Hahahahaha, nei, du, denne leiligheten ble kjøpt for å pusses opp og selges. Jeg husker ikke sist noen bodde her, jeg. Men det er uansett ganske lenge siden.
Det er som om den mannlige megleren ikke kan lolle nok av tanken på at noen liksom skulle bodd her nå. Dette er ikke noe hjem, men en pengemaskin, må vite. I det han snur seg for å svare en annen visningsgjenger på et spørsmål angående den ene av de to balkongene, høres en skingrende kvinnestemme fra toppen av en slags hems, som egentlig ligner mer på en ekstra leilighet i leiligheten: «Magnus, kom opp og se, her kan du ha gaming-rom!». Kort tid etter er visning nummer to ferdig.
Vi har virkelig fått smaken på Frogner.
På den siste visningen går det nesten galt. Allerede i oppgangen merker vi den illevarslende lukta som ikke er til å ta feil av. Det lukter gammel mann. Og ganske riktig – idet megleren geleider inn oss i dagligstuen, blir vi introdusert for huseieren – en olding. Hvorfor er han her? Det sier han ikke noe om, men derimot forteller han at han skal skal selge leiligheten fordi han har kjøpt seg passivhus på Fornebu, som er nærmere barnebarna. Det er bare oss her. Hvor er alle andre? Én person til er på vei, men forsinket. Leiligheten er enorm, og det er visst huseier, ikke megler, som skal vise oss rundt.
Vi tasser fra rom til rom over de persiske teppene som sikkert har blitt vedlikeholdt av tre generasjoner au pairer. Vi loses gjennom soverom én, to, tre, innom to balkonger, gjestebad og «ordentlig» bad. I biblioteket står bøker som Don Quixote, Hamsun og Hemingway – og Nina Karin Monsen. Spisestuen alene er på cirka 30 kvadratmeter. Gjennom hele omvisningen står megleren i gangen og holder en lav profil.
Hva slags triks er dette? Har han gjennomskuet oss?
Det må ha vært mangelen på relevante kjøper-spørsmål, som interesse for parkeringsplass, bod og varmtvannsbereder – eller bare de flakkende blikkene og de bøyde nakkene, tynget av uro eller fattigdom, som gjorde at megleren til slutt fikk nok. Det er i hvert fall akkurat idet den gamle mannen viser oss den flotte gammelmannsløsningen for oppbevaring av skittentøy, et innfelt skap i veggen på badet, at megleren kommer spaserende inn og vil vite om vi har «fullmakt til å kjøpe?».
Er dette et lurespørsmål? Er fullmakt det det høres ut som, eller er det noe annet i denne sammenhengen? Det er stille akkurat litt for lenge, før en av oss trekker pusten og sier:
– For å være ærlig, så er det bare litt sånn kikking foreløpig.
Megleren hever brynene og nikker på en måte som kommuniserer en uforståelig forståelse. Akkurat hva slags forståelse – om han caller bullshit eller om han faktisk tror på det vi sier og gir uttrykk for en slags diskresjons-kodeks, er umulig å skjønne. Det er uansett best å takke for seg og komme seg ut.
Hva kjennetegner egentlig boligmarkedet på Frogner? Martin Brusletto jobber i Nordvik og Partners – det som av mange omtales som meglerfirmaenes Rolls Royce. Ifølge ham har det siden forrige rentekutt vært en betydelig økning i kjøpere som er interessert i å kjøpe det han kaller «strøkne» leiligheter.
– For et halvt års tid siden ville alle ha oppussingsobjekter. Men på grunn av den lave renta er det mange som ikke gidder å pusse opp lenger. De som kjøper er alt fra eldre folk som vil ha heis og parkeringsmuligheter, til bloggere og finansmenn.
Hender det at dere får turister på visning? Altså folk som ikke er i nærheten av å ha råd til å kjøpe, men som vil ha et innblikk i «strøkne» leiligheter?
– Vi har omtrent femti leiligheter til salgs på Frogner hver uke. Mange kommer fordi de skal pusse opp og leter etter inspirasjon og tips. Man får sikkert mellom ti og tyve interessenter på Frogner-leiligheter, men som regel bare to eller tre budgivere.
Brusletto snakker om hvordan det, når prisene på ett- og toromsleiligheter går opp, er naturlig at prisene på fire-og femromsleiligheter øker tilsvarende. Han blir stille litt, før han sier:
– Den gangen jeg skal kjøpe et hus er jeg redd for hva som vil skje.
The post På visning hos de rike i Norges eneste parallellsamfunn appeared first on NATT&DAG.
Svenske tilstander!
Vi er usikre på om begrepet «konsulentsko» har kommet «over dammen» fra «søta bror», men i Sverige gjør i hvert fall en anonym Instagram-konto stor suksess med å poste bilder av den særegne skotypen. Vi er egentlig også litt usikre på hva en «konsulent» gjør/er, så vi googlet. Det viser seg at:
«Konsulent er en svært bred stillingsbetegnelse, og yrkesbetegnelsen er ikke beskyttet. Det finnes to hovedtyper konsulenter: ansatte i konsulentfirmaer eller selvstendig næringsdrivende som tilbyr sine tjenester til bedrifter, og leies inn for å bidra på et spesielt felt gjerne i en begrenset tidsperiode.»
Like vagt, slapt og uinspirert som skotøyet de bærer, altså.
Se flere konsulentsko på @konsultdojan.
The post BILDESERIE: Sveriges kjedeligste konsulentsko appeared first on NATT&DAG.
I hver krik og krok gror journalistiske utvekster, de strekker seg opp mot mediehimmelens glasstak, og det er som om de sier «hei, her er vi!».
Jommen blir de ikke lagt merke til også. Over hele landet kalles potensielle sommervikarer inn til intervju. De forteller om sine ambisjoner om å ta Tore Renbergs oppfordring om å lage et «jævla leven» på alvor. Det legges spennende planer.
Kronikker, føljetonger og herlige små betraktninger om hvordan det å bo i verdens lykkeligste land kanskje ikke bare er positivt :-/
For de aller mest ambisiøse: Graveprosjekter. En skjellsettende avsløring om at det finnes høyreekstreme i mange forskjellige land, for eksempel, eller om at Miljøpartiet De Grønnes Lan Marie Nguyen Berg har tatt 28 taxiturer på nesten HALVANNET ÅR! Det er ÉN KOMMA SEKS taxiturer I MÅNEDEN! Og noen av dem kjørte med diesel!! Kjenner hykleriet ingen grenser?
For en vår det blir, dere. Her er ukas viktigste og riktigste saker.
– Gutta… Jeg har tenkt litt, og…
(Skjermdump: Document.no )
Uka som gikk ble naturlig nok preget av utskjelling og latterliggjøring av NRKs hysteriske reportasje fra østkanten i Oslo, om at alle røyker hasj og sånn. Mye kan sies og har blitt sagt om de svenske tilstandene Anders Magnus og co fant opp, men ettersom store deler av SS-redaksjonen faktisk har solgt hasj på østkanten, skal vi bare nøye oss med å registrere at den ravende idioten Erik Stephansen overraskende nok skrev en ganske god og sober gjennomgang av saken på bloggen sin.
Ok da, kan ta med denne rettelsen, bare fordi den er så ekstremt NRK:
(Skjermdump: NRK.no)
Hvem andre kan snuble så spektakulært klønete og så unnskylde seg like spektakulært henslengt etterpå? Ok sorry folkens, men kom igjen a! Det er bare oss! ¯\_(ツ)_/¯
En klassiker helt der oppe med romkvinnesaken og den gangen USA-korrespondent Gro Holm linket til en stormfront.org-oversikt over jøder i media ¯\_(ツ)_/¯
Oslo Øst-saken avstedkom også en ny tsunami av ekstremt hvite middelklassemennesker som skrøt av hvor fint de har det «her på Østkanten». Innspill til neste redaksjonsmøte med Anders Magnus: Lag reportasje om folk som bruker det at de nylig gentrifiserte et område som identitetsmarkør. Blir sikkert vanskelig å få folk til å stille anonymt, men det kan man fikse i post!
Men det verste som kom ut av dette, var antagelig denne podcasten (vi har selvfølgelig ikke hørt den):
(Skjermdump: Morgenbladet.no)
Ta av deg den dumme hatten, Sigve.
(Skjermdump: Dagbladet.no)
Det holder liksom lang vei med buzzordene «Johnny» og «Thailand», men når man i tillegg får «arrestert», «skutt», «fest», «blakk» OG «millionær» i ett og samme innsalg er bare å legge seg flat. Tusen takk for stimulien, Dagbladet, og LYKKE TIL med festen, Johnny.
(Skjermdump: seher.no)
Herlig å se at Osloby benytter seg av metonymiens effektive kommunikasjon.
Boblere her: perifér pakkis, jovial japse og nett neger.
En pris for å hedre journalistiskken? Hørt det før? Eh javel, men da het ikke konseptet «The Power of Journalism». BOOM! BOOOOOM!
Noen vil kanskje si at nok en lukket pris for å la journalistikken hedre seg selv ikke eeeegentlig er mangelvare akkurat? ;-) Men føkk haterne, la oss konse på å få opp moralen i yrkesstanden. Klappe hverandre på skuldra og dele hverandres saker på Facebook. Vinneren av akkurat denne prisen får kanskje et to ukers vikariat i Schibsteds snapchat-redaksjon.
(Skjermdump: Aftenposten)
….Forutsatt at du tar den mastergraden i Firenze, såklart.
Champagnekjellere! Yachtfabrikker! Ekte latter! Lekser i form av vindusshopping! Et eventyr som ender i en kommentar om tre tydelige trendveier som gir status i sosiale lag! Noen ganger er livet nesten for bra.
Det er bare å glede seg folkens, for nå mener bloggerne at lesesirkel er det nye mediet.
I denne ukas lesesirkel tar vi bilder av I Love Dick!
(Skjermdump: Minervanett.no)
Ellers: ganske funny hvor godt illustrasjonsbildet i saken under her passer til norsk offentlighet generelt.
Da er det bare å kaste seg uti det, folkens! Ingen fallskjerm nødvendig!
<3
The post Søndag summarum: Media hyller media, lesesirkler er trendy igjen og #dax18 = den nye hangglidingen appeared first on NATT&DAG.
NATT&DAG inviterer i samarbeid med Selmer Media til førpremiere på Ben Wheatleys skyte-bonanza Free Fire, hvor to kriminelle gjenger møtes i et forlatt lagerhus i Boston i 1978 for å kjøpe våpen, og det – naturlig nok – oppstår forviklinger og skuddvekslinger i et spill for å overleve.
Variety mener Free Fire «…[c]rosses the irreverent cheekiness of Quentin Tarantino’s «Reservoir Dogs» with the ruthless spirit of 1970s B-movies, in which audiences hoped for a few minutes of what «Free Fire» sustains for the better part of 90 minutes».
Vi lever jo for irreverent cheekiness og ruthless spirit, så dette blir bra.
Dørene åpner 19:00 og det er som vanlig førstemann til mølla. 18 i døra!
The post Se gratisvisning av Ben Wheatleys skyte-bonanza «Free Fire» på Rockefeller appeared first on NATT&DAG.
Se videoen i bunnen av saken!
Bedriften Sopra Steria er – av noe som heter Great Place To Work (?) – kåret til Norges beste arbeidsplass.
Hvorfor det? Fordi det jobber mye folk der som er veldig fremoverlent i bukseselene sine, står ytterst i skoa og har veldig sånn «yes we can»-holdning, antagelig. Hæ? Vi tar det i et meme, så det blir lettere å forstå:
Det høres jo bra ut uansett hvilken bransje man er i, men hva driver egentlig Sopra Steria med?
Ifølge den spinnville videoen de selv har laget som svar på spørsmålet de selv har stilt – «Hvorfor er Sopra Steria Norges beste arbeidsplass?» – er de «Norges største kompetansemiljø innenfor digitalisering». Vi aner ikke hva det betyr, og vi tror ikke de vet det helt selv heller.
Kanskje det er dette de mener?
Videoen er et moderne mesterverk i å fortelle en story om et brand.
Man får for eksempel unik innsikt i den metaforiske arkitekturen av bullshit som gjør at folk motiverer seg til å stå opp og gå på jobb, dag ut og dag inn, selv om de ikke nødvendigvis gjør noe tradisjonelt meningsfylt:
Står fjellstøtt! Men hvorfor nøye seg med å gå på jobb hver eneste ukedag resten av livet? Du kan jo – strengt tatt! – leve hele livet ditt i Sopra Steria, i form av hytteturer, sosiale sammenkomster og fagkvelder:
Sånn ser det ut når du lever hele livet ditt på Sopra Steria:
Men handler ikke livet om mer enn kompetanseheving og faglig-sosiale arrangementer? (Nei.) Hva med kultur, bøker, filmer osv? Null stress. Sopra Steria har nemlig en DANNELSESGRUPPE!!!
Her er videoen. TRIGGER WARNING: Kan fremkalle fornemmelser av dyp, fundamental meningsløshet.
Great place to work!
The post Verdens sykeste video om verdens lykkeligste arbeidsplass appeared first on NATT&DAG.
Hver uke spør N&D artister, band og plateselskap vi liker å høre på om hva de liker å høre på.
Hvem? Sigurd Lamark
Hvorfor? Er ute med video til låta «Sorry Baby», produsert av Elias Dahlen og Gaute Terjesson.
Bodø-artisten Sigurd Lamark har flyttet til Bergen, startet eget plateselskap (under navnet Lamark) og nå kommer snart oppfølgeren til debutalbumet God Nok Grunn. Først ut var«Kroppspoesi» i mai, og nå kommer singelen «Sorry Baby», som også har fått video – med en litt spesiell tilblivelse, ifølge Lamark.
Følg NATT&DAGs spilleliste med den beste musikken akkurat nå
– Vi inviterte en skokk med mennesker hjem, uten å si så mye mer enn at det var en fest og at vi skulle filme noe. I tillegg har vi gjort en del iscenesatte scener, som baserer seg på låtas handling. Alt er virkelige hendelser.
Her er den, og under er fem låtanbefalinger fra Lamarken sjæl.
– Jeg elsker denne låta, spesielt «ooooooh»-hooket som, kompromissløst nok, kommer først etter 1.45. Er vanligvis ganske nervøs når jeg skal bestille en øl i baren/stilig litteraturviter med egen instagramprofil-HQen Legal i Bergen, men så blir den av og til servert av krølltoppen i Great News, og med ett føler jeg meg helt trygg.
– Hypnotiserende hipp timinutters-hit. Fra det som var en hardingfele-trio. Sågar med tidsriktig «kun små bokstaver»-estetikk. Dette er eksellent føkking med form!
LES OGSÅ: Billie Van er tilbake med «I’m Totally Fine With It» om bitterhet, svik og oppbrudd
– Låter pleier som oftest å treffe meg enten på en tekst/følelsesmessig måte eller på en mer kul/estetisk/sexy måte. Tame Impala er en av få som virkelig treffer på begge punkter. Denne låta har et fantastisk sound og en veldig fin og konsis tekst om det eneste konstante i livet: forandring.
– Dette er et utsøkt lydspor om du vil åpne opp alle dine avslagsbrev og fakturas med swag-en i behold.
– Det er litt trivelig å tenke på at noen coole jenter og gutter i Montreal har sittet på ei lita øvingscelle og mekket denne sangen som nå fyller hele rommet mitt med lystig melankoli.
Presentert i samarbeid med ALI Kaffe
The post Sigurd Lamark spilte inn ny musikkvideo på fest uten at noen visste om det appeared first on NATT&DAG.
Det er kanskje urettferdig å dømme Martin & Mikkelsen etter NRKs alt for seriøse salgspitch, men et sted må man begynne: Her skal du bli «overrasket, utfordret og tvunget til å reflektere over deg selv som person og samfunnet vi lever i».
Overraskende? Tja.
Formatet er godt brukt: Studiobiter blandet med mer forseggjorte sketsjer, litt kødding med publikum. Målskivene er også velkjente: Clickbait-media får sitt pass påskrevet i første sketsj. Familien Trump og vår egen Sylvi Listhaug er selvfølgelig med. Ellers serveres velspilte, men relativt forutsigbare nyhets- og samfunnsskråblikk over temaer som «lykkelandet Norge» og «slitsomme mannlige feminister».
Les også: Norsk lineær-TV er i krise: Hjelp, vi vil drive med humor!
Utfordrende? Nja.
Noen friske vinklinger er det her. Å få ideen «Kvelertak-låt om polske håndverkeres flerspråklige yrkeslingo» til å funke er en utfordring som Beyer-Olsen, Mikkelsen og Kvelertak tar på strak arm. Det er jo ikke verst, bare det. Stort sett fungerer nok poengene her mer som bekreftelser på holdninger det tiltenkte publikummet allerede har.
Først i avslutningsnummeret «I kveld med Sylvis», hvor to Sylvi Listhauger leker stolleken med flyktninger til tonene av Thorbjørn Egners Vesle Hoa («Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa / Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltåa») aner vi en grenseoverskridelse med litt ekstra trøkk i. Mer av dette, takk.
Les også: Framtidig populærkultur inspirert av Trump-regimet (2017-2025)
Men altså, et sketsjeshow skal jo ikke først og fremst framprovosere selvrefleksjon. Det skal være morsomt.
Og vi har tross alt å gjøre med to av landets beste komikere for tida. Martin Beyer-Olsen er en gavepakke av en performer; energisk, allsidig, dreven på dialekter, millimeterpresis på timing, og med en uovertruffen evne til å definere karakterer i løpet av sekunder. Christian Mikkelsens sympativekkende, naive utstråling gjør ham perfekt som straight man og kanal for programmets mer engstelige, stakkarslige figurer. Ingen tvil om at Martin og Mikkelsen utfyller hverandre.
Om noen av sketsjene blir litt forutsigbare, inneholder de også små detaljer som peker i en mer anarkistisk retning. Beyer-Olsens redaktør som lener seg fornøyd tilbake og meta-hvisker «satire» på slutten av en sketsj. Mikkelsens general som går inn i et subtilt Kosovo-flashback idet han forlater intervjuet. Dette er lekne prikker over i-ene som gjør at M&M skiller seg ut fra den gemene humorhop, og det er nok til å overbevise meg om å henge med videre.
The post «Martin & Mikkelsen» treffer hardest når de tør å bevege seg mot ytterkanten appeared first on NATT&DAG.
Chloe Wise jobber hovedsaklig med skulptur, oljemaling og video, og er en av få ordentlig lolle kunstnere i dag. Blant høydepunktene i hennes imponerende store produksjon er «Bread Bags», en serie med forskjellige typer brød med veskehåndtak og designer-logoer på (se side 60), og «The Star of Larry David», en davidsstjerne laget av bacon.
Hun maler også flotte selvportretter og tar selfies foran dem, og «spiller» i black metal-bandet Øndskapsstrand sammen med sin norske ekskjæreste, snowboarderen Mikkel Bang. N&D har fått kunstneren Nikolai Torgersen til å intervjue og tegne henne.
De ble kjent da de møttes på «Slutsfjell» i 2014.
Hei, Chloe!
– Hejjj
Da jeg spurte deg om å gjøre dette intervjuet sa du «yes only if i can answer ALL NORSK fordi jeg elsker norsk lyfe». Hvor mye norsk forstår du? Hva er ditt beste ord?
– Veldig litten norsk men norsk er min favorite. Bogstavlitalt jeg elsker kattunge.
Hvem gjør ikke det.
– Kunst og kattunge er lyfe. Og kattmatt og rumpa.
Skaff deg en norsk manager, få ham til å ordne en utstilling for deg, vær her i seks måneder. BOOM. Flytende norsk.
– Jeg skal kanskje gjøre noe i Stockholm snart, men ja, jeg burde stille ut noe i Norge. Det hadde vært gøy, jeg liker meg der.
Hvordan har den siste utstillingen din gått? Jeg så at du truet noen folk på Instagram for å få dem til å komme. Var det dårlig oppmøte?
– Haha, nei, det kom faktisk masse folk. Så mange at galleriet vil forlenge utstillingen og vise fram noen av verkene i Toronto også. Utstillingen var i hjembyen min Montreal, så det var kult at alle vennene mine fra da jeg var yngre fikk mulighet til å se det. Lokalet er enormt. 650 kvadratmeter. Så det var plass til masse verk der.
«The Olive Garden of Eden» var min favoritt.
– Tusen takk! Den skulpturen er sinnssyk. Det er bare masse marmor med plastikk på toppen. Veldig detaljert. Det var fantastisk å skissere noe sånt på papir, forestille seg det i marmor, og så se det bli virkeliggjort. Jeg kunne egentlig ikke forestille meg hvordan en nesten to meter lang marmortrapp/bord-ting kom til å se ut i det lokalet. Så jeg var overlykkelig da jeg så det for første gang. Så la de på salaten og sausen (som er laget av plastikk og oljemaling), det var som å lage en veldig grisete salat på et veldig dyrt og fint bord eller badekar.
Jeg er så lite ambisiøs hver gang jeg har lyst til å lage et verk. Det blir fort «ahh, dette kommer til å ta så mye energi. Jeg maler heller bare i stedet»
– Ja, jeg er heldig med galleriet, det er den tredje utstillingen min der, så nå lar de meg gjøre sinnssykt ambisiøse greier.
Det er det som er poenget med å holde seg til én ting, er det ikke? At det lønner seg når man til slutt får mulighet til å gjøre kule og dyre greier?
– Jo, de kule, dyre greiene er en bonus, men det er også veldig givende å skape et ordentlig bånd og et tillitsgrunnlag. Det er som et forhold. Det føles virkelig som at de er familien min og jeg stoler på dem! Det kan jeg ikke nødvendigvis si om… folk i livet mitt eller kunstverdenen for eksempel. Haha, Loreta, kuratoren, er fantastisk.
Jeg stoler ikke på noen av de som kjøper verkene mine.
– Omg lol det er ille.
Det var en fyr som kjøpte maleriene mine og lagret dem
i en kjeller. For å selge videre.
– Nei! Stopp! Du må selge til folk du stoler på. Eller få dem til å skrive under på at de ikke skal selge videre med en gang. Selv om du er i Norge, hvor det ikke er like mye hensynsløs konkurranse som i USA. Canada er også ganske chill. USA er helt jævlig.
Hvordan da?
– Markedet. Folk kjøper ting og selger det videre for å tjene penger eller for å ødelegge markedet for unge kunstnere. Man må være veldig forsiktig og bare selge til folk man stoler på, så ikke verkene dine blir spredt overalt og prisene blir kunstig høye. De fleste steder er annerledes, men USA er intenst AF.
Les også: Fire uker i Paris med Tinder som kompass
Er La Croix-drikken en stor greie i NYC? Jeg har ikke prøvd det, men jeg har sett at det er en fyr i High Maintenance som er besatt av det, og det er med i et av maleriene dine.
– Hahaha, ja! Jeg drikker det nå.
Hva er det?
– Det er kullsyrevann med fantastiske smaker, denne er med grapefrukt. Det er ingen kalorier, ingen kunstig smak, nydelig boks.
Boksen er et kunstverk, rent estetisk.
– Uten tvil.
Så lenge jeg har jobbet med kunst, sett på kunst, analysert kunst og snakket om kunst, har jeg alltid satt estetikk som den viktigste faktoren i et verk. Uansett verk. Malerier, skulpturer, videoer, performance, alt. Men det fikk meg til å føle meg enkel og overfladisk (kanskje til og med dum) og jeg klarte ikke å forsvare eller argumentere for synet mitt, så jeg bestemte meg for å skrive en bok som inneholdt alt jeg regnet som god estetikk. Nå har jeg holdt på med den i to år, men det har hjulpet meg med å rettferdiggjøre tilnærmingen min til kunst. Verkene dine inneholder mye humor, interne vitser, klassisk skjønnhet, og så videre. Hvordan ser du på det?
– Det er interessant, jeg visste ikke at du holdt på med en bok. Jeg tror at hele konseptet «god estetikk» trengs å forsvares og utdypes. Du kan ikke bare kalle noe «godt» uten å forklare hva du mener eller hvorfor. Du kan si at det er bra for deg, fordi det gir deg positive følelser, eller fordi du synes det er vakkert. Men også det krever å bli sett nærmere på. Hvorfor er det definisjonen på skjønnhet for deg? Eller for samfunnet? Jeg bruker definitivt idéene om «klassisk skjønnhet» eller skjønnhet eller estetikk eller komposisjon, sånn som kunsthistorien og media har blitt enige om å definere dem.
Idéen min er så enkel som mulig. Det er bare, uten nærmere forklaring, «godt». «Dette gleder meg, men jeg hverken kan eller vil forklare det»
– Men det handler først og fremst om å utforske hvorfor vi anser disse tingene for å være vakre. Det viktigste i min praksis er måten kvinner blir fremstilt på. Hva er det som gjør at kvinner fremstår vakre, eller attraktive? Jeg mener ikke at du nødvendigvis trenger å forklare det, men jeg tror det er grunn til å undersøke hvorfor. Hvorfor føles noe godt? Ofte er det fordi samfunnet har blitt enige om hva som er akseptabelt eller godt, før du ble født. I tillegg spiller det genetiske inn. Det å forplante seg, reprodusere, det å lage barn og å overleve: Noe er bra og noe er dårlig.
Ja, jeg er enig. Og derfor har jeg holdt på i to år uten å komme fram til noe nytt.
– Men estetikken kan selvfølgelig forandre seg.
Og det gjør den jo. Hele tiden. Og det er selvfølgelig en kulturell greie.
– Ja, jeg er særlig interessert i estetikken som har vært rådende i kunsthistorien, og hvordan patriarkatet har formet den. Hvordan det knyttes til det å faktisk dytte kvinner ned og kontrollere dem. Skjønnhetens estetikk, det feminine og historiske fremstillinger av kvinner, først og fremst. Men også mote og mat.
Fikk du noe problemer da du lagde de Chanel-brød-veskene?
– Nope. Jeg er beskyttet av parodi-lover. Tror jeg. Hvis jeg kan si at jeg er komiker så er det humor eller satire, og da er det greit. Jeg approprierer en merkevare som har mye mer penger enn meg. Og de har ikke noe imot å bli trukket inn i en kulturell dialog med kunsten.
En gang tegnet jeg en pensjonert britisk fotballspiller som sniffet kokain og han truet med å saksøke meg.
– Omg! Haha! Men han var i en verre posisjon enn deg.
Jeg håpet på en rettsak med Chanel som du til slutt vant etter å ha overbevist dem om at du gjorde dem en tjeneste i humor-sammenheng.
– Ja. Du kunne ødelagt ryktet hans. Jeg kunne aldri ødelagt Chanel.
Pffffft. Du tenker ikke høyt nok om deg selv. Du kunne lett ødelagt Chanel.
– Haha, takk!
Hva er ditt favorittbrød? Jeg liker sånn vanlig som ser ut som en club sandwich. Vet ikke hva det heter. Enkelt, vanlig brød, kanskje.
– Hahah! Det kommer an på. Jeg elsker challa. Og bagels fra Montreal. Croissanter når de er ferske. Alle de er ganske fine.
Karbo-jenta :) Hvordan går det med Øndskapsstrand? Er det vanskelig å være født som kanadisk kunstner når hjertet ditt banker for norsk svartmetall?
– Det er vanskelig, for å være helt ærlig. Vi får ikke øvd så ofte. Det er fantastisk når det skjer, men begge er alltid på turné! Og det å være kanadier på utsiden, pluss brunette gjør det vanskelig. Jeg vet at jeg er norsk på innsiden. Langt der inne. Jeg gleder meg til neste konsert.
Les også: Darkthrone-Fenriz møter Beglomeg-Raymond
Første eller neste? Eller begge deler?
– Vi har spilt konsert… bare privat.
Mikkel ser ut som Heath Ledger i det klippet på stranden. Haha, med det krøllete håret og sminken.
– Hahahahah. Han er såååå bra i videoene mine. Det er helt sykt. Vi planla det ikke en gang. Jeg bare, surprise, dette gjør vi, og han samarbeidet så bra. Prøv å se for deg å reagere sånn «ja, ok Chloe, høres bra ut det». Han trodde vi bare skulle til Florida og chille. Surprise, ta på deg denne sminka. Jeg satte så pris på det, lol.
Og du fikk den hyggeligste fyren med verdens beste smil til å gjøre det.
– Han er faktisk den beste.
Sist jeg traff ham klemte han meg i tre minutter før han ett minutt senere hadde glemt at jeg var på samme bar.
– Hahahahahahaha. Han elsker øl. Elsker å feste. Stor Feste engel.
Du kjenner den norske musikkscenen: Uten å fornærme noen eller høres ut som et bittert mannebarn som ikke har fått til noe av det han ville selv om han er veldig dyktig og har en sarkastisk tilnærming til alt, så ville det ta deg et sted mellom 15 minutter og to timer før Øndskapsstrand ble A-listet på norsk radio hvis du prøvde.
– Hahahaha omg! Prøver du… Vil du… Vil du bli med i Ondskapsstrand?
Omg. Dette intervjuet gikk jo ganske bra for min del.
– HAHAHAHA, var det det som var poenget?!
Vi har egentlig snakket om meg hele tiden, ja.
– Nå må jeg snakke med mister Bang. Det er mulig du må sitte og se på noen øvinger som ikke er så gøy å se på. Eller kanskje de er det. Uvanlige, i hvert fall.
Jeg har hørt om noen ritualer ja. Pre-spa, det er et av dem. Jeg hadde ikke hatet det, for å være ærlig. Bare chille i et håndkle. Kanskje en kokosnøttdrink. Gjøre seg klar for spa. Høres ut som min type band.
– Hahahahaha. Bloopersene er så morsomme. Alt er improvisert. Jeg klarer det ikke. «Cold pool maybe if ur crazy».
Da vi snakket sammen tidligere fortalte jeg deg om nordmenn som bruker Make America Great Again-capser sarkastisk og du svarte «Wow, det er ikke noe man gjør sarkastisk – seriøst wow». Basert på dette, instagram-postene dine og alt rundt dette presidentvalget – jeg får følelsen av at du ikke er så fan av Donald.
– Haha nei. Det er jeg ikke. Han er… ille. Det er ille. Det er veldig ille.
Hva er du mest bekymret for? Hvor ille er det?
– Det er forferdelig. Jeg måtte bytte til dataen for å svare på det. Ok. Det første jeg er bekymret for er at temperamentet hans er forferdelig, og at han veldig lett kan føre oss inn i en atomkrig. Ellers er det jo å trekke støtte til Planned Parenthood [ideell organisasjon som tilbyr abort] og idéen om at abort bør være ulovlig (!?!?!?!?!?!?), idéen om grenser, å deportere innvandrere og splitte familier, å ødelegge all fremgangen for likestilling mellom kjønnene. Og at fordommer plutselig er greit igjen. Det er liksom greit å snakke om kvinner eller LHBT-personer eller innvandrere eller andre marginaliserte grupper på denne måten nå. Det er rett og slett veldig dårlig for landet. Og det er skremmende at vi går mot en normalisering av fascisme. Vi er liksom USA. Vi er ikke et lite land, vi er alle innvandrere. Dette kan ikke skje.
Redaktøren min ble forelsket i den gamle instabioen din «nice jewish girl» og hermet. Han er faktisk en «snill jødisk gutt», da.
– Hahahahaha, snill jødisk gutt.
Visste du at jeg faktisk prøvde å formelt bytte etternavn til «Horowitz» for et par år siden? Jeg fikk ikke lov fordi jeg ikke var jødisk. Jeg har alltid villet være jødisk. Selvfølgelig av feil grunner (mange store jødiske skuespillere og forfattere, folk liker det som regel ikke når jeg sier at jeg elsker jøder osv.)
– Du er den andre personen fra Skandinavia jeg har snakket med det siste døgnet som har sagt at du elsker jødisk kultur. Og jeg, som er jøde, elsker skandinavisk kultur. Kanskje er vi alle egentlig super-kompatible.
Topp tre ting med det å være jødisk?
– Hahaha. Mat, snacks og… fedre.
Jeg ville tatt med naturlig anlegg for humor.
– Det er en del av «fedre».
I norske medier blir hver eneste utlending som vet NOE om Norge – har en tipptipp-grandonkeltante de aldri har møtt eller hva som helst, eller enda bedre, besøkte Norge én gang – kalt en «norgesvenn» og får spørsmål som «Hva synes du om brunost?», «Når kommer du tilbake?» og «Når vil vi bli straffet for syndene våre?» Så… blir vi det?
– Om jeg er en «norgesvenn»? Norwegian friend??
Du er ryggraden i norsk kultur på to uker hvis du vil, jeg lover deg.
– Jeg kommer tilbake snart, jeg vil til Hemsedal. Jeg elsker brunost så mye! Jeg elsker knekkebrod. Og norsk rumpa.
Chloe Wise og hennes arbeider er å finne i 2017 på messene Zona Maco i Mexico City, The Armory Show i New York, Art Brussel, Art Cologne, Art Basel i Hong Kong og på en separatutstilling i Paris i september på Amine Rech. Og «kanskje noe i Stockholm snart».
The post Den kanadisk-amerikanske kunstneren Chloe Wises forskjellige typer begjær appeared first on NATT&DAG.
Det finnes mange deprimerende steder i verden. Carl Berner T-banestasjon. Egon Byporten. Auschwitz.
Som om ikke det var nok finnes også Useless Island, Hopeless Way, Disappointment Mountain og Depressed Lake. Den australske kunstneren Damien Rudd har samlet alle disse tristeste navnene på steder, elver, øyer, gater og andre ting han kommer over på Google Maps.
«««God»»» tur!
Les også: Alle utfordringer du kan støte på som en connoisseur av koffein
The post BILDESERIE: Trist topografi :( appeared first on NATT&DAG.
Som de fleste vet består SS-redaksjonen bare av menn over 50 år. Vi kjører alle SUV, har hår på brystet og tre kull barn hver. Hver dag smører vi oss inn med testosteronkrem for å beholde ereksjonen bare litt til. Når forbildene våre Per Sandberg, Fabian Stang og Terje Søviknes får kritikk for sine SoMe-strategier føler vi med dem, og identifiserer oss med dem. Internett har jo nettopp kommet?! Da må man nesten få lov til å bruke litt tid på å prøve seg fram?
Uansett, her er ukas sterkeste, viktigste og riktigste bidrag til verdens lykkeligste offentlighet.
De fleste fikk med seg den totalt upassende, men samtidig poetisk slagkraftige twittermeldingen til Fabian Stang,
(Skjermdump: Twitter)
…og den nesten søte, men samtidig totalt skandaløse delingen Terje Søviknes gjorde av videoen til Britain First.
(Skjermdump: VG)
Sistnevnte nettsted definerer seg som et «patriotisk politisk parti» som kjemper for britisk arv og kultur og vil forby islam i Storbritannia.
Litt upassende, kanskje. Men drit i det!!! Det var jo først og fremst den generelle volden mot barn som gjorde Søviknes opprørt. Det skjønner vi i SS-redaksjonen godt! Det er viktig å slå ned på grusomme ting, som vold mot barn, dyr, ektefeller og kvinner anklaget for hekseri i Middelalderen. Det samme gjelder krig, terror mot uskyldige, politisk sensur og naturkatastrofer. Når vi ser at noen deler saker om tema knyttet til noe av dette blir vi også FORBANNA!
Uansett, la oss se hva de to godt voksne mennene sier til sitt forsvar:
Ahaaaaa. Det viser seg at BEGGE TO gir uttrykk for at sosiale medier er forvirrende! Søviknes ble rett og slett forledet av at en tredje person delte innlegget først. Stang på sin side angriper Twitter-meldingens format. I og med at Twitter kun tillater de velkjente 140-tegnene som maksgrense må man av og til ty til spissformuleringer. Da er det faktisk ikke til å unngå at man fort bruker det velkjente idiomet KALDE LIK.
Borgerlige partier + borgerlig offentlighet = sant <3
(Skjermdump: NRK Dagsrevyen)
Seniorreporter i Life Week, Heloise He får hjelp til å skjære fisk av Fiskeriminister Per Sandberg i en sak som handler om at … DRIT I HVA DET HANDLER OM, HVA FAEN ER DETTE? Dette, våre venner, er et norsk regjeringsmedlem.
(Skjermdump: Morgenbladet.no)
Bare ta ett lite øyeblikk og prøv å se for deg hvor smart man synes man er når man skriver en sånn tittel, ingress og sak.
Seriøst, ta det øyeblikket.
Len deg tilbake i stolen, form ansiktet til sånn kokett, men ettertenksom Simen Sætre-grimase og legg hodet ALDRI så lite på skakke. Tenk at du tenker å skrive en tenkesak om at skiskytere har dårlig humor. Beveg fingrene lekent foran deg i lufta som om du trakterer tastaturet som var det et klaver og du en virtuos. Tenk at du tenker at du komponerer et mesterlig stykke tekst, med ironisk omstendelig og raffinert språk, selv om det handler om at skiskytere viser tissen. Humoren ligger i at skiskyting er dumt, mens jeg er smart…
Virker digg?
UKAS UTEPILS
Kringkastingsrådet samlet seg igjen forrige uke, av en eller annen absurd grunn. Hva ER egentlig Kringkastingsrådet? Elin Ørjasæter, Vebjørn Selbekk, den gamle ordføreren i Trondheim Marvin Wiseth og et par andre totalt vilkårlige mennesker som av og til kommer sammen for å riffe på et lavt faglig nivå om ting de har sett på TV?? Som en elendig episode av NRK-serien Sofa, eller en slags Fire stjerners middag, og alle er DRITA.
Så kulminerer dette i et par uttalelser, alltid veldig rare og nesten aldri konsekvente, og så kaller vi det en dag og innkasserer demokrati.
Denne gangen diskuterte de blant annet NRK-serien Innafor, og hadde i den forbindelse invitert en random Westerdals-student som hadde skrevet en veldig rar slags kronikk. Som om gjengen ikke var legendarisk random nok fra før. Ørjasæter kjørte på:
(Skjermdump: Kampanje.com)
Et fantastisk program. Som er et vanskelig program. Som Elin Ørjasæter ikke ville vist til døtrene hun ikke har. Ka-CHING demokrati!
Jaja, det er vel tross alt bedre at man bevarer et helt fucka kontrollorgan enn å erstatte det med et veldig strengt et.
Som ukas BONUS byr vi på vårt favorittbilde av Kringkastingsrådets medlem Marvin Wiseth:
FOTO: Wikimedia/Municipal Archives of Trondheim
(Faksimile: Aftenposten)
I barndommen, før vi ble gamle, hvite menn, både leste vi tegneserier og fulgte med på fotball, men det er mulig vi har vokst opp i spesielt priviligerte hjem.
<3
Fra vår flotte lille sak om verdens sykeste video fra verdens lykkeligste arbeidsplass
Aftenposten har fått med seg at lønnsveksten i Norge har vært så som så de siste par årene, og at det blir større forskjeller og flere fattige.
Derfor har de tatt ansvar og laget en hendig liten sak om hvordan du kan tjene ekstra penger i påskeferien!
Faksimile: Aftenposten
Svaret?
Du kan LEIE UT HYTTA!
Du vet, HYTTA SOM DU EIER, du som trenger ekstra penger. Som du ikke trenger akkurat i påskeferien uansett, fordi det frister mer med andre ting. Hva slags ting?
Ah, ja, genialt! Så hvis man trenger ekstra penger kan man LEIE UT HYTTA mens man PUSSER BÅTEN!:) TAKK, Aftenposten:)))
(Skjermdump: Dagsavisen.no)
Hentet fra saken om Silje som «bakte seg ut av Utøya».
(Skjermdump: journalisten.no)
Når Journalisten.no virkelig drar på er det som når et lite barn har hørt et litt eldre barn banne og gjerne vil gjøre det samme, men så har det ikke helt ordforråd eller mot nok til å dra på skikkelig. Fy … SØREN!
Det minner oss om da Tore Renberg var forberedt på sarkastiske kommentarer i NATT&DAG her om dagen, og sensurerte et mystisk banneord som starter på S og har fem bokstaver. Er det søren? Er det satan? Tips tas imot i kommentarfeltet!
(Skjermdump: Facebook)
(Skjermdump: journalisten.no på Snapchat (urk!))
De tre tristeste fest-emoticonsene vi har sett siden vi fikk snaps fra nachspielet til Søviknes i helgen.
(Faksimile: Aftenposten)
Så digg å være ordentlig integrert, da! Herlig å kunne sparke litt nedover på de typiske streber-pakistanerne som ikke tenker på annet enn å bli lege, advokat og ingeniør, og som drar på harry ferieturer. Det er et sunnhetstegn for norsk integrering at også pakistanerne kan være HF-utdannede Oslo Nord-sosser. Nå gjelder det bare å innrede skiboden med noen vinflasker og en bærbar radio med søkerhjulet fastsveiset på P2, så er vi der.
(Skjermdump: VG.no)
Kun en snau uke etter at Norge ble kåret til verdens lykkeligste land, viser det seg at en internasjonal studie fra 2011 har Norge på toppen av listen over land med barn som har sett bilder av seksuell karakter. En eller annen vilkårlig trebarnsmor mener at det ikke er greit.
The post Søndag summarum: – Gamle hvite menn på sosiale medier og Per Sandberg i den virkelige verden appeared first on NATT&DAG.
