Joe Biden har vunnet. Dermed kan amerikanere fortsette å leve i helvete, men med fin bakgrunnsmusikk heller enn støy og stadige påminnelser om at det er det de gjør. Slik beskrives presidentvalget av Chapo-trap-house-podcaster Matt Christman. Påstanden er blitt klisjé, gjentatt av venstresidepersoner i kommentarfelt og kronikker til det kjedsommelige. Christmans påstand har imidlertid en annen tyngde. Hans påstand om at Trump og Biden er omtrent like, er ikke basert på en matematisk avveining av skade og nytte, der Trumps brutale innenrikspolitikk nøytraliseres av Bidens krigskåte utenrikspolitikk.
Trump har forsterket den kollektive galskapen, men ikke utløst den. Sentrale politiske ideologier baserer seg nå på konspirasjonsteorier, enten det er Q-anon, Cambridge Analytica eller Putin som marionettmester – alt etter hvilke mediepersonligheter man er tilhenger av.
OPP
Podcasten Chapo Trap House har gått som en farsott siden den begynte i 2016. De ble raskt den sentrale aktøren innen det såkalte dirtbag left, som blant annet brukte hele 2016 på å kritisere Hillary Clinton, og perioden frem mot 2020 på å promotere Bernie Sanders. Budskapet til dirtbag left ble stadig mer populistisk, og den viktigste saken var medicare for all.
Samtidig avviste de mer sekteriske krav fra venstreaktivister, som åpne grenser og avvikling av politiet. Blant de mange som gjorde karriere på denne typen medieaktivitet, troner Chapo Trap House med sine tusenvis av betalende Patreon-abonnenter.
Av de tre opprinnelige podcast-vertene, var alltid Christman den mest kunnskapsrike og reflekterte, men også sinteste.
I intervjuer har Christman fortalt om en barndom i midtvesten med apolitiske foreldre. Selv opplevde han i ung alder å miste evnen til å gå, ikke lenge etter at faren døde. Etter en lengre restitusjonsperiode fikk han gangen tilbake, men han halter fortsatt. Styrt av sin kones jobbmuligheter har han flyttet fra stat til stat. Selv har han innsett at han aldri kommer til å være noe annet enn permanent arbeidsledig.
LES OGSÅ: Et forsvar for Joe Rogan
Samtidig som han hater å jobbe, er det klart fra de gangene han har snakket om å jobbe i bokhandel, at han trivdes. Christman er lidenskapelig opptatt av mellommenneskelig praktisk kontakt, selv om livet hans nå foregår i en internett-virkelighet, noe han hater.
Dette utløste stadige raseriutbrudd på podkast. At Christman begynte å rope og skrike mens makker Will Menaker leste opp tekster – som Megan McArdles forsvar for brannen i Grenfell-bygningen – er fortsatt høydepunkter.
«Hvem som besitter presidentembetet er ikke likegyldig fordi de begge vil gjøre dårlige ting, men fordi ingen av dem er i stand til å gjøre noe som helst»
Så, under dekningen av mellomvalget i 2018, skjedde det noe. Under en live-stream der Chapo fulgte med og kommenterte valgnatten, endte Christman opp stupfull etter å ha styrtet en flaske rom. På et tidspunkt mumlet han, mens hele kroppen hans vaiet 45 grader frem og tilbake: «Kill yourself and everyone around you». Etterpå uttalte han at demokratene «sucked ass» og at «there is no hope in the modern party system»
Det var oppsiktsvekkende nok til at Breitbart skrev en sak om det.
OG NED
Denne hendelsen fremstår i etterkant som et vendepunkt der Christman begynte å gli ut i sin egen verden, tapt i egne tanker. De gangene han bidro på podcasten var det i langt større grad i form av monologer. Samtidig kom Bernie-bølgen, som Christman anså som den eneste virkelige sjansen venstresiden i USA hadde.
Som kjent tapte Bernie, og på sine daglige livestreams der han snakker til en Twitch-chat, har Christman fortalt at det bunnpunktet han nådde i 2018, var av stor betydning for hvor han er i dag.
Den gang var han midt i prosessen av å innse at Bernie Sanders ikke ville bli president og at håpet for en bedre fremtid for amerikanere ikke ville bli realisert. Det demokratiske partiet aldri ville la det skje. Christman måtte ikke bare re-evaluere sin egen (alkoholiserte) levemåte, men ikke minst, sin måte å tenke om virkeligheten på.
Så mens Chapo Trap House ble stadig mindre underholdende og vendte seg delvis bort fra politikk, begynte Christman en daglig videologg, der han snakket til et kamera mens en Twitch-chat lyttet og diskuterte med ham. Samtaleemnene varierte, fra popkultur og diskusjon av nye serier, til miniforelesninger over historiske hendelser eller personer, men gjennomgående handlet de også om Christman selv, og hans forsøk på å gripe tilbake til virkeligheten etter Bernie forsvant, og selvrefleksjon omkring hvordan han kunne ta så feil.
Selv om formatet unektelig ligner på de mange usammenhengende mannlige monologistene, som Jordan Peterson eller Sam Harris, har videoene en substans som de andre mangler.
En ny periode
Christman er ingen moderne politisk apparatchik, som løper mellom skandaler for å gjøre narr av dem. Christman ville forstått absurditeten i å bruke 26 timer på å forklare at valget ikke er avgjort, og å gjette på resultatet, i motsetning til vårt eget NRK. Han er et produkt av en postmoderne virkelighet, men en gjennomgående modernist, i betydningen at han er en systembygger.
De én-timers lange monologene der Christman snakker til kamera, er ikke bare en måte å få innsikt i hva som skjer i amerikansk politikk. Det er også et sted å være vitne til en mann som forsøker å være bevisst og forstå den ekstremt komplekse virkeligheten vi møter hver dag, ved å systematisere den.
«Det er ikke tilstrekkelig å bare «logge av»»
Det bør ikke undervurderes hvor ambisiøst et slikt prosjekt er. Moderne akademia er preget av det stikk motsatte, stadig flere spesialiserer seg på sin egen lille isolerte flik av virkeligheten, og det er regelrett skremmende å forsøke å tenke komplekse tanker. Å si noe som helst fremstår umulig. Men Christmans svar til dette er ikke som Petersons eller Chomskys, å hevde en reduksjonistisk eller forenklet forståelse. Det er en sånn type åpenhet som gjør Christman verdt å lytte til.
Selvrefleksjon
Christmans åpenhet viser seg også i hans vilje til å reflektere om sin egen posisjon. Som resten av Chapo har Christman blitt kritisert for å være en podkaster med ironiforgiftning, som lever på patreon-penger fra arbeiderklassen, mens han selv er godt sikret for fremtiden. Christman er ekstremt bevisst dette.
Mens det er vanlig blant venstreradikalere, meg selv inkludert, å latterliggjøre libs sine idiotiske takes på sosiale medier eller i kronikkformat, forstår Christman at, og hvorfor, han selv er en del av dette økosystemet. Som Mark Fischer argumenterer for er katastrofene til kapitalismen ikke bare noe som kommer til å utslette oss med mindre vi gjør noe drastisk: De er i seg selv noe som kapitalismen kan kommodifisere og profittere på. Ideen om «grønn vekst» er naturligvis det fremste eksempelet, med «miljøvennlige» varer til blodpris som sin konkrete manifestasjon.
For Christman er denne forståelsen også sentral for vår forståelse av den offentlige samtalen. Den offentlige samtalen er vårt samfunns måte å i fellesskap reflektere over en verden utenfor vår – noens – kontroll.
![]()
Tarjei Ellingsen Røsvoll skriver om Joe Bidens seier. Han ser få grunner til optimisme. Foto: Privat
LES OGSÅ: Niilas med naturmedisin og samisk elektronika
Denne åndelige krisen har blitt en vare som kjøpes og selges. Dermed er den åndelige krisen kommodifisert. Facebook og Twitter elsker at MAGA-chuds og dirtbag-left «eier libs» med memes like mye som den elsker selvforherligelsen til libsene på CNN, og gråtende kommentatorer som forteller om hvordan Joe Biden vil lege nasjonens traumer.
Vår felles selvrefleksjon er blitt en kommodifisert orden, og den manifesterer seg som en kontinuerlig kamp mellom mediepersonligheter som ønsker å markere seg selv.
Slik sett utgjør internettets mulighet til «demokratisering» av den «offentlige samtalen» en av de moderne tiders største katastrofer. Det var ingen «demokratisering» av vårt felles bidrag til tanke- og idéproduksjon, men en mulighet for enkeltpersoner til å skape nok verdi for kapitaleierne til at de også selv kunne få betalt.
At «alle» kunne delta stemte fortsatt ikke – de fleste av oss blir bare ubetydelige følgere til våre (selv)utvalgte twitter-herrer med «verified»-status og jevnlige tre tusen pluss retweets, eller en av de tusen i kommentarfeltet deres.
Dette endret og intensiverte dynamikken i den offentlige samtalen. Heller enn konflikter i lokale grupperinger i partiorganisasjonen, som løses gjennom at den ene parten ekskluderes eller overordnede nivåer griper inn, utspiller (parti)politiske konflikter seg USA i dag som massive kamper mellom ulike fanbaser.
Slike fanbaser oppstår alltid rundt mediepersonligheter, som kanskje i utgangspunktet hadde et bredt sett med synspunkter de snakket om, men som på et tidspunkt kritiserte noen eller noe som tilstrekkelig med folk var enige i. Dermed oppstår fanbasen. Og når man får respons, fortsetter man i det samme sporet – på samme måte som bedrifter lager mest av de varene som selger best.
Kontinuerlige konflikter i mediesfæren er dermed ikke symptomet på dårlige medieaktører, men medieaktørenes konstitutive grunnlag.
Chapo Trap House-gjengen ble ikke populære fordi de produserte «godt innhold» som så ledet dem ut i kontroverser, men fordi de var et utløp for venstresidens forakt for Hillary. Konflikt er dermed det bærende premisset for enkeltindividers medieposisjoner, hvilket gjør muligheten for «kanselleringer» til en innebygget del av mediestrukturen i dag.
Resultatet: alles krig mot alle, der ens egen medieposisjon bare lever så lenge man er i stand til å kritisere andre på en måte som engasjerer en tilstrekkelig base av tilhørere.
Fremmedgjøring
Denne gjennom-kommodifiserte mediekulturen er ikke bare en historisk konsekvens av av sosiale mediers fremvekst. Den er samtidig et uttrykk for at den kollektive politiske bevisstheten som fantes før, ikke lenger er tilstede. Mediepersonligheter er representanter for sinnet til én gruppe mot en annen, og dermed slår også politikken om til å handle om å få den gruppen du misliker, til å bli behandlet dårlig.
Unntaket er svarte amerikanere. Christman mener at disse er den siste gruppen med et tilstrekkelig antall av folk som opplever den universelle undertrykkelsen av arbeiderklassen gjennom kollektive briller. Svarte amerikanere ser i større grad undertrykkelsen av seg selv ikke som undertrykkelse av seg selv som individ, men av seg selv som del av en større gruppe, som de blir undertrykt sammen med.
Problemet er at fordi denne klassebaserte undertrykkelsen av svarte er så ekstrem mot svarte spesifikt, så oppleves ikke den kollektive subjektiviteten som klasse, men som svart.
«Politikkens vesen er å skjule at det under overflaten ikke eksisterer noe som helst»
De tilsynelatende ekstreme kravene som BLM har fremsatt må forstås som et utslag av det motet en slik kollektiv subjektivitet gir. Mens amerikanere flest ikke engang tør drømme om helseforsikring for alle, tar BLM-aktivister opp kampen mot bokstavelige paramilitære, og det stadig mer militariserte politikorpset i USA. På samme vis som fagbevegelsen for hundre år siden kastet seg mot barrikadene og ble skutt for det, blir svarte aktivister funnet i nedbrente biler i dag.
Samtidig kommer ingen unna den altomfattende fremmedgjøringen, og avhengigheten av autoritetsstrukturer som følger med.
Mens ytre høyre ser på Antifa og BLM som terrortrusler – og har hele det amerikanske statsmaskineriet med seg – ønsker mange (men ikke alle) BLM-aktivister og Antifa at dette samme statsapparatet skal snus mot motstanderen. Det gikk for eksempel en jubel gjennom venstresiden da FBI omsider infiltrerte en paramilitær gruppe, som hadde en plan om å kidnappe den demokratiske delstatsguvernøren i Michigan på nivå med B-gjengens plan for å stjele Skrues pengebinge.
Arven fra Bush-periodens militarisering av politikken lever i beste velgående, også i norske aktivisters insistering på å bruke politimakt.
Uten den nødvendige kollektive subjektiviteten, blir politisk identitet umulig som noe annet enn funksjonen en slik identitet har i appellen til en autoritet om å fjerne en annens politiske identitet.
Konflikter på internett mellom «venstresiden» og «høyresiden» er ikke konflikter mellom grupper, men mellom symbolske abstraksjoner som «fascist MAGA-chuds» mot «cultural marxists», eller «TERFs» mot «trans-activists».
I praktisk politikk betyr dette at ønsket over alle ønsker, er at en autoritet griper inn mot den andre – en fullt ut negativ politikk.
Slik har den kollektive politiske bevisstheten fra forrige århundre blitt erstattet med et ønske om å se seg selv gjenspeilet blant de mektige.
Det er ikke lenger snakk om at man som sosialiserte enkeltindivider samler seg om et politisk mål i partier og foreninger. Det man samler seg om, er noen med ens karaktertrekk – fysiske eller kulturelle – som besitter en autoritetsposisjon.
På denne måten blir kollektivitet nødvendigvis bundet opp med allerede-eksisterende hierarkier. Muligheten for noe mer enn undertrykkelsen av andres representanter, opphører. Alle politiske kamper består av å kjempe for at autoriteter av stigende betydning skal fordømme motstandere: fra krav til mediepersonligheter om at de skal «ta avstand», krav til arbeidsgivere om at de skal sparke noen, og helt ut til at politiet eller andre skal drepe (som i republikansk respons på George Floyd-demonstrasjonene).
LES OGSÅ: «My Agenda» tyder på at hyperpop allerede har mistet sin vitalitet
Dette er ikke unikt for de ekstreme politiske retningene. «Sentrum» er like harde mot avvikere, noe både Corbyn-eksklusjonen fra britiske Labour og kampanjen mot Bernie er eksempler på. Den lette veien i middelklassens yrkesliv er fortsatt å være en stille støtte til sentrum.
Dynamikken har imidlertid blitt langt mer ekstrem. Mens Freud snakket om «de små forskjellers narsissisme» som årsaken til progressive krefters stadige kollaps i interne feider, har disse små forskjellene i dag blitt kommodifiserte. Å finne en egen nisje av små forskjeller som man kan utnytte gjennom effektive appeller til en autoritet, blir dermed levebrødet til mange.
Den tomme politikken
Tapet av den kollektive politiske subjektiviteten og erstatningen av det med en politisk konsumkultur – som utviklet seg fra 70-tallet – gjør at politikken ikke kan sies å eksistere på samme måte i dag som i forrige århundre. Det viktige er imidlertid at dette ikke er en konsekvens av at man forsøker å skjule den politikken som pågår (bak lukkede dører, mens vi resten er på twitter, f.eks.).
Politikkens moderne vesen består ifølge Christman ikke i å skjule det som er under overflaten. Politikkens vesen er å skjule at det under overflaten ikke eksisterer noe som helst. Det amerikanske borgerskapet har mistet sin selvbevissthet, de er sine fedres sønner og døtre, men lite mer. Kapitalen fortsetter å vokse og fagforeninger knuses, men ingen forstår hvorfor, ingen ønsker det helt konkret. Hvem som besitter presidentembetet er ikke likegyldig fordi de begge vil gjøre dårlige ting, men fordi ingen av dem er i stand til å gjøre noe som helst.
Krangler og kanselleringer er det som står igjen.
Politikken er ikke politikk, som i konflikten mellom selvbevisste kollektive subjekter, men estetikk. Vi er ikke fanget i kulturkampens skyttergraver fordi noen ønsker det. Vi er fanget i dem fordi vi ikke har annet valg.
Estetiske elementer er en nødvendig bestanddel av den moderne politiske virkeligheten. Fascismens kjennetegn er å gjøre denne estetiseringen total. Politikkens symboler blir fullt ut erstattet med estetiske. «Folket» forstås ikke av fascisten som den kvantifiserbare majoritet som har avlagt sine stemmer, men som et mytisk fenomen som har eksistert kontinuerlig siden opprinnelsen til den «vestlige kulturarv».
Den moderne amerikanske virkeligheten kan ikke betegnes som fascistisk ifølge Christman. Politikken representeres ikke ved estetiske symboler, politikken er i sitt indre vesen estetikk. «Folket» kjemper ikke for å bli politisk, men estetisk, representert.
«Trump har forsterket den kollektive galskapen, men ikke utløst den»
Konkret tar dette form som en søken etter mening og sammenheng på steder der det ikke eksisterer noen slik mening. Qanons måte å gjøre mening ut av klassesamfunnet kan for eksempel begrunnes i at elitens tilgang på avansert medisin gjør dem i stand til å leve vesentlig lenger enn andre. Men dersom man benekter eksistensen til slik medisin – som man må, for man har ikke tilgang på den selv – blir konsekvensen at de rike sikkert spiser spedbarn.
Konspirasjonsteoriene til «anstendige» personer i sentrum – enten det er tanken om Trump som Putin-marionett eller Brexit som forårsaket av Cambridge Analytica – er bare kulturelt forskjellig. De er uttrykt på formen som en utdannet kulturelite krever. Men i bunn og grunn finner vi det samme grunnlaget for deres konspirasjoner, nemlig den manglende evnen til å forstå at de selv har hatt tilgang på en opplæring og dannelse som de fleste amerikanere aldri har hatt eller vil få.
Ikke noe av dette vil forandre seg med Biden. De er innbakte motsetninger som presidentskapet hviler på. Han ønsker kanskje å gi amerikanere skoletilgang eller helseforsikring, men han kan ikke. Klimaplanen hans bygges på en fornuftig vitenskap, men den forutsetter en kontroll over virkeligheten som Biden ikke har.
En kamp mot nihilisme
Christman beskriver i et intervju at mange menn på amerikansk venstresiden på en eller annen måte må har opplevd å være sårbar og utsatt på samme måte som de fleste kvinner og svarte gjør. Hans egen plutselige lammelse var en slik opplevelse av sårbarhet. Han innså at han var avhengig av andre. Det igjen gjorde ham i stand til å engasjere seg politisk på den radikale venstresiden. I miste evnen til å gå var den erfaringen Christman behøvde for å innse vilkårligheten i den verdenen vi lever i, og at ideen om at noen kan ha en «rettferdig» inntekt eller grad av makt, er vås.
Derfor er den nihilistiske komponenten som definitivt er til stede når Christman sier «Kill yourself and kill everyone around you» ikke noe han ønsker velkommen selv. At vi lever i en verden som stadig forutsetter at vi skal bidra til kapitalens selvforøkning, og samtidig lukker muligheten for det, en verden der kapitalen ikke lenger reproduserer arbeiderklassen, men arbeiderklassen forventes å reprodusere både seg selv og kapitalen, er for Christman en betingelse å kjempe imot. Det er en realitet å forholde seg til, et hvitøye å se inn i, mens man skaper den nødvendige felles forståelsen blant alle dem som vet at deres liv er sårbart og avhengig av kapitalens tilfeldigheter.
Det er ikke tilstrekkelig å bare «logge av», og å kutte de sosiale og politiske båndene med hverandre. Poenget må være å logge av for å gjøre disse sosiale og politiske båndene til praktiske og virkelige, erfarte, bånd.
Obskure tanker fra en absurd personlighet
Det er ikke lett å ta Christman alvorlig når han prater på det mest abstrakte nivået. Christmans videologger mangler autoriteten som bokpermer ellers gir til denne typen tankevirksomhet. I motsetning til en bok som et bestemt og endelig produkt, hopper Christman mellom både humører og temaer. Han diskuterer alt fra 1800-talls historie til hva som er det beste peanøttsmøret. Hans to videologger under tellingen av stemmene ved valget i begynnelsen av måneden, til sammen tre timers monolog, ble møtt med et engasjert kommentarfelt. Den ene etter den andre omtalte Christmans monolog som «profound», og de opplevde at Christman formulerte mange tanker som de selv bar på, men på en måte som gjorde dem i stand til å se dem i sammenheng, som del av et system.
Den velkjente dynamikken der unge menn leter etter en figur som kan fortelle dem hva de skal gjøre, er den samme for Matt som for alle andre monologister.
Forskjellen er samtidig at Christman er langt mer åpen, mer villig til å forklare hvorfor han ikke kan gi svar, enn hva svaret er.
Joe Bidens seier var noe godt i verden. Det var en midlertidig lettelse, og all den oppspente frykten for at Trump ville kuppe det hele og avvikle demokratiet i USA forsvant over natten. Men samtidig som man erkjenner dette, gjenstår det å erkjenne at politikk i det 21. århundret er å kjempe mot en verden som stadig lukker seg. Å kjempe for å åpne horisonten og å gjøre politisk handling mulig igjen, blir dermed samtidig en kamp for å bevare sin egen besinnelse.
Trenger man en stemme på øret som kan snakke gjennom det hele, er Matt Christmans videologger et bedre valg enn mye annet.
LES OGSÅ: Det eneste som er like kaotisk som det amerikanske valget, er norske mediers dekning av det
The post Biden vant, men amerikanerne lever fortsatt i helvete appeared first on NATT&DAG.
, og hamret plasttangentene med kryssede hender så hardt at keyboard-lyden ble overdøvet av selve trykkelyden.
