19. DESEMBER 2019 var en gledens dag for alle som mener dagens ruspolitikk er inhuman og feilslått, som den utvilsomt er. Rusreformutvalget leverte en NOU (Norsk offentlig utredning) der de slår fast at grunnlaget for straff, nemlig at den skal være til større nytte enn skade, ikke er oppfylt for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Nå er derimot utsikten for reformen langt mer usikker. 

TRE UKER ETTER at rusreformutvalget leverte sin NOU, trakk Frp seg fra regjeringen, som dermed ikke lenger har flertallet som var sikret av Granavolden-plattformen. Det finnes fortsatt håp om at Frp vil støtte regjeringens rusreform, men jeg ville ikke satset pensjonen min på det. Vi snakker tross alt om partiet til Anders Anundsen, justisministeren som på Folkeopplysningen i 2016 uttalte at «forskningen jeg sitter på, sier noe annet». Altså noe annet enn forskningen på cannabis alle andre kan google seg frem til, sier: at alkohol er farligere. Og Sylvi Listhaug mener som kjent at folk skal kunne røyke og drikke så mye de vil, men om man ikke ønsker kreft og velger grønt fyll i røyken, skal man straffes.

Å både være et frihetsparti og et «lov og orden»-parti samtidig er ikke lett uten å fremstå hyklerske. De liberale kreftene i partiet, ikke minst FpU, må nå kjenne sin besøkelsestid. For det er vanskelig å komme på et grovere eksempel på uforholdsmessig inngripen i enkeltmenneskers privatliv enn å sende statens voldsmonopol etter rusavhengige med hensikt å straffe og disiplinere dem.

STORE RESSURSER brukes på å spre løgner og skremselspropaganda fra reformens motstandere. Et eksempel er «Foreldreoppropet mot narkotika», som like gjerne kunne hett «Gamle og bekymrede mennesker støtter narkotikapolitiet og avholdsbevegelsen». I en SoMe-kampanje for oppropet sier Jan Bøhler, den gang Ap-politiker, at det blir «fritt fram for narkotika blant barn og unge» dersom rusreformutvalgets forslag vedtas. All den tid forslaget innebærer beslaglagt narkotika, pliktig rådgivning hos kommunen og involvering av barnevernet der det er nødvendig, er Bøhlers påstand pølsevev. For hver av de tre timene Bøhler daglig bruker på trening, rekker politiet å straffe en østkantungdom, ofte etter å ha blitt ransaket i full offentlighet. Da er veien kort til miljøer der slikt ikke gir tapt status, nemlig kriminelle gjenger.

Rune Swahn fra Norsk Narkotikapolitiforening var, ikke overraskende, den eneste av rusreformutvalgets ti medlemmer som tok dissens. Politiet er nok den institusjonen som har investert mest i narrativet om at det er forebyggende og moralsk rett å straffe narkotikabrukere. Et av de «forebyggende» virkemidlene politiet og enkelte politikere ønsker å beholde, er ruskontrakter. Ungdom gis valget mellom å bevise avhold fra cannabis ved å over flere måneder tisse foran en fremmed (ofte av motsatt kjønn), eller å få et stigmatiserende rulleblad som begrenser tilgangen til utdannelse og jobb i fremtiden. En rapport fra KoRus Øst viser at mange unge opplever urinprøvene som krenkende og invaderende. I tillegg begynner enkelte å bruke farligere rusmidler som ikke vises på prøvene, eksempelvis GHB, alkohol og syntetisk cannabis.

JEG TROR IKKE det er en god idé å innføre obligatoriske urinprøver på politihøgskolen for dem som er mistenkt for å ikke bruke kondom på knulletorsdag, selv om det kanskje kunne forebygget klamydia. Det ville vært krenkende og invaderende. Nå er det på tide at vi også vektlegger ungdom som bruker narkotika sin rett til privatliv og psykiske helse over en utdatert nullvisjon. Når selv Jan-Erik Bresil, leder i Norsk Narkotikapolitiforening, i sin masteroppgave konkluderer med at det ikke finnes evidens for at ruskontraktene virker, er det på tide å innse at slaget er tapt.

Mikkel Ihle Tande. Foto: Pernille Sandberg

LES OGSÅ: Rusreformkonferansen 2019 minutt for minutt

ARBEIDERPARTIET VIRKER kanskje som en mer sannsynlig skytsengel for rusreformen, men er notorisk vage i sitt nylig publiserte forslag til partiprogram. Riktignok ønsker de en rusreform, men formuleringen «Rusavhengige skal som hovedregel ikke møtes med straff for bruk», er urovekkende. Forhåpentligvis er Jan Bøhlers overgang til Senterpartiet et frampek om at Ap lander på riktig side av historien, og sikrer støtte til rusreformen på landsmøtet i april 2021. AUF har vært forbilledlig klare om behovet for en rusreform, og vil få en nøkkelrolle. 

Tryggere Ungdom ble opprettet blant annet for å organisere og gi en politisk stemme til unge personer som ønsker en annen tilnærming til forebygging enn straffeforfølgelse. Det viktigste du kan gjøre for å sikre rusreformen, er å snakke med venner, bekjente og familie om hvorfor reformen er viktig. Prioritér dem med tilknytning til Ap eller Frp.

Våren 2021 skal Stortinget stemme over lovendringene som kan bidra til å dra samfunnet et stort steg i retning av å oppfylle idealet om menneskerettigheter for alle. For fortsatt er det slik at en person som bruker heroin mot traumene etter seksuelle overgrep i barndommen, kan få kroppens hulrom «ransaket» av autoriteter i læruniform. Fortsatt straffeforfølges barn og ungdom i Oslo som er mørke i huden, langt oftere enn hvite til tross for at de bruker halvparten så mye narkotika. Fortsatt unngår enkelte narkotikabrukere å ringe ambulanse av frykt for straff og stigma. Vil du hjelpe oss med å redde rusreformen før det er for sent?

LES OGSÅ: Slik er de nye rusvanene våre under korona

The post Rusreformen står i fare – men du kan redde den appeared first on NATT&DAG.

Det hender at vi er i tvil en gang utpå søndagskvelden. Men tvilen tar feil. Hver gang. For etter én uke i norsk offentlighet følger en annen.

Det stopper aldri!!!!

Her er ukas viktigste og riktigste saker.

Ukas scrollehelvete

Skjermdump: NRK.no

NRK har gjort det igjen!!!!

Kanskje koster det en halv tommel og en kvart psykisk helse, men det er det faen meg verdt.

Skjermdump: NRK.no

Scoopene kommer på rekke og rad.

Skjermdump: NRK.no

Poenget med saken er å vise hvordan norsk ungdom fester. Det viser seg ikke overraskende både å involvere alkohol, andre rusmidler og (forhåpninger om) sex!

En annen fin ting med saken (advarsel: NATT&DAG-ironi! :P) er at den er laget i dette irriterende nye liksom-langlesningsformatet som involverer bilder som flyver forbi, tekst som forsvinner og helt ekstremt lite informasjon.

Skjermdump: NRK.no

Åja!

Joa … NRK er jo en rikskringkaster, det betyr jo at de skal kringkaste både hist og pist til både her og der. Litt for alle i hele ‘riket, med andre ord.

Og det er jo fint. Det er jo ikke alle som vet at det er flere folk på en fest enn et typisk vors f.eks!

Men det er i alle fall beroligende å tenke på at NRK ikke bruker så alt for mye av skattepengene på sånt som dette.

Eller.

ELLER????

Skjermdump: NRK.no

Ukas uforståelige

Skjermdump: Subjekt / Facebook

Eh, ok! Bra det Subjekt! Vet du, jeg må egentlig gå nå. Snakkes senere!

LES OGSÅ: Dorian Electra, hyperpop og homopropaganda

Ukas kulturbærer

Skjermdump: D2magasin/Instagram

Det har skjedd noe vidunderlig i høst – D2 har gått tilbake til røttene.

Det er stil, det er livsstil, det er dyre ting. Det er aparte yrkesvalg fra folk som burde visst bedre.

Det er tendenssaker.

Skjermdump: DN.no/d2

! =)

Skjermdump: D2magasin/Instagram

Og så har de begynt med noe som heter boligskolen.

Her er det en som ikke ser ut som hen har det så bra:

Skjermdump: DN.no/d2

:-(

Ukas ruspanikk

Skjermdump: VG.no

Det Zlatan gjør med en appelsin, gjør MDMA med Zlatan.

LES OGSÅ: Rusreformen står i fare – men du kan redde den

Ukas bildetekst:

Skjermdump: Nettavisen.no

Denne saken handlet om sex-trender. Det viser seg at både introspektiv sex som fokuserer på det indre (meditativ sex) og utadvendt, teknologisk sex er trender akkurat nå.

Med andre ord er alt som vi trodde: sex er en populær ting.

Ukas historieleksjon

Skjermdump: VG.no

Laget japanerne bare film på 50- og 60-tallet?

Jaja, man lærer så lenge man leser kronikker i VG! =)

LES OGSÅ: En valgseier, et psykisk sammenbrudd – USA er fortsatt et helvete

The post Søndag Summarum: På innsiden av festen til 18-åringene, D2 tilbake til røttene og Zlatan på MDMA appeared first on NATT&DAG.

39 år gamle Bibbs er en avdanket (gammel og tjukk) influenser, og står ved sin Baby i et forhold preget av sterke følelsesutbrudd, alkoholmisbruk og utroskap fra begge kanter. Så forlater han henne. Sammen med inntektsgrunnlaget. Slik kastes hun ut i den umulige situasjon: ingen er interessert i produktet hennes, som indirekte knuser selvbildet, og som direkte knuser utsiktene for økonomisk stabilitet. 

SVENSKE TONE SCHUNNESSON debuterte med Tripprapporter i 2016, en heisatur av en roman som tar form av en ukonvensjonell triprapport. Der får vi innsikt i en ung kvinnes herjede sinn, utsvevende rusvaner og forsøk på å skrive dikt. Med sin nyeste roman, Dagarna, dagarna, dagarna, posisjonerer hun seg som en av de mest spenstige forfatterne innenfor skandinavisk samtidslitteratur. 

LES OGSÅ: Biden vant, men amerikanerne lever fortsatt i helvete

Bibbs, med en fortid fra MTV og et reality-program til forveksling likt vårt eget trauste 4-stjerners middag, er tvunget til å ta grep. Det er pinlig, men overraskende sår lesning, når hun halvhjertet forsøker å gjøre comeback som brand ambassador for en kollagendrikk. Etter hvert kommer det frem at de har booket henne for mangfoldets skyld, ettersom hun er både gammel og tjukk. Merkevaren Bibbs har mistet sin verdi. Hva nå? 

Romanen stiller spørsmål ved framtidsutsiktene til mennesker som lever av sitt eget navn. Schunnesson avfeier ikke deres overfladiske verden, men problematiserer og undersøker gjennom Bibbs, hvilke konsekvenser den kan ha for dem. Resultatet blir en slags Nittenåttifire for influensere. 

ROMANENS PERSONGALLERI VISER frem typene: narsissisten Bibbs, den sexy, kjipe kjæresten og ymse karakterer fra bransjen. Kallenavn som Baby, Mickey og Texas understreker det utskiftbare ved dem; de kan være hvem som helst. 

Tittelen Dagarna, dagarna, dagarna får gjenklang i et sentralt tema i romanen: «Jag tänkte på pengarna, pengarna.» Varianter av denne setningen gjentas flere steder i romanen. Bibbs tenker på penger hele tiden. Når hun har penger tenker hun på hvordan hun kan bruke det, og når hun ikke har penger tenker hun på hvordan hun kan få tak i det. Og sånn går dagarna. 

Romanen diskuterer ulike former for kapital: kulturell, økonomisk, sosial og seksuell. Babys kapital er den seksuelle, men den synker proporsjonalt motsatt mens alderen stiger. Dette kommer til uttrykk gjennom et forhold kjæresten har innledet på si, med den yngre skuespilleren Nina. Det utvikler seg en maktkamp mellom Bibbs og Baby, som kulminerer i at hun poster et innlegg der hun lyver om at han har voldtatt henne. Med en fornyet relevans i offentligheten, strømmer pengene inn på konto, men hun sliter med å finne seg til rette i offerrollen. Løgn og sannhet kleber seg sammen i romanen, for Bibbs, og til tider leseren, er skillet uklart. 

LES OGSÅ: Et forsvar for Joe Rogan 

I 2019 satte Folkteatern i Göteborg opp Charlotte Brontës Jane Eyre. Schunnesson sto for manuset, der hun blant annet ga en stemme til den tidligere så stemmeløse gale kvinnen på loftet. Schunnesson skriver dialog som hun aldri har gjort annet. Bibbs dom over andre er hard. Det er gøy å lese. Det som vanskelig lar seg beskrive som annet enn menneskelige sannheter, sauses inn i dramatikk, og driver romanen fremover. Om onani, porno og sex, som det er en del av, skriver hun i forfriskende poetiske vendinger. 

BIBBS FORNEDRER SEG, men det gjør alle andre også. Hun tar del i en genealogi av forrådte kvinner, men virker ikke videre interessert i å ta del i søsterskapet. I møte med skuespiller-Nina som sier: «Alla kvinnor är mina systrar» kan ikke Bibbs gjøre annet enn å himle med øynene. Schunnessons nyanserte portrett av en Bibbs der selv sannheten er til salgs, utgjør en interessant lesning av en moderne problemstilling.

The post Anmeldelse: «Dagarna, Dagarna, Dagarna» er en slags nittenåttifire for influensere appeared first on NATT&DAG.

Det er et enkelt spill. Sammen med ni andre, såkalte skipskamerater, skal dere utføre enkle vedlikeholdsoppgaver på et romskip. To av de ti skipskameratene er bedragere – imposters – som skal gjøre alt de kan for å drepe og sabotere for de andre spillerne. Én etter én blir spillerne drept, mens de få gjenlevende må prøve å finne ut hvem som faktisk er bedragerne. Hver gang noen oppdager et mord eller bare er mistenksomme tilkaller man til et nødmøte. Der bestemmer man seg for om man skal stemme ut noen eller ikke. Blir man stemt ut, uansett om man er skyldig eller ei, er spillet over og man blir sendt rett ut av luftslusa. 

Siden august har Among Us tatt internett med storm. Det toppet seg i slutten av oktober da to representanter fra den amerikanske kongressen, Alexandria Ocasia-Cortez og Ilhan Omar, spilte med noen av de største streamerne på Twitch foran over 600 000 tilskuere på direkten.

LES OGSÅ: Biden vant, men amerikanerne lever fortsatt i helvete

Ikke bare tror jeg det sier mye om verden akkurat nå, men det sementerer Alexandria Ocasia-Cortez (eller «AOC» som varemerket hennes har blitt hetende), som kanskje Amerikas største politiker på både Twitter og internett generelt, især hos den yngre generasjonen. 

Den 31 år gamle politikeren jobbet som kelner i New York før hun ble folkevalgt, og har siden valget vært en betydelig stemme på internett, og har derfor også blitt en markant skikkelse i resten av verden. Også innen gaming og relevante områder har hun vært en tydelig og progressiv stemme. Enten det gjelder militær rekruttering på Twitch eller da Activision-Blizzard sensurerte en spiller i en turnering på vegne av Kina. Hun har også oppnådd Silver VI i League of Legends – en svært respektabel rank.

Among Us er et to år gammelt spill med relativt beskjeden grafikk og en begrenset brukeropplevelse. Allikevel topper det ikke bare Twitch men også Youtube. Spillerne har utviklet egen terminologi. Plutselig er alle «sus» (kort for «suspicous»). Det er i tillegg det mest nedlastede mobilspillet i høst på både Apple Play og App Store. Her i Norge blir det laget memes om spillet, og det fra memekontoer som vanligvis ikke bryr seg så mye om gaming. 

Mye av populæriteten kan forklares med hvor lett tilgjengelig det er. Alle kan spille det på mobilen, og det er som regel gratis. I tillegg har sosiale spill over voice chat blitt normalisert I DISSE TIDER. Enten det er Jackbox, Pummel Party eller bare Kahoot har definitivt flere blitt vant til å spille sammen over internett nå. 

Among Us er et såkalt social deduction-spill, og det er langt ifra nytt i spillverdenen. Mafia, som regnes som det første spillet i sjangeren, ble funnet opp av en russer i 1987, som jobbet for universitet i Moskvas psykologi-avdeling. Det startet først som et verktøy for forskning, og som en lek han underholdt elevene sine med, før det spredte seg til andre skoler og til slutt endte opp som et verdensomspennende og populært bordspill. Siden har det kommet mange forskjellige variasjoner, som Werewolf, Town of Salem eller videreutviklinger som Resistance og Avalon. 

Det har altså vist seg at sosial paranoia er et bunnsolid og tidløst spillpremiss, og det er ikke er tilfeldig at det virkelig har tatt av først nå. Det føles som om verden brenner opp rundt oss, og det å forsvinne inn i dataspill er en effektiv måte både å prosessere og glemme alt som skjer. Men hva er det som får oss til å bli løgnaktige sosiopater som dreper og stemmer ut folk basert på de tynneste indisier?

Kanskje det har noe å gjøre med at man tar kontroll. Enten man er den pålitelige skipskameraten som stemmer ut folk uten å blunke eller en bedrager som elegant gjør dobbeldrap uten å bli tatt. Eller kanskje spillet tilbyr en plattform for de betente diskusjoner som likner de fra virkeligheten, bare med mindre alvorlige konsekvenser?

Spillkvelden AOC og Ilhan Omar inviterte til på i slutten av oktober foregikk imidlertid mer ryddig og sivilt enn den første debatten mellom Trump og Biden. I lys av hvordan Trump konsekvent har løyet i sitt presidentskap blir Among Us sin salgspitch – «Gaslight Your Friends» – veldig relevant. Kanskje det gir oss lekfolk en sjanse til å spille ut vår indre politiker. Eller kanskje man føler man tar kontrollen tilbake fra verdenslederne som Trump, Erdogan, Putin og Boris, som gaslighter oss på daglig basis.

The post Gaslight dine venner appeared first on NATT&DAG.

– Er vi klare for kjedenes tidsalder?

Det er daglig leder på Parkteatret, Dan-Michael Danino som spør. I et åpent brev, hvor han henvender seg til kulturministeren, næringsministeren og embedsverket, fortviler han over den konkursbølgen vi står overfor. Kort fortalt: Alle utgiftene bedriftene har fått utsatt tidligere i år, må betales innen to uker, og svar på søknad om kompensasjon uteblir.

Det er mange år siden Grünerløkka tapte kampen mot gentrifiseringen, men det kan fortsatt virke som det finnes en grense for hvor strømlinjeformet og kommersielt beboerne tåler at byrommet deres fremstår. På tirsdag hang en rekke bedrifter på Grünerløkka opp plakater foran lokalene sine, med logoene til blant andre Egon, McDonald’s og H&M, etterfulgt av en advarsel om at de «kanskje åpner snart», dersom de ikke får innvilget midler til å betale utgifter.

I samme område har det de siste månedene åpnet en rekke nye steder. Der de små, selvstendige stedene allerede har flyttet ut, har det i mange tilfeller flyttet inn større kjeder. I mange av tilfellene dreier det seg om forretninger med korte navn, med formål å gjøre ting på kortest mulig tid, billigst mulig: Cutters, Kopp, Digg, Olio, Squeeze, Blid, Dr. Dropin.

Bak disse står gründerselskapet Askeladden & Co. I et intervju med lederen av selskapet, Martin Schütt, i Finansavisen fra september 2019 spør han retorisk:

– Vil vi helst slåss mot aktører som Rema og NorgesGruppen, eller er kampen mot Alfakrøll og På Håret enklere? Svaret er innlysende.

Er det noen andre enn Dagens Næringsliv, som til sammen har publisert et titalls artikler om suksesshistorien Askeladden & Co, som tilsynelatende ønsker seg et byliv der kjeder dominerer? Hvilke beboere vil egentlig at de med finansielle muskler skal bestemme hvordan byen skal se ut?

Thorvald Meyers gate. Foto: Willa Wathne

Ikke Teodor Bruu, i hvert fall, selv om han ikke har stor tro på at lokale myndigheter har mye de skulle ha sagt i situasjoner som dette. Han er leder av bydelsutvalget i Gamle Oslo for MDG og talsperson for Grønn Ungdom, og påpeker at koronakrisen gjør at de små, uavhengige bedriftene sliter enda mer enn før.

Han mener staten bør lage støtteordninger som stiller andre krav til dem enn større aktører.

– Skatt- og avgiftbestemmelsene styres av staten, sammen med andre krav man stiller til bedrifter, som arbeidstidsbestemmelser, klima og miljø og så videre. Det er begrenset hva Oslo Kommune kan gjøre.

LES OGSÅ: Søndag Summarum: På innsiden av 18-åringenes fest, D2 tilbake til røttene og Zlatan på MDMA

Hvorfor har man i det hele tatt byråd og etater da, hvis de ikke kan gjøre noe med et lokalt problem som opptar innbyggerne?
– Kommunen har mye makt når det kommer til byutvikling – hva og hvordan ting skal bygges – men så har de lite makt over hvem som skal få bruke byggene. Men det er åpenbart at alle som bor i en by at det er en viktig del av byutviklingen. Det er ikke likegyldig om det er en liten lokal kafé eller en stor kjede som driver.

Teodor Bruu. Foto: Magnus Skrede/MDG.

Finnes det ikke noe handlingsrom på lokalt nivå hva gjelder reguleringsmuligheter for husleie, avgiftsnivåer, prisdiskriminering eller gårdeiers valgfrihet når det kommer til hvem de kan leie ut til?
– I veldig liten grad, det er utover det en kommune kan bestemme selv, stort sett. Dette er storpolitikken som puler de små bedriftene i ræva. Lokalpolitikere har et ansvar for å prøve å tenke mer kreativt med hvordan man kan hindre utviklingen. Se på støtteordningene, se etter smutthull i regelverket med tilpasning av leieutgifter, og sånne ting. Men vi må nok få et regjeringsskifte som faktisk prioriterer å redde de små bedriftene.

Jan Spandow er ikke er spesielt kritisk til utviklingen. Han er leder i Spabo Eiendom, som omsatte for 180 millioner kroner i leieinntekter i fjor. De eier rundt 50 butikk- og servicelokaler på Grünerløkka.

Han mener det er lett å kritisere, og har en positiv innstilling til de som vil prøve å etablere nye konsepter. Askeladden & Co er leietakere hos Spabo på Frogner.

– Jeg synes det er fine konsepter. Jeg var selv på Dr. Dropin og syntes det var superbra.

Du mener ikke at det er et problem i seg selv, at kjeder presser ut mindre aktører?
– Det er ikke vår erfaring. Om det er et problem eller ikke skal jeg ikke uttale meg om. Generelt sett skal jo en butikk tjene penger. Liv og død i gata er jo en del av den naturlige syklusen.

Spabo er blant medlemmene av Løkka Gårdeierforening, en organisasjon som samler gårdeierne om en «felles visjon for Grünerløkka». Andre medlemmer er blant andre RSV Invest, Maya Eiendom og Aspelin Ramm.

Rebekka de Leon er engasjert som prosjektleder på deltid for Løkka Gårdeierforening. Hun mener sakens kjerne ligger i de individuelle avtalene gårdeiere gjør med leietakere. Det ligger utenfor foreningens mandat, da de hovedsakelig samarbeider om ting som felles kunstprosjekter, gatevarme, belysning og julebelysning.

– Gårdeierne på Løkka har generelt store visjoner for å ta vare på den identiteten Løkka har. Jeg kan ikke uttale meg for gårdeiere som ikke er medlem. Jeg kan heller ikke uttale meg om hva som ligger bak av vurderinger for hvert enkelt leieforhold, men våre medlemmer jobber for mangfold.

Det kan se ut som at folk har veldig forskjellige visjoner om hva det er med identiteten til Grünerløkka som bør tas vare på?
– Det er jo en utfordring, og jeg kan som sagt ikke uttale meg på vegne av enkelte aktører, men de som er medlem hos oss er interesserte i å ta vare på den identiteten. Identiteten til Løkka er summen av enkeltaktørene som er der.

Synes du identiteten til Grünerløkka beholdes, når Thorvald Meyers gate blir fylt av forretninger fra Askeladden & Co?
– Jeg kan liksom ikke si noe om det. Da tar jeg et standpunkt, som for meg i min posisjon er vanskelig.

– Jeg vet at gårdeierne jobber på veldig mange hold og kanter for å prøve å beholde attraksjonen på Grünerløkka som gjør at folk kommer dit for å handle, som gjør at næringsaktørene overlever. Så er det mange trusler og farer som står rundt hjørnet vi ikke rår over.

NATT&DAG spør Martin Schütt om han fortsatt står for det han sa til Finansavisen i 2019, og om hvordan han tror Oslos beboere vil forholde seg til Askeladden & Co om de fortsetter ekspansjonen der uavhengige aktører nå holder til. Han svarer i en SMS:

– Forbrukervaner er i kontinuerlig endring, og aldri før har de endret seg så fort som i 2020. Vi ser på det som jobben vår å prøve og forstå dette for å lage norske gründereventyr og arbeidsplasser. Vårt mål er ikke å presse ut andre. Enkelte oppfordrer kundene til å handle hos enkeltstående aktører og små butikker, slik at disse ikke går konkurs. Vi er helt enige i at kundene må bruke de tilbudene de ønsker. Vår oppgave, som alle andre gründere, er å lage produkter og tjenester det er etterspørsel etter. Om vi får til det, og samtidig kan skape norske gründereventyr og arbeidsplasser, tror vi det er bra for samfunnet. Og vi er overbeviste om at det alltid vil være plass til dyktige gründere i både stort og lite format.

LES OGSÅ: Rusreformen står i fare – men du kan redde den

Det er nok ingen grunn til å tro at gründere kommer til å la være å utnytte seg av forretningsmulighetene som åpner seg. Hva med de som opprettholder systemet – de som gir aktører som Askeladden & Co disse mulighetene? Foretrekker ikke politikere uavhengige butikker og utesteder?

Noen av dem, kanskje, sånn egentlig. Statssekretær ved nærings- og fiskeridepartementet Lucie Katrine Sunde Eidem (V) skriver i en epost til NATT&DAG at hun er klar over at utelivet er blant de næringene som er hardest rammet under pandemien.

– Jeg oppfordrer folk til å støtte opp om selve kjernen i byrommet, enten det er på Røros eller Grünerløkka, ved å handle fra lokale butikker og produsenter.

Hvorfor er ikke statens krisepakker tilstrekkelige for at uavhengige bedrifter klarer å overleve?
– Regjeringen har siden mars stilt til disposisjon beløp i hundremilliardersklassen for å hjelpe næringslivet og arbeidstakerne. Regjeringen setter liv og helse først, og utvikler og tilpasser tiltak for ikke å påføre samfunnet større ulemper enn nødvendig, dette gjør vi i tett dialog med de ulike bransjene. Vi lager store krisepakker for å hjelpe kafeer, hoteller og butikker, slik at de kan komme seg gjennom krisen og bidra til et rikt byliv, arbeidsplasser og verdiskapning.

Lucie Katrine Sunde-Eidem. Foto: regjeringen.no

Hadde det ikke vært mulig å lette på avgifter, eller lette på leieavtaler for bedrifter som omsetter for under en viss grense, for at de skal komme seg gjennom denne perioden?
– De aller fleste næringsdrivende med betalingsproblemer som følge av virusutbruddet vil kunne få utsatt skatter og avgifter til etter at den nye kompensasjonsordningen er kommet på plass. Det åpnes også for at de som får innvilget utsettelse til 28. februar 2021 skal kunne betale utsatte krav i seks månedlige avdrag. Avdragsordningen vil dempe belastningen for næringsdrivende og gjøre det enklere å betale inn utsatt beløp.

Ser dere på dette som et problem, at byrommet overtas av større kjeder med sterkere finansielle muskler, eller er det en naturlig utvikling av et bysentrum?
– Vi jobber nå så raskt vi kan for å få på plass en kompensasjonsordning, som gjør at søkere kan få dekket 85 prosent av faste, uunngåelige kostnader i november og desember. Ordningen vil åpne i midten av januar, og utbetalinger av støtte vil skje så raskt som mulig etter det. Vi oppfordrer alle bedrifter som planlegger å søke kompensasjon i januar til å starte forberedelsene før jul, da vil det gå fortere å få pengene utbetalt.

Har du en mening og vil uttrykke deg på NATT&DAGs debattsider? Send en epost til redaksjon@nd.no!

LES OGSÅ: Vi ble med kjendiser på launch-party for en frisørkjede som lukter mer senkapitalisme enn hårspray

The post – Dette er storpolitikken som puler de små bedriftene i ræva appeared first on NATT&DAG.

Det føles kanskje lenge siden, men en gang var det faktisk lov å dra på byen i Oslo og ta seg en øl. Og da kom man gjerne i snakk med mennesker. Det gjorde i alle fall vi, og sånn gikk det.

Vilde (21), illustratør 

– Hvis de dreper deg først. 

Vilde (21), student

– Det er lov å ønske noen død når de endelig har skrevet deg inn i testamentet.

LES OGSÅ: 10 på byen i Oslo: Hva har du gjort for å fortjene å være ute i dag?

Rachel (21), student

– Folk som fucker opp ting. Jeg har Trump og Giske på lista mi. 

Peter (22), DJ

– Folk kan egentlig ønske hverandre døde når de vil. Tror ikke vi tjener så mye på det, da.

Mathias (23), klesdesigner

– Aktiv dødshjelp bør være lov når de ønsker deg død. 

Alba (24), student

– Jeg har en hit-liste på telefonen av folk som fortjener en dødelig sykdom.

Aurora (23), tegnspråktolk

– Har du lyst har du lov. 

Benjamin (22), bartender

– Åh, det er alltid lov å ønske noen død. Ikke Donald Trump, da blir han en martyr. Alle kan ta en kule for ham, unntatt Clint Eastwood. 

Miles (20), student

– Når de blinker i morsekode. -.. .-. . .–. / — . –.

Tia (20), student

– Mamma sier jeg ikke har lov å ønske noen død.

Hanna (20), student

– Jeg har avtalt med bestekompisen min at jeg skal drepe ham hvis han blir lam.

Henrik (25), kunster

– Man blir jo frista til å tenke på sånt, men det er vel egentlig ikke greit.

The post 12 på byen i Oslo: Når er det lov å ønske noen død? appeared first on NATT&DAG.

I enden av regnbuen står det ei gryte med gull, og i enden av hver uke er det en oppdatert spilleliste med den beste, nye musikken.

Les om låtene og følg spillelista!

Musti – en brennende tesla

Musti har blitt livsfarlig! Det er vanskelig ikke å føle skadefryden i den tittelen her, den samme typen som SUPERCAR FAILS COMPILATION-videoer på Youtube spiller på. Skadefryden flyter også inn i teksten, da hun melder at hun skal brenne Teslaer med et smil, og «rense verden for mennesker som tar, men aldri gir». Det skal nevnes at låta er en del av en fiktiv podkast produsert av Brageteatret med samme navn da, så man ikke behøver tolke teksten som en direkte trussel. Eller?

The Switch – Rumors

På grunn av noe virusgreier (vet ikke om vi vil vite hva slags) kommer det nye The Switch-albumet, kalt Macca/Jawaka 2: Rikt indre liv, noen uker senere enn planlagt. Den lille låta er overskuddsmateriale fra det forrige, Birds of Paradise. Ikke noe er så ille at det ikke er godt for noe, og selv om «Rumors» dessverre ikke klarer å rettferdiggjøre millioner av pandemi-dødsfall, så er vi glad for at det åpnet seg en mulighet for at den kunne deles.

LES OGSÅ: Markedets favorisering av store kjeder over uavhengige bedrifter er satt i høygir under pandemien. Hva skal vi gjøre?

JEZ_EBEL – In Her Eyes

Det må være sånn det føles å være en anime-karakter som ser ut av vinduet, og dagdrømmer seg vekk fra en helt vanlig skoledag.

Misty Coast – Do You Still Remember Me?

Nå og da drypper det singler ned fra den Spellemann-nominerte drømmepop-duoen bestående av Linn Frøkedal og Richard Myklebust – ofte til bedre tilbakemeldinger fra uavhengige musikkmagasiner enn det de fleste bør ønske seg. Kanskje fordi man vet hva man får: noe hyggelig uten å være snillistisk, og rørende uten å være melodramatisk.

LES OGSÅ: 12 på byen i Oslo: Når er det greit å ønske noen død?

The post Hvor er musikken som er Best Akkurat Nå? Her! appeared first on NATT&DAG.

Hva får du hvis du stuer 5,3 millioner mennesker inn i et lite og langstrakt land og gir samtlige grunnskoleopplæring i (sikkert) verdensklasse og tilgang til tastatur og internett?

En norsk offentlighet, selvsagt.

*frysninger*

Her er de viktigste og riktigste sakene fra nevnte offentlighet den siste uka:

Ukas Aslak Nore

Skjermdump: Aftenposten.no

Forfattersønn, skribent og redaktør Aslak Nore kan det med tekst. For her er det bare å bøye seg i støvet og utbryte: fytti faen for et anslag, Aslak!!!!

Det her kan du.

I en kronikk som er innom både aktiv dødshjelp, Stalin («en leder som ikke var kjent for å sette menneskeverdet først»), Nordahl Grieg, krigen i Afghanistan, Tungtvanns-aksjonen, franske psykoanalytikere, gud, tagging, europeisk integrasjon, fotballindustrien og Espen Nakstad, skriver Aslak Nore om hvorfor Norge har taklet koronapandemien bedre enn Frankrike.

Og han gjør det med sedvanlig Aslak Noresk (og herlig unorsk!) selvtillit:

Sånn ser Nore ut btw, for dem som måtte ha glemt det:

Skjermdump: Aftenposten.no

Grrr!

Men svaret, da?

Skjermdump: Aftenposten.no

… og fordi vi er isolasjonister som mistror utlendinger på generelt grunnlag: (««Importsmitte» er ikke et ord du hører mange andre steder.»)

Dette er det beste Aslak Nore har levert siden:

Hva slags folk følger Twitter-feeden på Instagram? For min del går det mye i ekstremsport og franske hipstermodeller.

— Aslak Nore (@aslaknore) September 28, 2020

Ukas grønnvasking

Hahahha

LES OGSÅ: Butikkdød: – Dette er storpolitikken som puler de små bedriftene i ræva

Ukas Slik kjenner du igjen en psykopat (for abonnementer)

Skjermdump: Journalisten.no

Bransjenettstedet Journalisten står for ukas rysare. I en sak (som de kaller «dokumentar»???) i tre deler skriver de om hvordan ansatte i Dagens Næringsliv gjennom flere år mottok truende og sjikanerende SMS-er fra det som (sannsynligvis) var kolleger.

Som om ikke det er skrekkfilm-aktig nok fra før å motta trusler til alle døgnet tider og over lang tid, er flere av meldingene skrevet på rim: «Ut av døra forsvant den beste. Hun lot seg knekke og er trolig langt, langt vekke. Vil du også brekke?»

Artiklene har skremt,
men folket har visst glemt
det vi aldri har vært i tvil om at:
«elite», betyr psykopat.

Please clap.

Ukas clickbait

Skjermdump: Montages/Facebook

Ukas instapoet

Skjermdump: Instagram

Dette … DETTE!

er

poe

si

LES OGSÅ: Among Us er et de beste spillene om dagen, og det skyldes sosial paranoia

Ukas Aslak Nore 2

Skjermdump: Instagram/@aslaknore

Det kom en 2-er gitt! Det må til når man med så lite har utrettet så mye i norsk offentlighet. Da fotballikonet Diego Maradona døde forrige uke (rip!) var det mang en middelaldrende mann som (på Maradona-vis?) prøvde å være på ball.

Men gullballen? Den vinner Aslak Nore. Det er retten og sletten noe magisk med hvordan han har valgt å skjule litt av teksten bak et bilde av seg selv og brukernavnet sitt.

El Pibe de Oro!

En dag vil verden gråte for deg.

Ukas innovasjon

Skjermdump: NRK.no

Ah, hva skulle vi gjort uten innovasjon? Hva skulle vi gjort uten nytenking på digitale flater? Hva skulle vi gjort uten NRK-ansatte som brenner for formidling og som vil være markedsledende på å dra nyhetsformidlingen ned i søla, pisse på den og deretter skrike: VIS MEG NOE ANNET!!!!

Hva skulle vi gjort uten dem?

Lest en vanlig avis kanskje, haha

Skjermdump: NRK.no

VIS OSS NOE ANNET!!!!!!!!!

Ukas klarsynte lege med ansikt som liksom snører seg sammen på midten

Skjermdump: Instagram/@aftenposten

Okei, Aftenposten. Okei, tanta. Okei, du gamle avis med skilter rundtomkring i Oslo som lyser og skinner og minner om tiden norske aviser ble tatt seriøst og ikke nedverdiget seg til å LURE FOLK for å få lesere.

Men ok. Vi BITER på.

Hva er det med denne legen som vet at han skal bli henrettet ved koking.

Skjermdump: Aftenposten.no

Ahhhhh, det er sånn scrollesak, ja.

Skjermdump: Aftenposten.no

Lege Rune Larsen forstår altfor godt hva som skal skje.

Skal han kokes, mon tru? :D

Skjermdump: Aftenposten.no

Jaja, vi har én god, og en dårlig nyhet.

Den gode: det er ikke en scrollesak!

Den dårlige: selve saken er kjedelig. Legen som trodde han skulle kokes, skulle ikke kokes. Han hadde bare vrangforestillinger pga. en infeksjon. Noe som seff ikke er bra, men jaja.

Ukas Bergen

Det er lett å glemme når man sitter øverst i NATT&DAG-skyskraperen og bryter hjemmekontor-bestemmelsene mens Oslo kommune og de gildeste delene av Viken fylkeskommune lyser rundt oss som en julestjerne på nattehimmelen, men Norge er mer enn Oslo.

F.eks. Bergen.

Derfor innfører vi (kanskje) en ny fast spalte, nemlig en egen spalte for Norges nest største—– blablabla.

En ny spalte om Bergen.

Skjermdump: BA.no

LES OGSÅ: 12 på byen i Oslo: Når er det lov å ønske noen død?

The post SØNDAG SUMMARUM: Aslak Nore har spist middag med fransk psykoanalytiker, Rune skal kokes, DN-mobbing og: Bergen! appeared first on NATT&DAG.

– De siste par årene har den mentale helsa mi gått gjennom prøvelser. Jeg har drukket for mye, tatt for mye dop … Jeg trengte dette for min egen del. 

Tyron Kaymone Frampton alias Slowthai snakker med NATT&DAG fra kjellerstua hjemme hos mora i Northampton. Han bor fortsatt hjemme selv om han nærmer seg 26. Det kommer vi av en eller annen grunn ikke nærmere inn på. Vi snakker i stedet om det nye albumet hans, som kommer i februar 2021, og om de nye rusvanene hans (mindre alkohol). Og så snakker vi om fotball – Frampton pleier å spille med kompiser minst en gang i uka, men nå om dagen utgår det dessverre.

Det er med andre ord lockdown runde nummer to i Storbritannia idet vi snakker, noe vi gjør i anledning hans nyeste singelslipp, helsevesen-hyllende «NHS». 

Det er ikke sånn: åh, nå stenger myndighetene ned, nå må jeg være kreativ, sier han når vi spør det sikkert klisjéfylte spørsmålet, om lockdown gjør at han, liksom endelig, kan låse seg inn i en boble av kreativ produktivitet.  

– Jeg stopper aldri å lage musikk! Da jeg gjorde ferdig albumet var det en liten periode der jeg tok en liten pause og roet ned litt. Man må skaffe seg noen nye erfaringer, hvis ikke skriver man bare den samme sangen.

FRAMPTON ALIAS Slowthai har blitt vant til å snakke ut. Ikke bare er han en av de siste årenes mest omtalte britiske artistene, han har også en aldri så liten skandale bak seg. Den forsøker han nå å vekselvis deale med og spinne til sin fordel. Det er en fordel å ha både feil og mangler. Ifølge romerne var det endog menneskelig. Errare humanum est, heter det på latin, og i en tid der man helst skal identifisere seg med stjernene, heller enn å forgude dem, viser det seg noen ganger å være en fordel både å være for full og for frekk. 

Samtalen foregår naturlig nok på engelsk. Frampton er god til det, jeg er ikke like god. Til gjengjeld har jeg pågangsmot og bare femten minutter.

Jeg har lest at du har stoppet å drikke.
– Ja, jeg har ikke vært full på … Jeg har drukket et glass vin til maten, liksom, men det interesserer meg ikke lenger.

– På den tiden brukte jeg det fordi det hjalp meg. Jeg ville bare bli fucked up. Jeg våkna opp om morgenen og tok meg noe å drikke, liksom. Nå kan jeg ikke tenke meg noe verre enn å være full.

«Når man dealer med noe på egen hånd, sliter det deg ut over tid»

LA OSS SPOLE tilbake, til februar. Koronaviruset var fortsatt på behagelig avstand. I Norge var det fortsatt ikke så mange som visste hvem Espen Nakstad var, og enda færre kunne mane ham frem for sitt indre. I Storbritannia gikk det tradisjonsrike NME Awards av stabelen, en feiring av britisk musikkliv. I ettertid vil det huskes mest for at Frampton oppførte seg dårlig mot den kvinnelige verten.

Komiker Katherine Ryan ledet showet, og det var mot henne Frampton rettet det som må karakteriseres som et slags sammenbrudd. Han eglet seg helt inntil henne og liret av seg slibrigheter, til buing og protest fra salen. Frampton svarte med å kaste en drink mot publikum før han hoppet ned fra scenen og forsøkte å starte en slåsskamp.

Før hendelsen var han allerede på et dårlig sted mentalt, forteller han.

– Jeg var allerede i en mentalt nedadgående spiral.

LES OGSÅ: Nye rusvaner i koronaens tid

– Jeg var sliten. Jeg hadde vært rundt omkring overalt. Jeg hadde ikke fått tid til å fordøye alt som hadde skjedd. Å være noen fra et sted der man egentlig ikke får noen muligheter og så plutselig få alle mulighetene i hele verden … Det er mye å ta innover seg, mann, sier han.

Og sikter blant annet til bakgrunnen sin.  For han kommer fra trange kår. Faren reiste sin vei da Frampton var tre, og han er vokst opp med alenemamma i et arbeiderklassestrøk i Northampton.

Byen ligger omtrent midt i England, et sted mellom London og Birmingham. Sett med norske øyne er rundt 200 000 innbyggere verken lite eller noe å skamme seg over. Men verdens navle er det ikke. Fotballaget Northampton Town FC ligger symptomatisk nok midt på tabellen i League One (tredje nivå), og byens claim to fame – før Slowthai – var at prinsesse Diana bodde der noen år i løpet av oppveksten.

I tillegg skryter området av å være setet for britisk skomakeri. Dr. Martens – skoene som er selve symbolet på britisk arbeiderklasse-subkultur – kommer opprinnelig fra Northampton-området. I dag produseres 98 % av skoene i Asia. Kvaliteten har gått ned, sies det.

Men det med bakgrunnen virker ikke å være noen unnskyldning fra Slowthais side.

– Jeg vil ikke sose rundt. Jeg vil ikke snøvle og oppføre meg som en idiot. Der og da syntes jeg det var en morsom greie, men når jeg ser tilbake på det … Ah! Jeg kunne bare ha nytt øyeblikket i stedet!

– Jeg har alltid hatt sterke folk rundt meg, men når man dealer med noe på egen hånd, sliter det deg ut over tid.

Nå har han som sagt sluttet og drikke, og holder seg stort sett hjemme. Noe man uansett må nå. Det er lockdown i både Northampton og Norge.

– Jeg tror alkohol egentlig bare blokkerer ut ting. Nå er jeg mer på å røyke spliff. Jeg liker å røyke weed.

Musikk av skandalen ble det også. I mai slapp han låta «Enemy»:

LES OGSÅ: 12 på byen i Oslo: Når er det lov å ønske noen død?

DET VAR I 2019 Slowthai dundret inn i den bredere musikkoffentligheten. Debutalbumet Nothing Great About Britain var et punkete og sint – og ikke så rent lite politisk hiphop-album – som traff tidsånden perfekt i en tid der Brexit, strid i Labour og britisk selvbilde stod på agendaen.

Han var bejublet også blant folk som ikke egentlig hører på rap. I løpet av våren dukket han opp i både Dagsavisens og Stavanger Aftenblads spalter. Med andre ord var han en selvsagt booking på Øya forrige sommer. Der vi kanskje var (husker ikke helt).

Det er nok noe med miksen av punk og rap som gjør en spiselig for folk med ulike musikalske bakgrunner og preferanser. Det var litt Sex Pistols, litt Skepta, liksom.

NATT&DAG har hørt Tyron som kommer på nyåret, med planlagt dato satt til februar. Det er ikke så punkete som forrige gang, sier vi.

– Det spørs hva dere mener med «punk»!

Nothing Great About Britain vitnet om en artist med crossover-potensial både den ene og andre retningen, er det denne gangen uansett mer orntli hiphop, og det poppete samarbeid til tross. For jada, september-singelen «feel away» med James Blake og Mount Kimbie er ikke akkurat hardcore rap.

«Å bli eldre er et spinnvilt konsept»

Selv bedyrer han at energien fra punken alltid vil være tilstede i musikken hans.

– Men ja, dette prosjektet er hiphop-basert. Jeg ville separere det litt. Jeg vil heller la punk-greiene være sin egen ting.

– Så når jeg gir ut punk neste gang, være seg på neste album, eller hvem vet, så skal det være en helhetlig greie. Jeg orker ikke å bare kaste inn litt punk i hiphop-miksen. Det har jeg allerede gjort.

Det er ikke sånn at han har drept og begravet punke-Slowthai.

– Jeg har en million sanger som er punk – eller hundrevis! – så jeg har ikke sluttet med punk, selv om instrumenteringen på denne skiva er mer hiphop. Men det er fordi det er hiphop jeg var into i begynnelsen … som Tyron, som kid. Det var først senere i tenåra at jeg oppdaga punk.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av slowthai (@slowthai)

Albumet er delt i en a-side og b-side, der tosidigheten i Framptons personlighet settes på spissen. Det gode og det onde, liksom. Eller heller det innadvendte og det utagerende. Med gjester i spennet James Blake til Skepta, illustrerende nok (kanskje).

Alle mennesker har to sider, sier han. Om noe så er det en underdrivelse, tenker vi.

En ting vi legger merke til ved Tyron er at du er mindre politisk denne gangen. Fikk du sagt alt du ville sist, eller?
– Jeg er ikke ferdig ennå! For politikk vil alltid være noe jeg retter frustrasjonen min mot. Politikk vil alltid være noe folk ikke klarer å enes om å være uenige om. Det finnes alltid flere synspunkter i politiske saker. Jeg bare følte at i tiden vi er inne i nå, så er mental helse viktigere for meg enn politikk. 

Har det med deg selv å gjøre eller samfunnet generelt?
– Begge!

I tillegg til å forberede albumslipp fyller Frampton 26 år i desember og er med det offisielt inne i siste halvdel av 20-åra. «Hahah» og «ooooh!», sier han da vi tar det opp. 

Føler du på det?
– JA! 

Hvordan da?
– Jeg føler at jeg klamrer meg fast til hver eneste dag. Når du er ung så sier alltid folk til deg: husk at tiden går fort fra deg! Nå forstår jeg det.

– Det føles som jeg fortsatt er 21, at jeg nettopp har made it. Det er så mye som har skjedd på så kort tid … Og nå er jeg plutselig over 25-merket – og det føltes ikke engang som jeg var 25 hele året jeg var 25, engang! Det er egentlig ingen av oss som har levd dette året. Vi har bare vært inne. 

La oss bare stryke hele dritten! 2020 teller ikke.
– Ja! Jeg er fortsatt 25. Jeg fyller 25 i år. 

– Men joda: jeg føler at jeg blir mer voksen. Meningene mine og synspunktene mine på ting har endret seg. Jeg er ikke iferd med å bli gammel, men jeg har begynt å se ting fra et litt annet perspektiv. Jeg setter mer pris på tiden min i 20-åra, og vil gjøre mest mulig ut av den, selv om det er litt vanskelig akkurat nå.

– Dette er de beste årene. Når du fyller 30 får du rynker og shit. Og en dad belly.

En liten pause.

– Fucking hell.

Du får spørre Skepta til råds!
– Hehe, han er som Benjamin Button. Han ser jo yngre ut nå enn da han var tidlig i 20-åra.

– Å bli eldre er et spinnvilt konsept.

Se videoen til den Slowthais siste singel, «NHS», her: 

LES OGSÅ: SØNDAG SUMMARUM: Aslak Nore har spist middag med fransk psykoanalytiker, Rune skal kokes, DN-mobbing og: Bergen!

The post Slowthai: – Jeg orker ikke å bare kaste inn litt punk i hiphop-miksen. Det har jeg allerede gjort appeared first on NATT&DAG.

Viagra Boys er på rocker’n som alltid, selv om verden står stille. I dag slipper de en ny singel med tilhørende musikkvideo, om den lobotomerte og hedonistiske Wall-E-tilværelsen mange av oss muligens sitter fast i om dagen.

Vi spør bandet på e-post om det er sånn her Sverige ser ut nå, med parykker og hundeskyting.

– Vad menar du? Hur såg det ut förut? Vi har alltid varit så här.

Hvem er det som trenger å høre denne låta aller mest?
– Vet inte. Människor som suttit hemma hela året och funderat över att flytta ner i kloakerna och starta en hemlig sekt kommer iallafall bli upphetsade.

Hva er bandets mest barokke sider?
– Vi är alla taktfasta men vi vet när vi inte ska ta oss själva på så stort allvar. Väldigt barockt av oss.

Se videoen her:

LES OGSÅ: Slowthai: – Jeg orker ikke å bare kaste inn litt punk i hiphop-miksen. Det har jeg allerede gjort

The post Singel- og videopremiere: Viagra Boys i barokken! appeared first on NATT&DAG.

Er du full nå, eller er det forsvarlig å fortsette intervjuet?
– Kjør på!

Neida, det er vel bare en myte at journalister er fulle hele tiden. Men hvor mange ganger drikker du i uka?
– Det varierer selvfølgelig, men det er sjeldent færre enn to ganger i uka. Dessverre!

LES OGSÅ: Dørvakten svarer: – Jeg har opplevd både kniver og skytevåpen i døra

Hvor mye effektiv arbeidstid har du i løpet av en dag?
– Det kommer helt an på. Om det er stille og jeg har lite på blokka kan det være snakk om én time eller to i løpet av en hel arbeidsdag, mens andre ganger kan jeg sitte tre timer på overtid og jobbe intenst. 

Hvorfor fortjener du høyere lønn enn sykepleiere?
– Det gjør jeg nok ikke, men de egenskapene man tilegner seg som journalist er det ganske lett å bruke i langt mer innbringende jobber, så det er nok derfor lønna er såpass høy. Det sagt: det er altfor høyt lønnsnivå (men ikke kutt lønna mi)!

Fullfør denne setningen: «Journalister flest er … »
– Selvhøytidelige.

Skjønner du hvor hatet for journalister og norske medier kommer fra?
– Til en viss grad, ja, men jeg har også inntrykk av at dette hatet ikke er så intenst/vanlig som man gjerne tror. Særlig i Norge.

Hvor langt til venstre er du?
– Til venstre for Arbeiderpartiet.

Når man fisker etter rage på SoMe, hvordan føles det å uthule demokratiet én deletekst av gangen?
– Jeg ser for meg at de som driver med sånt synes det er litt tilfredsstillende.

Tror du på objektivitet? Dette er et ja/nei-spørsmål.
– Ja.

Tror du på demokratiet? Også et ja/nei-spørsmål.
– Tja.

Hva er det mest uredelige du har gjort på jobb?
– Jeg har løyet på meg en kilde for å få bekreftet informasjon jeg anså som svært sannsynlig at stemte. Det funket ikke.

Hvor ofte plagierer du?
– Jeg har aldri begått direkte plagiat, men det hender at jeg bruker språklige vendinger jeg vet at jeg har lest andre steder, uten at jeg husker hvor jeg har det fra. Dessuten er det nok mange ganger jeg kunne vært flinkere på å sitere andre medier, men det skyldes oftere slurv.

Har du noen gang skrevet noe som ikke er heeelt sant?
– Det har jeg garantert, men aldri med vilje!

Ok, har du noen gang utelatt vesentlig informasjon for å få en bedre story?
– Det hender nok ganske ofte, men aldri på nivå med romkvinnesaken til NRK.

Har du noen gang hatt sex med et intervjuobjekt?
– Én gang har jeg intervjuet en person jeg hadde ligget med tidligere.

Hva er den minst politisk korrekte meningen du har om journalistikk?
– At VG kom ufortjent dårlig ut av Sofie-saken.

Hvorfor er journalister så opptatt av å skrive om sitt eget yrke og seg selv? Litt som vi gjør nå!
– Jeg tror det handler mye om at journalister har anledning til det. Det er mange yrker som, dersom jobben gikk ut på å skrive om samfunnet, ville benyttet anledningen til å skrive om seg og sine.

Var du en sladrehank på skolen?
– Litt.

Hva er det sykeste du eller en kollega har opplevd på jobb?
– Vanskelig spørsmål! Det er etter hvert en del av oss som har blitt lurt av NRK Satiriks på jobb, uten at det nødvendigvis er så sykt. De sykeste tingene er det nok Midtøsten-korrespondenter som opplever. En kollega ble tilbudt sladder om en prominent offentlig person mot at hen ble med vedkommende på hotellrommet.

Har du mange sjokkerende hemmeligheter om offentlige personer som du ikke kan skrive om? Hvis ja: nå har du sjansen!
– Det er jo noen ting man får vite, ja. Jeg kan avsløre at listen over personer som truer med selvmord for å få saker stoppet er lenger enn man skulle tro.

Hvorfor skrives det så mye selvsagte og dårlige kommentarer og ledere?
– Det skyldes dels at det er enormt krevende å skulle mene noe smart regelmessig i flere år, og dels at Aftenpostens lesere elsker middelmådighet.

Hva jobber de dårligste journalistene med? Sport?
– Haha, ja. Og kjendisstoff.

Har det hendt at en sak har blitt stoppet av utenrikspolitiske grunner? Kina, USA etc.
– Ikke som jeg kjenner til.

Og sist, men ikke minst: Trump er en skikkelig dust, eller hva?
– Ikke helt god han der Trump, nei!

The post Journalisten svarer: – Én gang har jeg intervjuet en person jeg hadde ligget med tidligere appeared first on NATT&DAG.

Selv etter allehelgensaftan er det lov å kople av med grøssarar og andre skrekkelege ting som er mindre skumle enn tida vi lev i. Eit spel ein kan kose seg med for å gløyme alt det horrible som går føre seg i røynda, er Amnesia: Rebirth. Her går ferda for deg og ditt ufødde barn til det koloniale Algerie og ymse sidestilte lag av røynda.

Ok, ok, ok, eg veit kva du tenkjer: Den vestlege kolonialismen er ikkje noko å spøke med. Det er ei grufull, lang og sann soge som dei fleste veit altfor lite om. Men ikkje ulikt måten årets beste tv-serie, Lovecraft Country, skapar medvit om den inntil nylig fordekte rasemassakren i Tulsa i 1921, er Amnesia: Rebirth eit forvitneleg skrekkeksempel på at spel kan vere opplysande og vekkje kunnskapstørsten.

LES OGSÅ: Hvordan ble «Among Us» internetts mest populære spill?

Medan Amnesia: Rebirth sin grenseoppløysande berg-og-dalbane-tur gjennom ytre og indre fasettar av tid og rom er forankra i 1937, går Mafia: Definitive Edition føre seg mellom 1930 og 1938, altså under den store depresjonen, og både under og etter forbodstida. Spelet handsamar mellom anna korleis sosioøkonomisk ulikskap og feilslått ruspolitikk fostrar organisert kriminalitet, og det er underleg korleis kunst- og kulturprodukt, trass lange produksjonsperioder, ofte resonnerer med nylige skift i tidsånda: Den kapitalistiske ordenen er i dag i djup krise, og i Noreg er fordommane mot rus og endra medvit så gamaldagse og feilinformerte at det ikkje ein gong ser ut til at det går an å ta det forsiktige, vesle steget i retning av ein rettferdig og human ruspolitikk som kallast rusreformen.

Brennevinsforbodet i Noreg, derimot, blei oppheva ved folkerøysting i 1927, og i strategispelet Democracy 4 trer du inn i rolla som folkevald president eller statsminister. Spelet er i early access, og så langt er nasjonane USA, Canada, Tyskland, Frankrike og Storbritannia tilgjengelege for regjering. Fokuset er på innanrikspolitikk, og spelmekanikken krinsar rundt høveleg intrikate nettverk av årsak og verknad. Spelet held fram så lenge du klarar å bli attvald og unngår å bli myrda. Slik sett kan det vere freistande å køyre ei populistisk linje, men som utviklaren hevdar, treng ikkje fokuset naudsynt vere å bli sitjande på makta i all æve: «Den eigentlege utmaninga er å byggje eit land du heilt ærleg er stolt av. Eg vonar du kosar deg med forsøket :D»

Der ein i Democracy 4 herskar over nasjonen frå toppen av makthierarkiet, kan ein i Serious Sam 4 drive hierarkifritt samarbeid mellom opp til fire spelarar i kampen for å redde menneskeheita frå vonde, kolonialistiske romvesen. Eg har eit spesielt forhold til denne spelserien, for i røynda samarbeidde eg ein gong med Serious Sam-stemmeskodespelaren John J. Dick. Han leverte stemmearbeidet til eit verk om den utryddingstruga galapagosskjelpadda som blei til den gong då eg var sjøperson og segla på eitt av dei sju hav. Men – stort men – i den same røynda er det diverre slik at menneskeheita (og dei fleste andre som bur på denne planeten, der gjennomsnittleg 150 til 200 artar blir utrydda kvar dag) lyt reddast frå spinnville systemproblem vi sjølv, grunna grådig vestleg kolonialisme og kapitalsvoltne vrangførestillingar om endelaus ekspansjon i ei verd med avgrensa ressursar, har stelt i stand.

Tru til serien sin stil, kjempar du – eller de – deg – eller dykk – gjennom ekspansive områder der uhorvelege mengder fiendar kjem mot deg – eller dykk – i fullt firsprang frå alle kantar. Desse kan ein – eller fleire – få bukt med ved hjelp av eit arsenal som mellom anna inkluderer kanonar (den gamaldagse typen med kanonkuler), ein skurtreskjar og sjølvsagt, sidan ein del av spelet går føre seg i Vatikanstaten, paven sin personlege mecha. La Gud lære dei ei lekse, for å parafrasere superroboten sitt våpensystem.

Pave Frans stod faktisk nyleg fram som antikapitalist. I eit encyklikalsk skriv, det mest høgtidelege uttrykket for paven sitt embete, fordømte han det nyliberalistiske dogmet om økonomisk nedsildringseffekt. Han sa at finanskrisa kring 2008 var ein missa mogelegheit for endring som i stadet produserte auka fridom for dei rike og mektige, og at samfunnet må konfrontere dei destruktive verknadene av pengeimperiet. Paven oppmana til omfordeling av rikdom og rettferdig tilgang til ressursar. Han fordømte populistiske politikarar som appellerer til usle og egoistiske tilbøyelegheiter, omtala rasisme som eit muterande, ofte skjult virus, og oppmana til avskaffing av atomvåpen og dødsstraff.

Er paven katolikk?! Det får ein tru, men han viste seg iallfall å vere ein god sosialist. Ein får håpe at han med dette har starta ein trend, for den egosentriske grådigheita som ligg innbakt i den politiske hovudstraumen sitt konservative og liberalistiske tankegods, har brakt oss inn i seriøs trøbbel her på planeten.

LES OGSÅ: Et forsvar for Joe Rogan

Tre opprørske

Star Wars: Squadrons

Her sit eg altså iført VR-briller i X-wing-cockpiten og suser gjennom verdsrommet medan laserkanonane går for fullt, men av ein eller annan grunn slit eg med å finne knappen for å aktivere mitt eige engasjement. Mystisk. Kan hende gjer ikkje nostalgifaktor susen lenger.

Star Renegades

Medan eg sit der, undrast eg over at mega-konsernet Amazon tilsynelatande synest det er uproblematisk å produsere og distribuere den openbart kapitalismekritiske tv-serieadapsjonen av The Boys og at mega-konsernet Disney produserer og distribuerer Star Wars, der den gode sida er ei revolusjonær (og anarkistisk, i følgje Squadrons) opprørsgruppe som kjempar mot eit undertrykkande imperium.

Uansett, i den turbaserte rouge-lite-indie-RPGen Star Renegades tar du del i ein revolusjonær kamp mot eit undertrykkande, galaktisk imperium. Dette er romopprør med stil, og det er bra å ha sin egen stil. (Gry «J-Diva» Jannicke Jarlum, 1981.)

They Came From A Communist Planet

Du lev eit tomt og håplaust liv. Så kjem UFOar frå ein kommunistisk planet og lærer folket om solidaritet og motstand. Ruter knusast og det taggast på betongveggar. Huff, at spel har blitt så grufulle og valdelege. Det er ikkje ein gong finansiert av Disney eller Amazon, Google eller Facebook, noko så uetisk og forferdelig. Og så er det gratis attpåtil, korleis skal dette gå?

The post Seriøs skrekk og gru appeared first on NATT&DAG.

Så er den over oss, Spotify Wrapped-dagen. Dagen da alle med et snev av musikkinteresse og tilgang til sosiale medier deler ferdiglagede plakater fra Spotify som viser hva de har hørt mest på det siste året. Om det har blitt litt Charli XCX i år, om Future har døyvet smerten ved å leve? Mulig det, ja!

Oppsummeringer er alltid artig, spesielt når oppsummeringen handler om den viktigste personen i verden, nemlig en selv.

Jeg fant for eksempel stor glede i å få vite at jeg i løpet av det siste året har lånt øre til hele 539 ulike sjangre, noe som uten tvil finnes.

Men … det var ikke bare antallet sjangre som var litt rart, det var også navnet på sjangeren som dukket opp der nederst på femteplass, bak de fire åpenbart veldig ulike sjangrene rap, «norwegian pop rap», trap og «swedish trap pop» , nemlig sjangeren med det mystiske navnet escape room.

Av 539 sjangre er den jeg har hørt femte mest på.

«Escape room» dukker opp også på andres topplister. Artisten Psycheek hadde den på førsteplass på sin . Men hva er det egentlig? 

LES OGSÅ: Dorian Electra, hyperpop og homopropaganda

Spørsmålet har blitt stilt før. I 2016 publiserte magasinet Festivalpeak en artikkel som prøvde å nøste opp i dette moderne mysteriet.

Spotifys algoritmer tar utgangspunkt i data fra musikkintelligens-programmet Echo Nest API. Programmet samler inn data fra alle låtene som ligger på strømmeplattformen, og gir dem scorer på ti ulike indikatorer, for eksempel tempo, dansbarhet, og positiv følelse, og grupperer deretter låter som skårer nokså likt inn i sjangre.

I artikkelen fra 2016 hevdes det at escape room skårer høyt på feminitet, ungdommelighet, og modernitet. Samtidig skåret musikken nesten helt nederst av alle de 1482 sjangrene på jule-het. I tillegg var lyttemønstrene for slik musikk mye preget av passiv lytting.

En mystisk miks, med andre ord.

Ifølge nettsiden Everynoise, som samler musikkdata, er den mest escape room-ete låta av dem alle 100gecs’ «ringtone (remix)», med Charli XCX, Rico Nasty og Kero Kero Bonito.

Med tanke på at 100gecs er kjent som de kanskje mest eksperimenterende og sjanger-overskridende nye artistene i mainstreamen, er det kanskje ikke overraskende at det er vanskelig for algoritmen å klassifisere den. Samtidig er gjesteartistene på «ringtone (remix)» – forøvrig omtalt i NATT&DAGS Best Akkurat Nå-spalte da den ble sluppet – nokså ulike: rapperen Rico Nasty, popstjernen Charli XCX og hyperpop/indie-gjengen i Kero Kero Bonito.

Andre låter i sjangeren inkluderer Yaejis lavmælte elektropop-perle «WAKING UP DOWN» (les vårt intervju med henne HER), Charli XCXs litt dubstepete, litt trance-aktige poplåt «anthems», de svenske rapperne-nå-bare-raringer Bladee og Ecco2ks «Girls just want to have fun» og Yves Tumors pop-punkete «Gospel For A New Century».

I tillegg finner man nylig NATT&DAG-intervjuede Dorian Electra sin låt «Sorry Bro (I Love You)».

Kanskje kunne man bare kalt det NATT&DAG-musikk? =)  Eventuelt: «ny og rar musikk»?

Psycheek oppsummerer det slik:

– Det har bare blitt en slags sjanger hvor Spotify ikke helt klarer å sette et sjangernavn på noe, men heller bare feier et visst lyttemønster under en slags meningsløs forvirrende sjanger.

Escape room!

LES OGSÅ: Yaeji med ny mixtape: – Uansett hvor jeg drar, er det mange folk som ser ut som meg, som kan relatere til meg

The post Hva er musikksjangeren «escape room»? appeared first on NATT&DAG.

Dette er, i motsetning til alt annet du har i feeden om dagen, IKKE en julekalender. Høres sykt ut, men vi driver med dette året rundt.

Hva da, spør du? Samler de beste låtene som har blitt gitt ut den siste uka vel, skriver om dem og samler dem i en spilleliste som heter Best Akkurat Nå.

Følg den, les om låtene og for guds skyld, lytt til musikken.

Viagra Boys – Creatures

Ny låt! Nytt album (snart)! Ny video!

Som vi hadde premiere på HER!

Drakeo the Ruler, Lil Mosey, Ralfy the Plug – Fullys for Bullies

Drakeo er løslatt!!

Og denne uken slapp han den første utgivelsen som fri mann. I sommer slapp LA-rapperen /Thank Your For Using GTL/ (kursiv), spilt inn over telefon fra fengselet. Litt bedre vokal på denne!

LES OGSÅ: Hva er musikksjangeren «escape room»?

Aamourocean, Nadsat – Ecchi

Når skal folk som hører på bråkete techno legge fra seg anime-eksotiseringen sin? Er det en moderne form for orientalisme vi ser? Uansett er nok Aamourocean noe av det beste vi vet som kommer fra nightcore/gabber-segmentet av 2020-trancen – spesielt når det smøres på med to drops etter hverandre.

ANOHNI – I Will Survive

Da Facebook oppdaget den tidligere Anthony And The Johnsons-frontfiguren Antony Hegarty covre klassikeren til Gloria Gaynor i et live-opptak fra 2001 kontaktet de henne for å bruke låta i en reklamefilm de skulle lage for å vise at de støtter små bedrifter. De ville kjøpe rettighetene, men Anohni sa nei da hun så for seg hvor politisk dette samarbeidet hadde blitt.

Nå er en studio-versjon fullført, og tilgjengelig på strømmetjenester, uten et Facebook-samarbeid. Hun er kanskje 200.000 dollar fattigere enn hun kunne vært, men den rakryggede avgjørelsen gir låta ytterligere dybde. Da Anohni som 20-åring sang på nattklubber i New York var «I Will Survive» en gjenganger, og hun sier selv hun har sunget den hundrevis av ganger. «Now it seems to me like an anthem for the future of life on earth.», sier hun selv i beskrivelsen på Youtube-videoen.

LES OGSÅ: Slowthai: – Jeg orker ikke å bare kaste inn litt punk i hiphop-miksen. Det har jeg allerede gjort

The post Her er den beste musikken fra uka som har gått appeared first on NATT&DAG.

Dette er norsk offentlighet, og du kan ikke gi slipp på den. Du klynger deg til et håp om at et mirakel skal skje, og hver uke skjer det noe helt motsatt.

Her er ukas viktigste og riktigste saker.

Ukas MENING

Skjermdump: Mads Hansen/Twitter

Mads Hansen – som visstnok har veldig høy IQ, men som nesten ikke leser bøker – mener at det ikke«er blackface» når Espen Eckbo sminker seg for å se ut som en mørkhudet mann i den nå cancellede TV-serien Nisser over skog og hei fra 2011.

Han SYNES ikke det, han! =)

Argumentet er at Eckbo ikke gjør narr i humorserien sin, men portretterer. 

Usikkert hva han egentlig mener med det. Men det er sannsynligvis ikke så viktig. Det viktigste er at man ikke skal ta opp blackface!

Det gir 591 likes. En ting er sikkert: Det er flere enn Mads Hansen som har veldig høy IQ! =)

Det er forresten ganske gøy å se folk med høy IQ som nesten ikke leser bøker diskutere på Twitter. Nesten som da man skulle ha «debatt» i samfunnsfagtimen på ungdomsskolen og en person av en eller annen grunn møtte opp i dress.

Vi vet ikke helt hvor den assosiasjonen kom fra.

Skjermdump: Mads Hansen/Twitter

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Mads Hansen

Ukas kjedeligste intervju

Skjerdump: Godt.no

Olaug Bollestad, er ikke hun litt morsom da? Litt sånn derre Erna Solberg, bare at uten makt! Erna Solberg uten kalde og mektige hender som kaster barn ut av Norge og knuser små bedrifter?

JO!!!!!

Og dessuten: hun er f***!

Men smiler mye likevel! =)

Dette har også voksenmedia fått med seg. Olaug Bollestad er den minst farlige bookingen man kan gjøre i bransjen. Bollestad stiller opp, gjør noe rart og stikker sin vei.

Så tullete er hun, at man glemmer at hun faktisk er en mektig person, en minister, som man burde dekke med kritisk journalistikk. Så mektig er hun, at hun ganske sikkert også er et forferdelig menneske under alt det joviale.

(Sorry kjip karakteristikk, er litt sulten :p )

Med alt dette i mente blir ukas kjedeligste intervju en desto større skuffelse. VGs matside Godt.no spør nemlig minister Bollestad hva hun pleier å ha i tacoen sin. Resultatet er et av årets aller mest uinspirerte sammenstillinger av bokstaver fra det norske alfabet.

Skjermdump: Godt.no

«Taco er godt, da!» =)

Ukas krenk 1

Skjermdump: Dagbladet.no

Ok, følg med på dette skråblikket. Følg med nå.

ER INGENTING LOV LENGER NÅ, HÆ!!!!! HØØØHHHH!!! !

Ukas  Hitler 1

Skjermdump: Dagbladet.no

Anine Kierulf postet et bilde av Hitler på Facebook, og så ble det fjernet. Veldig dumt, men saken om den uheldige hendelsen er et ubetinget gode:

«– Satt ytterst på spissen: Har Facebook og nazismen fellestrekk når det kommer til ytringsrom?

– Facebook brenner ikke bøker, men ja, de sensurerer kunnskap og innsikter – ikke bare «skadelig» tankegods, men svært mye annet også, sier Kierulf.»

Skjermdump: Dagbladet.no

«FARLIG PERSON» lmao

Ukas Hitler 2

Skjermdump: TV2.no

Dette kan umulig være bra! =)

Ukas begrunnelse

Skjermdump: Subjekt.no

What

Ukas sammenligning

Skjermdump: Aftenposten.no

Aftenpostens magasin A-magasinet feirer 15 år og drar i disse tider frem saker fra arkivet. Til denne formuleringens forsvar stod den på trykk i 2005.

Ukas lykkelige

Skjermdump: NRK.no

Når du er deprimert, men også lamslått av glede.

Ukas krenk 2

Skjermdump: Dagsavisen.no / Facebook

Men … Gud er død, har de ikke hørt det?

Neste gang håper vi Fantorangen sier det med Nietzsche:

Foto: Redigert/NRK

Ukas krenk 3

Skjermdump: TV2.no

Programleder (for hva?) Linn Wiik har fått seg en ny bigeskjeft denne høsten: å skrive helt uforståelige artikler i skjæringspunktet kronikk/tanker man tenker mens man stirrer tomt ut i luften.

Det kanskje rareste hun har skrevet er at vi lever i et diktatur – fordi myndighetene har innført tiltak for å stoppe koronaviruset.

Etter mye kritikk, la hun seg flat.

Nå har hun tenkt litt og kommet frem til at man ikke burde legge seg flat likevel. Hvorfor? Fordi: «det får du faen meg tåle».

Det skriver hun i en sprikende tekst som er innom Espen Eckbo-debatten, Listhaug, Une Aina Bastholm og noen greier til, for eksempel at folk ikke synes sex på TV er så rart lenger.

Det virker ikke som det egentlig ligger noen spesiell analyse bak Wiiks konklusjoner. Noen ganger har hun rett, noen ganger tar hun feil, men måten hun kommer dit er alltid ravgal inntil kunst:

Skjermdump: TV2.no

Men en episode med Espen Eckbo som mørkhudet nisse blir for drøyt.

Ukas Vestens Undergang

Skjermdump: Nettavisen

Tidligere Listhaug-rådgiver Espen Teigen har tatt turen ut til Vestfold for å snakke med de reaksjonære kunstmalerne i sekten rundt Odd Nerdrum (ikke at det er noe galt i det!). Der fant han Øde Nerdrum, alias Öde, og fikk servert både kokt kaffe og halvkokte sitater.

Overskriften er vinklet på at han mener at vesten har mistet all «selvrespekt», noe som tydeligvis betyr at vi har sluttet å bygge hus med søyler, og har avskaffet adelen.

Akk, vi savner også tiden før den franske revolusjon, da vi definitivt ville vært adelige, rike, dannede mennesker, og ikke, slik som det store flertallet: kuede, uskolerte og skitne medlemmer av bermen, uten verken tenner eller rettigheter.

Det eneste som kunne gjort denne saken bedre var om de hadde fått Öde til å stille opp med The Joker-maling i ansiktet.

Hvorfor så seriös?

LES OGSÅ: Nerdrum-eleven William Heimdal: – Skole er for idioter

Ukas endelig-har-Oslo-en-lokalavis!

 
Skjermdump: AO.no

«Fritt til å høre på hva det de vil.»

LES OGSÅ: Her er den beste musikken fra uka som har gått

The post Søndag Summarum: Linn Wiik, Mads Hansen «mener ikke» det er blackface, taco-journalistikk og Öde Nerdrum vil ha adel appeared first on NATT&DAG.

Siden vi har sittet mye hjemme de siste måneden har det blitt stadig mer og mer merkelig å møte andre mennesker. Så rart at det til tider kan føles som om vi har mistet litt grepet om hvordan vi er oss selv og hvem vi er.

Men hva med folk på byen i Trondheim, da? Hvem tror de egentlig at de er? Vi dro på byen før de nye smitterestriksjonene kom, og spurte.

LES OGSÅ: 12 på byen i Oslo: Når er det lov å ønske noen død?

Anja (23)

– Jeg er ganske sikker på at jeg er Anja 23 år, egentlig. Ja, det er det det går i. 

Ingelin (24)

– Jeg tror jeg er en skapning verken jeg eller noen andre kommer til å forstå.

Abel (22)

– Abel e Abel. 

Khoa (22)

– Jeg vet ikke, men jeg prøver å finne ut av det. 

Falk (24)

– Født og oppvokst i Trondheim, fri sjel, jobber som dataingeniør, livet er godt, like gaming, like musikk, like hiphop, like skating, like venna, det er meg. 

Ingeborg (23)

– Åh, helvete, nei, du kan ikke spørre om sånt. Det er faktisk ganske lite politisk korrekt, sånn oppriktig.

Daniel (20)

– Jeg er en nyutdannet fotograf som for tiden bor i Oslo. Jeg er 20 år, glad i … kunst, kultur og kuk. 

Anna (19)

– Anna fuckings Ringstad!

Jonas (23)

– En person, et menneske, jeg vet ikke. 

Gerald (20)

– Jeg vet ikke ass, det er et vanskelig spørsmål. Jeg vil si at jeg er … bare en vanlig person ass. 

Brage (22)

– Jeg tror jeg er en grei person, en følsom person som bryr seg om folk.

Jorunn (24)

– Jeg er meg selv 110%. 

Vilde (22)

– Oi oi oi, for et spørsmål. Jeg tror jeg er … ja, nei, hvem er jeg? Jeg vet ikke hvem jeg er enda. 

David (23)

– Hæææ, er det spørsmålet? Ok, hvem jeg tror jeg er? Det er sykt vanskelig, men, ferdig utdanna, ung voksen, som ikke helt vet hva han skal gjøre enda, som de fleste andre egentlig. Men jeg er sykt god til å lage musikk, så kanskje jeg kan gjøre det. 

Isak (22)

– Oi, shit ass, nå hørtes du ut som en bølle fra ungdomsskolen. Den sitter dypt i meg, jeg vet ikke ass!

The post 15 på byen i Trondheim: Hvem tror du at du er? appeared first on NATT&DAG.

Vintagesjapper

Noen ting kan selges mer enn én gang, som klær, plater og ideen om at fascisme er den riktige veien å gå.

Livid/past
Prinsens gate 3B 

I motsetning til sin parallellgate Karl Johan, så er det bra at Prinsens gate finnes! I det siste har det vært et oppkomme av tøffe, konseptuelle butikker – og et par fåfengte forsøk på å være det – men det skal vi ikke bry oss med, for Livid er ikke blant dem. I rommet med blåmalte, originale tregulv finner du følgende originale vintage-artikler: jeans, flanell, college, silke. Ja, ALT! I sommer åpnet også gjengen bak Livid konseptbutikken Past i Markveien, hvor de har, som navnet kanskje røper: klær fra the past (fra fortiden). Håndplukka og jevn strøm av nye (men gamle) klær.

Fløyel & Kanari
Fredrik Stangs gate 35

Etter en mannsalder med klessamling og et yrkesspenn fra skuespiller til norsklærer bestemte Jenny Juve seg like gjerne for å åpne bruktbutikken Fløyel & Kanari, hendig plassert vis-à-vis Gimle Kino. Åpningstidene tilpasses Gimles filmvisninger, så er du hypp på litt shopping etter nattkino er dette stedet å dra. Kvalitetsvintage fra merker som Armani, Emanuel Ungaro og Muegler. Tar også imot varer både i innbytte og kommisjon.

Robot
Korsgata 22

Unisex vintagebutikk helt nederst i Markveien. De leverer en god blanding av klær fra 80-, 90- 00-tallet og får påfyll annenhver uke. Laid-back stemning med fin, fin betjening. 

Reprise
Schweigaardsgate 52

Reprise er kanskje den søteste småbutikken Oslo kan by på, hvor innehaver Anette både kjøper og selger secondhand til en fin pris. Med litt ymse åpningstider og mandagsstengt kan det være lurt å ringe (922 87 526) før man tar turen, men er man først innenfor blir man fort sittende lenge. Desto flere ganger du er innom, desto billigere blir klærne – men bare om Anette liker deg.

Velouria Vintage
Thorvald Meyers gate 34

Velouria Vintage er en av Oslos mest populære bruktbutikker, med et hav av håndplukkede plagg fra 50- til 90-tall. Motebloggere og ymse fashionistaer har trykket den til sitt bryst siden 2008, og med overkommelige priser deler du kanskje favorittbutikk med resten av Løkka – uten at det er særlig stor sannsynlighet for å møte noen med samme kjole av den grunn.

Prisløs vintage & secondhand
Nedre Slottsgate 7

Gamle klær, ny butikk! Prisløs har i flere år vært en av Trondheims beste sjapper for gamle og kule klær, og torsdag 10. desember åpner de butikk også i Oslo. Äntligen! Kuratert og håndplukket av de beste vintage- og second-hender.

LES OGSÅ: 15 på byen i Trondheim: Hvem tror du at du er?

Foto: Willa Wathne

Bøker

For lesehestens lommebok er livet enkelt.

Bislet Bok
Thereses gate 44

Amazon har tatt strupetak på de store norske bokhandlerkjedene, som igjen har strupetak på den lille uavhengige bokhandelen. Men det finnes fremdeles steder man kan kjøpe noe annet enn krim, selvhjelp og blogger-bøker, steder hvor de ansatte kan hjelpe deg å finne bøkene algoritmene til Bezos ikke klarer å anbefale deg. Og et av de beste eksemplene på disse bokhandlene er Bislet bok, hvor du får kjøpt både nye og noen ganger brukte kvalitetsbøker.

Cappelens Forslag
Bernt Ankers gate 4

To brødre åpnet sin såkalte drømmebokhandel midt i jettegryta ved Youngstorget sommeren 2011, for at du skal få tak i klassikerne – de postmoderne man kan drepe lemen med – som bokhandlerkjedene ikke lenger fører. For at du skal få eie den ene kult-boka kjedene aldri våget å ta inn. Fordi kvalitet er det beste salgstrikset. Fjellene av bøker tilsier at disse gutta er vel bevandret på papirvidda. Skrifter, silketrykk, vinylplater og bøker velter ut av hyllene. Et par-tre mursteinklassikere til, og hele rommet vil rase gjennom vindusglassene og ut i Bernt Ankers gate. Da koronaen brøt ut tok brødrene dessuten på seg full biohazard-drakt og leverte bøker hjem, godt pakket inn i plast.

Torpedo
Rostockgata 28

Oslos desidert beste kunstbokhandel har flyttet rundt i hele Oslo de siste årene, og er for øyeblikket plassert i PUB i Rostockgata 28. Ikke bare tar de inn de mest interessante kunstbøkene og -magasinene – de er også en viktig aktør på det internasjonale kunstbokmarkedet, der de blant annet gjør en betydningsfull jobb med å promotere norske kunstnere. Vi tipper hatten. For tiden åpent etter avtale.

Tronsmo
Universitetsgata 12

Oslos desidert beste bokhandel. Utrolig utvalg av skjønnlitteratur på både norsk og engelsk, en av byens beste tegneseriesamlinger i kjelleren, og veldig god samling med non-fiction om ulike subkulturer, musikk osv. Også godt utvalg med nøye selekterte radikale tenkere innenfor filosofi og sosiologi. Kunnskapsrik og stort sett svært hyggelig betjening. Her kommer du til å tilbringe mye tid!

LES OGSÅ: N&D spør, journalisten svarer: – Jeg fortjener ikke høyere lønn enn sykepleiere

Musikk

Ingenting slår lukta av en fyr som kjøper skikkelig vinyl.  

Baklengs
Fredensborgveien 17

Hvis det bor en DJ i deg, en bitte liten fyr som ser ut som han er fra Øst-Europa selv om han er fra beste vestkant, og som spiller et dritbra technoset i magen din når du minst venter det, er ikke det å bli en regular på Baklengs det dummeste du kan gjøre. Ikke bare har de et bredt utvalg av det du antakelig bør spille på de kuleste stedene i Oslo – techno, house, jazz, ambient, breakbeat – men folka som frekventerer kan antakelig skaffe deg spillejobber også (de liker subtil smiger, hater mangel på kunnskap). På Baklengs arrangeres det til tider også konserter, slippfester og lyttefester med alt for store navn for lokalets beskjedne størrelse.

Tiger
Hammersborggata 18

Tiger startet på gutterommet, men er i dag landets kanskje mest respekterte platebutikk. Lite lokale med stort utvalg og oversikt over hardcore/punk, indie, metal, lo-fi, støy og andre undergrunnssjangre. CD-er, LP-er, DVD-er, merchandise, fanziner, bøker. Alle tilreisende band og artister drar hit til når de er i byen. Fuck Vigelandsparken. Tiger står også bak plateselskapet Fysisk Format, og har nylig slått seg inn på magasinmarkedet med bransjevelteren BRANSJEVELTER.

Foto: Willa Wathne

Neseblod
Schweigaards gate 56

Kun for de få, men satan så mye fett dette bittelille overfylte lokalet har å by på. Fra rariteter amerikanere og andre drittfolk ville skjært av både den ene og andre kroppsdelen for, til et godt utvalg av ny undergrunnsmusikk av hardere kaliber. Norges triveligste duo bak kassa er dessuten verdt turen alene.

Filter
Skippergata 33

Mens andre platebutikkers «elektronisk musikk»-avdeling begrenser seg til en gammel Ralph Myerz plate og kanskje noe Aphex Twin hvis du er heldig, kan Filter by på et utvalg av house, techno og annet snadder på 12”ere. Rart at en by på snart en mill mennesker kun har én sjappe som selger plater til DJ-er, men sånn har det nå blitt. Stikk innom og sjekk ut plater og hardware, mens du blir veiledet med kyndig hånd av DJ-veteran Roland Lifjell. 

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Filter Musikk Oslo (@filter_musikk)

Råkk & Rålls
Akersgata 39

Slike butikker er det få av i Norge. Bare én, faktisk. Klassisk kontinental platebutikk i Berlin-tradisjonen med et enormt utvalg. Joda, mye skit i hyllene, men kvantitet innebærer også kvalitet i alle sjangre. Hva med en Ennio Morricone-original? Eller et signert INXS-eks av Suicidal Blonde på 7”? Hva med Dr. Dres The Chronic (historiens beste skive?) på CD til 40 spenn? Fyttifleisan, sa’n!

Big Dipper
Møllergata 1

Et steinkast unna Tiger finner du Big Dipper. Også her finner man en overvekt av vinyl – nytt og gammelt. Big Dipper spesialiserer seg på retrorock og er en ren gullgruve om du er foretrekker alt fra 60-talls psychedelia/garage/freakbeat til 70-talls prog/psyche/rock. Fortvil imidlertid ikke om du aldri har hørt om Les Fleur De Lys før, Big Dipper tar også inn mye nytt du ellers vil finne på CD-format på Platekompaniet.

Disse anbefalingene stod først på trykk i NATT&DAGs studentguide. 

LES OGSÅ: Dørvakten svarer: – Jeg har opplevd både kniver og skytevåpen i døra

The post Gode, lokale butikker å gjøre julegavehandelen i appeared first on NATT&DAG.

I sommer dukket det plutselig opp tre rare bilder i Instagram-feeden til designeren Marc Jacobs. En jente stående i en seng uten sengetøy, med kroppen dekket av, ikke klær … Ja, hva egentlig?

På et bilde: noe som ser ut som korker (eller er det en type snacks?). På et annet en kortstokk, limt fast til kroppen som en topp, med skjeve korthus balanserende på skuldrene og en Marc Jacobs-veske på hodet.

Mellom glossy motefoto av vesker og de pene menneskene som bruker dem, vekket bildene oppsikt. 

Kunstneren bak var den 19 år gammel russeren Maya Golyshkina. Hun hadde brukt tiden i karantene på å lage et kombinert foto-, skulptur- og designprosjekt. Blant annet gjenskapte hun de mest minneverdige looksene fra AW20-kolleksjonen til de store motehusene.

Så ble hun plutselig selv del av den verdenen. 

– Det er som om karantenetilstanden har forandret livet mitt fullstendig. Jeg er en slags helt i denne rare perioden, hehe, sier kunstneren til NATT&DAG via Instagram – selvfølgelig. 

– Jeg laget mange prosjekter i karantene, og så fant Marc Jacobs meg. Jeg vet ikke hvor mange nye følgere jeg fikk etter det, men det var mange.

Bildeserien i Marc Jacobs instafeed utløste sak i Vogue, og plutselig hadde moteverdenen en ny designerspire-favoritt. 

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Maya Golyshkina (@_themaiy_)

DA HUN BLE kontaktet av Marc Jacobs, fulgte hun egentlig ikke spesielt mye med på hva som skjedde i moteverdenen. Hun omtaler designeren som en inspirasjon, men derfra til å bli oppdaget av den samme designeren via Instagram? Det er en lang vei. 

Hver andre eller tredje dag dukker det opp et nytt bilde på profilen hennes. Man har lært seg hva man kan forvente. Det er Golyshkina, sengen hennes og de rare tingene hun har på seg.

Noe annet man legger merke til er at det er mye hud i bildene, uten at de av den grunn fremstår spekulative eller seksualiserte. Golyshkina kan dermed også lett relateres til en helt spesifikk form for kombinert estetikk og aktivisme som preger Instagram: kvinnekroppen som noe naturlig og ufarlig. I evig opposisjon til Instagrams brystvorte-policy. 

LES OGSÅ: Gode, lokale butikker å gjøre julegavehandelen i

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Maya Golyshkina (@_themaiy_)

Hvor kom ideen til utrykket ditt fra?
– Fra fantasien min, fra virkeligheten min. Jeg elsker verkene mine! Og jo mer jeg jobber, desto flere verk blir det! Hardt arbeid lønner seg alltid, sier hun.

– Hihi. 

– Du trenger bare å tro på deg selv.

Fra hun var 10 til 16 gikk hun på kunstskole i Moskva. Men i dag ser hun ikke seg selv som verken kunstner, kunsthåndverker, eller som designer. I utgangspunktet var det mest foto hun drev med. 

– For å være ærlig vet jeg ikke helt hvem eller hva jeg er. 

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Maya Golyshkina (@_themaiy_)

I EN VERDEN der vesten fortsatt belager store deler av økonomien sin på utnyttelse av arbeidere i den tredje verden, er det mye snakk om at moteindustrien ikke lenger er etisk forsvarlig. Selve grunnlaget for klesindustrien – at folk endrer stil og at motebildet endrer seg minst et par ganger per år – er en av mange ting som er med på å ødelegge jordens ressursgrunnlag. Som motreaksjon finnes bevegelsen trashion der designere tar i bruk søppel og overskuddsmaterialer.

Estetisk følger Golyshkina trashion-trenden. Tilnærmingen er preget av det som kalles found object, der kunstneren tar i bruk dagligdagse objekter. I Golyshkinas tilfelle er det dopapir, spaghetti, tannbørster, tannkrem, magasinutklipp, CD-er, bestikk og teip. Blant annet.

Og så fester hun det til kroppen. Wearable art, på norsk også omtalt som kroppsbåret kunst, er langt fra noe nytt. På 60-tallet spilte performance-kunstner Charlotte Moormann cello på BBC med bare to små TV-apparater foran brystene. Et tiår tidligere laget den japanske avant-gardisten Atsuko Tanaka verket Electric Dress, som mer var en lysende skulptur man kunne ha på seg enn et klesplagg. Blar man seg gjennom Golyshkinas instafeed går også tankene til dadaisten Hugo Ball og det merkelige kubistiske kostymet av papp han hadde på seg da han leste nonsens-diktet Karawane på Cabaret Voltaire i Zurich samtidig som første verdenskrig raste over den europeiske kontinent.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Maya Golyshkina (@_themaiy_)

I tillegg er det jo sånn at haute couture heller ikke behandler klær som noe man går med til daglig. Sånn sett er det nødvendigvis noe banebrytende ved å lage klær som ikke kan brukes som klær.

Like fullt er Marc Jacobs-samarbeidet et friskt pust. Det gjør seg ofte med humor i seriøse settinger, inkludert i Marc Jacobs Instagram-feed. Golyshkina forteller oss om hverdagen sin – i dette koronåret.

– Dagene er like. Jeg gjør shoots og jobber med prosjekter mens jeg drømmer om å slappe av og gjøre andre ting. Dessverre har jeg fortsatt ikke mulighet til å reise utenlands og koble av. 

Hvilke prosjekter?
– Store prosjekter. Dere får se snart.

Til daglig går Golyshkina på oversetter- og translatørutdanning ved et universitet i Moskva. For øvrig tralter 2020 videre på samme måte nå som det gjorde da koronaviruset først kom til Moskva.

Da vi snakkes er ikke byen i lockdown, men som i Norge gjelder mange restriksjoner.

Hva skjer med det du lager etter at du har lagt ut bildene?
– Dessverre kvitter jeg med alt. Men noen ganger kan jeg jo spise det, haha.

LES OGSÅ: Slowthai: – Jeg orker ikke å bare kaste inn litt punk i hiphop-miksen. Det har jeg allerede gjort

The post Fra humor-instagrammer til Marc Jacobs-yndling appeared first on NATT&DAG.

– Jeg trives nok mindre på konserter med artister jeg har hørt mye på, enn artister jeg ikke vet noe om. Forventningene kan slå i hjel konsertopplevelsen. Stygg trommelyd, litt irriterende skikkelse på synth … Hvis man ikke vet hva man går til legger man ikke merke til sånt.

KONSERTSALEN PÅ PARKTEATRET ser ut som en stall. De har satt opp skillevegger av pleksiglass for å dele opp publikum i rader og kolonner. No offence, men det er ikke til å legge skjul på – man må inngå visse kompromisser for å gå på konsert i koronatiden, uansett hvor godt arrangører legger til rette for praktiske ordninger med servering eller hyggelige interiørløsninger.

Uten bevegelsesfriheten føles konserter mer som et gjøremål enn en fritidsaktivitet. Noen ganger, i alle fall.

Derfor er det kanskje ekstra viktig at det du går til føles viktig å få med seg. Det gjør det når konserten er eksklusivt forbeholdt her og nå.

Hydra er det fjerde volumet i bestillingsverk-serien Pekula, som Erlend Mokkelbost skriver, organiserer og viser frem på Parkteatret. Som de tre foregående, ARP, Oneness og Hexagon er alle fremført av uannonserte musikere, skjult i mørket på scenen, med ryggen til publikum.

Musikken er komponert for denne, og bare denne, kvelden.

– Med anonymiseringen åpner det seg et rom der man slipper å forholde seg til hvem som er med og forventningene om hva dette skal være. Det eneste som henger i lufta er at du håper det blir en bra opplevelse.

– Det er nesten sykt vi får holde på med det her.

PEKULA UTFORDRER IKKE bare hva man lytter til, men også hvordan man lytter til musikk. Vi møter Mokkelbost i en kitsch rokokko-stol i hjørnet av studioet hans over Revolver i Møllergata, ved siden av vintage synther og gitarer (kjøpt på beleilige, billige, tidspunkter). Man kan forestille seg trafikken inn og ut er større enn i mange andre studioer, da 40-åringen har en produsent-finger på miksene til en rekke produktive artister, i tillegg til egne prosjekter. Pekula har etterhvert utviklet seg til å bli et plateselskap, som gir ut Aiming for Enrike, Amgala Temple og den ferske elektronika-trioen Han Gaiden.

For ikke så alt for mange år siden var Mokkelbost å se på scener rundtom i Europa og resten av verden med pop-bandet Montée. Etter at en plutselig sceneskrekk slo inn, med påfølgende, lammende angst for å skape ny musikk, har et prosjekt som Pekula både vært en personlig utfordring og en redning. Inspirasjonen fikk han fra et liknende konsertkonsept han kom over i Amsterdam mens han var på turné med det eksperimentelle metal-bandet KILLL, der de på én kveld delte scene med alt fra ambient-raringer til et indonesisk gamelan-orkester.

Etter første volum var overstått på Parkteatret takket han umiddelbart ja til en ny runde. Senere har opptak av konsertene blitt utgitt som album.

– Pekula-albumene er for å dokumentere det for ettertiden. Det er et supplement til konsertene. Jeg håper de sier noe om en spennende tid i norsk musikk. Kanskje alle driver med dette om 30 år. At alle hopper i sengen med hverandre dagen lang, haha.

LES OGSÅ: Søndag Summarum: Linn Wiik, Mads Hansen «mener ikke» det er blackface, taco-journalistikk og Öde Nerdrum vil ha adel

Selv om Mokkelbost leder prosjektet og komponerer mesteparten av musikken er det samarbeidsånden som driver det fremover. Fordi musikere og grunnideer byttes ut for hver gang høres hvert volum ganske ulikt ut fra det forrige. Første volum, ARP, var en eksplosjon av progressive bråkeriff under skarpe, evige synth-arpeggioer, mens Oneness befinner seg lenger ut i new age-landskapet, med marimbaer og messende, eteriske vokallinjer. Hexagon ble 11. desember gitt ut som album, og lener seg mot house og techno.

– Ofte skriver musikerne en del av musikken også. Det er en naturlig videreutvikling av hvordan jeg jobber som produsent. Forskjellen er at jeg er mer vant med at andre kommer med de musikalske ideene.

– Det er nesten sykt at vi får holde på med det her. Alle er vant til å gjøre ting av plikt, så når vi får gjøre noe som er såpass fritt oppleves det kunstnerisk veldig rent.

Pekula kan virke som et radikalt prosjekt i en tid der branding av artister, og ikke bare de største, ofte er like viktig som musikken.
– Absolutt. Den brandingen folk holder på med nå … Det er ikke alle som er komfortable med det, å hype seg selv hele tiden. Men det er en nødvendighet. Jeg tror folk kan bli slitne av det. Man gjør to jobber samtidig. Du skal jo være kreativ oppi det hele og være frittenkende, men så driver du samtidig og selger deg selv. Du tar vekk alt som finnes av mystikk.

Nærhet, åpenhet og ærlighet er overvurdert?
– Se på Astrid S, for eksempel. Det er ikke akkurat magisk å måtte snakke med 40 journalister om et samlivsbrudd. Det er en marketing-idé det har gått inflasjon i. Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang. Jeg tror det kan gå på akkord med det musikalske, hvordan lytteren føler musikken.

INDIVIDUALISME OG FRIHET. To begreper som har hatt tette forbindelser så lenge det moderne, vestlige mennesket kan huske. I 2020 kan det imidlertid virke som selvrealiseringen har blitt et tyngende krav fremfor en mulighet – så pressende og altoppslukende at du ikke oppnår frihetsfølelsen før du har flyktet fra den. Å oppgi selvet og hengi seg til den større, kollektive kraften har i følge Mokkelbost gjort at musikerne har kunnet utfolde seg på måter de ikke har kunnet i prosjekter de har navnet sitt klistret på. De har spilt på måter som ikke nødvendigvis høres ut som dem selv.

Det er altså lite som kan forberede deg på hva som vil komme på en av konsertene, bortsett fra et uttrykk for en kjærlighet for det tydelige, det energiske og maksimalistiske. Fortsatt er det et visst overraskelsesmoment når vi denne september-kvelden innser at den største andelen musikere som medvirker på Hydra spiller stryk og blås. De simple og bombastiske temaene, sammen med laser-dekorasjoner i bobinett og elektroniske effekter, bygger seg etter hvert mot et klimaks, der en Christopher Nolan-aktig tåkelur får det hele til å bikke over til å likne en slags metakommentar på hele det breiale uttrykket.

– Jeg har også begynt å jobbe med film etterhvert, og da har jeg gått mer inn i den filmatiske lydverdenen. Bruke færre virkemidler, bruke mer tid på å jobbe med dynamikk … Det var det vi var hypp på å dyrke nå. Broren min introduserte meg også for Giacinto Scelsi (italiensk 1900-talls avant garde-komponist, red.anm), som jeg har hørt mye på.

– Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang.

Mokkelbost er i utgangspunktet sterkt tiltrukket av disco, pop og glorete elektronisk musikk, ved siden av abstrakt og vanskelig musikk. På Hydra virker det som disse sidene av ham smeltes sammen.

– I mitt hode er et sånt klimaks noe jeg tenker jeg hadde satt pris på under en sånn konsert. At det blir en forløsning, noe man kan nynne på senere. Det er bare noe jeg liker.

LES OGSÅ: Hva er musikksjangeren «escape room»?

SÅ HVA ER egentlig greia med disse strykerne og blåserne, og hvorfor går assosiasjonene i møte med Hydra først og fremst til filmmusikk?

Folk flest har nok det siste halve århundret forbundet moderne orkestermusikk med noe fremmedgjørende – avansert musikk med et avvikende tonespråk som aldri helt ble seg selv igjen etter to verdenskriger. Med bruk av en nesten barnslig populistisk harmonikk, har derimot den nålevende, tysk-britiske komponisten Max Richter inntatt en diplomatisk rolle de to siste tiårene, i avgrunnen som skiller kultursnobbene som forstår greia og pop-konsumentene – best illustrert med hans rekomponerte versjoner av Vivaldis De fire årstider fra 2014. Et verk fra 2004, The Blue Notebooks, ble i fjor utvalgt av The Guardian som et av de viktigste verkene av orkestermusikk fra det 21. århundret, samtidig som han har opplevd massiv popularitet blant folk som normalt ikke hører på klassisk. Han har også laget musikken til en rekke filmer, blant annet Jiro Dreams of Sushi og Ad Astra.

Men det virker også som at folk flest de siste årene også har opparbeidet seg en høyere toleranse for direkte uhyggelig orkestermusikk – antakelig fordi det er lett å lure inn i lydsporet til noe du sitter og ser på. I 1955 ble premieren av Xenakis klassiske klangflateverk Metastasis erklært en skandale, mens vi i 2020 inviterer den Oscar-vinnende Chernobyl-komponisten Hildur Guðnadóttir til konferanse på en pop-orientert festival som Bylarm.

Er Hydra nok et bidrag til poptivismen orkestermusikk opplever gjennom andre medier?

– Strykerne spiller til vanlig mye samtidsmusikk og opera. Blåserekka gjør mye forskjellig, men det er sjeldent de er med på å backe et såpass enkelt, nesten naivt, tema.

Hva tenker du om dagens lyttevaner? Har folk blitt for dårlige til å høre lengre stykker musikk?
– Det er ingen hemmelighet at folk forholder seg til spillelister. Jeg er selv en iherdig bruker av Spotifys Discover Weekly, og abonnerer på mange lister fra folk med god smak. Det handler mye om tidsklemma. Hjemme hører jeg på vinyl.

– Du ser det på statistikken på album. Første låt har høyest tall, også er det nesten ingen igjen mot slutten. Det er grelt å se på.

Mokkelbost tror folk hører på musikk på en mer variert måte enn før, grunnet variasjonen i det algoritmene kan finne på å velge ut for deg. Spesielt for ham selv, som ikke er interessert i sjangertro musikk.

– Det er ironisk med jazzpuristene som etterstreber renhet i sound og instrumentering og sånne ting. De musikerne man leser om i lærebøkene er der fordi de har strebet etter det motsatte. De har ønsket å fucke opp. De har stått i stormen, blitt slaktet og tatt en kamp for sine abstrakte ideer.

Han påpeker samtidig at det å basere seg på singler er en tradisjon som stammer fra 50-tallet, og at det er naturlig å basere seg på det formatet i vår tid.

– Men jeg elsker å bruke lang tid på å sette låter i riktig rekkefølge, alt det der, selv om jeg har ofte får en følelse av at det er til ingen nytte, fordi folk stort sett hører utdrag.

The kids are alright altså, i alle fall til en viss grad?
– Njæ, jeg er ingen tilhenger av folk som sier ting var bedre før, folk som sier akkordprogresjoner er streitere enn før og alt det der … Det stemmer ikke med min oppfatning. Vi er på et fantastisk sted musikalsk. Se på mengden av dritbra musikk som kommer fra Norge. Smart, vellydende, gjennomtenkt … Jeg kommer fra en tid der det ikke var noen særlig bra norske band. Nå er det veldig mange bra artister. Det å sutre over at ting var bedre før synes jeg er fullstendig håpløst.

Denne saken ble først publisert i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Fra humor-instagrammer til Marc Jacobs-yndling

The post Med Pekula unngår Erlend Mokkelbost forventninger og irriterende branding appeared first on NATT&DAG.

Her er Musikken. Den er under én uke gammel, og den er såpass bra at den er kvalifisert til å være Best Akkurat Nå.

Følg spillelista, les om låtene og si «bloody mary» tre ganger etter hverandre, så skjer det noe sykt!

Pekula, Hexagon – GROW

Ett år gammelt, men låter overraskende ferskt! Kanskje fordi det først ble gitt ut i dag?

Les om Pekula i intervjuet vårt fra oktoberutgaven av NATT&DAG her.

– Ludvig Furu

Bladee & Mechatok – Rainbow

Dersom det var noen tvil om at Bladee er Europas mest compelling artist akkurat nå bør den være ettertrykkelig borte etter 2020. De tre utgivelsene han har kommet med i år har drastisk ekspandert rekkevidden hans både musikalsk og tekstmessig, til en hel (kvasi)spirituell drømmeverden regjert av kjærlighet og visdom, langt borte fra robotangst-landskapet han har befunnet seg i tidligere.

Den minimale og surrealistiske EXETER fra i vår gjorde det tydelig at noe hadde endret seg, og fullengderen 333 fra i sommer er det flotteste, modneste og beste han har gjort til nå – ja, enda bedre enn Eversince, enda så rart det føles å si det. Men å slippe årets beste album holdt tydeligvis ikke, og nå på tampen av året får vi servert minialbumet Good Luck med produksjon av tyske Mechatok, en hyppig samarbeidspartner de siste par årene.

Her er greia med Good Luck: dette er en full on EDM-plate. Eurodance og trance har alltid vært sentralt i Drain Gang-universet, men så massive, skamløse DROPS og refrenger som dette har vi aldri hørt Bladee over før. Og det er dritfett. Det er like følelsesladet, særegent og EUROFUTURISTISK som det alltid har vært, men kanskje mer fengende og definitivt mer dansbart enn noensinne før. Spesielt singlene «God» og «Rainbow» er fullstendig sinnsyke. Er du ikke frelst allerede er tiden definitivt inne nå.

– Eirik Kjøs Usterud

LES OGSÅ: Maya Golyshkina – fra humor-instagrammer til Marc Jacobs-yndling

Matte Juno – Daytime Serenade

Mathias Haukjem er fyren bak dette ekstremt smude prosjektet, som ga ut sin første EP i mai, og slapp denne instrumentalen i dag. Anbefaler å styre unna om du allerede er i en psykose der du tror du er på Miami Beach med en pils i hånden, da den kan virke forsterkende.

– Ludvig Furu

Burial, Four Tet, Thom Yorke – Her Revolution

I forrige uke ble det levert en blank, svart vinylplate til en rekke musikksjapper i London. Minner litt om promo-ideen Harmony Korine hadde for Trash Humpers – å gjøre selve filmen til faktisk found footage ved å spre VHS-kasetter rundt på gater rundt omkring. Det er ikke første gang kred-gigantene samarbeider, da de i 2011 sist møttes for dobbeltsingelen «Ego»/«Mirror». Kanskje ikke det mest spennende noen av dem har gjort, men en sterk atmosfære er definitivt tilstede.

– Ludvig Furu

LES OGSÅ: Med Pekula unngår Erlend Mokkelbost forventninger og irriterende branding

The post De greiene her? Bare musikken som er Best Akkurat Nå, det appeared first on NATT&DAG.