*sukker* Norsk offentlighet trenger en opplysningstid.

*sukker igjen* Her er de viktigste og riktigste sakene fra uka som gikk.

Ukas Jan Bøhler

Skjermdump: ao.no

… og det gjør ikke Jan Bøhler heller =(

Ukas D2

Skjermdump: @d2magasin/Instagram

Yes please.

Ukas rasismedebatten 1

Skjermdump: Dagbladet.no

Dagbladets sportskommentator Morten P har blitt bedt av redaktøren sin om å skrive en sak om at krenkelseshysteriet har gått for langt i anledning Rasisme (TM), for å få reach på Facebook blant folk som ellers ikke er spess opptatt av rasisme. Der skriver han at det må være ok, og at vi må tolke hverandre i beste mening.

Det er vi helt enig i! Det er ille med rasisme, men enda verre med dårlig stemning.

Ukas rasismedebatten 2

Det er noe merkelig med dette landet. Vi er fullstendig ute av stand til å ha en opplyst og noenlunde fornuftig debatt om såre temaer. Øyeblikkelig glir vi ut i uvesentlighetens farvann – med Mads Hansen som los.

Nå må TV 2 se å få slettet «Alle Gutta» fra Sumo. Slik rasisme tolererer vi ikke i 2020. pic.twitter.com/cI2MHqCePt

— Mads Hansen (@Mads_Hansen) December 3, 2020

Denne gangen avsporet rasismedebatten etter at Hansen (som har veldig høy IQ!) publiserte et bilde av seg selv etter 8 runder spraytan på guttetur i Las Vegas.

Bruningsbehandlingen kom som følge av at han hadde tapt et veddemål, men de virkelige taperne? Det var norsk offentlighet, det. 5 år senere:

Skjermdump: Tv2.no

«Et svartmalingsmiddel med fokus på rasisme», hahhaha.

Skjermdump: Tv2.no

Say it loud!

Ukas poseur

Skjermdump: @aslaknore/Instagram

Ahhh … Hva er den kilende følelsen? Hva er den boblende gleden? Det er Aslak Nore som Aslak Nore-er seg, selvsagt!

I løpet av én instapost får han frem at han elsker bøker (miip), har bodd i New York og at han nå bor i Frankrike. Kult!

Det er også ganske morsomt at han tydeligvis oppdaget konseptet bokhandler mens han bodde i New York.

«Ever since NYC I have spent countless hours in bookstores.»

– Aslak Nore

Før det visste han ikke at bokhandlere fantes?

LES OGSÅ: Med Pekula unngår Erlend Mokkelbost forventninger og irriterende branding

Ukas kronikk

Skjermdump: BT.no

Hele Norge Fingrer!

Ukas par

Skjermdump: ao.no

Avisa Oslo er lokalavis-meteoritten som slo ned i Tigerstaden (Oslo, red.anm.) og gjorde alle andre aviser overflødige. Kanskje. Ikke vet vi – nesten alt de legger ut på den grelle Nille-versjonen av en nettsiden sin er bak betalingsmur. Forresten den verste formen for betalingsmur, der saken blir blurra ut, og en gigantisk pop-up popper opp og informerer om at det koster bare én krone for en gitt periode.

Whatever, man er jo ikke såååå interessert i nyheter at det på noen måter er verdt det!!! Vi skal kjøpe godteri og investere i aksjer med den krona, vi! :) #huninvesterer

Jaja: Uten å ha lest denne saken (heller) tipper vi den handler om at folk synes aldersforskjellen mellom de to er kul. Klærne deres er i alle fall litt for gamle for vår smak!

Nei, det må være aldersforskjellen.

«Litt sånn derre Hollywood!», skriker folk i trynet deres idet de gjør Frognerbygårdene til kulisser for sine daglige lufteturer. «Leonardo Di Caprio, much?», viskes det, tiskes det …

«Big difference (in age), big smile!», roper den blide grønnsakshandleren som har butikk på Frogner, men som bor usentralt til et sted i Skedsmo kommune.

I kommentarfeltet på Facebook utdyper den nye lokalavisen:

Skjermdump: Avisa Oslo/Facebook

Idé til takketale-manus?

Ukas oppfølger

Skjermdump: ao.no

Litt senere følger avisa opp saken.

Ukas korona

Skjermdump: @chvrrie/Instagram

Nå som det er «corona times», er det bare én ting som står i hue på undertegnede redaksjon, og det er at det snart må slutte å være «corona times». For at det skal skje må vi å vaksinere oss.

Og det er selvsagt R&B-stjernen Cherrie sine følgere enig i. Eller?

I Sverige går det som kjent ikke så bra. Om dette er en noen indikator kommer vi til å ligge over dem i antall innbyggere ganske snart. Noe som er bra for Norge ofc – men også litt trist mtp. alle svenskene som dør.

LES OGSÅ: Maria Kjos Fonn om rusavhengighet: – Det handler om å gjøre verden mindre

The post Søndag Summarum: Spraytan-rasisme, svenskene vil ikke vaksinere seg, Aslak Nore, Jan Bøhler, og Mathea (24) og Anders (45) vekker oppsikt appeared first on NATT&DAG.

Eileen Myles er 30 minutter forsinket til zoom-møtet vårt. Vi har blitt oppdatert på situasjonen, og det dreier seg visst om en «New York parking situation». En eksotisk klisjé for oss, sannsynligvis helt dagligdags for Eileen Myles. Hen flytta til New York tidlig på 70-tallet, ramla rett oppi det radikale poesimiljøet rundt St. Mark’s Church, og vanket rundt med Allen Ginsberg, Frank O’Hara og Alice Notley. Fram til i dag har hen et tjuetalls utgivelser bak seg, og får bemerkninger som punk-poet, kult-poet og queer-ikon slengt etter seg.

LES OGSÅ: Fra humor-instagrammer til Marc Jacobs-yndling

Forfatter Dennis Cooper har beskrevet Myles som «en av de villeste og mest rastløse intelligensene i samtidslitteraturen». Rastløs, kanskje, men poesien til Myles er direkte og fokusert, de korte verselinjene er muntlige, men samtidig divergerende og assosiativ. Diktene tar ofte utgangspunkt i en opplevd situasjon; en formiddag på ei gate på Manhattan, en lesning av et Creeley-dikt, en elsker som sover i senga ved siden av. Derfra blir Myles visjonær og skriver det hens mange selv har sett og tenkt. Og herfra har altså Myles blitt hyppig referert til når unge poeter møtes i bokbad, i tillegg til å være en uttalt inspirasjonskilde for den nye generasjonen poeter i USA, som Ariana Reines, Maggie Nelson og C. A. Conrad. Snart er hen også forskningsobjekt på Yale, hvor den nyeste utgivelsen For Now – Why I Write utkommer i disse dager. Det er den vi skal snakke om i dag, en halvtime etter planlagt tid. 

– Å finne parkering i New York på mandager er … jeg tror det skyldes korona. Alt er forandret, restauranter har fått private parkeringsplasser som har tatt plassen til de offentlige. Det er et helvete å ha bil i New York på mandager og tirsdager.

Hvor er du nå?
– Nå sitter jeg i min gamle leilighet. Jeg bestemte meg for ikke å flytte ut. Det er egentlig veldig merkelig; jeg har hatt en zoom-turné med denne boka, hovedsakelig fra leiligheten som mye av boka handler om.

Det var en cliffhanger på slutten der, om du skulle flytte eller ikke?
– Ja, jeg vet, det var det for meg også. Da jeg skrev den tenkte jeg at jeg skulle finne ut av det når jeg ble ferdig med boka. Og det gjorde jeg. Men du vet hvordan det er; fortellingen fortsetter, og så står du der og tenker: Vil jeg dette? Jeg tror det spørsmålet alltid vil være et spørsmål.

Det virker som om leiligheten tok mye oppmerksomhet mens du skrev boka, at den spilte en stor rolle i skrivinga di. Og i livet ditt.
– Ja. Jeg opplevde spørsmålet om «why I write» som ganske kleint og flaut, og litt for kostbart, på en måte. Men det var oppdraget, jeg måtte gjøre det. Så når jeg hadde det problemet kunne jeg snakke om noe helt annet, og det passa meg perfekt, fordi jeg kunne snakke om leiligheten, som jo er relevant for skrivinga. Og da jeg gikk tom for ting å si om leiligheten var jeg faktisk villig til å si noe om skriving.

For For Now, er en del av en serie som heter Why I Write, som utgis av Yale University Press. Vi tenkte på at noen forfattere ville ha prøvd å rettferdiggjøre hvorfor de skriver, men i boka di beskriver du heller hva som fikk deg til å skrive. For eksempel New York City, du skriver: «New York has taught me almost everything I know about language and existence and being a writer, density of impression etc.» Det virker ikke som det er en rettferdiggjøring av hvorfor du skriver, men mer en beskrivelse av hvordan verden skriver en poesi gjennom deg.
– Ja, jeg tror hvordan er et mye mer interessant spørsmål. På et vis tror jeg at når du bebor språket, bebor språket deg. Ja, jeg tror New York har mye å si for hvordan jeg skriver. Også hvorfor jeg skriver, fordi da jeg kom hit kjente jeg ingen som skrev. Senere begynte jeg å møte alle disse menneskene som bare hadde venner som skrev, og jeg tenkte: virkelig? Det virket så rart å bare ha forfattervenner, sånne som deg selv. Men jeg forstod at folk får et nettverk gjennom å være i en verden hvor spørsmålene er: Hvorfor skulle jeg ikke skrive? Hva ellers skulle jeg ha gjort?

Hva var det som dro deg mot poesien?
– Nederlag og ambisjon, tror jeg. Jeg har alltid lest mye. Jeg likte å skrive, og jeg tenkte aldri på skriving som noe man kunne holde på med. Men da jeg gikk på universitetet og videregående forstod jeg poesien. Da jeg var liten skrev jeg også dikt, jeg tenkte bare ikke over det. Jeg syntes det var morsomt; jeg syntes de var som vitser. Da jeg gikk på universitetet ville jeg bli en akademiker. Jeg likte å lese bøker, og det å få betalt for å snakke om bøker virket helt fantastisk. Jeg var uslepen, ung og emosjonell, men jeg begynte å forstå at litteraturemnene jeg tok handlet om noen mennesker som var forfattere, og jeg begynte å ville være en av dem. Etter hvert forstod jeg også at det jeg skrev var poesi. Sakte men sikkert, selv etter jeg var ferdig på universitetet og tenkte jeg var en forfatter, begynte jeg å merke at det jeg skrev var dikt. Da tenkte jeg: Hvorfor ikke?

Er det det som er forskjellen mellom poesi og det akademiske? At i akademia må du tenke på det hele tiden, oppdage disse innsiktene som du ikke har, mens poesien kommer til deg hvis du bare venter?
– Ja, selv om jeg tror at de er som oss. Jeg leser en helt fantastisk bok nå, den heter The Order of Time, av Carlo Rovelli. Han er fysiker, og boka handler om tid, noe som er så interessant. Når jeg leser bøker om vitenskap innser jeg at de er som oss, forskjellen er bare at jeg ikke hadde verktøyene til å forstå det de holder på med. De tenker på diktene sine, men diktene deres er universet.

Det virker som om man må være kreativ om man vil gjøre noe med det. Man kan være god til å huske ting, men man må være kreativ for å forestille seg det man vet, hva det kan bety.
– Ja, nettopp. Og jeg tror disse områdene er fremmedgjørende fordi vi ikke befinner oss på samme sted. Det er det som er så interessant; å oppholde seg i det, for så begynner ting å skje.

Tror du at det er det akademiske systemet som har satt disse områdene på sine respektive plasser? Fordi i USA har også poesien blitt akademisert?
– Det er big business, som alt annet i USA, de har funnet ut hvordan de kan selge det. Poesi er ei melkeku for universitetene. Skolene tjener så enormt mye penger, det er helt vilt at man går på Columbia og bruker 50 000-100 000 dollar på en MFA i poesi. Du er fucked, du er en poet, du er en fattig poet med gjeld.

For Now kan også leses som noe midlertidig, at skriving også kan forandres med tiden. Du skriver også om ting som ikke forandrer sitt nærvær i livet ditt, som leiligheten din, for eksempel. Men det betyr ikke at de ikke er i forandring, de bare er der til tross for forandringen. Føler du deg forbundet til poesien og leiligheten din på den måten?
– Ja, jeg merker enhver forandring i poesien. Det er nesten som om jeg skriver et dikt hver gang det kjennes ut som om jeg runder et hjørne. Jeg tror poesien er det stedet jeg befester forandringen. Da jeg kom hit på syttitallet var det en overflod av billige leiligheter i dette området. Min generasjon hadde alle disse bittesmå leilighetene; alle bodde alene, noe som er umulig for en ung person i dag, om vedkommende ikke er rik. Jeg vant rettsaken (mot huseieren, som Myles skriver om i boka, journ. anm.), så jeg kan bo her uten å bli kasta ut. Men så tenkte jeg: OK, men vil jeg bli værende? Denne boka jeg leser nå, den som handler om tid, har fått meg til å tenke annerledes om tid. Det er så morsomt å ha skrevet denne boka som bretter opp ermene og vil kjempe for leiligheten, og at det er min holdning for now. Samtidig endrer now seg på så mange plan.

… Med tiden har du også blitt berømt. Kanonisert. Eller, kanonisert er kanskje feil ord. Er det å begrense det du har skrevet?
– Som så mange andre har jeg hatt flere omveltninger. Da jeg var i tjueårene fulgte de eldre poetene med, sånne som Allen Ginsberg og John Ashbery. Jeg var en av de yngre poetene, alt var en svær scene, jeg kjente dem og de kjente meg, og de støtta det jeg gjorde på forskjellige måter, så jeg fikk en form for oppmerksomhet da. Jeg har alltid vært en kultpoet. Poesi-Norge er sannsynligvis likedan; det er ingen konge på haugen, det er mange små hauger på kongen. Man har alle disse klubbene, og etter et stykke tid vet alle klubbene hvem du er; du har blitt en poetenes poet. Jeg hang veldig mye rundt St. Mark’s, Naropa, L=A=N=G=U=A=G=E, New York-skolen. Vi var ikke akademikere, og vi var mot skriveskoler og alt det der, og St. Mark’s Church var der vi var. Og når kulturen forandra seg, forandret vi oss. Jeg tror jeg har hatt flere små eksplosjoner av berømmelse, og for hver gang tjener du mer av å være en poet, og folk vil ha mer. Da jeg publiserte mine «Utvalgte dikt» i 2016 og Chelsea Girls ble gitt ut på et stort forlag. Greia er at jeg var i sekstiårene da dette skjedde. Når du får den formen for berømmelse på et senere punkt i livet ditt har du allerede holdt på så lenge at det du gjør ikke forandrer seg. Jeg fikk mye oppmerksomhet, bøkene mine solgte mye, jeg ble oversatt for første gang. Men den neste boka mi var Afterglow, ei bok om en hund, og jeg trodde jeg kom til å få mye penger for den boka. Ingen ville ha den! Den var bare ei merkelig hundebok. Agenten min kom i kontakt med Grove Press, som er et fantastisk forlag, men det store forlaget mitt, HarperCollins, ville ikke ha den. Folk ville at jeg skulle skrive memoarene mine. Mer unge-Eileen, hvordan jeg ble meg. De ville ha den samme fortellingen om og om igjen. Men jeg er fortsatt altfor rar. Stilen er hva den er. Jeg er til og med overrasket over at dere kjenner til denne boka, den er ikke oversatt, jeg trodde dere bare kjente til det andre jeg har skrevet.

LES OGSÅ: Anmeldelse: «Dagarna, Dagarna, Dagarna» er en slags nittenåttifire for influensere

– Jeg er nokså kjent, men ikke som Louise Glück? Louise Glück får en Nobelpris? Det er sykt! Noe som er artig er at da Bob Dylan fikk Nobelprisen, ringte ei svensk avis meg på morgenen og spurte hvordan det føltes. Og jeg sa: Jeg føler meg veldig bra, Bob Dylan er fantastisk! Og jeg mente det, men jeg tenkte også: Wow, jeg er virkelig berømt! Så berømt at ei svensk avis bruker meg som representant for hva poetene tenker om Bob Dylan. Men de ville aldri ha spurt meg om noe rundt at Louise Glück fikk den. Hun virker grei, men hun er ikke i min poetverden. Vi kjenner hverandre litt, jeg har ingenting imot henne, men hun er veldig mainstream. De bruker ofte ordet «universal», og jeg tenker: Wow, det er det mest gammeldagse, konservative, nesten rasistiske ordet man kunne brukt. 

Mange forfattere slutter å skrive etter å ha mottatt nobelprisen. Så vidt vi vet er Bob Dylan den eneste som fortsatt produserer tekst. Hvorfor skjer det, tror du?
– Jeg vet ikke noe om de andre forfatterne, fordi jeg har ikke fulgt med. Men jeg vet at når man vinner en MacArthur, så mottar man mye penger i fem eller seks år. Og jeg vet at flere forfattere som har fått den prisen, har sluttet å skrive. En fyr jeg vet om fikk den prisen for debuten sin, han var veldig ung og vakker, og det var en bra debut, men jeg tror han bare ble nervøs og sjenert av den prisen. Jeg tror at jo senere i livet man får slike priser, jo bedre er det.

I For Now skriver du om å bli arkivert av Yale. Du gir fra deg alt skrivemateriale du har, alle notatbøker, uferdige tekster, skisser, til Yale, mot en pengesum, slik at du kan bli forsket på. Hvordan føltes det?
– Artig. Men det er rart å tenke at det du skriver skal bli lest av noen andre. Jeg snakket med kjæresten min om dette og hun sa: Skriver du i dagboka di om at vi har sex, og jeg sa: Ja, og hun sa: Så hvis du dør, kan jeg lese i arkivet hva du følte og tenkte om sexen, og jeg sa: Men du trenger jo ikke lese det.

Men var det ikke trist, eller vondt, å gi fra deg alle notatbøkene?
– Noen ganger tenker jeg på hvordan det ville vært hvis jeg hadde alle tekstene mine her i leiligheten, men på en annen måte er dette en del av livet som forfatter. Du har så mye drit. Jeg får så mange bøker i posten, jeg føler meg som en sliten bokhandel, som bare kaster ut ting, det er så mye papir, så mange esker, det er mareritt av et rot. Selv de papirene jeg tror at jeg vil ta vare på, er det godt å ha rydda bort. Det jeg fremdeles husker fra fortida mi, bruker jeg i skrivinga. Men det er der i hodet, jeg trenger ikke gå tilbake til papirene for å gjøre research.

Men i For Now leter du likevel etter en stor boks med dikt du har mista?
– Grunnen til at jeg snakker om denne boksen med papirer, og grunnen til at jeg mista den på et tidspunkt, var at jeg aldri ville se i den. Den var gammel og tung og jeg ville ikke ha den. Jeg tenkte at når jeg åpnet boksen så ville jeg finne vakre dikt som jeg kunne bruke på et seinere tidspunkt. Jeg begynte å flytte boksen rundt, men hver gang jeg fant den fram igjen og åpnet den, var det bare en stor bunke med gult gammelt papir som gjorde meg trist. Jeg ble lei meg fordi jeg mista den boksen, men uansett hva man mister, så vil man jo ikke tenke på det resten av livet? Tapet er på en måte som å kutte ballasten mens man må fortsette videre. Men noen ganger våkner jeg likevel og tenker: Ah, hvordan kunne jeg miste den boksen!

Du snakker også om at skriving er som å være en fabrikk. Som at teksten er et bevis på det du har gjort som poesi-arbeider. Hva ligger i det begrepet?
– Da jeg begynte å henge på St. Mark’s på sekstitallet var folk opptatt av å være en poesi-arbeider. Dette var folk som kom fra poesimiljøer, men de var ikke en del av akademia og de store institusjonene, de var fra den ekte verden. På seksti- og syttitallet, til og med på åttitallet, var det en forestilling om at en poesi-arbeider var noe verdifullt, og dette snakka jo til meg, fordi jeg har en arbeiderklassebakgrunn. Men da jeg var yngre syntes også jeg det var forferdelig at noen kunne blir filmstjerner bare fordi de kom fra familier bestående av filmstjerner, at privilegier går i arv på en måte. Og på et tidspunkt begynte jeg derfor å tenke: Trenger det man arver nødvendigvis å være negativt? Jeg tror jeg bærer på en arv fra familien min, som er å være en leser, å være melankolsk, å være alkoholiker, å være queer. Jeg fant en måte å være arbeider på, som føltes komfortabel, i motsetning til familien min. Faren min var postbud, mora mi var sekretær, de likte ikke jobbene sine. Jeg har funnet en måte å forholde meg til klasseaspektet på, som fungerer for meg.

– Da jeg var yngre sa folk, gjerne ti-år-eldre-poeter, at man ikke måtte tro at man kunne leve av poesien, gjør noe annet sa de, bli kunstkritiker eller akademiker. Men jeg ville bare være poet. Jeg hadde alltid drittjobber ved siden av skrivinga, men jeg jeg var først og fremst poet. Da jeg kom til New York og sa jeg var poet, sa folk: Hva? Er du poet? Du har en grad fra universitetet, du må bli lærer, få deg en ekte jobb. Og jeg sa nei. Fordi jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre, det var så viktig for meg. Jeg tror ingenting irriterer en familie mer enn når et medlem gjør suksess med et absurd yrke. Blant alle gledene ved å være poet, tror jeg det faktum at jeg fikk det til å fungere som et arbeid, er det noe av det viktigste for meg.

Hvordan er skriverutinene dine? Skriver du for hånd?
– Noen ganger, ja. Men jeg har ikke en rutine. Noen ganger er jeg i dårlig humør, jeg er frustrert, og jeg sutrer, og da kan jeg ikke skrive dikt. Men så kan jeg gå til leiligheten min her i New York og sette meg ned og tenke at nå skal jeg skrive.

– Jeg står opp om morgenen, drikker kaffe, trener, jeg gjør alt annet enn å skrive, så setter jeg meg ned og jobber. Jack Halberstam, en venn av meg, sa at hen skrev bare ti minutter av gangen, og jeg ble helt sånn: hæ, går det an? Men idéen er at i stedet for for å ha høye forventninger til sin egen skriving og utholdenhet, så har hen bare veldig lave forventninger. Hvis man bestemmer seg for å skrive i bare ti minutter, kan man jo i prinsippet skrive når som helst på dagen, og poenget: man blir forført til å holde på lenger. 

Hva jobber du med nå?
– Jeg jobber med en roman, som jeg har jobbet med siden 2013. I fjor var jeg på en opplesning med Jack Halberstam og C. A. Conrad der de imiterte Knausgård, bare at de var to queers som leste detaljrikt om hvordan dagen hadde vært. De hadde lest Knausgård hele sommeren, så vi andre skulle slippe. Og da tenkte jeg at jeg også skulle skrive en roman på tusen sider. Den heter All my Loves. Det er en utforskning av hva kjærlighet er, og jeg hiver alt mulig inn i manuset, fordi jeg vil at boka skal bli svær.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Morten Langelands «Barbar»: – Sjelevrengende kleint

The post – Jeg tror ingenting irriterer en familie mer enn når et medlem gjør suksess med et absurd yrke appeared first on NATT&DAG.

– Låta og videoen handler om å være sin egen, og fokuserer på at man ikke skal slippe tak på drømmene sine til fordel for noen. Den ble til under en selvgransking hvor jeg hadde et behov for å finne tilbake til meg selv etter et brudd.

Den snart EP-aktuelle bedroom pop-artisten har som mange av oss andre (i disse Tider) trukket seg tilbake og driver nå med introspeksjon – innenfor trygge rammer, om man skal tro musikkvideoen til «B Mine». Vetle Junker fra Softcore untd. har vært med på å skrive låta, og videoen ble til sammen med Alba Falch Nesheim.

Målet? Å flykte til et behagelig og mykt headspace.

Se videoen nederst i saken!

LES OGSÅ: Søndag Summarum: Spraytan-rasisme, svenskene vil ikke vaksinere seg, Aslak Nore, Jan Bøhler, og Mathea (24) og Anders (45) vekker oppsikt

Kan de fleste problemer løses med personlig granskning?
– Jeg tror nok at man stort sett selv har svarene man trenger for å oppnå personlig velvære, men at man kanskje ikke er så god til å lytte til seg selv. Det hjelper ofte å si det man tenker på høyt, eller formulere det i en sang. Når man gjør dette så klarer man ofte selv å se sammenhenger som gjør at man forstår hvor man er mentalt.

Det virker som det parfymerte jenterommet og hårbørstemikrofonen vekker gode minner hos deg?
– I og med at min karriere startet på jenterommet med hårbørste-coverversjoner av Christina Aguilera sin «Hurt», så vil jeg tørre å påstå at jeg av og til lengter tilbake. Dette var også mye av ideen bak videoen, å føle seg liten igjen, uten ansvar, men helt i ett med trygge og kjente omgivelser på jenterommet.

Den første EPen din kommer til våren, hva kan vi vente oss?
– Rent musikalsk kan dere vente dere en velprodusert pop-elektronisk EP, som er skrevet sammen med Vetle Junker, Even Kjelby, og Matias Tellez. Lyrisk sett så har låtene en rød tråd, som dreier seg om å overkomme kjærlighetssorg.

LES OGSÅ: De greiene her? Bare musikken som er Best Akkurat Nå, det

The post VIDEOPREMIERE: Solå er på et behagelig sted appeared first on NATT&DAG.

Vi er, som alle andre, ekstremt lei av 2020. Det er selvsagt mange grunner til å se fremover etter dette året, men det er også noen grunner til å ta en titt tilbake. Trump tapte valget, Haaland skårer som bare det og vaksiner er på vei. I tillegg har vi skrevet saker for å hjelpe dere å tenke på noe annet enn året, eller for å hjelpe dere å få oversikt over hva som skjer.

Vi har samlet sammen de ti mest leste sakene fra året som har gått, så dere kan lese dem på nytt eller for første gang. Vi takker samtidig for oppmerksomheten og gleder oss til å skrive enda flere saker for dere til neste år.

LES OGSÅ: De 10 mest leste NATT&DAG-sakene fra 2019

10: Slik sparte Marianne 120 millioner til Formel 1-bil

Det er noen få mennesker, som regel folk som jobber i bank, som mener det ikke er så vanskelig å komme seg inn på boligmarkedet. Kanskje har de et poeng? Å få råd til sportsbil når man er student er vanskelig, men ikke umulig. Her er våre tips.

9: KOMMENTAR: – Astrid S representerer en form for ufarlig, kapitalismevennlig feminisme

I januar klaget VGs anmelder Tor Martin Bøe over at Astrid S ennå ikke har gitt ut debutalbumet sitt. Viviane Vega mente på sin side at det er et problem at når kritikerne endelig har sluttet å stille spørsmål ved en ung kvinnelig artists integritet, talent og autentisitet, så skal man bli kritisert for å ikke pumpe ut nok støy. Og når to mennesker er uenige om Astrid S, ja da flokker dere til for å lese!

8: Hasjtørke: Dealere tilbyr potensielt skadelige vapepenner

Den første korona-relaterte saken på lista over årets mest leste saker handlet om rus. Selvfølgelig. Da Norge og resten av Europa gikk ned i lockdown i vår, førte de stengte grensene også til en omfattende hasjtørke. Folk var selvsagt like, om ikke mer, interessert i å ruse seg i 2020, og etterspørselen ble forsøkt dekket med vapepenner. Det var langt fra en god erstatning.

7: Nerdrum-eleven William Heimdal: – Skole er for idioter

I høst møtte vi den 17 år gamle sitatmaskinen og maleren William Heimdal for å snakke om absolutt alt. Og Heimdal skuffet ikke. Som vanlig.

6: Mediesakene som kommer når ølkranene åpnes

I mars ble ølserveringen i Oslo stengt, og da åpningen av kranene ble perfekt timet med sesongen for utepils-sesongen, var det mange som gledet seg. De som gledet seg aller mest var nok journalistene, som fikk masse glad-saker å skrive. Vi tittet i krystallkulen vår rett før ølen fikk renne fritt igjen i hovedstaden, og vi fikk ikke overraskende rett i ganske mye.

5: Gaute Drevdal er dømt til 13 år og seks måneder for flere voldtekter

I juni ble Gaute Drevdal (50) dømt til 13 år og seks måneder fengsel for ni voldtekter, deriblant et tilfelle av seksuell omgang med et barn under 16 år. Drevdal var var redaktør i NATT&DAG i perioden 1995 til 2004.

4: Korona-konflikt mellom eiere og ansatte på Karusell

I juli utviklet det seg en alvorlig konflikt mellom de ansatte og eierne av utestedet Karusell i Oslo sentrum. De ansatte fikk ikke betalt, og eierne skyldte på pandemien og beskyldte de ansatte for å stjele.

3: – Vi møttes i parken, drakk øl og tok kola til 7 neste morgen

Korona fikk oss til å tenke nytt på mye, også på hvordan man dater. I april snakket vi med Tinder-brukere som hadde funnet kreative løsninger på første date under en pandemi.

2: Rapperen Einár angivelig kidnappet – dette sier han selv

Folk har slitt med andre ting enn korona i 2020. Den svenske rapperen Einár ble for eksempel kidnappet. Eller ble han det?

1: Landets minst populære studier

Livet har tross kriser og pandemier vist seg å gå videre. Folk flytter, får ny jobb, ser på film og søker studieplasser. Like sikkert som at man ikke kom inn på medisin i år heller, er medienes årlige saker om landets mest populære studier. Men om noen studier er på topp, må det være noen som er de minst populære også. Vi fant frem listene og scrollet helt nederst.

The post De 10 mest leste NATT&DAG-sakene fra 2020 appeared first on NATT&DAG.

God jul og alt det der, men ikke glem å følge lista og høre på alle de bra låtene som har kommet den siste uka:

Caroline Polachek – Breathless

Nyyydelig tolkning av The Corrs’ über-livsbejaende monsterhit fra år 2000. Det var omtrent sånn Kapten Sabeltann-CDen i bilen låt, da Sunniva og Pinky sang om at de var forelsket eller noe. Tror vi. Man skulle nesten tro frysningene på falsett-hooket på refrenget var såpass sterke at den kunne gitt jodlingen en plass i popkulturen, men 20 år senere kan vi trygt si at det ikke skjedde. Det man isteden kan se er forbindelsen mellom nevnte hook og den glitchy vokalmanipuleringen som kjennetegner artistene rundt PC Music. Der har vi forklaringen på hvorfor dette i det hele tatt eksisterer, kanskje.

LES OGSÅ: De ti mest leste NATT&DAG-sakene fra 2020

The Switch – Make a Move /Stein På Stranden

The Switch redder ukas listeoppdatering fra å være fri for ordentlig jamming. Etter en eventyrlig vakker åpning av den todelte (og 13 minutter lange) låta de slipper i forkant av sitt neste album fører de oss videre til ekotiske landskap, av typen Yes skildret på albumcoverne sine på 70-tallet. Ser rimelig greit ut der!

Ash Koosha – Monster Inn

Ashkan Kooshanejad må da være verdens mest undervurderte iranskfødte IDM-artist? Produktiv er han også, da han har sluppet et par-tre album i året siden 2016, med komplisert, dekonstruert klubb – i tillegg til å lage musikk til andre prosjekter. HALLUCiNATO er en mixtape, og «Monster Inn» er i kontrast til mye av det andre han gir ut en enkel og sår liten sak.

Arca – Riquiquí(lxxxviii88);Bronze-Instance

Hittil har det ikke fantes noen offisielle Arca-remixer. Nå finnes det hundre stykker av «Riquiquí», laget av en AI. Dette er nummer 88, valgt ut av NATT&DAGs spillelistemaskin. God helg!

LES OGSÅ: VIDEOPREMIERE: Solå er på et behagelig sted

The post Tidlig julegave: musikken som er Best Akkurat Nå appeared first on NATT&DAG.

Året 2020 var (som du helt sikkert la merke til) et ganske spesielt år, og dét på flere, kanskje uventede, områder. For i motsetning til 2019, hvor det kun kom én eneste film som ifølge NATT&DAG-redaksjonen fortjente å bli nominert til Årets Beste Film, klarte 2020 å hoste opp tre filmer som alle har gjort seg fortjent til en Oslopris. Spoiler: Dag Johan Haugerud har gjort det igjen!

De nominerte til Årets Beste Film er: 

Lyset fra sjokoladefabrikken
Regi: Dag Johan Haugerud 

HVA SKULLE VI gjort uten Dag Johan Haugerud? Hvem skulle da tilfredsstilt nordmenns evige, masochistiske behov for å bli tatt på kornet med ujevne mellomrom?

Et ujevnt mellomrom som i dette tilfellet bare var et snaut halvår langt. Kort tid etter applausen for Barn lagt seg, fjorårets Osloprisen-vinner (og eneste nominerte i sin kategori), kom Lyset fra sjokoladefabrikken. På sine knappe 65 minutter (bør ikke flere filmer være kortere uansett?) rekker den å sette noen vonde spørsmålstegn ved hvordan vi forholder oss til kunst, kultur og våre egne liv.

I Lyset fra sjokoladefabrikken sås det tvil om det aller meste, og tvilen skåner ingen i det brede, velmenende og keitete persongalleriet. En doktorgradstipendiat snakker om den såkalte «episke syntaksen», altså trangen til å organisere livets hendelser i meningsfylte historier. Er historiene vi forteller oss selv mindre relevante enn vi liker å tro? Gjelder det samme for hvordan vi forholder oss til kunst? I så fall, gjelder det for denne filmen også? Kanskje like greit den har en løs handling og et stort tolkningsrom.

Dag Johan Haugerud, sammen med en gjeng av landets beste filmskuespillere, klarer som ingen annen å skildre de kokende driftene som såvidt kommer til uttrykk i eufemismer, pauser, nøling og unnskyldninger hos lavmælte og anspente nordmenn. Derfor er Lyset fra sjokoladefabrikken nominert til Årets Beste Film.

Kunstneren og Tyven
Regi: Benjamin Ree 

ETTER AT TO rusavhengige stjeler to malerier av Barbora Kysilkova fra galleri Nobel i Oslo, velger kunstneren å konfrontere den ene tyven, Karl-Bertil Nordland, på en måte bare en kunstner og Leonardo di Caprio kan: hun ber om å få male ham. En kunstner som maler sin kunsttyv er i seg selv et nesten parodisk perfekt premiss for en dokumentar, men regissør Ree har også vært svært heldig med hovedpersonene og det de gjør.

Etter de første møtene utvikler de to et årelangt, altoppslukende vennskap som er vekselvis oppbyggende, destruktivt og fullt av uventede vendinger.

Både Nordland og Kysilkova er traumatiserte på hvert sitt vis. Nordland har siden sin dårlige barndom blitt fanget i en nedadgående spiral av rus, kriminalitet og selvdestruktivitet, mens Kysilkova nylig har forlatt et voldelig forhold. Hun finner mye inspirasjon i traumer og død, og i stadig økende grad i Nordlands skjebne. I bytte gir hun enorme mengder emosjonell og økonomisk støtte, som etter hvert fører til alvorlig slitasje på forholdet til sin stadig mer oppgitte kjæreste, hennes karriere og økonomi.

Oppmuntret av omsorgen han vises, griper Nordland etter hvert mulighetene og hjelpen han mottar så godt at dokumentaren til tider kunne vært brukt som reklame for norsk sosialdemokrati: Norske fengsler kan forandre deg til det bedre, kunsten kan føre mennesker sammen og det hjelper faktisk å møte folk som har det vanskelig med verdighet og varme.

Materialet Ree har fanget er usedvanlig godt, og regissøren bruker det fornuftig. Spesielt vellykket er det vekslende perspektivet de to hovedpersonene har på hverandre, den sømløse hoppingen i tid, det lite insisterende soundtracket og tiden regissøren gir historien til å utvikle seg. Grepene gjør at dokumentaren aldri oppleves som en av de mange Sterke Historiene mindre kompetente regissører ofte er fristet til å konstruere.

Kunstneren og tyven er norsk dokumentar på sitt beste og er stappfull av imponerende mange oppsiktsvekkende, overraskende og såre øyeblikk som gir deg et litt mer optimistisk syn på dette kaotiske og forvirrende samfunnet vi lever i. Og det er ganske bra jobba for en halvannen time lang dokumentar.

Selvportrett
Regi: Espen Wallinn, Margreth Olin, Katja Høgset  

DET FINNES INGEN oppskrift på å bli nominert til Osloprisen i kategorien Årets Beste Film, men det kan nesten virke som om det funker å om du klarer å forvalte en god historie på en forfriskende gjennomtenkt og lite tabloid måte. Slik det gjøres i Selvportrett. 

Regissørene Margreth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin følger de siste årene av livet til fotografen Lene Marie Fossen, som siden hun var 10 har lidd av anoreksi. Fossen blir i løpet av dokumentaren stadig mer anerkjent både i Norge og utlandet, samtidig som kroppen hennes brytes ned av sykdommen. Kamera er stille og observerende med i bakgrunnen på legetimer, utstillinger og ferieturer, mens Fossen sakte men sikkert dør, i en alder av 33.

Det kan være vanskelig å skille kunsten fra kunstneren. Enda vanskeligere er det å skille Fossens sykdom fra kunsten hennes, spesielt når hun bruker seg selv som motiv i bildene. Selvportrett problematiser hvordan en persons såkalte «sterke historie» kan være et hinder for å bli tatt alvorlig som kunstner. Fossen forteller selv at hun ville bli sett på som en god fotograf som har anoreksi, ikke en anorektiker som tar bilder. Det er det ikke alltid hun lykkes med. Det er tydelig at Fossen til tider synes fokuset på sykdommen er ubehagelig, spesielt når så mange hun møter tar til tårene før de i det hele tatt har utvekslet noen ord. Alt dette ubehaget gjør det enda mer imponerende at hun har orket å være så knusende ærlig om egen sykdom i både kunsten og i denne dokumentaren.

Regissørene bak Selvportrett har laget en innsiktsfull og imponerende god dokumentar om en kunstner og menneske som fortjente oppmerksomhet og et bedre og lengre liv. Det er en av årets beste filmer. 

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Film appeared first on NATT&DAG.

Prisen for årets beste musikk gis til årets beste, norske musikkutgivelser. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets musikalske flora. De er alle vinnere!

Men det er bare én som kan vinne selve prisen, og det kan blant andre du være med med på å påvirke (ved å stemme nederst i saken, selvfølgelig).

De nominerte til Årets Beste Musikk er:

Samlet singelslipp
S1SCO 

DET STARTA SÅ vidt i 2019, før det eksploderte i 2020. Nei, vi snakker ikke om koronaviruset, vi snakker om karrieren til rapperen S1SCO fra Stovner. Mot slutten av 2019 debuterte den maskerte rapperen med gatehiten «Versace Medusa», som lå en uke på trendlisten til norsk Youtube. Etter årsskiftet fulgte en låttrekke som alle la seg på samme høye nivå som debuten. Fra bak finlandshetta fikk vi låter som «San Siro», «Paco Rabbane», «Capoeira» og «Sigrid Undset», før suksessen ble behørig oppsummert med låta «I år».

S1SCO følger ikke en ny oppskrift. Men med gangsterrap er det litt som med det italienske kjøkken: det enkle er faktisk ofte det beste. Når det kommer til gangsterrap vil det si: tunge og mørke beats, økonomisk rapping som ikke forsøker å imponere og linjer om livet som konge av underverdenen levert som nihilistiske konstateringer. Og det er akkurat det vi har manglet i norsk rap.

I 2020 ga ikke S1SCO ut verken album eller EP. Likevel ble det sett på som en forbigåelse av ikke statskanalen nominerte ham til Årets gjennombrudd på P3 Gull. Det er vanskelig å si seg uenig i det. Når vi nå skriver 2021 er det nemlig vanskelig å forestille seg norsk rap uten S1SCO. 

Visions of Ultraflex
Ultraflex 

DENNE KLASSEN ER inkluderende for debutanter, som vi mener er en soleklar fordel når det åpner for nominasjonser av artister som Ultraflex. Kari Jahnsen er vanligvis kjent som Farao, men kom til skade for å flytte til Berlin på et tidspunkt, der hun traff islandske Katrín Helga Andrésdóttir, også kjent som Special-K. De klikket, de vibet og de bestemte seg for sammen å lage noe materiale til en islandsk festival på bare noen få dager, med utgangspunkt i Andrésdottirs omfattende arkiv av sovjetisk dansemusikk.

De tiltalende og hypnotiske singlene «Work Out Tonight» og «Never Forget My Baby» var ikke av den typen som lover mye uten å ha noe å følge opp med. Albumet var like stødig, og ga oss mer av den stive synthfunken, blandet med glitrende new age-toner, moderne PC Music-type lyder og jazzete akkorder og melodivendinger.

Resultatet er like avhengighetsskapende som det er lett surrealistisk og disorienterende. Litt for abstrakt og utflytende til å fungere som ren pop, der fokuset heller ligger på den klubbvennlige grooven, og med svevende atmosfære framfor nynnbare hooks. Og det er egentlig like greit – normal pop med retroestetikk finnes det strengt tatt mer enn nok av fra før.

Visions of Ultraflex er konseptuelt uten å være gimmicky, retro uten å være bakstrebersk, og funker sikkert som treningsmusikk også, men uten å være spesielt slitsom for ørene. Derfor er de nominert til Årets Beste Musikk.

Also This Will Change
Niilas

NÅR DET VIRKELIG trengs har Osloprisen en tendens til å utvide de geografiske begrensningene som ligger i navnet. Det er kanskje vanskelig å akseptere, men det som skjer utenfor Oslo er noen ganger bra, og i noen tilfeller faktisk bedre enn det vi får tak i her i fåglarnas by (Oslo). At bergensbaserte Niilas har gitt ut en fullengder er et slikt tilfelle.

Also This Will Change demonstrerer kraften av et godt håndverk når det er i hendene på en inspirert artist. Hvordan ellers få noe til å låte distinkt med såpass varierende sounds? Med teft og visjon klarer altså Niilas å smelte sammen noe som i grunnen er svært adskildte musikalske elementer til noe sammenhengende, egenartet og personlig. Låter med avslappet rhodes-jamming og skjør spilledåse skaper så mye atmosfære og pusterom at det føles som om det kan flyttes inn i, før han beveger seg mot det industrielle, som av en eller annen grunn ikke føles malplassert i det hele tatt. Til tross for eterisk instrumentering som sitar, opp-pitchet klassisk sang, synth-kor eller mystiske feltopptak unngår Niilas å gå i fella – å ende opp som en new age-pastisj.

I disse sprangene kommer man tett på Niilas, og lytteopplevelsen blir til noe intimt. Siden albumet kanskje gjør seg best på anlegget hjemme fremfor på klubb er det dessuten vanskelig ikke å oppdage nye ting for hver runde den tar i spillern.

Also This Will Change er det første Niilas har laget han selv klarer å høre på. Det hadde nok uansett blitt nominert til Årets Beste Musikk.

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk appeared first on NATT&DAG.

Prisen for Årets Beste Scenekunst gis til årets beste, norske scenekunst (jepp!). Det gjelder alle de nominerte, som du kan lese mer om og stemme på i denne saken.

De nominerte er:

The Followers of Ø: “To arms! To arms!” – An affirmative oratory
The Norwegian Opra

I den beste scenekunsten skinner det gjennom at det ligger en sterk vilje bak, at det finnes et genuint ønske om å virkelig inspirere, overraske eller sjokkere. Det virker imidlertid som at en del av det som produseres lages mer på autopilot enn på bakgrunn av en slik driv. Da er det godt vi har folk som Trond Reinholdtsen. For der andre ser ut til å ikke ville stort med scenekunsten sin, virker det som Reinholdtsen vil ALT – og aller helst ALT PÅ EN GANG.

Tre dager før Norge stengte ned ledet han publikummet i Jakobkirken gjennom en tre timer lang dadaistisk opera med det passe overveldende navnet The Followers of Ø: “To arms! To arms!” – An affirmative oratory. Rundt 50 utøvere trådte til med blant annet korsang av Marx-tekster, kirkeorgel, lange filmsekvenser fra The Norwegian Opra (ja, uten e) og en tre meter høy pappmasjévulkan midt i rommet som stadig sendte bråkete røyksøyler opp mot kirketaket uten forvarsel. Sittende på gulvet omgitt av et støypunkimproband, et par kor og enorme kostymer laget av fugeskum fikk publikum oppleve 100% kødd og 100% inderlighet på samme tid. Nøyaktig hva Reinholdtsen/The Followers of Ø/The Norwegian Opra (skillet mellom person og fiksjon virker noe uklart) prøver å si oppi alt kaoset er ikke helt lett å vite, men det er heller ikke forestillingens budskap som gjør To arms! To arms! så særegen. Det er heller trangen til å lage noe altfor ambisiøst, noe som er så majestetisk og tøysete at det nesten kollapser, som gjør at dette er en forestilling som både inspirerer, overrasker og sjokkerer. Eller for å oppsummere med verkets omkvad, som de euforiske Followers of Ø-figurene forkynnet igjen og igjen over taktfast perkusjon og massive orgelklanger: “Ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja ja!”

Øy
Ole Martin Meland

PÅ ØY DUNKET det i alt av lyd og dans. Kroppene på gulvmatta spenner seg, rister, ruller rundt og beveger seg med mekaniske rykk i takt med den dype bassen, som skudd fra et rakettbatteri. Dagslyset velter inn gjennom fabrikkvinduene i salen, og i hvert øyeblikk der musikken opphører øker intensiteten. Vi kommer tett på danserne, ser svetten piple på panna, hører dem smelle i bakken og lukter støvet når de vandaliserer steinheller med trykkluftbor (!).

Det hyperaktive universet Øy, koreografert av dansetroppen Carte Blanches Ole Martin Meland og tonesatt av Smerz, svingte heldigvis innom Oslo i forbindelse med Ultimafestivalen i september. Smerz trakk selv i de samme Rnb og techno-trådene som har vært oppskriften bak de forhenværende EPene. De låt likevel duggfriskt, og det er tydelig at duoen fortsetter å la seg inspirere.

Til sammen blir det til en engasjerende fortelling om menneskelig isolasjon og avsondret eksistens. Den lappen ligger langt fremme i lomma for tiden, men det verdien til Øy ligger heldigvis ikke kun i det relevante. «Intet menneske er en øy», osv, osv. Forestillingen er en seier for alle de som ikke synes dansekunst behøver å være så beskjedent og monotont for å være noenlunde sublimt. Derfor er det nominert til Årets Beste Scenekunst.

03:08:38 Tilstander av unntak
Tore Vagn Lid 

PÅ VEGA SCENE i januar 2020 satte Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen opp den objektive og saklige Toystory-versjonen av hva som skjedde 22. juli 2011. Resultatet ble mer nervepirrende enn man kanskje skulle trodd ut i fra det nedtonede innsalget.

03:08:38 Tilstander av unntak er en rekonstruksjon av hendelsene den 22. juli, fra eksplosjonen i Regjeringskvartalet frem til politiet pågriper ABB på Utøya. Tidslinjen er presentert i sanntid, kun ved hjelp av miniatyrsett og smart symbolbruk. Det sømmer seg kanskje sjeldent å sette publikum i Breivik-setet, minutt for minutt, men her fremstod det som en nødvendighet. Det ble gjort på en stillferdig måte som blandet dypt alvor og søt pusling. 

I scenerommet gikk man fritt blant tegnerne, musikerne og «løypen» som guidet oss fra A til B (til B) på 3 timer, 8 minutter og 38 sekunder. Hele opplevelsen utviklet seg til et objektteater hvor scenografien til slutt ikke behøvde impulser fra aktørene for å bevege publikum. Rommet stod for seg selv som en stor og merkverdig installasjon. Med perkusjon og raffinert flerkamera-visning var denne audiovisuelle bomben av en forestilling også ulidelig spennende hele veien. Selv om man visste hvor det gikk, var den drøyt 3 times lange forestillingen aldri langdryg.

Tilstander av unntak er en lettlest og overraskende sjarmerende affære, samt hendig hva gjelder høytidelighet. Den er andektig ovenfor de virkelige hendelsene, men samtidig distansert nok til å ikke la seg overmanne av konfliktskyhet. Kanskje vi hadde vært reddet om Tore Vagn Lid hadde lagt inn dette som forslag til minnesmerke? Langt ifra too soon, heller right on time.

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Scenekunst appeared first on NATT&DAG.

Prisen for Årets Stemme går til en person eller et initiativ som har hevet nivået på den offentlige debatten det siste året. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon.

De nominerte til Årets Stemme er: 

Aksel Kielland

Kulturkommentator og anmelder

NOEN TING SOM har blitt viktigere det siste året: avstand, håndvask, hoste i albuen, media. Koronapandemien har nemlig framskyndet en utvikling som har pågått i mange år. Vi lever ikke lenger livet gjennom kroppen, men gjennom smarttelefonen, laptopen, spillkonsollen eller (gud forby) den gode og gammeldagse fjernkontrollen.

I takt med at media har fått en (enda) mer sentral rolle, ikke bare i samfunnet, men også for vår individuelle selvforståelse, har kulturjournalistikken, den journalistikken som undersøker dette, fått seg et realt skudd for baugen. Det er her Morgenbladet-spaltist Aksel Kielland kommer inn i bildet, som et skinnende kulturkommentatorlys i enden av tunnelen.

Kielland er ikke en av dem som driver med «kulturjournalistikk for kulturjournalistikkens skyld». Heldigvis. I stedet gjør han noe norske kulturskribenter gjør alt for sjeldent: setter kulturen i sammenheng med samfunnet rundt.

Når du tenker over det er det helt opplagt. Kultur har sitt opphav i samfunnet, og den eksisterer i samfunnet. Å diskutere den på dens «egne premisser», er derfor ikke å ta den på alvor. Når Kielland skriver om film og TV i spalten «Røde øyne» nøyer han seg ikke, som de fleste, med å presentere de involverte aktørene og hvor vi eventuelt kjenner dem igjen fra før; oppsummere handlingen på en måte som avslører akkurat passe mye, for så å felle en smaksmessig dom over kvalitet med dertil hørende terningkast. Kielland setter alle verk i en samfunnsmessig kontekst, og viser hvordan verket – uansett om det er vellykket eller ikke – forteller oss noe om denne verdenen som vi går rundt og er så fortapt i.

Hva er det myndighetene prøver å kommunisere ved å fremstille Bent Høie som ironisk demon, spør Aksel Kielland. Med Kunstsamlarane prøver NRK å gjøre kunsten til den nye maten, skriver Aksel Kielland. Er DNB en kvinne født i kroppen til et finanskonsern, spør Aksel Kielland.

Han har også markert seg som en kritiker av noe av det verste i vår tid, NRKs tredelte lanseringsstrategi for journalistiske arbeider: dokumentarserie, scrolleartikkel, innslag om nevnte på Dagsrevyen.

Tilnærmingen er motstrøms. Det kan virke som om de store mediene kollektivt har besluttet å la kulturjournalistikken seile sin egen sjø, i en pervers speiling av nerdvurderingen av kulturbransjen man ser også fra politisk hold – en nedvurdering som regjeringen det siste året ikke engang har prøvd å legge skjul på. Trist er det, at seriøs kulturjournalistikk (frysninger!) langt på vei har blitt erstattet med kjendiseri og forbruksguider á la «10 serier du bør strømme i jula». Sånn er ikke Kielland. Han bryr seg ikke om kjendiser annet enn som et kulturelt konsept som kan og skal dissekeres, som når han kort og genialt oppsummerte greia med Maskorama: I dag trenger man fire kjendiser for å kaste like mye glans som det én gjorde tidlig på 2000-tallet. 

I en tid der alle som lever liv som ligner våre lever minst like mye gjennom smarttelefonen som gjennom kroppen, er det viktig å ta kulturen på alvor. I den nye medievirkeligheten viser Aksel Kielland vei, og det er ikke så rent lite. 

Man forstår film og TV bedre av å lese Kielland. Men ikke minst – og enda litt viktigere – skjønner vi også mer av alt det andre. Sa noen en norsk Mark Fisher? Nope! Det var bare vi som sa Aksel Kielland, og han er nominert til Årets Stemme 2020!

Anders Skyrud

Twitter-epidemiolog

2013-TWITTERS TREDJE favoritt-MDGer, Anders Skyrud Danielsen, har for det meste brukt de siste årene på å ytre seg litt i avisene om klimakrisa og litt på Twitter om gaming. Han har nok i liten grad forventet at bakgrunnen hans innen epidemiologi skulle bli spesielt relevant.

Så kom mars plutselig. Og vi skal være ærlige nok til å si at selv om vi skrev «Netflix og pledd i noen uker? Hehe, dette er jo en introverts drøm!» med skjelvende fingre på sosiale medier, så kjente vi en liten klump i halsen da vi så dødsstatistikkene skyte i været. Men, da angsten og forvirringen sto på som verst, og vi sto klare til å hamstre krypto, bombe Sverige, og tylle i oss hydroksyklorokin, stilte Anders opp med kloke ord og besinnende tanker. Pedagogisk og tålmodig forklarte han oss R-tall, tiltak og grunnleggende medisinsk statistikk.

Da Gunnhild Alvik Nyborg sto på Debatten og kalte covid-19 for pest, kom han med realitetsorienteringer i Filter Nyheter. Ellers har han levert en jevn strøm med opplysende tweets og generelt gitt oss lekmenn et litt mer virkelighetsnært, og potensielt mindre angstfylt, syn på pandemien. FHI satte tydeligvis også pris på bidragene hans, og har huket ham inn på heltid som covid-epidemiolog.

Kjepphestene hans har stort sett vært klassikere som «å følge FHIs retningslinjer er prima facie klokt», «i USA har den offentlige dialogen rundt covid gått fullstendig av hengslene», «helse er mer enn bare å ikke bli syk» og «rike land fucker resten av verden ved å kjøpe seg frem til en uegalitær vaksinefordeling». Alle sterke poenger som vi sikkert kunne resonnert oss frem til sjæl hvis vi ikke var så jævlig late. Uansett, i en forvirrende og kjip samtid gjør det godt å ha en savvy fagperson som tar formidling av folkehelse på alvor.

@Min_Drittleilighet / Reduser Husleia

Boligaktivister

DU HAR KANSKJE allerede lagt merke til det, men det er dyrt å bo i Norge. Å leie en leilighet koster like mye det gjør å betjene et boliglån, samtidig som det er lukrativ investering for rikinger og firmaer å kjøpe opp rottereir for å leie dem ut som palass. 

Kapitalismens og markedets logikk sier derfor at utleiere ikke trenger å strekke seg fryktelig langt for å skaffe seg desperate leietakere. Det er det selvsagt mange som utnytter. På Instagram-kontoen @min_drittleilighet samles og deles de verste historiene om utnyttelser på boligmarkedet (og dem er det ikke rent lite av). I tillegg til overprisede og bittesmå leiligheter med helsefarlig standard, rapporterer @min_drittleilighet om alt fra hooke-kontroll, der huseier setter begrensninger på antallet overnattinger i uka, til huseiere som uannonsert gjør inntog i leiligheten. Herlig! 

Ikke bare retter kontoen velfortjent fokus på bolighaiene, de driver også folkeopplysning ved å informere om leietakeres rettigheter, og ved å poste ordbøker som hjelper deg å forstå hva utleierne egentlig mener med floskler som at «sameiet er veldrevet». Kontoen peker ikke bare på problemer som det skulle vært gjort noe med for lenge siden, personene bak har også forslag til løsninger og står bak kampanjen «Reduser husleia». Kampanjen ønsker blant annet flere studentboliger, tak på utleiepriser og boliger som eies av sameier eller en ikke-kommersiell boligsektor. 

Ved å vise frem hvorfor det trengs reform i boligmarkedet, støtte de som rammes og samtidig komme med forslag til løsninger, har folka bak @min_drittleilighet gjort mye mer enn mange politikere med reell makt til å løse problemet. Utleiefirmaene kaller de en kunnskapsløs, urimelig, usaklig, uetterrettelig, useriøs og anonym mobbekampanje, vi kaller dem en av årets beste stemmer. 

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Stemme appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen for Årets TV går til den TV- eller nett-serien (det blir stadig mer populært å se serier på «nett» nå!) som har gitt oss i redaksjonen en god seeropplevelse i år. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon.

De nominerte er: 

Sigurd fåkke pult 
Discovery+ 

MMM, UNGE, SINTE menn! Den norske offentligheten ble aldri helt enige om hvordan man skulle hanskes med incels etter terrorangrepene mot slutten av forrige tiår. For hvem handler problematikken egentlig om? Hva er i det hele tatt problemet? Plutselig var alle de ordknappe gamerne rundt oss potensielle terrorister. Følsomhet, åpenhet og psykologer ble viktigere og riktigere enn noensinne, uten at mannsrollen ble dratt ut av den evigvarende knipa av den grunn.

Historien om Sigurds håpløse sexliv er en slags metakritikk av dette incel-hysteriet. Serien gjør narr av Sigurd, der han lunter rundt i klær fra VGS og fucker opp omtrent alt han prøver på, samtidig som de gjør narr av historiene vi forteller hverandre om sånne som ham.

Selvfølgelig var det noen som feilleste serien og ville skape debatt rundt dens mannlige perspektiv, til tross for at serien føles empatisk og samlende fremfor kynisk og provokativ. Sigurd er god på bunnen, men sliter ganske enkelt med sosiale situasjoner og sin plass i det seksuelle hierarkiet. Han er ikke så sint heller, selv om psykologer og podkast-produsenter prøver så godt de kan å plassere ham inn i feil hull i samfunnsdebattens putteboks. Litt som den lille, pinlige debatten prøvde å gjøre med selve serien, altså.

Så må vi ikke glemme at det er en humorserie! Og hvor mange virkelig morsomme norske TV-serier blir det egentlig laget? Sigurd fåkke pult er en sårt trengt påminnelse om at de finnes der ute: komikere med visjon, evne og følerne ute. Derfor er serien nominert til Årets Beste TV.

Helvete 
NRK

DET HAR BLITT gjort utallige forsøk på å fortelle Historien Om Norsk Black Metal uten å ende opp med en definitiv versjon. NRK-dokumentarserien Helvete klarer heller ikke oppnå dette umulige målet, men den lykkes bedre både i å balansere de ville historiene med den faktiske musikken, og å komme nærmere inn på den svette gutteromskjernen bak den evige selvmytologiseringen enn noen har gjort før.

Vi får servert masse eksklusivt snadder som innslag der Snorre Ruch gir en inngående demonstrasjon av den særegne black metal-gitarstilen og nevner Karius og Baktus-musikken som sentral inspirasjon, video av Mayhem på øvingslokalet, tidligere uviste arkivklipp av Fenriz, Maniac som intervjues i et rom fullt av Pokemon-figurer, gamle intervjuopptak av Øystein Aarseth som forklarer hvorfor kirkebrannene er bra og video av de spektakulære sparkene til Hoest fra Taake i slow motion. Det virkelige høydepunktet er dog episoden om den infamøse vokalisten Pelle «Dead» Ohlin, som er bygget på intervjuer med lillebror Anders Ohlin. Dette er et ordentlig rørende, menneskeliggjørende portrett av en av hardrockens mest mytiske skikkelser.

Helvete klarer å gi et innblikk i de faktiske involvertes liv, og hva slags krefter som fikk dem til å gjøre det de gjorde på en måte som stort sett mangler sidestykke – ikke bare i black metal-dokumentarer, men i musikkdokumentarer generelt. Så får det heller bare være at de andre bandene enn Mayhem blir avspist med en litt forhastet gjennomgang i seriens siste episode.

Brennpunkt: Guds utvalde 
NRK

ETTER AVLSØRINGENE OM den norske predikanten Jan Hanvold ble det åpenbart for mange, også utenfor de lukkede kristne miljøene, at store deler av frikirkemiljøet i Norge er vanstyrt og ledet av mennesker som aldri burde hatt makt over andre.

Det burde kanskje ikke overraske oss at det finnes flere norske menigheter med lignende problemer. I Brennpunkts strålende dokumentarserie Guds utvalde får vi et sjeldent innblikk i de lukkede kristne miljøene i Smiths venner, Jehovas vitner og Guds menighet. Det er mer enn nok å ta av. I tillegg til den vanlige økonomiske utnyttelsen av medlemmene vi er vant til fra kristne miljøer, styres menighetene av sosial kontroll, manglende personvern, slutshaming, manglende likestilling og generelt vanstyre. Spesielt rystende er episoden om Jehovas Vitner, hvor to unge jenter må fortelle i detalj om sin seksuelle historie til eldre medlemmer, som lagrer informasjonen til senere bruk.

Brennpunkt har gjort en formidabel jobb med å avdekke skjulte miljøer som sannsynligvis ikke hadde fått mye oppmerksomhet uten tiden og arbeidet som kreves for å lage en dokumentarserie av høyt kaliber. Brennpunkt er fremdeles landets suverent beste dokumentarprodusent, og viser verdien av langtidsprodusert og grundig researchet journalistikk. Derfor er de blant årets beste TV.

Erlend Mørch, som medvirker i NATT&DAG-redaksjonen, medvirker også i Sigurd fåkke pult. Han har derimot ikke medvirket i å nominere eget program til Årets Beste TV. 

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste TV appeared first on NATT&DAG.

Prisen for Årets Debatt går til de som har vært involvert i den debatten som har vært uunnværlig dette året. Sjeldent fordi den har dyttet samfunnet fremover (det er tross alt litt mye å forvente av en debatt I NORGE), men i beste fall har vi kanskje lært noe? Eller ikke. For som oftest er det så enkelt som at  debatten bare har vært helt rå å oppleve fra sidelinjen, gjennom en sammenblanding av perfekt dramaturgi, ordsalater, uforståelige kronikker, bortdribling av poenget og følelser av en slik størrelsesorden at det nesten er rørende. Kort sagt en demonstrasjon av hva som skjer når norsk offentlighet er på sitt aller beste. Eller verste.

De nominerte er: 

El-sparkesykkel-debatten

Foto: Erlend Mørch

DET VAR DUMT å ha noen forventninger til utelivet i 2020. Det innså en NATT&DAG-skribent en sen kveld i fjor, og på veien hjemover befant han seg derfor i den tidlige fasen av den såkalte «nedadgående spiralen» hva gjelder humør og verdensanskuelse. 

Dermed kom han i skade for å kaste en el-sparkesykkel i Akerselva. Dette avfødte en instinktiv motreaksjon hos to unge menn i en leilighet over gata, som lente seg ut av vinduet for å høylytt beskylde ham for forsøpling. Skribenten var ikke direkte uenig i det, men han skrek tilbake til dem at de ikke så «det store bildet». 

De elektriske sparkesyklene er som en en kile som har blitt banket inn i det moderne menneskets ideologiske overbevisninger, og radikalisert oss i den grad at hærverk på privat eiendom virker som eneste gangbare utvei (eller at opprettelse av en facebook-gruppe med samme formål, men mildere tiltak, virker som det). 

Da sparkesyklene plutselig kom på gata en mørk vårdag i 2019 møtte vi dem med fascinasjon og forventning. Endelig noe nytt som skjer i bybildet, tenkte vi. Blindeforbundet var tidlig ute med å stikke førerstokken i hjula, men fikk ikke ordentlig fotfeste før misnøyen om andre aspekter ved sparkesyklene hadde tredd frem: at folk skader (eller i verste fall dreper) seg på fylla, at de forsøpler og at de tar lang tid å hanskes med for kommunen. 

Før vi visste ordet av det kom motreaksjonen, der folk på død og liv skulle prakke på oss liksom-folkelige halv-pro-standpunkt om at de rullende, kinesiske datatyverimaskinene i grunnen er helt okei. Joacim Lund sitt første møte med de elektriske sparkesyklene «var mellom to møter på jobbreise i Texas» der «Solen var lav, jeg hadde vind i håret, boots og cowboyhatter i sidesynet og lukten av øl og røkt okse i nesen» mens Magnus Forsberg på sin side rådet oss til å prøve det «et par ganger selv!» før man kritiserer. Mens Gunnar Stavrum … var Gunnar Stavrum: «De aller fleste vil heldigvis overleve møtene med skumle insekter, brennmaneter, helvetesfisk og elsparkesyklister.» Takk for bidraget. I samme tidsrom rykket også Voi-sjefen ut i mediene og klagde over politikernes håndtering av situasjonen hun selv hadde skapt. For et forbanna kaos, dere! 

I begynnelsen august kunne kunne fotgjengere og blindeforbundet øyne et håp: Oslo Kommune vurderte å sende regningene for innsamling av feilparkerte sparkesykler til selskapene … meeen trakk seg på det seks dager senere. Dermed virket de umulige å fjerne. Vi klarer ikke lenger å forestille oss en by uten. Det gjorde i hvert fall ikke Jon Anders Henriksen fra Oslo Handelsstands Forening, som mente at de fremmet mobilitet i byen (og dermed representerte en reell konkurranse mot netthandel!), uten å tenke på at [Johan Golden-stemme]… eeeh … det finnes bein. Og hvis man skal ta det ett steg videre, og det skal vi jo, fordi det ligger ingen sparkesykler i veien: Beinas konkurranse derimot, den representeres gjennom sparkesyklene, som utgjør en reell trussel mot uforstyrret ferdsel (og dermed også, etter Henriksens logikk, mobiliteten) ;-) 

Verdt å nevne er det også at det på et tidspunkt i debatten ble vanlig, i fiendtlig innstilte kretser som NATT&DAG har fått innsyn i, å omtale el-sparkesyklene med det spottende tilnavnet: «stå-mopeder». 

Ved hjelp av noe som ser ut som en slags markedsliberalistisk geriljakrigføring er stå-mopedene kommet for å bli, fordi selskapenes PR-avdelinger har vært tidlig ute med å forme offentlighetens syn på dem. Ledere har vært i konstant «dialog» med kommunene, og i november satte Bolt i gang en kampanje der de prøvde å skyve ansvaret med feilparkeringer over på oss, der man skulle legge ut bilde av riktige parkeringer med et Instagram-filter eller noe. Vi vet ikke med dere, men vår mental capacity har ikke rom for å bli omskolert av et selskap som selger persondata. Med det første. 

Nå har absolutt alle ment noe om el-sparkesyklene, men det viktigste er at Dag Solstad hater dem, og at der burde debatten parkert. Men den fortsatte å frese framover i den høyeste hastigheten norsk offentlighet tillater, helt til den ble nominert til Årets Debatt. Gratulerer til alle involverte. 

Det er fremdeles ikke for seint å bli med i debatten. Men velg din side med omhu. I det ene hjørnet finner du Gunnar Stavrum, Oslo Handelsstands Forening, Joachim Lund og selskapene som tjener penger på el-sparkesyklene. På den andre? NATT&DAGs skribent, Blindeforbundet og Dag Solstad. 

Which side are you on boys? Which side are you on?

KHiO-debatten

DU BLIR IKKE veldig populær i Norge av å hevde at det finnes rasisme her i landet. Kort tid etter et opprop for å diskutere Vanessa Beecrofts vb.48 721, et muligens-rasistisk-kunstverk som henger på Kunsthøgskolen i Oslo, tok fem studenter til motmæle gjennom mediene: «Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering», skrev de, til unison jubel hos hovedstadens skravleklasse.

Som svar undertegnet 136 studenter og ansatte et opprop. I oppropet tok de til orde for datainnsamling av tilfeller av rasisme, undervisning om ikke-hvit kunsthistorie, antirasistisk kursing, og juridisk veiledning for utenlandske studenter.

Og med det var en av Årets Debatter virkelig i gang. 

I Dagbladets lederavdeling ble det verken spart på kruttet eller blekket: «Et utvalg studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo vil ha antirasistiske tiltak som beveger seg mot det autoritære. Det er bekymringsfullt at rektor ser ut til å gjøre knefall.», skrev avisa med den stolte kulturradikale fortiden. 

Det autoritære ifølge Dagbladet var at «den typen tiltak som foreslås åpner ikke bare for nye perspektiver, den ser også ut til å ville avvise bestemte andre» – noe som gjelder … absolutt alle konkrete tiltak her i verden, hvis man tenker over det!

I et par høstuker gikk Frank Rossavik nærmest på autopilot som følge av striden – ryktene sier at han knapt trengte søvn i deler av september. Hilde Sandvik uttalte et eller annet som inkluderte formuleringen «militant bevegelse», og la til at det var «forstyrrende» å lese om utviklingen. Morgenbladet på sin side prøver fortsatt å ha en aura av sentrum-høyresk «konservatisme». Kanskje er det derfor de i en utgave satte av 6-7 sider til å dekke KHiO-striden, nesten utelukkende fra anti-antirasistenes perspektiv. 

Og så, uten at noen hadde spurt dem, eller advart oss, lagde Kulturrådet en Here’s why-podkast. Takk for at dere bryr dere, men vi må nesten videre! Nærmere bestemt skal vi til da Trine Skei Grande ikke akkurat hevet debatten med sitt bidrag, da hun uttrykte bekymring for ytringsfriheten i akademia. I Aftenposten helgarderte hun seg: «Grande mener det skal være rom for fag som feministisk teori, queerteori og postkolonial teori ved KHiO, men ikke bare det.» Ok!

Uansett – rektor Måns Wrange gikk av.

=)!

At voksenmedia mister det helt med én gang de får anledning til å skrive om rasisme, ytringsfrihet (sort of) og «identitetspolitikk», er omtrent like overraskende som at det snør på vinteren og at det dunker bak panna dagen derpå.

Parallelt med dette kokte det i sosiale medier. Anti-antirasistene fremførte sine ytringsfrihetens budskap pr. memes, noe de verken lot manglende brodd eller vidd sette en stopper for. Instagram-kontoen @sannhetsministeriet fikk flere avisartikler om seg enn likes på bildene sine. Ikke rart: Kontoens eneste poeng var: Khio … litt som den … eh … greia i 1984? Rektor, litt som en Hitler? 

Fra motsatt side var det mindre humor og mer blodalvor. Det var lange Insta-stories med ordet «rasist» i seg rettet ganske eksplisitt mot De Fem Studentene og alle som kunne finne på å ha noe med dem å gjøre, dandert med buzzwords som priviligert, «kropper» og ditto lingo.

Men slike buzzwords kommuniserer bare til dem som kjenner dem fra før. Når det skulle utbroderes i ordentlige medier henfalt man til altfor lange og uforståelige ordsalater. Debatten om strukturell rasisme og undertrykking gikk på den måten i stå uten at vi egentlig kom noen vei. En forvirret formulering i en nyhetssak i Aftenposten kan tjene som eksempel: «De er redd for at ett politisk korrekt syn og en amerikansk ideologi får dominere, uten at det kan bevises at strukturell rasisme finnes på skolen.» (16.11.20). Å si kategorisk at strukturell rasisme ikke «kan bevises», er å si at KHiO – eller for den saks skyld, samfunnet – er et historieløst sted. Hvem vet, kanskje det er det Aftenposten mener. 

I stedet for å få en god diskusjon rundt strukturell makt, rasisme og undertrykkelse, fikk vi i stedet enda en ytringsfrihetsdebatt. Summa summarum er alt som før. Vi siterer en vi delte kontorlandskap med før: «vi lever i helvete». Godt sagt. 

Den stille krigen mellom Bent Høie og Norges single, kåte befolkning

Foto: Stortinget

MAN SIER MYE man angrer på når man er kåt, men 2020 vil for alltid være året der folk ble så kåte at de skrev kronikker, og startet en lavintensitetskrig mot landets helseminister. 

Da Norge stengte ned for første gang i vår, ble det snakket mye om økonomiske og psykologiske konsekvenser. Men nedstengningen skulle også vise seg å gå hardt utover en viktig del av samfunnet, som ikke ble nevnt på pressekonferansene: de kåte. Norge er nemlig blant landene i verden for folk har mest ubeskyttet sex. Vi bor rett og slett i et av verdens kåteste land. 

I begynnelsen kom norske myndigheter kun med generelle retningslinjer om å holde avstand. Så lenge som mulig unngikk man råd som hadde direkte med sex å gjøre. Andre steder var man mer likefrem. I New York valgte man for eksempel å innse at noen mennesker er så kåte at det ikke nytter å prøve å stoppe dem. I stedet for publiserte de en guide til hvordan redusere sjansen for korona-smitte ved sex. Klarte man for eksempel å unngå å rimme andre, var det en fordel, da «virus in feces may enter your mouth».

Vi har tidligere skrevet om hvordan Tinder-brukere i Norge tilpasset seg pandemien. Noen sluttet helt å date, andre gikk på date med en meters avstand og noen ga fullstendig faen og fortsatte nøyaktig som før. Også var det dem som ble så seksuelt frustrerte at de skrev rasende kronikker om at de var kåte, der forklarte hvorfor de ville ha sex, selv om det er korona.

Det var startskuddet på den stille krigen mellom Norges kåte og helseminister Bent Høie.

Da Høie først nevnte sex under pandemien spesifikt mente at det var greit med sex hvis man virkelig var forelska og kom til å være det gjennom pandemien. Oda Louise Østbakk svarte med en kronikk i Aftenposten hvor hun informerte Høie om at sex er et grunnleggende behov og man må «kysse» mange frosker før man finner drømmeprinsen. For både henne og andre single var det rett og slett uakseptabelt å ikke ha sex, selv under en pandemi.

Høie kunne selvfølgelig ikke forandre mening. Han nektet å gi seg. I samme avis skrev han et tilsvar med den historiske overskriften «Jeg ber single unge unngå tilfeldig sex».

Høie lovte at det kommer en dag hvor man kan ha så mye sex man vil, og at man ikke bør kysse så mange frosker akkurat nå. Han minnet også på om at det seksuelle sitter like mye mellom øra som mellom beina, noe som kanskje er det verste man kan si til en ung kåt person akkurat nå. Kronikkskribent Østbakk utbroderte (sex-)situasjonen sin til Dagsavisen, og fortalte at det var tungt der ute akkurat nå. Hun hadde for eksempel brukt seks måneder på å skaffe seg en fast pulevenn!

«Uansett hvor ille ting blir, vil vi sannsynligvis alltid være kåte nok til å føre menneskeheten videre.»

Rett før jul hadde også den selverklærte «promiskuøs Drama Queen fra Oslo Øst» Anna-Sabina Soggiu fått nok. I et langt, postmodernistisk innlegg på NRK Ytring klaget hun over at regjeringen ikke forsto alvoret når det kom til single menneskers behov for nærhet. Det var for mye fokus på forbud, og alt som var lov var bare ting kjernefamilier synes er gøy, mente Soggiu. Dessuten var det ikke bare single som hadde seksuelle utskeielser, det var også mange gifte som hadde tilfeldig sex. Jeg er vel ikke den eneste som har blitt kontaktet av desperate gifte menn under pandemien, snikskrøt hun.

Den stille borgerkrigen mellom landets kåte og helseminister Bent Høie er kanskje ikke det vi kommer til å huske best fra 2020, men den bør heller ikke glemmes. Det ligger også et håp for fremtiden i denne en av årets beste debatter. Uansett hvor ille ting blir, vil vi sannsynligvis alltid være kåte nok til å føre menneskeheten videre.

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Debatt appeared first on NATT&DAG.

Prisen for årets litteratur gis til en bra bok alle bør lese. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets litterære flora. De er alle vinnere, men bare én kan stikke av med selve prisen. Du kan påvirke hvem det blir (ved å stemme nederst i saken).

De nominerte til Årets Beste Litteratur er: 

Heroin Chic

Maria Kjos Fonn (Aschehoug) 

HEROIN CHIC-STILEN REVOLUSJONERTE og brutaliserte forsidene på skjønnhetsmagasinene på 90-tallet; de gikk fra å fronte kjernesunne, glossy skjønnhetsidealer, til å estetisere syltynne, likbleke modeller som så ut til å ha kommet rett fra fest, flere dager på rad. 

Heroin Chic er også navnet på Maria Kjos Fonn nyeste roman, og da vi holdt den i hendene våre første gang, tok vi oss i å tenke at dette kanskje var pikeversjonen av Oslo 31. august, med klassisk musikk og knark på Oslo Vest. Men når man leser den er det selvsagt noe helt annet (Oslo 31. august er jo for det første en film!). 

I Heroin Chic finner vi Elise, som er historiens hovedperson. Og historien, den går sånn cirka slik: Elise har verden for sine føtter, og mens hun tripper rundt på Uranienborg (i sitt musikalske hjem) får hun høre at hun er spesiell, at hennes hår lyser som ild, hennes stemme er skjør og klar som glass og at hun har en alvs skjønnhet. Men idet hun kommer i puberteten (som de fleste av oss gjør på et eller annet tidspunkt) blir den skarpe skjønnheten tilsmusset av begjær, et begjær etter å spise, elske, bli grenseløs. Hun stenger seg ute fra verden og tar piller, sulter seg og fortsetter å se seg selv utenfra. 

Forlag og aviser har gjentatt til det kjedsommelige at Heroin Chic er en roman om et «sosialt fall uten noen klar årsak.» Men hovedpersonen Elises fortelling er spekket med henvisninger og forklaringer. De er bare ikke «sosiale» eller «politiske». Elise ser på seg selv som et estetisk objekt og sin sykdom som et kunstverk. Anoreksien er ren, klar, blek og skarp, den reduserer kroppen til et estetisk prosjekt, et absolutt nullpunkt hvor alle lyster, følelser og tanker krystalliseres.  

Det er noe dypt hjerteskjærende ved Elise. Hun insisterer på at hennes historie ikke er en klassisk forfallsfortelling, at hun ikke er narkoman som alle de andre. Hennes fortelling er singulær, hun er som da hun var barn, spesiell. Hun ble ikke slått i oppveksten og hadde ikke alkoholiserte foreldre. Det er viktig for henne at hennes historie er uforståelig. Denne motsetningen mellom det uforståelige og spesielle, og behovet for å bli sett og forstått er den emosjonelle kjernen i Heroin Chic. 

Heroin Chic er Maria Kjos Fonns andre roman, og i likhet med Kinderwhore henter den sin tittel fra moteverdenen. Fonn påpeker dermed på noe som har lett for å forsvinne i offentlighetens oppkok av ferdigtyggede meninger: Mote er ikke bare et pent vedheng på det som «egentlig» foregår i samfunnet. Det er ikke bare et speil og en kommentar til samtiden. I vår overflate-virkelighet er estetikk en drivkraft som kan forandre historien. Maria Kjos Fonn har et blikk for disse kreftene, og fintfølelsen til å formidle dem med emosjonell kraft. Derfor er Heroin Chic nominert til Årets Beste Litteratur.

Tingenes tilstand

Sandra Lillebø (Forlaget Oktober) 

ER DET LOV å være så brutal, altså?, kan man finne på å spørre seg mens man leser Sandra Lillebøs første roman, som handler om å bryte med sin mor. Selv om hun i løpet av prosessen har skjønt at hun egentlig ikke har noen mor å bryte med, hvis man legger til grunn at det å være en mor også handler om en rolleforståelse som mor. Hennes mor har aldri oppført seg som en, hun er schizofren og har verken vært kjærlig eller omsorgsfull. 

At boka er selvbiografisk er åpenbart for alle som leser den (og å lese om den etterlater i alle fall ingen tvil). Morgenbladets anmelder mente at lanseringsintervjuenes spekulative opptatthet av at dette handler om en ekte mor og en ekte datter gjør det «vanskelig for romanen å vokse utover Lillebøs eget morsoppgjør.» Det er lett å være enig i at medias – og forlagenes markedsavdelingers! – begjær etter å fremme virkeligheten i romaner er klam, men i tilfellet Tingenes tilstand er det i våre øyne åpenbart at romanen står mer enn godt nok på egen hånd.

«Jeg tror ikke på forfattere som sier at de utforsker ting når de skriver», skriver Lillebø. «Det finnes ikke én forfatter som skriver noe det er verdt å lese, som ikke allerede vet hva hun holder på med. Jeg vet hva jeg gjør». Det er befriende å lese, også fordi det åpenbart er et skråsikkert skjold hun setter opp for å klare å skrive seg gjennom det uhyrlige, ikke bare å nekte å ha kontakt med og ta seg av en mor som er alvorlig psykisk syk, men også skrive om det i en bok. Men også datteren har sitt å stri med. Hun har selv blitt syk på grunn av moren. Gjennom hele boka speiler de hverandre, og skjoldet slår da også sprekker, når jeg-personen skriver at hun ikke forstår «hvorfor noen skulle ønske å uttrykke noe som ikke innebærer en eller annen form for sannhet». Det er aldri noen tvil om at det er hennes sannhet, og verken mer eller mindre kan man kreve av en roman.

Tingenes tilstand er blant årets beste bøker fordi Lillebø er fullstendig nådeløs og full av nåde på samme tid. Hun veksler mellom brutal skråsikkerhet og fragmentert sårbarhet. Hun prøver ikke å rettferdiggjøre hvor grusomt det er at hun bryter med moren og utleverer henne i boken sin. Hun er heller helt åpen om det, og prøver i stedet for å bøte på det ved å være en god mor for sine egne barn, og dermed bryte rekken av psykisk syke mødre som har ødelagt for sine døtre. Hun skriver for å la være å gå i oppløsning, hun skriver for å overleve. Om mye norsk samtidslitteratur kan man innvende at det føles som om det er lite som står på spill. Akkurat den innvendingen preller av på Sandra Lillebø.

Den andre Jakobsstigen

Ingrid Nielsen (Gyldendal) 

INGRID NIELSEN ER en poet som skiller seg ut i norsk samtidslitteratur. Hun er ikke redd for å la diktene søke mening hinsides det materielle, og lede språket dit hvor ord egentlig ikke strekker til. «Jeg vet ikke/hva som er bak/revebjellene, albueskjellene,/måkenebbene, jeg vil snu dem, se/bak» skriver hun i diktet Siselert. Ja, hva finnes egentlig der? Hva finnes bak det vi sanser og hva er vår forbindelse til det? I hennes mesterlige diktsamling Den Andre Jakobsstigen kommer denne forbindelsen til syne i små sprekker i våre omgivelser, som vi vanligvis har et veldig automatisert forhold til, sprekker som peker mot noe annet bakenforliggende, gjerne det guddommelige eller hinsidige om man vil. Nielsen fortetter ikke verden med mening, det er som den finnes der fra før av om man lar den og ser etter. Dette oppleves ekstra treffende i en tid hvor vi alle sitter innkapslet i hver vår stue, understimulerte, apatiske og frakoblet hva enn mening vi en gang la til vår ynkelige tilværelse.

Denne åpningen mot noe mer, noe annet, finnes her i ørsmå, hverdagslige forbindelser. Et kjøpesenter i Manchester tar for eksempel formen til en barokk katedral, hvor butikkene og korridorene og alle disse tingene som hører med et slikt sted, skyter ut og peker utover seg selv. Selv i noe så banalt, så kaldt og fremmedgjørende som et kjøpesenter, bærer tingene et håp om en slags vrangside i seg, et håp om noe større bakenfor. Jakobsstigen er i popkulturen stort sett fremstilt som en stor, jævla stige rett til himmels, enten det er Robert Plant som gauler om himmelstigen eller i form av de heslige papirstigene din bestemor har hengt opp på juletreet. I Nielsens poesi er jakobsstigen og den forbindelsen til det gudommelige den representerer, en størrelse som forbinder oss til hver enkelt del av skaperverket, snarere enn en himmelsk visjon. 

Dette krever et spesielt poetisk blikk, og det er her hun virkelig skiller seg fra årets andre diktutgivelser. Språket hennes bærer i seg en form for intens, men samtidig porøs tilnærming, hvor det nærmer seg verden med en nærmest selvoppløsende fokus som om det som ligger utenfor oss bare kan vise seg for oss hvis vi virkelig spisser sansene og hengir oss til det. 

At Nielsen er annerledes, er åpenbart, men hun er også en dikter som skriver på et nivå få gjør etter henne. Hun er kanskje også en poet som kan og bør leses med en ekstra oppmerksomhet i disse dager. Diktene hennes viser frem det som knytter oss til den verden vi lever i, denne lange, usynlige tråden som strekker seg fra oss selv til treet utenfor vinduet, via parkbenkene og hele veien til sneipene i gaten. Hun minner oss på sett og vis på at det finnes mer ved det menneskelige enn hva vi sier, tenker og gjør. Den Andre Jakobsstigen er derfor ikke bare fordømt god lesning, det er også nominert til Årets Beste Litteratur.

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Litteratur appeared first on NATT&DAG.

Prisen for Årets Verste Stemme gis til en person eller gruppe som i kraft av sin deltagelse har senket nivået på den offentlige debatten. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er håndplukket av NATT&DAGs redaksjon.

De nominerte til Årets Verste Stemme er: 

Dagbladet.no

Skjermdump: Dagbladet.no (10. januar)

MYE HAR BLITT sagt om fronten på Dagbladet.no. Det er det god grunn til. 

2020 var preget av to ting: korona og fronten på DB.no. I begynnelsen av april, da koronafrykten sto på som verst, klinket Dagbladets nettavis til med overskriften «STAPPFULLT I OSLO» ved siden av et bilde tatt på Grünerløkka. Dagbladet fikk de voldsomme reaksjonene de ønsket seg. Oslo-folk ble hundset og hetset for å gjøre noe så sinnssvakt som å bo i Norges største by. Resten av Norge skrek etter blod og portforbud. 

Problemet var at det ikke var «stappfullt i Oslo». Det bare så sånn ut med den «telelinse-lignende effekten» fotografen brukte. På bildet var personer på en 450 meter lang gatestrekning presset sammen.

Det er i slike øyeblikk Dagbladet avslører mørket som finnes i dypet av avisas sjel: de liker å oppildne til hat og frykt.

Etter telelinse-gate svarte redaktør Alexandra Beeverfjord på den massive kritikken med en intetsigende platthet: «Dagbladets jobb er å drive journalistikk. Også der den oppleves som ubehagelig.»

Og ubehagelig ble det. I desember fikk vi overskriften «Voldsom corona-vekst», vedlagt et bilde av Oslo. Med andre ord var alle Oslofolks skrekk blitt virkelighet … eller? Trykket man seg inn på saken handlet den om at LO og NHO har fått flere medlemmer i år.

«Det er rett og slett umulig å forestille seg noen gå inn på DB.no og ende opp med styrket tiltro til mediene.»

Men, vi må være rause i disse tider, må vi ikke? For det er lov å gjøre feil. Sånn som Dagbladet-desken gjorde rundt årsskiftet, da Gjerdrum-raset dominerte nyhetsbildet, og de publiserte overskriften «Funnet død i barnekjeledress» (om en sak i Rogaland) like under et banner med teksten «Siste om raset». Det beklaget de. Denne gangen ikke et ord om at journalistikk er Dagbladets jobb, også der den «oppleves som ubehagelig».  

For det er lov å gjøre feil. Men på DB.no er det ikke en feil når journalistikken oppleves ubehagelig, når den skremmer, når forholdet mellom overskrift og artikkelinnhold er løselig at best. Det er forretningsmodellen deres. 

Mulig er Dagbladet en klikkvinnende nettavis. Kanskje har de også eventyrlig vekst. Men alt har en pris. Og det er ikke Dagbladet, men alle oss andre som må betale den.

Var ikke Dagbladet kulturelitens trofaste tabloid i gamle dager, da – altså, både på godt og vondt? Og så skjedde .. hva? Det vet gudene, det vet fuglene, det vet Trygve Aas Olsen forfatter av Sex, drap og dårlig ledelse – hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og lesere (2010). 

Uansett årsaker, etter opplagstopp i 1990 kom 2000-tallet og smurte kultursnobbene likt utover Klassekampen og Morgenbladets abonnementslister, mens Dagbladet vinklet stadig flere saker inn mot kroniske smerter, dietter og Petter Northug. En stund gikk den nye taktikken glimrende, men etter hvert demret en mørk sannhet for Dagbladets øyne: troverdigheten hos middlebrow-segmentet var tapt for alltid. Det var ingen vei tilbake. Fra og med da var Dagbladet dømt til å dø en sakte og smertefull død, sammen med sine aldrende, kronisk syke og løssalgskjøpende lesere.

Men DB.no-fronten ville det annerledes. Hver overskrift stritter imot den bebudede avisdøden med all kraft. Hvert «akkurat nå akkurat nå akkurat nå»-banner er som et vilt dyrs desperate bevegelser idet det innser at det er fanget i kvikksand. Hver eneste lille «livet-med-sexpenis»–sak bak betalingsmur er enda et tillegg til avtalen Dagbladet, denne avisenes Dr. Faust, har gjort med djevelen.

Det er likevel ikke bare mørkt. En kjapp scroll gjennom DB.no byr på flere sterke inntrykk enn de fleste kunstutstillinger – medregnet de som inkluderer lettkledd videokunst i et mørkt rom tonesatt av samfunnskritisk unz-unz. «Preben ned 18 prosent kroppsfett», kunne man lese en dag. Preben ned 18 prosent kroppsfett! That’s it! Det er hele overskriften!

Måten Dagbladet presenterer journalistikk på svekker troverdigheten til mediene generelt. Det er rett og slett umulig å forestille seg noen gå inn på DB.no og ende opp med styrket tiltro til mediene. En slik svekket troverdighet er i våre tider det aller siste både vi og mediene selv trenger. For skal demokratiet stå like fjellstøtt i fremtiden som det har gjort et århundre bakover i tid, er vi avhengig av at de redaksjonelle mediene er til å stole på. Du leser ikke en avis fordi du vil bli lurt.

Problemet er at dette absurditetens teater, regissert av deskjournalister (helt vanlige, sunne landsmenn etter hva vi vet) river grunnlaget for demokratiet vårt i filler. Én villedende, fryktskapende, blodtrykkøkende og hatefull overskrift av gangen. For det er det som er Dagbladets jobb. Selv om det er veldig ubehagelig for alle oss andre. 

Mads Hansen

Foto: Willa Wathne (NATT&DAG)

MADS HANSEN ER en byll som aldri slutter å vokse. Den pensjonerte Mensa-fotballspilleren og ironiske popstjerne-programlederen virker alltid å være til stede i mediebildet, alltid av en fullstendig uinteressant grunn. Likevel er han der, som en høylytt fyr på vors ingen egentlig har invitert, som blir fullere og fullere og leverer dårlige og dårligere takes i diskusjoner du helst ikke vil delta i.

At han ikke nødvendigvis er den personen blant de nominerte som befinner seg nærmest Satan (vi mistenker han til og med besitter en solid dose selvironi) nulles det glatt ut av den uutholdelige mengden idiot-kontroverser den uskyldige, intetanende gjennomsnittsborger tvinges til å forholde seg til.

«Hvis du ikke får en følelse av å leve i et mareritt når Mads Hansen er midtpunktet i en debatt om strukturell rasisme fortjener du kanskje ikke noe bedre. Vi får vel den offentligheten vi fortjener! :-)»

Man kan skylde på media, at de ikke bryr seg om ting som er viktige (sånn sett er ikke NATT&DAG helt uskyldige når det kommer til å gi ham oppmerksomhet heller), men det er uten tvil han selv som er primus motor i Prosjekt Mads Hansen I Media, uansett hvor mye nonsjalant ansvarsfraskrivelse han klarer å unnskylde faktum at han er midtpunktet i en samtale han i utgangspunktet ikke har noen grunn til å delta i. Om han ender opp med å ta feil kan han faktisk være tilbøyelig til å innrømme det, om enn for rene PR-årsaker, og vipps så blir det artikkel om dét også. Ikke bare har fingerspitzgefühlen hans for å kjenne sin besøkelsestid stort forbedringspotensiale – mediekåtheten har også ført til at mengden ««kritikk»» han gir, for eksempel, Sophie Elise kan virke noe … mistenkelig?

Vi skal ikke dømme eller spekulere, det kan jo skyldes pengene som renner inn når to SoMe-stjerner begynner å krangle. Alt er større og mer perverst i USA, også strategier influensere benytter seg av, og aktiv beefing mellom store profiler for å booste reach er for lengst blitt normen. Men selv om nordmenn ikke er like blodtørste er det er neimen ikke helt lekeland og iskrem her hjemme heller. Som influensernes «vaktbikkje» er Mads Hansen med på å normalisere denne strategien. Den noble vaktbikkje-rollen er også god å gjemme seg bak når man egentlig bare vil shame folk man synes har tatt for mye plastisk kirurgi. Om bare beefingen var forankret i noe som faktisk hadde vært gøy –en ekte skandale –, så hadde kanskje diskusjonene hans på Twitter ikke vært så utrolig smålige og kverulerende også. Gratis tips fra oss!

Man bør kanskje spørre seg om samfunnet trenger noen «influenser-vaktbikkje» når det jobben innebærer er å calle ut enkeltpersoner på umerket reklame, enmetersregler eller pandemiferier. Hva vil du egentlig, Mads Hansen. Skal man begynne å merke bildene sine hver gang man har manipulert dem, enten med operasjon, redigering, lys, sminke eller Å Ha Valgt En Kameravinkel? Eller er det bare verdt å calle ut når manipulasjonen er så åpenbar at alle i utgangspunktet kan «avsløre» det selv?

Konkurransen i skolegården er i hvertfall hard om å være mer forutsigbar i kritikken av jålete jenter. Men men, hvis du ikke får en følelse av å leve i et mareritt når Mads Hansen er midtpunktet i en debatt om strukturell rasisme fortjener du kanskje ikke noen bedre offentlighet. :-)

Christian Tybring-Gjedde

Foto: Stortinget

Christian Tybring-Gjedde brukte store deler av 2020 på å teste ut hvor mye utenlandsk høyreekstrem retorikk og Trumpisme man kan importere til Norge før folk sier stopp. Etter flere år med grenseflytting har shticken hans møtt så mange skuldertrekk at de nesten har begynt å virke normale. Heldigvis bare nesten.

I 2019 fortalte han TV2 at han ønsket å «gjøre Frp til et nasjonalkonservativt parti» som «går i en nasjonalkonservativ retning, som setter nasjonen Norge først, vår kultur og det vi står for, vårt eget land først». Det var så å gå så langt at til og med Sylvi Listhaug reagerte. Det er jo i alle fall noe! Da resolusjonen om å gjøre Frp til det Tybring-Gjedde beskrev som et «patriotisk fyrtårn» i verden, ble behandlet våren 2020, sparte han ikke på noe.

Frp burde ifølge Tybring-Gjedde være «tydelige støttespillere til folkeopprøret mot klimahysteriet», være «tydelige på at klimaendringene ikke er menneskeskapte og ha total stans i ikke-vestlig innvandring». Han uttalte han også at «vi har ingen plikt til å avskaffe vårt eget folk» og hevdet at «EU har spilt fallitt». Denne krangelen innad i Oslo Frp kulminerte med at sentralstyret avsatte lederen i lokallaget og satte hele driften under administrasjon. Ikke si at Tybring-Gjedde ikke får til forandring!

«Det er fort gjort å glemme det, men CTG har faktisk en jobb, og han vil gjerne bli forfremmet. Det er derfor han er så farlig.»

2020 var dessverre ikke over allerede i vår, og Tybring-Gjedde hadde i motsetning til mange andre et produktivt år. I september var han barnslig nok til å nominere Donald Trump til Nobels fredspris, med en begrunnelse som ikke engang gir mening om man ignorerer alt Trump har sagt og gjort siden 2015. Dessverre for Tybring-Gjedde endte prisen opp hos mennesker som jobber med å stoppe sult i stedet for. Leit! Men CTB er lojal, og fortsatte året med å forsvare sin alvorlig psykisk syke helt under medienes dekning av det amerikanske presidentvalget.

Den største formen for skryt er selvsagt imitasjon. Da CTG forsvarte nominasjonen av Trump i en kronikk i Aftenposten, valgte han samtidig å angripe pressen, noe han gjennom året nesten har gjort like mye som oss! I sin frie forklaring for Oslo tingrett under Bertheussen-rettssaken valgte den erfarne Frp-politikeren for eksempel først å angripe aviskommentatorenes dekning, som han omtalte som «et jammer i et ekkokammer». Han påstod også at pressen ikke hadde noen «interesse av å verne meg som offer». Buhu!

At CTG ikke liker pressen er åpenbart, men han elsker å snakke med dem. Så mye at han til og med bruker tid på å snakke med de som bare leker journalister. I et intervju med HRS mente for eksempel Tybring-Gjedde at «Islam rettferdiggjør hat og vold mot hvite». Jaja!

Det er fort gjort å glemme det, men CTG har faktisk en jobb, og han vil gjerne bli forfremmet. Det er derfor han er så farlig. I februar bestemte han seg for å bruke Stortingets talerstol på å annonsere at han vil boikotte tre journalister i DN fordi de skrev en kritisk sak om ham. I vår forlot han Stortingssalen under en utveksling med utenriksminister Ine Eriksen Søreide etter at hun hadde kommet med det han beskrev som «sårende beskyldninger». Per Sandberg fortalte DN at Tybring-Gjedde har sagt lignende ting i en ti års tid i Frps interne gruppemøter på Stortinget. Han fortalte også at flere at forsøkt å snakke til ham om problemet uten nytte og at «Tybring-Gjedde er ekstremt sårbar, men har ikke evne til å se at han sårer andre». 

Tybring-Gjeddes 2021 ser så langt ut ikke til å bli noe mindre voldsomt, der han startet året med å sammenligne teaterstykket Ways of Seeing med nazistenes forfølgelse av jødene før og under andre verdenskrig!!

Hva skjer når en ekstremt sårbar mann som ikke tror på global oppvarming, er redd for hvordan det skal gå med de hvite, hater pressen og har Trump som politisk forbilde uttaler seg? Jo, han blir en av Årets Verste Stemmer.

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Verste Stemme appeared first on NATT&DAG.

Osloprisen for årets kunst gis til en utstilling eller et verk som har utmerket seg spesielt i byens kunstscene. Det gjelder alle årets tre nominerte som er plukket ut av NATT&DAGs redaksjon.

De nominerte til Årets Beste Kunst er: 

NO NO NSE NSE 
Jenna Sutela

Video, skulptur, fotografi, app
Oslo kunstforening/Trondheim kunsthall

Jenna Sutela: I Magma (2019). Image courtesy Moderna Museet, Stockholm / Prallan Allsten

DET ER NOE trygt ved lavalamper der de lyser varmt og minner om barndom … Stearinen inni lampene danner former man kan miste seg selv i … Det er etter sigende ikke uvanlig å sitte og stirre på en lavalampe i flere minutter uten å gå lei … Kanskje fester man seg ved en liten boble, som man liksom begynner å heie på? Man håper at den blir større, og så gjør den det, den glir sammen med stearin i stadig større klumper helt til den store klumpen igjen løser seg opp i små dryppende fargeklatter, som minner om små fugler som stuper ut av et rede, eller kanskje heller noe kroppslig (som det heter). Kanskje minner det om noe dagligdags og toalett-basert.

Men lavalamper peker også fremover, og alluderer til adskillig større ting enn private kroppslige funksjoner, barndom og den slags. På kontorene til internettselskapet Cloudfare er en hel vegg dekket av lavalamper. Et kamera tar bilder av de 100 lampene, og bruker mønstrene til å generere unike krypteringsnøkler. En PC trenger nemlig tilfeldig input utenfra for å lage noe som er helt tilfeldig. Den fysiske virkeligheten er preget av tilfeldigheter, men en PC er laget for å gjøre en operasjon på en forutsigbar og forutbestemt måte. Mønsteret i en lavalampe er en unik hendelse som aldri vil gjentas. PC-en trenger dette for å skape sikre, tilfeldige tallrekker.

I Jenna Sutelas utstilling NO NO NSE NSE, som stod på både Oslo kunstforening og i Trondheim kunsthall, spilte lavalamper hovedrollen, både tematisk og som det sterkeste blikkfanget. Sutelas lavalamper var formet som hoder, modellert etter kunstneres eget, og fylt med stearin i ulike farger som seg hør og bør. 

Uttrykket hadde en direkte appell, slik lavalamper i utgangspunktet har, noe som ble ytterligere understreket ved lampenes form, der man kunne bevege seg rundt lampe-hodene og se mønsteret endre karakter fra ulike vinkler. 

I tillegg til lavalampene inkluderte NO NO NSE NSE fotografier og videoer, hvor blant annet muggsopp og deres intrikate nettverk av tråder var motiver.

Foto: Julie Hrnčířová / Oslo Kunstforening

For å binde det hele sammen fantes også en app. Med input fra lavahodene generte I Magma spådommer med utgangspunkt i tekster om religion, mystikk og esoterisme hentet fra The Internet Sacred Text Archive, i tillegg til utdrag fra arkivene til kjemiker og LSD-far Alexander Shulgin fra rusmiddel-portalen Erowid.

LES OGSÅ: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk 

Summen av alt dette etterlot oss i undring over dette livet, hvordan det arter seg både som en del av en større helhet og sammenheng på den ene siden, og på den andre fremstår som en serie tilfeldige hendelser og lite mer. 

NO NO NSE NSE bygget bro mellom det teknologiske og det biologiske i verden, samtidig som utstillingen forente det bakoverlengtende regressive i oss, det som ønsker trygge kvelder hjemme med lavalampa, med det håpefulle i oss, som kommer til uttrykk i drømmer om fremtiden og dens science-fiction som en gang skal bli virkelighet.

Kug-taggen på Fredenborg
Ukjent

Graffiti, Uno-X Fredensborg

Foto: Ida Wammer

DET ER NOK ikke kunst- og kulturopplevelsene vi kommer til å huske 2020 for. Til det var museene for stengte, konsertene for avlyste og visningsrommene for kunst så akk-så-vernissage-løse (med noen unntak). Men at mange av arenaene for å oppleve kunst forsvant eller begrenset tilgang hadde noen gode konsekvenser også. Plutselig oppdaget vi det vi visste godt fra før, men kanskje satte for lite pris på: Oslo er full av graffiti, og mye av den av svært høy kvalitet. Blant piecene, throw-up-en og taggene som imponerte mest i løpet av året var en standhaftig tag på Fredensborg. Tre bokstaver på den hvite veggen til deco-bensinstasjonen i rundkjøringen ved Krøsset og Hrimnir Ramen: KUG.

I sin reiseskildring fra USA, America, skrev den franske tenkeren Jean Baudrillard om graffitien i New York. Ifølge ham er graffitiens (eneste) budskap: Jeg er slik-og-slik – og jeg eksisterer!

Kug-taggen tar det lenger. Den sier: vi eksisterer, og vi nekter å forsvinne. For mens resten av livet har gått sin uvante gang har Kug-taggen på Fredensborg blitt malt over igjen og igjen. Men alltid har dukket opp igjen, ikke som før, men i ny drakt, med nye farger og nye former, og ofte en helt annen kompleksitet enn tidligere. Noen ganger enklere, andre ganger mer forseggjort. Men de tre bokstavene var alltid de samme. 

Foto: Ida Wammer

At den kommer tilbake slik, i stadig nye former, mens den fortsatt essensielt er den samme, altså Kug-taggen-ved-Krøsset-der, bringer tankene til alt det andre rundt oss som kommer, forsvinner, og så kommer tilbake igjen i ørlite forandret drakt. Det er jo sånn dagene er her i livet, og det er sånn er det generasjonene også.

Graffitiens styrke som kunst er hvordan den glir inn i bybildet og blir en del av byen, lik vi mennesker blir en del av byen selv om vi ikke er bygningene og veiene og parkene. Graffitien sniker seg inn mellom reklameplakater, trafikkskilter og den private eiendomsrettens glattpolerte uttrykk og dens renholdte fasader og flater.

Graffitien er som oss – ingen har bedt om den, likevel er den der. Og enten den gjør det subtilt eller kraftfullt, positivt eller negativt, preger den livene til menneskene som bor, jobber, eller av andre årsaker ferdes i byen. 

Foto: Ida Wammer

Kug-taggen på Fredensborg var både omskiftelig og standhaftig, tankevekkende og dope. Men den aller viktigste kvaliteten er enkel og grei: den er en stilig tag på et synlig sted.

Graffitikunst hører til i byen. Kug-taggen viser hvor kraftfull selve ideen om graffiti fortsatt er.

LES OGSÅ: Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Litteratur

STRUKTURA.TIME
Lesia Vasylchenko

Akedemirommet, K4, PODIUM, Khio, www.struktura-time.com

Foto: Skjermdump struktura-time.com. Pest to Power/Hama Memberkati (2019), Natasha Tontey.

INITIATIVTAKER LESIA VASYLCHENKO visste nok ikke hvor god timingen skulle være da hun november 2019 åpnet det fem måneder lange kunstneriske programmet Struktura.Time. Programmet strakk seg ikke bare over lang tid, men også mange ulike formater og plattformer. Struktura.Time bestod av videoer, foto, grafikk, gifs, hele nettsider, performancer, fysiske utstillinger, lydklipp, tekster og foredrag.

Noe av det ble vist i perioder på fysiske steder i Oslo, deriblant Akademirommet, Galleri K4, Khio og Podium, mens nettsiden www.struktura-time.com samlet trådene ett ikke-fysisk sted. 

Lenkene på nettsiden oppfattes i seg selv som en del av prosjektet, der de med sine døraktige kvaliteter fører en videre inn i rom man fra før ikke visste om.

For eksempel. Bassem Saad og Edwin Nasr, som i multimedia-prosjektet This Ritual I Wish You Could See, undersøker hvordan VR og dataspill utnyttes av politiske og religiøse krefter i Libanon. Hizbollah har for eksempel designet et eget dataspill, Holy Defense, der man kan beskytte religiøse helligdommer mot angrep fra fiendene, det vil si IS og jødene. Mens spillet VR-Karbala lar shiamuslimer gjenoppleve slaget ved Karbala (år 680), hvor Husayn, Muhammeds barnebarn, ble drept. I videoene som kunstnerne har satt sammen av ulikt materiale kan man se folk som gråter av sjelesmerte mens de ser seg rundt i 360-graders vinkel gjennom de brennende ruinene av et slag som stod for over 1300 år siden.

Klikker man på lenken til et annet av prosjektene, kommer man inn på en merkelig nettside, der det finnes knapper å trykke på, men der det er vanskelig å forstå hva knappene skal gjøre. Det viser seg at de viser ulike 3D-figurer av forhistoriske sjøskapninger. Wuda heter prosjektet, laget av …. ae73edb74571e4e2 – ja, det er det det står. 

Skjermdump: https://www.aeaeaeae.io. Wuda (2020), ae73edb74571e4e2.

Flere prosjekter tyr til rare skapninger.

«Why do humans look so angry and spiteful all the time? Does the universe hate me?», spør en kakerlakk i verket Pest to Power/Hama Memberkati av indonesiske Natasha Tontey. Verket hennes ser kakerlakkene med sympatiske øyne.

I teksten som følger med videoen blir kakerlakken wokt beskrevet som «marginalisert» gjennom tusenvis av år.

Kakerlakken bærer i seg et paradoks: selv om de er uønskede vesener overalt der de dukker opp, er de et produkt av, og lever godt av, avskallingene fra menneskelig kultur og levemåte. De lever av oss, av søppelet vårt, og vi hater dem. Men hater vi da egentlig dermed oss selv? Og hva skjer hvis vi begynner å elske kakerlakkene? Er det kanskje slik revolusjonen begynner? 

Andre lenker fører til foredrag over afrofuturisme eller muligheten for en feministisk avart av den tradisjonelt høyreradikale idéen om akselerasjonisme. VR og gaming er en gjenganger, og også ukjente verdener, absurdisme og visuell overstimulering går igjen i mange av bidragene. Det oppleves som tidstypisk enn tidløst. I Tabita Razaires animasjonsfilm Premium Connect heter det for eksempel: «OUR WATER IS TRAUMATIZED». Det er vanskelig å skille woke blodalvor fra selvironi svøpt i memekulturens drakt, som det (absolutt ikke!) heter. 

Det gjenomgående temaet ved Struktura.Time er, som navnet hinter om, tid.

Hva er tid, hvordan forholder vi oss til tid? Hvordan bearbeider vi den gjennom ulike visuelle medier og finnes det kanskje måter vi kan styre den på? Kan den gå fortere, saktere, fremover, bakover? Ville det vært en bra ting? Eller er vi låst fast i et mønster som tiden alt har bestemt for oss?

Slike spørsmål er evig aktuelle så lenge vi «har tid», men føltes spesielt presserende i 2020, året da tiden ble tømt for mening og innhold, der dagene sneglet seg forbi og var de helt samme frem til neste pressekonferanse muligens skulle endre på det (det gjorde de ikke).

Kurateringen av Struktura.Time er vellykket og har den sjeldne egenskapen at den tar mangslungne verk fra opptil flere av verdens hjørner og løfter det opp til en høyere enhet. Den gir rom for veldig ulike uttrykk og kunstformer, men de ulike verkene forholder seg likevel til det overordnede temaet på en klar måte. Det gjør at å sitte på Struktura-time.com føles litt som å ha falt ned i et av disse Wikipedia-hullene som åpner seg sene nattetimer der ensomhet, lette rusmidler og laptoper er ingredienser.

The post Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Kunst appeared first on NATT&DAG.

DET STARTET MED et opprop under den første lockdownen i fjor. Her krevde vi en rettferdig dugnad som involverte utleierne. I en situasjon med stor usikkerhet kan redusert eller ingen husleie sørge for en lettere hverdag for permitterte arbeidere. Det var ikke en lyd å høre fra verken utleieselskap eller politikere. Nesten et år senere ser vi at de som taper mest på denne krisen nettopp er permitterte, lavtlønnede og studenter. 

Bolig og trygge hjem er en menneskerettighet som griske kapitalister ønsker å profittere på – på bekostning av vanlige mennesker. Dagens politikk er tilrettelagt for at allerede rike mennesker og gårdeiere skal bli enda rikere. Dagens politikk gjør leieboerne til de største taperne. Og nei, det å leie er ikke bare en midlertidig greie man gjør som student.  Det er også arbeidere, barnefamilier, uføre og enslige som blir økonomisk utnyttet og utsatt for maktmisbruk av utleieselskap og private utleiere daglig. 

«Det er på tide å rive ut tenna til bolighaiene fra våre hjem.»

Vi i Reduser Husleia / @min_drittleilighet krever en boligpolitikk som sikrer alle trygge hjem. Dette kan vi få til gjennom en ikke-kommersiell boligsektor, økt beskyttelse av leietakeres rettigheter, boplikt i storbyene, husleietak pr. kvadratmeter og forby leie som hovedinntekt. 

Vi er lei av å subsidiere de rikes hjem, vi er lei av at boligpolitikken styres av profitt og vi er lei av å bli utnyttet. Vi er lei av å bli glemt og måtte takle konsekvensene av en urettferdig boligpolitikk. Alle fortjener gode hjem, og vi er en veldig stor del av alle. Bolig er en menneskerett og det er på tide å rive ut tenna til bolighaiene fra våre hjem. 

Vi vil understreke at dette er en nominasjon for fellesskapet – det inkluderer alle «boligtaperne» som følge av politikken Norge har ført altfor lenge. Ikke minst de som følger, sender bilder og historier, og kamerater som arbeider for en mer inkluderende boligpolitikk i andre initiativ. Kampanjen på sosiale medier er en liten del av arbeidet vårt. Det er ikke ofte anti-kapitalistisk aktivisme anerkjennes, men målet forblir at leietakere organiserer seg og at vi får reell makt til å endre boligmarkedet. Nominasjonen er i seg selv en kollektiv seier. 

Les om alle de nominerte til Årets Stemme HER. 

The post Årets Stemme-nominert: – Vi er lei av å subsidiere de rikes hjem appeared first on NATT&DAG.

JEG TROR DET er vanskelig å være klimaforsker. For det første må du tåle at absolutt alle har en mening om faget ditt, både folk som har satt seg godt inn i det og folk som har satt seg dårlig inn i det. Du må også tåle at noen av disse tror på konspirasjonsteorier om hvordan du er del av en stor plan for å skade dem, og du må tåle at andre mener de har forstått faget så godt at det det er deres jobb å belære deg. Samtidig er jobben din å få litt motvillige beslutningstakere til å handle ved å forklare hvor ille det faktisk kan bli.

På kort tid har epidemiologer fått oppleve noe av det samme dette siste året. I utgangspunktet har dette lille faget levd et liv litt fjernt fra folk flest sin bevissthet. Det har kanskje vært bra, ettersom det er et litt kronglete og teknisk fag, og en av disse tingene det er deilig at bare fungerer i bakgrunnen uten at man må tenke på det. 

Men nå, som vi har fått en verdensomspennende pandemi i fanget, har faget blitt katapultert inn i folks bevissthet på en måte mange andre små fag sikkert misunner litt. Plutselig har alle et forhold til alt fra reproduksjonstall og dødelighet til effekten av ulike smitteverntiltak (ettersom de fort kan koste dem jobben!). Kort sagt: folk har begynt å bry seg om epidemiologi. I møtet med offentligheten og folk med andre fagbakgrunner har faget utvikla seg. Det kan være frustrerende å se aviskommentatorer forsøke å lære seg faget i sanntid og gå i alle fellene fra introduksjonskurset, men det er likefullt et privilegium.

Det var ingen selvfølge at dette samspillet mellom fag og offentlighet ville bli så positivt her hjemme. Det finnes nemlig en slags mørkere, parallell virkelighet der ute i andre land. I flere land skriker fagfolk seg hese etter politikere som ikke vil lytte, og føler at de stadig må ty til skumlere og skumlere metaforer og billedspråk. Det finnes fagfolk som opplever så gode tilbakemeldinger på kontrære posisjoner at de gjør en karriere ut av det. 

Det er kanskje overflødig å si at disse to typene av fagfolk snakker svært dårlig sammen. Standpunkter om at det er verdifullt å vektlegge andre verdier enn smittevern blir møtt med anklager om at man er skyldig i at folk dør, og fagfolk som foreslår tiltak for å stanse epidemien må svare på spørsmål om de ikke bare er maktsjuke. 

At debatten når dette tragiske bunnpunktet er kanskje uunngåelig når krisa når et visst omfang. Det er naturligvis mye mindre rom for å diskutere tiltak med innestemme når man går rundt med en konstant beredskapsfølelse i kroppen. Er alltid livet til en 98-åring mer verdt enn den psykiske helsa til flere 20-åringer? Det er både kontroversielle og provoserende spørsmål, men likefullt spørsmål det er nødvendig å stille i folkehelse, uten at det finnes noen enkle svar. Derfor har også mange fagfolk i Norge vært opptatt av å være forsiktige. 

Forsiktigheten ble ikke satt pris på av alle, men de samme menneskene som kjeftet på folk de opplevde at ville «ofre» eldre i vår, spør seg nå om vi bruker vaksinene best ved å prioritere de eldste. Vi får ta dette som et tegn på at aviskommentatorene har kommet seg forbi introduksjonskurset.

Vi kan prise oss lykkelige for at vi har sluppet det laveste nivået på debatten her hjemme, og litt av årsaken til det er at epidemiologene ikke har måttet gjøre som klimaforskerne og skremt beslutningstakerne til å handle. Det blir det også bedre helse av, for det er ikke bare virus som kan føre til dårlig helse og dårlig livskvalitet, men også frykt og redsel og konstant alarm kan tære på. 

Vi som jobber i helse har et ansvar for å redusere disse kildene til uhelse, for eksempel ved å si at dette ordner seg, og at vi snart kan dra på konsert igjen. Det er ingen grunn til å ta på seg jobben som «skremmer» i Norge. For dette ordner seg, og vi kan snart dra på konsert igjen.

Les om alle de nominerte til Årets Stemme HER. 

The post KOMMENTAR: – Det er ingen grunn til å ta på seg jobben som «skremmer» i Norge appeared first on NATT&DAG.

Det var mange grunner til å glemme 2020, noe som ironisk nok gjør at vi vil huske året lenge. Det har allerede blitt skrevet nok om alt som gikk galt i fjor, så vi velger heller å fokusere på de positive sidene. I alt kaoset, kjedsomheten og frykten var det nemlig en rekke mennesker som nektet å la seg stoppe, og som gjorde en innsats for å gjøre året vårt litt bedre.

Etter lange diskusjoner i NATT&DAG-skyskraperen har vi samlet sammen en liste over hvem av disse menneskene som fortjener en ekstra hyllest, og nominert dem til Osloprisen 2020 –NATT&DAGs årlige kåring av de viktigste, mest bemerkelsesverdige og dedikerte kulturaktørene fra året som har vært.

Grunnet omstendighetene (de som vet de vet!) er det litt færre kategorier i år, men årets nominerte er alle vinnere. Selv om ikke alle kan stikke av med selve prisen. Og hvem det blir, det er opp til deg (ved å stemme på dine favoritter!)

Vi støtter deg som vanlig uansett hva du velger. Godt valg!

Årets Stemme

Årets Beste Film

Årets Beste Musikk

Årets Beste Scenekunst

Årets Beste TV

Årets Debatt

Årets Beste Litteratur

Årets Verste Stemme

Årets Beste Kunst

The post Her kan du stemme på alle de nominerte til Osloprisen 2020! appeared first on NATT&DAG.

Den skotske electro-pop-artisten og produsenten SOPHIE mistet livet i en fallulykke i Athen i natt. Det melder managementet. Artisten ble 34 år gammel.

SOPHIE var affiliert med artister fra subversive, eksperimentelle labelet PC music, som A.G. Cook og GFOTY, og har produsert for blant Charlie XCX, Madonna, Arca og Vince Staples.

Her er den offisielle uttalelsen  fra managementet:

«It is with profound sadness that I have to inform you that musician and producer SOPHIE passed away this morning around 4am in Athens, where the artist had been living, following a sudden accident. At this time respect and privacy for the family is our priority. We would also ask for respect for her fanbase, and to treat the private nature of this news with sensitivity. SOPHIE was a pioneer of a new sound, one of the most influential artists in the last decade. Not only for ingenious production and creativity but also for the message and visibility that was achieved. An icon of liberation.»

The post Artisten og produsenten SOPHIE er død appeared first on NATT&DAG.

Plutselig har det gått fem år siden Martin Hazy og resten av Dårlig Vane rappet om tjommier som gikk i bakken.

Etter gjennombruddet i 2016 gikk det forbausende kort tid før vi tok Martin Hazy for gitt. Det føltes som han alltid hadde vært der. Og vi glemte nesten med én gang hvor bra rapnavn «Martin Hazy» egentlig er. Vi glemte at det høres ut som navnet på en rapper i en tegneserie eller i en NRK-sketsj.

I 2018 kom albumdebuten som soloartist med Oppkjørt & Nedkjørt.

På «Rakett» har Hazy med seg Oslo-rapperen Kars. Han har ikke like artig navn som Hazy, men de har andre ting til felles: for eksempel den uanstrengte, liksom slentrende måten å rappe på. Begge to rapper på en måte som ikke avslører om de har øynene lukket eller åpne. Det er rap som man kan drikke.

Kars, som i likhet med i alle fall én av gutta i Undergrunn, sokner til Lille Tøyen hageby, og er noe så sjeldent som en oslorapper som rapper som en bergensrapper. Ikke at det er å forakte. Fjorårets «Anthem» med Lars Vaular, fra EP-en Aldri Loosin var en av årets beste låter.

«Rakett» er en låt om ambisjoner, om å være kul, og om å lage rapmusikk med kompisen sin. 

Sjekk ut videoen, regissert av Abdi Junior her:

LES OGSÅ: Osloprisen 2020: Her er de nominerte til Årets Beste Musikk

The post VIDEOPREMIERE: Martin Hazy og Kars har bars appeared first on NATT&DAG.

– Jeg ville skrive en bok som handlet om internett, uten at den føltes som å være på internett. Å være på internett er jo forferdelig

DET ER KNYTTET en del forventninger til Lauren Oylers debutroman Fake Accounts. Som litteraturkritiker er Oyler beryktet, etter å ha slaktet populære forfattere som Roxanne Gay og Jia Tolentino (sistnevnte anmeldelse gikk viralt og fikk nettsiden til London Review of Books til å kræsje). Heller ikke Sally Rooney er hun særlig begeistret for.

Etter å ha levd delvis i Brooklyn og delvis i Berlin – akkurat som den navnløse hovedperson i romanen hennes – har 30 år gamle Oyler flyttet upstate til den lille universitetsbyen Ithaca. Mens kjæresten er ute og måker snø, prioriterer Oyler et møte med NATT&DAG over Zoom.

– Det er mange bøker som handler om samtidige unge kvinners kjærlighetsforhold, men de er ikke skrevet i den stilen jeg liker, som er en komplisert og morsom, nesten satirisk stil, sier Oyler. 

LES OGSÅ: Anmeldelse av Fake Accounts: – Jeg har et passiv-aggressivt forhold til denne romanen

Oyler viker ikke fra prinsippene i egen debutbok. Tonen er hele tiden ironisk, som om hele romanen egentlig bare er skrevet på kødd. Tidvis fikk også denne journalisten følelsen av å lese en samling idéer til kulturkritiske essays; den drives framover mer av vittige og smarte observasjoner, enn av plottet. Litt som det å være på internett, egentlig. 

Men hvordan skriver man en bok som «handler om internett», denne altomfattende greia som er uendelig mange ting på en gang? 

Det begynner sånn her: Følelsen av at verden er i ferd med å gå under er gjennomtrengende, men også behagelig, fordi den lar oss gjøre hva vi vil, fordi ingenting betyr noe lenger. Oylers navnløse hovedperson benytter anledningen til å snoke gjennom telefonen til kjæresten, hvor hun oppdager at han driver en populær konspirasjonsteorikonto på instagram. 

DET HØRES NESTEN krampaktig tidsriktig ut, men Oyler bedyrer at poenget ikke er å tematisere Qanon og Trumps forsøk på å stop the steal.

– Jeg er ikke spesielt interessert i konspirasjonsteorier. Hovedpersonen kjeder seg også når hun undersøker konspirasjonsteoriene, det handler ikke om dem. Når kjæresten dør spør hun seg: Mente han det på alvor? Han kan ikke ha gjort det? Det er en følelse jeg har hatt mye, når jeg har prøvd å tolke det folk sier på internett, i den ustanselige utvekslingen av informasjon. Folk snakker veldig selvsikkert om seg selv, om politikk og ting som foregår i verden, og så kommer man til et punkt der man lurer: Er du seriøs? Er dette noe du virkelig mener?

Hun bestemmer seg for å gjøre det slutt med ham, men før hun rekker å gjøre det, dør han. Hva skal hun finne på nå? Hun slutter i jobben i media og flytter fra Brooklyn til Berlin, hvor hun i sin tid møtte kjæresten. Her lever hun en flyktig, retningsløs expat-tilværelse, med alt det innebærer av uttesting av ulike identiteter. Utgangspunktet var, ifølge Oyler, å skrive om en kvinne som ville gjøre det slutt med kjæresten sin.

–  Jeg ville skrive om ideen om et ubetydelig forhold, og la dramaet ekspandere, fordi jeg tror det er typisk at dramaet vokser og fyller ut det rommet det er til rådighet. Det er flaut, og boka er bevisst at det er flaut, men ingen kan stanse det. Jeg ville at det skulle være ubetydelig, i det store bildet. 

LES OGSÅ: Eileen Myles: – Jeg tror ingenting irriterer en familie mer enn når et medlem gjør suksess med et absurd yrke

Boka er formet av et liv på internett, med en historie fortalt av en person som er opptatt av hvordan hun fremstår på internett, men likevel foregår mesteparten av handlingen IRL. Det finnes det opplagte grunner til, ifølge Oyler. 

– Har du noen gang prøvd å beskrive noe drama som skjer på internett til noen i virkeligheten? Det er så smålig og flaut å beskrive ting som skjer på internett, så det er enklere å beskrive ting som skjer i virkeligheten. 

Hun legger til: 

– Jeg vil at boka skal være litterær, men også handle om den smålige internett-livsstilen. Det er en ide om at man ikke kan skrive om internett på en litterær måte, jeg likte den utfordringen.

Utfordringen har Oyler blant annet løst ved å la ekskjærestene opptre som et kommenterende gresk kor, og omtrent halvveis begynner hun også å parodiere den fragmentere skrivestilen som er blitt så vanlig i samtidslitteraturen, og som Oyler selv har kritisert tidligere: I en anmeldelse av Jenny Offills Weather kaller Oyler den fragmenterte skrivestilen grunnleggende passiv: «Every sentence is potentially meaningful; it’s the reader, activated by dread, who ends up searching for clues, chasing the narrative like a spy, or a conspiracy theorist. 

Du parodiere denne stilen, og egentlig fungerer det ganske bra når du gjør det selv. Den åpner liksom boka opp?
– Ja, før den delen så har hun ingen struktur i livet, hun bare vaser rundt. Sånn sett funker det bra. Det var også veldig gøy å skrive, fordi du kan slenge hva du vil inn der.

De korthugde, umiddelbare setningene kan minne om å bla gjennom feeden på Twitter. Som kanskje, eller kanskje ikke, har vært et referansepunkt. Oyler er der mye i alle fall, såpass mye ifølge seg selv at hun for en stund tilbake måtte ta en pause. 

– Jeg brukte for mye tid på det, uten noen god grunn. Man blir jo bitter og paranoid av å være for mye på internett, du føler at folk snakker om deg, eller i hvert fall at de når som helst kan begynne å snakke om deg. Så jeg tok en pause, og tenkte at jeg ville bli mye mer produktiv, og få en eller annen viktig innsikt, men det skjedde ikke. Så da kom jeg tilbake.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Morten Langelands «Barbar»: – Sjelevrengende kleint

EN BOK SOM i så stor grad handler om hva som er ekte og hva som er fake, legger selvfølgelig også opp til spørsmålet om i hvor stor grad dette er selvbiografisk. Hun refererer blant annet til sitt eget twitter-profilbilde, og tiden i Berlin speiler i stor grad hennes eget liv. Det er imidlertid Oyler selv som tar opp temaet. 

– Det er håpløst å si at det selvbiografiske ikke er viktig, fordi åpenbart tenker alle på det. Men det er jo meningen at det skal være umulig å finne et endelig svar på det. Det er poenget.

Oyler blir overrasket når hun får servert NATT&DAGs take på status quo i Norge: At vi har kommet dit at en bok nesten må ha et selvbiografisk element for at forlaget skal ha sjans til å selge boka; hele markedsstrategien dreier seg rundt bokas grad av virkelighet.

– Jeg vil tro det handler om at man har blitt så vant til at folk fremstiller seg selv på en selvbevisst måte på internett, og før det på reality-tv. Man er blitt veldig opphengt i denne typen interaksjon hvor vi er enige om at strukturen rundt er sann, men mye av innholdet er falskt eller uklart. Folk elsker det og blir gale av det, og spør seg: hva er sant, lyver du? Det byr på masse problemer. I tillegg er det en lett måte å skrive på. Du trenger ikke finne på masse detaljer.

Og når vi alle uansett gjør oss til er det kanskje enda mindre behov for å finne på romanaktige fiksjonsdetaljer? Folk sier ofte at min generasjon er opptatt av autentisitet, sier hovedpersonen i boka, før hun motvillig innrømmer at hun tilhører sin egen generasjon. Vi er opptatt av autentisitet fordi vi helt siden barndommen har blitt bombardert med falsk informasjon og falske mennesker, men samtidig, fordi vi husker en tid før internett, er vi i en særegen posisjon til å avsløre våre egne tendenser til å te oss falskt. Og vi lar ikke denne selvbevisstheten stoppe oss.

– En venn av meg kaller det the milennial two-step, når man innrømmer at man gjør seg til for å kunne fortsette å gjøre det. Det er en billig dialektikk, en billig liten dans. Det kommer nok av at vi er så selvopptatte, at vi hele tiden skal snakke om hva vi gjør og hva det betyr. Alt skal liksom være så meningsfullt, selv om det meste egentlig er meningsløst. 

The post Lauren Oyler: – Det er så smålig og flaut å beskrive ting som skjer på internett appeared first on NATT&DAG.