I STEDET FOR å ramse opp alle stedene Lauren Oyler har hatt byline, nøyer vi oss med å si at det begynner å bli en lang liste over utgivelser av en viss tyngde, og henviser til sakens faktaboks. Nå har hun gått over til et format med en viss tyngde; hun har bestemt seg for å skrive skjønnlitterært. Helt hengitt til fantasiens verden er hun imidlertid ikke, boken er til dels basert eksplisitt hendelser i eget liv og til dels fiffig konstruerte scenarier som utforsker menneskets begjær og avmakt i moderniteten. Fake Accounts er interessant og tidvis svært fornøyelig lesning, men det skorter på utførelsen.
Boken begynner som en slags dukkehjemsthriller, et hypersamtidig samlivsplot med både svært privat og svært offentlig rekkevidde. Romanens jeg-person syns typen Felix, som hun møtte på ferie i Berlin, oppfører seg rart. Han er egentlig ikke særlig opptatt av mobilen, er ikke særlig til stede på sosiale medier, men har likevel lange, halvskjulte sessions med den. Forholdet er halvdødt, hun bryr seg ikke noe særlig om ham, så naturligvis utnytter hun en sjelden anledning til å sjekke mobilen hans for spor etter utroskap. Det kan være rystende nok å se en fremmed jente utveksle cumemojis med sin halvkjære kjæreste, men enda mer rystende er det antageligvis å oppdage at han lever et dobbeltliv som svært populær konspirasjonsteoretiker på Instagram under det utsøkte aliaset «THIS_ACCOUNT_IS_BUGGED_». Hun blir rystet og handlingslammet; Trump har nettopp blitt valgt til president og hun evner ikke dumpe kjæresten hun knapt vet hvem er lengre. Den naturlige løsningen er selvfølgelig å reise til kvinnemarsjen i Washington D.C. sammen med kollegaer hun forakter! Marsjen er en surrealistisk opplevelse i seg selv, med sitt massive folkehav ikledd egenstrikkede, rosa fittehatter. Det hele tar en vending når hun plutselig får en telefon fra Felixs søkkrike mor i California, som forteller at han han har mistet livet i en sykkelulykke. Jeg-personen blir satt ut, trist til og med, men mest av alt er sorgen tom og rotløs. Hun reiser tilbake til Berlin på måfå og blir der til romanens ende, hvor hun foruten om en stor twist jeg nødig vil avsløre, begir seg ut i en ofte intens identitetslek on- og offline, selvforaktende doomscrolling, erindrende byvandring og en passiv-aggressiv omgang med mennesker hun egentlig forakter.
OGSÅ JEG HAR et litt passiv-aggressivt forhold til denne romanen. Den har noen vesentlige styrker, da spesielt i sin utforskning av sosiale mediers dynamikk og hvordan de strukturerer menneskers interaksjon, begjær og virkelighetsforståelse på en måte som grunnleggende endrer premissene for hvordan man i det hele tatt kan opprettholde et velfungerende samfunn i dag. Denne kjensgjerningen er forfriskende gjengitt i romanteksten. Sosiale medier puster og ånder på disse sidene, både i det offentlige og i det private, det politiske og det intime, uten at det alltid fremheves spesielt eksplisitt, det bare er der. Etterdønningene fra presidentvalget dirrer i bakgrunnen med like stor selvfølgelighet som artikler om «Topp 10 begravelsestips» og kåte utroskapsskandaler i vennekretsen, en dynamikk man ofte rundt tusenårsskiftet refererte til i avisredaksjoner som internettets demokratiserende kraft.
Nettopp denne trangen til absolutte narrativer fra politiske kommentatorer kritiserer Oyler glimrende, når jeg-personen halvkrangler med en skotte på pub om dumme amerikanere som stemmer på Donald Trump: «Would we not all be stupid if we were in these circumstances? they seemed to ask. That’s the thing about political people: they always have to have a narrative. Every effect must have a specific cause to be discovered so it can be manipulated. Even when they’re wrong— which they always are—the idea is that the cause is merely elusive, a code to be cracked, not so diffuse as to be nonexistent.».
Denne dynamikken utforsker Oyler ikke bare i politiske spørsmål, men også i mer intime spørsmål. Når hun vandrer gjennom gatene, gjenlever hun konstant sine minner fra tiden med Felix da de var sammen i Berlin. Fortelleren uttrykker eksplisitt at dette er tilfeldige inntrykk, uten videre emosjonell viktighet, men til tider tvinges hun til å innrømme eksplisitt at ting går inn på henne, som om tekstens gester, hennes handlinger, venners mas og situasjonens alvor tvinger henne til å ta på seg sorgens språk, når hun helst vil scrolle gjennom Berlin som om det var en instagramkonto. Vi opererer her i et landskap der absolutt alt får komme til uttrykk, men ens følelser og begjær bare kommer til i en groteskt unheimlich innpakning. Når kjæresten hennes dør kommer kanskje tekstens eneste virkelig klart uttrykte følelse frem; hun føler en intens lettelse over at hun slipper å dumpe ham.
«Oyler forsøker også, tidvis fiffig og tidvis svært klønete, å inkorporere sosiale mediers dynamikk i selve romanformen.»
OYLER FORSØKER OGSÅ, tidvis fiffig og tidvis svært klønete, å inkorporere sosiale mediers dynamikk i selve romanformen. Best fungerer det i form av parodier på den irriterende fragmenterte, emosjonelt komprimerte måten hennes samtidige kvinnelige forfattere skriver på, hvor det er alt for mye ark og alt for lite substans, eller hennes ekskjærester som gjennom hele romanen fungerer som en slags vidunderlig miks av et oldgresk tragisk kor og en alt for personlig facebookpost, der de reagerer på enhver innrømmelse og den fiktive leseren, i motsatt rolle, kommenterer syrlig. Idet jeg-personens kjæreste dør, hopper også ekskjærestene ut av sin lumske parentes og inn i selve teksten. Slikt fryder en barnslig sjel som meg, kjære leser.
Mindre heldig er andre av de metalitterære grepene, som Oyler åpenbart ikke behersker helt. I en lengre passasje der hun tar på seg personlighet etter stjernetegn på OKcupid-dates og romanstrukturen glir ut, skriker plutselig en adskilt setning at hun har ødelagt strukturen, som om noen bryr seg og som om denne metalitterære bevisstheten tilfører noe som helst. Vi skjønner det Oyler, du skriver roman nå.
«Vi skjønner det Oyler, du skriver roman nå.»
SLIKE GREP ER dessverre gjennomgående i hele boken, og fungerer tilsvarende dårlig. Mot romanens ende, på slutten av det langdryge Berlin-oppholdet, unnskylder Oyler seg også, påtatt selvbevisst: «What can we learn from literature? Sometimes things may feel like they’ve been going on forever, but really it’s only been about forty pages.». Greit nok, man kan med enkelhet se hva hun forsøker å oppnå og hvordan det også spiller opp bokens kjernetema, sosiale medier og den tilsynelatende endeløse scrollingen som leder ingensteds. Satt i en kontekst av jeg-personens identitetskrise og sorg i en fremmed by, virker det mer som en anstrengt ettertanke som kommenterer forfatters usikkerhet over egen tekst snarere enn et reelt litterært grep. Det er nærmest som om man leser en forfatter som nekter å innrømme at hun har skrevet en roman. At Felix, som rent strukturelt er intendert som bokens kjerne og narrativets katalysator, forblir et stort sett uvesentlig sidespor, understreker at forfatter ikke helt behersker formen.
Lauren Oylers debutroman besitter så absolutt kvaliteter; den anvender, utforsker og analyserer sosiale medier og dens samfunnsdefinerende dynamikk med adskillig større presisjon enn de fleste samtidsromaner evner. Men det skorter veldig på det tekniske, Oyler skriver godt, men evner ikke å gjøre det gode råstoffet til en god, formfullendt roman. Jeg blir likevel ikke særlig overrasket hvis hun klarer det ved neste forsøk.
Osloprisen er NATT&DAGs årlige kåring av de mest bemerkelsesverdige kulturaktørene fra året som har gått.
Mange ville kanskje sagt at vi alle endte opp som tapere i 2020, men det er ikke helt sant. Noen gjorde nemlig sitt beste for å gjøre fjoråret vårt litt bedre, og vi har trukket frem de av dem vi synes fortjener litt ekstra oppmerksomhet.
Ifølge oss er alle de nominerte vinnere, men vi lever i en verden hvor noen må være den største vinneren av alle, og har derfor latt våre lesere stemme fram den eller dem de mener fortjener prisen mest.
Det blir ingen feiring og fysisk prisutdeling i år, men vi skal ikke nekte prisvinnerne å markere seieren på den måten de selv ønsker.
DU HAR KANSKJE allerede lagt merke til det, men det er dyrt å bo i Norge. Å leie en leilighet koster like mye det gjør å betjene et boliglån, samtidig som det er lukrativ investering for rikinger og firmaer å kjøpe opp rottereir for å leie dem ut som palass.
Kapitalismens og markedets logikk sier derfor at utleiere ikke trenger å strekke seg fryktelig langt for å skaffe seg desperate leietakere. Det er det selvsagt mange som utnytter. På Instagram-kontoen @min_drittleilighet samles og deles de verste historiene om utnyttelser på boligmarkedet (og dem er det ikke rent lite av). I tillegg til overprisede og bittesmå leiligheter med helsefarlig standard, rapporterer @min_drittleilighet om alt fra hooke-kontroll, der huseier setter begrensninger på antallet overnattinger i uka, til huseiere som uannonsert gjør inntog i leiligheten. Herlig!
Ved å vise frem hvorfor det trengs reform i boligmarkedet, støtte de som rammes og samtidig komme med forslag til løsninger, har folka bak @min_drittleilighet gjort mye mer enn mange politikere med reell makt til å løse problemet. Utleiefirmaene kaller de en kunnskapsløs, urimelig, usaklig, uetterrettelig, useriøs og anonym mobbekampanje, vi kaller dem en av årets beste stemmer.
MÅTEN DAGBLADET PRESENTERER journalistikk på svekker troverdigheten til mediene generelt. Det er rett og slett umulig å forestille seg noen gå inn på DB.no og ende opp med styrket tiltro til mediene. En slik svekket troverdighet er i våre tider det aller siste både vi og mediene selv trenger. For skal demokratiet stå like fjellstøtt i fremtiden som det har gjort et århundre bakover i tid, er vi avhengig av at de redaksjonelle mediene er til å stole på. Du leser ikke en avis fordi du vil bli lurt. Mulig er Dagbladet en klikkvinnende nettavis. Kanskje har de også eventyrlig vekst. Men alt har en pris. Og det er ikke Dagbladet, men alle oss andre som må betale den.
Den stille krigen mellom Bent Høie og Norges single, kåte befolkning.
Image may be NSFW. Clik here to view.
Foto: Stortinget
MAN SIER MYE man angrer på når man er kåt, men 2020 vil for alltid være året der folk ble så kåte at de skrev kronikker, og startet en lavintensitetskrig mot landets helseminister. Den stille borgerkrigen mellom landets kåte og helseminister Bent Høie er kanskje ikke det vi kommer til å huske best fra 2020, men den bør heller ikke glemmes. Det ligger også et håp for fremtiden i denne en av årets beste debatter. Uansett hvor ille ting blir, vil vi sannsynligvis alltid være kåte nok til å føre menneskeheten videre.
HEROIN CHIC ER Maria Kjos Fonns andre roman, og i likhet med Kinderwhore henter den sin tittel fra moteverdenen. Fonn påpeker dermed på noe som har lett for å forsvinne i offentlighetens oppkok av ferdigtyggede meninger: Mote er ikke bare et pent vedheng på det som «egentlig» foregår i samfunnet. Det er ikke bare et speil og en kommentar til samtiden. I vår overflate-virkelighet er estetikk en drivkraft som kan forandre historien. Maria Kjos Fonn har et blikk for disse kreftene, og fintfølelsen til å formidle dem med emosjonell kraft. Derfor er Heroin Chic nominert til Årets Beste Litteratur.
S1SCO FØLGER IKKE en ny oppskrift. Men med gangsterrap er det litt som med det italienske kjøkken: det enkle er faktisk ofte det beste. Når det kommer til gangsterrap vil det si: tunge og mørke beats, økonomisk rapping som ikke forsøker å imponere og linjer om livet som konge av underverdenen levert som nihilistiske konstateringer. Og det er akkurat det vi har manglet i norsk rap.
Selvportrett Regi: Espen Wallinn, Margreth Olin og Katja Høgset
Image may be NSFW. Clik here to view.
DET FINNES INGEN oppskrift på å bli nominert til (og vinne!) Osloprisen i kategorien Årets Beste Film, men det kan nesten virke som om det funker å om du klarer å forvalte en god historie på en forfriskende gjennomtenkt og lite tabloid måte. Slik det gjøres i Selvportrett.
MMM, UNGE, SINTE menn! Den norske offentligheten ble aldri helt enige om hvordan man skulle hanskes med incels etter terrorangrepene mot slutten av forrige tiår. For hvem handler problematikken egentlig om? Hva er i det hele tatt problemet? Plutselig var alle de ordknappe gamerne rundt oss potensielle terrorister. Følsomhet, åpenhet og psykologer ble viktigere og riktigere enn noensinne, uten at mannsrollen ble dratt ut av den evigvarende knipa av den grunn.
03:08:38 Tilstander av unntak av Tore Vagn Lid (Transiteatret)
Image may be NSFW. Clik here to view.
03:08:38 TILSTANDER AV unntak er en rekonstruksjon av hendelsene den 22. juli, fra eksplosjonen i Regjeringskvartalet frem til politiet pågriper ABB på Utøya. Tidslinjen er presentert i sanntid, kun ved hjelp av miniatyrsett og smart symbolbruk. Det sømmer seg kanskje sjeldent å sette publikum i Breivik-setet, minutt for minutt, men her fremstod det som en nødvendighet. Det ble gjort på en stillferdig måte som blandet dypt alvor og søt pusling.
KURATERINGEN AV STRUKTURA.Time er vellykket og har den sjeldne egenskapen at den tar mangslungne verk fra opptil flere av verdens hjørner og løfter det opp til en høyere enhet. Den gir rom for veldig ulike uttrykk og kunstformer, men de ulike verkene forholder seg likevel til det overordnede temaet på en klar måte. Det gjør at å sitte på Struktura-time.com føles litt som å ha falt ned i et av disse Wikipedia-hullene som åpner seg sene nattetimer der ensomhet, lette rusmidler og laptoper er ingredienser.
– Å signere for Epitaph er en drøm som går i oppfyllelse!
Vi er ikke bortskjemt med gode emo-artister her til lands. Mens både amerikansk rap og rock de siste årene har gjenopptatt den melodramatiske pop-punk-ånden fra 2000-tallet har norske artister stort sett latt emoene forbigå i stillhet. Men det finnes unntak. 21 år gamle Plxntkid fra Verdal i Trøndelag har i løpet av de siste årene bygget opp en betydelig fanskare, med låter med selvforklarende titler som «nothing makes me happy anymore» og «demons in my mind».
De mest spilte sangene hans vaker rett under million streams. Nå er Anders Aakerhus, som Plxntkid egentlig heter, klar for neste steg: I høst signerte han kontrakt med det legendariske amerikanske punk-labelet Epitaph Records. Plxntkid beskriver det som «uvirkelig».
Med navn som Bad Religion, Bring Me The Horizon, Dropkick Murphys, Veezer i stallen er ikke Epitaph et hvilket som helst sted å gi ut musikken sin for en verdaling. En gang i tida ble også Turbonegro gitt ut på Epitaph.
Mange lurer kanskje på hvor de sterke, depressive følelsene i emo-musikk kommer fra. I Plxntkids tilfelle er det ikke mer komplisert enn at han sliter med angst og OCD, og har gjort det lenge, og at musikken er en måte å bearbeide det på.
– Jeg har prøvd mange forskjellige terapeutiske metoder opp gjennom årene, og har også vært innlagt hos psykiatrisk avdeling flere ganger, helt siden jeg var rundt 11 år gammel.
– Jeg følte aldri jeg fikk veldig mye ut av det.
– Å lage musikk funker bedre for meg for å bearbeide følelsene mine – pluss at det er gratis, så det ble bare enklere sånn! Jeg får stadig meldinger av folk på nett at mine sanger hjelper dem gjennom en tøff periode, og det synes jeg er helt fantastisk. Så klart er jeg ikke helt kurert, jeg plages fortsatt med OCD, angst og depresjon, men jeg vil si det er mye bedre enn før jeg begynte med musikk.
Han flyttet til Oslo i januar, men med nedstengelser og restriksjoner har han ikke fått utforske sin nye hjemby helt ennå. Men én ting setter han pris på:
– Det er fint med butikker som er åpne lenger enn til klokka 21:00.
Ellers går dagene til CS:GO, gitar, Netflix og Youtube, i påvente av flere låtslipp. «Crucifix» er bare første låt ute via det nye samarbeidet.
– Det var en av første låtene jeg skrev etter å ha møtt Mike (Manager) og joki (produsent). Det var første gang jeg var i Oslo for å lage musikk i et profesjonelt studio. Låten er produsert av min gode venn og helt fantastiske produsent joki.
Hva hadde du i tankene da du skrev låta? –Mange av sangene mine handler om kjærlighet, ensomhet og sorg, så jeg vil si at det var mange tanker og følelser som til slutt ble til sluttproduktet «Crucifix». Jeg synes selv det er spennende når folk ikke avslører hva en sang betyr, men heller lar folk fylle den med sin egen betydning.
Spiller du instrumentene selv?
– Jeg spiller instrumenter selv, hovedsakelig akustisk og elektrisk gitar, men joki spiller inn instrumentene, fordi han er mye flinkere enn meg.
Hvorfor er emo-musikk tilbake akkurat nå? – For å være ærlig så lager jeg bare musikk jeg liker å lage, og om det faller under emo-paraplyen så er det ikke noe jeg har gjort bevisst, men det gir mye mening siden jeg hørte veldig mye på punk og emo musikk da jeg var mindre. Man kan se i USA nå for eksempel at mange punk og emo-elementer er tilbake i populærmusikken!
Hva er tanken bak musikkvideoen? Du går rundt med en koffert og du setter fyr på ting. – Du kan se på rommet som fortiden, og at jeg sitter fast der. Etter hvert river jeg ned plakatene, noe som symboliserer en ny start, og til slutt brenner jeg dem. Hele musikkvideoen symboliserer en ny start for meg, på mange vis.
Verdal er mest kjent for lotto og for Vømmøl.
– Vømmøl er en veldig gøy ting å observere! Jeg har alltid hatt musikk i rundt meg, og har mange musikere i slekten, så vil si at jeg vokste opp i et musikalsk miljø, mamma hørte alltid på AC/DC og pappa hørte mye på blues-musikk. Beklageligvis har jeg aldri vunnet lotto …
Videoen til «Crucifix» er regissert av Simen Sjølund og Espen Kopreitan og produsert av Nora Creatives.
2020 tok kanskje fra oss Denis Villeneuves Dune og en ny James Bond-film, men ga oss i det minste tre gode, norske filmer.
Selvportrett stakk av med flere stemmer enn både Kunstneren og Tyven og Lyset fra sjokoladefabrikken. I dokumentaren følger Margreth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin de siste årene av livet til fotografen Lene Marie Fossen, som led av anoreksi størsteparten av livet sitt. Resultatet ble en innsiktsfull og imponerende god film om en kunstner og menneske som fortjente et bedre og lengre liv.
Hvem andre hadde fortjent en nominasjon i kategorien Årets Beste Film?
Katja Høgset: – Av de få jeg rakk å se likte jeg Mariken Halles Vi er her nå fordi den var frisk og absurd morsom, Johanne Helgelands Flukten over grensen fordi den tar barn på alvor og Jul på Kutoppen fordi den er morsom og samboeren min har skrevet den.
Margreth Olin: – iHuman og Den Største Forbrytelsen. Kunstneren og Tyven, som var nominert sammen med oss, er den norske filmen som har berørt meg mest av norske filmer i år, det kan jeg helt klart si.
Espen Knudsen: – Jeg synes Kunstneren og Tyven hadde fortjent prisen. Men jeg er veldig glad for at det ble oss!
Hvorfor er Norge så mye bedre på dokumentarer enn på spillefilmer?
KH: – Det virker som det satses for lite på originale kunstneriske spillefilmer og komplekse historier, og for mye på de større kommersielle filmene, som fører til at for få filmskapere får mulighet til – eller tør – å lage historier som utfordrer publikum på nye måter. Kanskje gir dagens støtteordninger for dokumentarfilm større mulighet for nytenkning og eksperimentering enn i fiksjon? Når det er sagt, syntes jeg det har vært flere gode spillefilmer de siste par årene, som for eksempel «Barn», «Håp» og «Disco».
MO: – Det er jo en påstand kanskje ikke alle er enige om, men vi opplever en gullalder i norsk dokumentar. Vi har lenge hatt enkeltfilmer som har berørt et norsk kinopublikum, men nå har vi også hvert år flere titler som vinner priser ute på viktige festivaler. En satsning på en større internasjonal profil på prosjektene, samt backing av talenter over tid fra NFI og bransjen selv har gjort dette mulig. I år er fire norske feature-dokumentarer kvalifisert til Oscar. Det er historisk.
Mange tv-innslag og dokumentarer om alvorlige temaer som anoreksi ender ofte opp med å handle mest om hvor synd det er på de som lider av sykdommen, i stedet for å si noe mer eller nytt. Hvordan unngår man det?
KH: – Vi var opptatt av å se mennesket bak sykdommen, ta vår hovedkarakter Lene Marie Fossen på alvor. Hun var selv opptatt av at hun var mye mer enn denne sykdommen, på tross av at den dominerte livet hennes. Derfor var det også viktig for oss ikke å bare fokusere på anoreksi. Vi ville møte og skildre henne som et helt menneske og som den kunstneren hun var. Anoreksi er en sykdom mange har en relasjon til, men som det også finnes mange misforståelser rundt. Ofte er det komplekse årsaker til at man blir syk, og da er det viktig at man ikke forenkler årsaker eller menneskene som sliter med sykdommen. Hvis man bare synes synd på noen, mister man mye av bildet og det fører til lite nytt.
EK: – Det er jo også en film om livet, hvordan det plutselig tar en uventet sving og hva det gjør med den enkelte. Samt kampen man har for å komme seg gjennom. Man må i alle fall møte den som lider av en sykdom på den enkeltes egne premisser. Men det er ufattelig komplekst!
MO: – Hun sier i filmen: «Når livet blir til må det elskes, og elskes fordi det er til, men det er så vanskelig å gi livet rom, rom til å bli hva det vil.» Lene Marie elsket livet, hun elsket å stoppe øyeblikket og forevige det med kamera. Men hun klarte ikke av å leve det. Hun sprenger grensene for hva vi tenker og tror om en som er så alvorlig syk.
Fjordåret gjorde flere nordmenn til tafatte sofagriser enn da det ble arrangert kappløp på ski på Lillehammer en gang på 90-tallet. Heldigvis var ikke alt som kom ut av titteboksen bare dårlig.
Humorserien Sigurd fåkke pult sanket flere stemmer enn både black metal-dokuserien Helvete og Brennpunkt-dokumentaren Guds utvalde. I treenigheten sex, Gud og rock n’ roll er det altså liten tvil om hva som står sterkest hos NATT&DAG-leseren.
Nå er det jo mange som ikke får pult på grunn av pandemien, har dere noen tips til seksuelt frustrerte nordmenn? Erlend Mørch: – Sex, sex, sex, jeg blir gal! Finn på noe annet! Gå en tur eller noe.
Steinar Klouman Hallert: – Sex, sex, sex, jeg blir også gaaaaal.
Hvem hadde EGENTLIG fortjent prisen for Årets Beste TV? EM: – Jeg likte Kongen Befaler og Farmen Kjendis. De kunne vunnet, men det ville også vært litt rart. Så jeg vet ikke helt.
SKH: – Jeg forstår ikke spørsmålet.
Deres beste spådom for 2021? EM: – Vaccibody-aksjen kommer til å stige en del.
Lesia Vasylchenko visste nok ikke hvor god timingen skulle være da hun november 2019 åpnet det fem måneder lange kunstneriske programmet Struktura.Time. Programmet strakk seg ikke bare over lang tid, men også mange ulike formater og plattformer. Struktura.Time bestod av videoer, foto, grafikk, gifs, hele nettsider, performancer, fysiske utstillinger, lydklipp, tekster og foredrag.
Noe av det ble vist i perioder på fysiske steder i Oslo, deriblant Akademirommet, Galleri K4, Khio og Podium, mens nettsiden www.struktura-time.com samlet trådene ett ikke-fysisk sted.
Struktura.Time føltes spesielt treffende i 2020, året da tiden ble tømt for mening og innhold, der dagene sneglet seg forbi og var de helt samme frem til neste pressekonferanse muligens skulle endre på det (det gjorde de ikke).
Selv lå ikke Vasylchenko på latsiden.
– Since my artistic practice is research-based, I felt like sharing the ideas I was into in the form of an online exhibition. After a while I thought: Why not make a series of public lectures and discussions in the physical realm. I was eager to generate a discourse and to activate the local scene.
– I was very lucky that everyone I asked to participate agreed. For instance, for the last event of the programme, the German contemporary philosopher Armen Avanessian flied into Oslo to present his recent book «Future Metaphysics» and to screen his film Hyperstition, where the voices of artists, theorists, philosophers and curators guided us through the narratives and temporalities that both condition and resist the accelerating paces of global capitalism. It was the perfect ending, that left us with a question mark and maybe even a blank page to continue this project in the future.
Hva er planen for 2021?
– I am continuing to develop the ideas that unfolded during Struktura.Time. I want to produce a film that will reflect upon current and future temporal arrangements and geopolitical effects produced by space communications and satellite technologies. I am invited to curate an exhibition at B-OA Gallery for the «Oslo City» programme this summer. I am also working on an exhibition and discursive programme for PODIUM Gallery, which I am part of, which will focus on Global Futurisms.
Hvem ville du nominert til Årets Beste Kunst?
– Damla Kilickiran’s On Sense and Glyphs in Destiny’s Atelier.
Heroin chic-stilen og brutaliserte forsidene på skjønnhetsmagasinene på 90-tallet; de gikk fra å fronte kjernesunne, glossy skjønnhetsidealer, til å estetisere syltynne, likbleke modeller som så ut til å ha kommet rett fra fest, flere dager på rad.
Det er også navnet på boka som har vunnet Årets Beste Litteratur. Det er historien om Elise, som ser på seg selv som et objekt og sin sykdom som et kunstverk. Anoreksien er ren, klar, blek og skarp, den reduserer kroppen til et estetisk prosjekt, et absolutt nullpunkt hvor alle lyster, følelser og tanker krystalliseres.
I likhet med hennes forrige roman Kinderwhore henter den sin tittel fra moteverdenen. Fonn påpeker dermed på noe som har lett for å forsvinne i offentlighetens oppkok av ferdigtyggede meninger: Mote er ikke bare et pent vedheng på det som «egentlig» foregår i samfunnet. Det er ikke bare et speil og en kommentar til samtiden. I vår overflate-virkelighet er estetikk en drivkraft som kan forandre historien.
Maria Kjos Fonn har et blikk for disse kreftene, og fintfølelsen til å formidle dem med emosjonell kraft.
Gratulerer med pris! Hvem andre synes du hadde fortjent en nominasjon?
– Ida Fjeldbraaten for Jerv og Didrik Morits Halstrøm for Ta det som er ditt. Begge skriver troverdig og originalt om karakterer du ikke møter så ofte i norsk litteratur.
Du har vært nominert til Osloprisen tre ganger. Sier det mest om deg, NATT&DAG eller kulturen vi lever i?
– Alle tre. Den er en kulturell fascinasjon for psykiske lidelser, ulike issues rundt kropp, og rus – og unge kvinner. Jeg skriver om temaene, og er en relativt ung kvinne selv. NATT&DAG er særlig opptatt av rus og ung såkalt «lovende» litteratur, så det er naturlig at jeg har en stjerne der. Men spesielt for NATT&DAG er nok fokuset på mote og 90-tallsestetikk som var bærende både i Heroin Chic og min forrige roman Kinderwhore, og som kan ha vekket interesse. NATT&DAG var de eneste som foreslo – og fikk – en heroin chic-fotoshoot med meg!
Takk og pris! Alle gode ting er tre, og på din tredje nominasjon klarte du å stikke av med selve prisen. Er det fortjent?
– Når jeg har blitt nominert tre ganger, for min forrige roman, for min stemme i samfunnsdebatten og nå sist for Heroin chic, er det et tegn på at jeg har jobbet hardt, og at det kanskje endelig var min tur!
Spådom for 2021?
– Jeg spår at NATT&DAG tenker at nok får være nok og ikke nominerer meg mer. Det fører i så fall til en eksistensiell krise både for meg og NATT&DAG.
Gud forby! Til slutt kan du få si hva du vil.
– Jeg vil gjerne takke mine tidligere voldtektsmenn, overgripere og dealere for inspirasjon til Heroin chic. Prisen er like mye deres!
Det starta så vidt i 2019, før det eksploderte i 2020. Nei, vi snakker ikke om koronaviruset, vi snakker om karrieren til rapperen S1SCO fra Stovner. Mot slutten av 2019 debuterte den maskerte rapperen med gatehiten «Versace Medusa», som lå en uke på trendlisten til norsk Youtube. Etter årsskiftet fulgte en låttrekke som alle la seg på samme høye nivå som debuten.
Fra bak finlandshetta fikk vi låter som «San Siro», «Paco Rabbane», «Capoeira» og «Sigrid Undset», før suksessen ble behørig oppsummert med låta «I år». Sammen var de nok til å vinne Osloprisen for Årets Beste Musikk.
– Tusen takk for denne prisen. Jeg synes det er kult å bli kåret til Årets Beste Musikk. Det viser at bransjen har et øye på oss og det håper jeg kan bli en motivasjon for andre ungdommer som har lyst til å lage musikk. Stor takk til alle mine fans og til dere som viser meg støtte.
I 2020 ga ikke S1SCO ut verken album eller EP. Likevel ble det sett på som en forbigåelse av ikke statskanalen nominerte ham til Årets gjennombrudd på P3 Gull. Det er vanskelig å si seg uenig i det. Når vi nå skriver 2021 er det nemlig vanskelig å forestille seg norsk rap uten S1SCO.
Dere har talt: Blant flere dårlige stemmer er Dagbladet.no Årets Verste Stemme.
I begynnelsen av april, da koronafrykten sto på som verst, klinket Dagbladets nettavis til med overskriften «STAPPFULLT I OSLO» ved siden av et bilde tatt på Grünerløkka. Dagbladet fikk de voldsomme reaksjonene de ønsket seg. Oslo-folk ble hundset og hetset for å gjøre noe så sinnssvakt som å bo i Norges største by. Resten av Norge skrek etter blod og portforbud.
Problemet var at det ikke var «stappfullt i Oslo». Det bare så sånn ut med den «telelinse-lignende effekten» fotografen brukte. På bildet var personer på en 450 meter lang gatestrekning presset sammen.
Det er i slike øyeblikk Dagbladet avslører mørket som finnes i dypet av avisas sjel: de liker å oppildne til hat og frykt.
Det er lov å gjøre feil. Men på DB.no er det ikke en feil når journalistikken oppleves ubehagelig, når den skremmer, når forholdet mellom overskrift og artikkelinnhold er løselig at best. Det er forretningsmodellen deres. Mulig er Dagbladet en klikkvinnende nettavis. Kanskje har de også eventyrlig vekst. Men alt har en pris. Og det er ikke Dagbladet, men alle oss andre som må betale den.
Måten Dagbladet presenterer journalistikk på svekker troverdigheten til mediene generelt. Det er rett og slett umulig å forestille seg noen gå inn på DB.no og ende opp med styrket tiltro til mediene. En slik svekket troverdighet er i våre tider det aller siste både vi og mediene selv trenger. For skal demokratiet stå like fjellstøtt i fremtiden som det har gjort et århundre bakover i tid, er vi avhengig av at de redaksjonelle mediene er til å stole på. Du leser ikke en avis fordi du vil bli lurt.
Problemet er at dette absurditetens teater, regissert av deskjournalister (helt vanlige, sunne landsmenn etter hva vi vet) river grunnlaget for demokratiet vårt i filler. Én villedende, fryktskapende, blodtrykkøkende og hatefull overskrift av gangen. For det er det som er Dagbladets jobb. Selv om det er veldig ubehagelig for alle oss andre.
Såpass ubehagelig at de, ifølge dere, har gjort seg fortjent til Årets Verste Stemme.
Vi sendte gratulasjoner og noen spørsmål til ansvarlig redaktør i Dagbladet, Alexandra Beverfjord. Er det noe av kritikken vår de er enige i? Kommer de til å gjøre noe annerledes fra nå av? På en skala fra 1-10, hvor villige er de til å ofte troverdighet for å tjene penger? Hvorfor dekker ikke kvalitetspolicyen deres – der det blant annet står at man må kle seg ordentlig på jobb for å opprettholde tillit og troverdighet – nettsidene deres også?
De ønsket ikke å besvare spørsmålene, og sendte i stedet for en generell kommentar på mail (her gjengitt i sin helhet):
«Natt&Dag inviterte i slutten av januar sine lesere til å stemme på «årets verste stemme», og redaksjonen nominerte Dagbladet. I begrunnelsen for nominasjonen, publiserte sjefredaktør Ida Wammer en rekke sterke beskyldninger av faktisk art som Dagbladet ikke har hatt adgang til å samtidig imøtegå. Det ble også publisert opplysninger om Dagbladet som ikke er korrekte, og som mangler både dokumentasjon, samtidig imøtegåelse og adgang til tilsvar. Natt&Dags sjefredaktør Ida Wammer har derfor her i sin oppfordring til leserne lagt inn premisser som ikke er riktig og som Dagbladet bestrider.
Dagbladet er ikke ufeilbarlig, og det hender vi trår feil. I slike tilfeller er vi opptatt av å ta lærdom slik at vi unngår tilsvarende feil i fremtiden. Men for å ta litt fakta: Dagbladet har de siste åtte årene vært blant de nasjonale mediene som har hatt færrest brudd i Pressens Faglige Utvalg. Dagbladet har også gjennom mange år hatt faste profilundersøkelser i befolkningen. Det er ingen ting som tyder på nedgang i disse tallene, tvert imot har Dagbladet kunnet måle en høyere profil de siste årene enn i tidligere år. Dagbladet var også i 2020 blant de mediene i Norge som vant flest priser for undersøkende journalistikk, deriblant Årets Journalistpris og SKUP-diplom. Som kjent har Dagbladet de senere år hatt en kraftig økning både i daglig bruk og lojalitet, så i tillegg til at avisas profil har en positiv utvikling, er det altså flere som oftere benytter seg av journalistikken vi lager.»
Vi har talt opp stemmene, og dere har talt: Reduser Husleia/@min_drittleilighet er Årets Stemme!
DU HAR KANSKJE allerede lagt merke til det, men det er dyrt å bo i Norge. Å leie en leilighet koster like mye det gjør å betjene et boliglån, samtidig som det er lukrativ investering for rikinger og firmaer å kjøpe opp rottereir for å leie dem ut som palass.
Kapitalismens og markedets logikk sier derfor at utleiere ikke trenger å strekke seg fryktelig langt for å skaffe seg desperate leietakere. Det er det selvsagt mange som utnytter. På Instagram-kontoen @min_drittleilighet samles og deles de verste historiene om utnyttelser på boligmarkedet (og dem er det ikke rent lite av).
Ved å vise frem hvorfor det trengs reform i boligmarkedet, støtte de som rammes og samtidig komme med forslag til løsninger, har folka bak @min_drittleilighet og Reduser Husleia gjort mye mer enn mange politikere med reell makt til å løse problemet.
Og slik kan man altså ende opp som Årets Stemme. Men er det fortjent? Vi får spørre dem, da!
Hvem andre syns dere hadde fortjent en nominasjon i kategorien Årets Stemme? – Salam Norge: organisasjon for skeive muslimer bør egentlig vinne alt som vinnes kan. I 2020 arrangerte de Oslos første alternative pride, som tar et oppgjør med regnbuekapitalismen, og peker ut Pride som den kamparenaen det er – ikke bare fest. Så hadde også Boligopprøret fortjent anerkjennelse. Det de gjør for å sette fokus på at ikke alt står bra til i kommunalboligene er ekstremt viktig. Ellers kan vi trekke fram AAP-aksjonen, Oslo mot rasisme og Heismontørenes Fagforening.
Men dere vant, altså! Er det fortjent? – Ja, det er på tide at kollektive prosjekter som har en større visjon enn å være sassy eller kontrær på Twitter vinner.
Blir en dårlig leilighet bedre å bo i når man har en Osloprisen-pris som dekorasjon? –Nei. Vil dere spytte inn i leia? Men sånn seriøst, det er jo litt dette vi prøver å få fram i vår aksjon; at det ikke nytter med fine ord i partiprogrammer, masse følgere på Instagram og at vi i aksjonen får komme på nasjonal TV og radio. Vi trenger at folk organiserer seg og en varig endring av de økonomiske forholdene her ute i den virkelige verden. Vi tar det over heder og ære hver eneste dag.
Spådom for 2021? – Ivar Tollefsen ryker inn i buret for økonomisk kriminalitet, Nordan Helland som eier beryktede Fidan eiendom blir med på Kjendis-Farmen og ryker ut i første runde, og Trygve Hegnar må legge ned Finansavisen etter at alle innser at han er en klein, gammel mann som ikke kan noe om hverken realpolitikk eller praktisk økonomi. Også blir vi sikkert shadowbannet på Instagram, antikapitalistisk aktivisme på en kapitalistisk plattform er knotete. Jo, også blir bolig en hovedsak i valget, åpenbart.
Noen siste ord? – Denne prisen er en pris til fellesskapet, til alle oss som er «boligtapere» som konsekvens av politikken som føres, og som krever at den endres. Dette er en pris til alle som følger oss, som sender inn historier og bilder, og som jobber med å endre boligpolitikken på mange forskjellige måter. Vi er veldig mange som er lei av å subsidiere de rikes hjem, lei av å bli utnyttet og lei av at boligpolitikken styres av profitt heller enn menneskers behov. Vi er ikke bare lei, nå gjør vi noe med det. Alle vi «boligtapere» er en reell maktfaktor, og denne prisen er en kollektiv seier for oss alle.
Det er fredag, og den er helt lik alle de andre fredagene denne forjævlige vinteren har å by på. Heldigvis er det gitt ut en del ny og god musikk du kan høre på, i det minste bare for å skille ukene fra hverandre. Kom igjen! Vi vet du er lei Spellemann-nominasjonene allerede.
Du trenger uansett ikke føle noe for å lese hva vi synes om dem. Heller ikke for å følge lista!
Rebecca Black – Friday (Remix)
Om dette er bra musikk kan musikkbransjen godt arrangere både én og to «paneldebatter» på Clubhouse om, men det er unektelig noe vakkert med dette pågående frigjøringsprosjektet til Rebecca Black, der hun holder på med å ta tilbake eierskap over sitt gamle jeg. Hun gir sympatiske og selvironiske intervjuer om fortiden, lager ny musikk og har nå gitt ut en hyperpop-remix av en av verdenshistoriens absolutt mest forhatte poplåter (uheldigvis hennes egen). Vær litt rause i disse #FreeBritney-tider!
OKIOK – Keegasus
Er det nå på tide å omfavne den uglesette og/eller oversette siden ved Lindstrøms diskografi, nærmere bestemt albumet Six Cups of Rebel fra 2012, og enda nærmere bestemt låta «De Javu»? Vi har i hvertfall ingenting imot at Erlend Mokkelbost og Melkeveien har slått seg sammen på Pekula for å gi ut dette ekstremt feite synthriffet i stødig gangfart.
*Ser ut i lufta mens barnebarna himler med øynene* Det var omtrent slik det var å være på LAN i 2009.
Himera – Good Night, I Hope The Future Brings You Only The Best!
Født i Latvia, bor i Irland, resident i våre hjerter. Himera skiller seg ut i vrimmelet av produsenter i 00-talls-retro-sjiktet ved å bruke de svære, glitrende Axe-parfymerte synthene på uventede måter. På papiret minner nemlig denne låta mer om Sigur Rós enn noe annet elektronisk. Det naive temaet som insisterer på håp, repetert gjennom de langstrakte oppbygningene uten at den beaten du regner med dukker opp. Musikkens @affirmasjoner?
I FORRIGE UKE meldteNRK om bråbrems i utleiemarkedet i landets største byer: investorer sliter med å få inn leieinntekter på boligen de har kjøpt (for å leie ut), og følgelig står 11.000 utleieboliger tomme. I dag fulgte NRK opp med saken: Utleiere med tomme boliger får koronastøtte dersom de kan dokumentere 30% tapt omsetning.
Med denne ordningen lyder samme regla som gjelder for resten av regjeringens politikk – jo mer du har, jo mer får du.
Dette beviser hvordan bolig er den mest lukrative og sikre investeringen for rike folk. En investering skal jo nettopp, ifølge høyresida for å rettferdiggjøre de enorme forskjellene i samfunnet, være en risiko. Her er det totalt risikofritt, leggbeskytter, albuebeskytter, knebeskytter, regjeringa gir deg alt. Har du penger, så putt dem i bolig!
Høyresida argumenterer for at boligkrisa i storbyene løses dersom man bare bygger flere boliger. Dette anser vi som et billig triks for å unngå å snakke om kjernen i problemet, nemlig fordelinga. Tusenvis av tomme boliger står som et nådeløst sannhetsvitne på dette.
For eiendomsspekulantene lar ifølgeNRK nå leilighetene stå tomme med vilje for å kvalifisere for koronakompensasjon. Slik ordningen er laget, tjener utleieselskapene på å la boliger stå tomme, ettersom tapet ved salg eller nedsatt leie vil være større enn å la det stå tomt med støtte fra staten. Vi kunne også tidligere lese iNRK at enkelte utleiere fryktet å «få kroken på døra» innen et og et halvt år, i motsetning til oss andre som er fucked om vi mister én lønnsslipp.
Det groteske her blir ekstra tydelig, om det ikke var tydelig nok, sammenlignet med studenter som kun har blitt tilbudt skarve 25000 kroner ekstra lån(!), dersom du beviser å ha mista jobben som følge av korona. Dette er penger som for lengst har havnet rett i lomma på utleier.
Vi så også nylig en barnefamilie på Tøyen bli kasta ut av hjemmet sitt, en kommunal bolig, midt i en pandemi. Der kommunen kaster vanlige folk ut av hjemmene sine, kaster staten penger etter spekulantene. Det drypper på klokkaren; drit og faenskap.
Er det én ting koronakompensasjonsordningen viser, nok en gang, er det hvordan de rike blir rikere og de fattige fattigere med dagens regjering. Her gjelder sosialisme for de rike og grotesk markedsliberalisme for resten. En opprettholdelse og forsterkning av dagens ulikhet må stå med usynlig blekk som aller første linje i regjeringsplattformen, det er på tide vi skrur på strobelyset.
Denne uken ble det vedtatt at at man hverken kan gå på trenings- eller kjøpesenter i Oslo før om tidligst to uker. Men, som pandemien har lært oss mange ganger, er det mye som kan gjenskapes hjemme i sin egen leilighet.
Vi har derfor laget en liten guide til hvordan man gjenskaper følelsen av å være på treningssenteret hjemme. Lykke til!
– Lag en spilleliste med de sangene du hater aller mest, og spill dem så høyt du kan på høyttaleranlegget ditt mens du prøver å høre på musikk du liker med utslitte øreplugger.
– Sett macskjermer rundt deg hvor du spiller av videoer av folk som løfter mye mer enn deg, for å få dårlig selvtillit når du selv trener.
– Sett telefoner rundt om i leiligheten mens du trener, som med jevne mellomrom tar selfier hvor du er i bakgrunnen på bildene. Selfiene lastes kontinuerlig opp på Insta, og du ser helt forferdelig ut på alle.
– Bestill andres svette på internett og spray det på alt utstyret ditt.
– Vent til du blir kald før du tar en ny øvelse for å simulere kø.
– Skift på et lite rom som er så fullt av utstillingsdukker at du såvidt klarer å ta av deg klærne.
– Livestream at du dusjer slik at du blir ekstremt selvbevisst.
– Kast skoene dine ut av vinduet når du setter dem fra deg og tving deg selv til å ta andres mye mindre sko på vei «hjem».
– Ta en runde i snøen slik at du rekker å bli våt og kald for å simulere veien hjem.
– Etter fire uker setter du fyr på 500 kroner før du gjentar alt.
VI SYNES DET er flott at regjeringen her har valgt å lytte til Rusreformutvalget, fagmiljøene og brukerorganisasjonene, og gått inn for å avkriminalisere bruk, innehav og erverv av mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette mener vi er helt nødvendig for at denne reformen skal være reell.
Det er også positivt at regjeringen ikke går inn for noen ytterligere sanksjoner utover oppmøteplikt for den rådgivende enheten, selv om de legger opp til å gi administrativt gebyr for dem som bryter oppmøteplikten. Å innføre straffelignende sanksjoner ville utelukkende være å videreføre kriminaliseringen i en ny drakt, samtidig som det ville bli enda vanskeligere å håndheve forbudet grunnet at det vil medføre et høyere beviskrav for å reagere på bruk enn man her legger opp til.
Videre er vi glade for at man tar frivillighetsprinsippet som gjelder i norsk helserett på alvor, og ikke legger opp til noen tvungen oppfølging for dem som blir tatt for narkotikabruk, eller straffer dem som ikke samtykker til helsehjelp. Tvang, enten det er i form av urinprøvekontrakter eller tvungne samtaler, kan oppleves sterkt nedverdigende, og er et dårlig utgangspunkt for en tillitsbasert dialog mellom helsepersonell og pasient.
DET VI ER mest kritiske til med forslaget, er at regjeringen ikke går inn for å slette rullebladet for personer som tidligere er straffet for narkotikalovbrudd. Rullebladet er det mest konkrete uttrykket for stigmatiseringen som straffen fører til. Det innebærer tapte karriere- og utdanningsmuligheter, og bidrar til å videreføre sosiale forskjeller. Når man kommer frem til at det er galt å straffe personer som bruker ulovlige rusmidler, så blir det dypt urettferdig om man ikke også sikrer oppreisning for de menneskene som har blitt rammet av straffen før reformen trådte i kraft.
Det er også veldig underlig at man her legger opp til at å dele med venner, som for eksempel å la en joint gå på rundgang, ikke regnes som «egen bruk», og derfor skal være straffbart. Dette måtte i så tilfelle ha blitt straffeforfulgt som salg, noe som normalt innebærer fengselsstraff, og som ikke er praksis i dag. At folk skal få fengselsstraff for å dele en joint med venner, mener vi både er fullstendig uproporsjonalt og stikk i strid med både dagens praksis og intensjonen med reformen.
Vi skulle også gjerne sett at terskelverdiene var høyere, særlig for enkelte rusmidler som LSD og MDMA, der man har satt svært lave terskelverdier som på ingen måte samsvarer med hva en bruker ofte kan ha på seg eller kjøper. Det er imidlertid positivt at regjeringen har valgt å innføre et «mellomsjikt» der hovedreaksjonen skal være påtaleunnlatelse. Dette er også i tråd med hva vi foreslo i vårt høringssvar, men da basert på høyere terskelverdier for dette mellomsjiktet. Det vil være en viktig sikkerhetsventil for å sikre at personer med omfattende rusproblemer ikke ender med å bli straffet for rusmidler ment til egen bruk, som har vært vår viktigste bekymring ved å gå inn for lave terskelverdier.
Selv om vi helst skulle se at man la opp til å forplikte kommunene til å komme i kontakt med dem som får ilagt oppmøteplikt, snarere enn å gi dem som ikke møter et administrativt gebyr, synes vi det er bra at regjeringen har lagt opp til at man kan fravike gebyret hvis det vil utgjøre en stor belastning for den enkelte. Å gi alle et administrativt gebyr vil fort gå ut over dem med de mest omfattende rusproblemene, som gjerne påtreffes av politiet ofte og har høyere sannsynlighet for å ikke møte opp.
Helhetsvurdering:
DERSOM DENNE RUSREFORMEN blir vedtatt vil det gå inn i historien som en av de viktigste sosialpolitiske reformene i vår tid. Norge vil stå frem i internasjonal sammenheng som et land som er i stand til å lytte til både faglige råd og brukeres erfaringer, og våger å legge om kursen når kunnskapen tilsier at det er nødvendig. På møtet i FNs narkotikakommisjon påpekte representanten fra høykommissæren for menneskerettigheter at den norske modellen kunne bli en ny «best practice», som burde eksporteres til andre land. Nå ser også den islandske regjeringen på muligheten for en reform lignende den norske, og det er ikke utenkelig at dersom reformen går igjennom så vil den kunne inspirere en rekke andre land til å gjøre det samme.
Men ikke klapp ennå. Frp og Senterpartiet er imot, og Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol sier at Arbeiderpartiet i utgangspunktet ikke støtter avkriminalisering, på tross av at partiprogrammet er tydelige på at Arbeiderpartiet ønsker å gå fra straff til helsehjelp. Senterpartiet har nylig foreslått et representantforslag som går ut på å ikke straffeforfølge personer med rusavhengighet for brudd på legemiddelloven, og sammen med FrP og Arbeiderpartiet kan de danne flertall for dette. Det er nå ekstra viktig å binde Arbeiderpartiet til sitt partiprogram og sine tidligere uttalelser for å sikre gjennomslag for vår tids viktigste velferdspolitiske reform.
Det er mange grunner til å drikke øl, og en del færre grunner til å drikke lettøl. Men noen er det. For eksempel om man sitter hjemme hver dag i en liten leilighet, det er for kaldt til å være ute og det er skjenkestopp.
Man kan kanskje ikke ta seg en tur på byen for å drikke den totale alkoholen lenger, men det finnes heldigvis steder hvor man kan drikke lettøl.
Så hvor får man tak i denne såkalte «lettølen»? Da må vi spørre Christa Barlinn Korvald, tegner og redaktør for Weekendmagasinet og nettavisa Rug!!!. Hun har nemlig laget en herlig oversikt over hvor i Oslo man kan sette seg ned og nyte en ærlig svak en, i disse kårvid tider. Vi tar fornøyd en lettøl i den ene hånda, gir en high five med den andre og innimellom grådige slurker stiller vi henne også noen spørsmål.
Hvorfor starte lettøl-side? – Mangel på oversikt. Dernest fordi jeg er litt lei av at smittevernspolitikken er utformet for middelaldrende par med god plass. Jeg trengte en oversikt over hvor vi fortsatt får lov til å bevege oss utenfor leilighetene våre.
Drakk du lettøl før pandemien? – Ja, men mest etter stengetid.
Hva er det beste lettølet? – Smaker ikke så veldig forskjell, men mange nikker fornøyd på Bindaas!
Image may be NSFW. Clik here to view.
Bindass i Torggata – et sted mange nikker fornøyd etter å ha drukket lettøl, skal vi tro lettøl-Korvald. Foto: @bindaastorggata
Kommer du til å fortsette å drikke lettøl på byen når man kan drikke vanlig øl igjen? – Tror spørsmålet er om de kommer til å selge det. Still heller det spørsmålet!
Ja, det kan jeg godt: Kommer de til å selge lettøl etter pandemien? – Nei. Men det er derfor vi jobber med å øke etterspørselen.
Kommer det flere utesteder på siden snart? – Det håper jeg veldig, skulle gjerne sett at London tok inn lettøl, som er en viktig plass for det skeive miljøet. Jeg mottar gjerne tips fra lesere og kjenninger.
Jeg har hørt rykter om at det serveres lettøl på Kampen Bistro også. Har du klart å bli full på lettøl ennå? – Mest svimmel.
Har du noen tips til folk som skal prøve lettøl for første gang?
– Våre nettsider tilbyr ikke tips til hvordan ølet skal intas, kun hvor brygget er mulig å skaffe i en skral tid.
Lettøltips sendes til Christa på weekendmagasinet@gmail.com!
Noen, dette forferdelige mennesket vi har funnet opp i vårt eget hode og stadig bruker tid og energi på å hate, mener at klubbmusikk først og fremst er bruksmusikk – dunk-dunk som først og fremst eksisterer som drivstoff for dansegulvet. At det siste året ikke har tatt liv av technoen tyder på at denne noen kanskje tar feil, og at musikken er minst like viktig i headsettet på oss som pliktskyldige turgåere som ut av store klubbhøyttalere.
Trym Grydeland er i alle fall ikke bekymret for hvor og hvordan den første utgivelsen på labelet Project90 skal brukes. Sammen med Magnus Bekvang ga de nylig ut Oslo And Beyond Vol. 1., en samleplate med nøye utvalgte spor fra mindre techoartister og produsenter av annen elektronisk musikk.
– Vi har lenge snakket om at det hadde vært kult å skape noe eget. Det er en god anledning til å løfte frem artister vi synes er spennende, men som ligger for langt nede i undergrunnen til at de blir gitt ut ellers.
Midt i blinken for dem uten en omhyggelig opparbeidet Soundcloud-feed, altså. CDen (ja, faktisk) tar utgangspunkt i hva som rører seg i miljøet i Oslo, som Slangejente, Psycheek og Nusi – forøvrig et artistnavn som tilhører labelmedarbeider Bekvang. Men utgivelsen ser også utover.
– Oyubi er fra Tokyo, Cyberia er en duo fra Atlanta, Mezer er fra Gdansk i Polen, og Ppalace er fra Khabarovsk helt øst i Russland. Det er en fin måte å spre norske artister på, å putte på utenlandske acts så de får spredning i andres scener.
Grydeland mener det er vanskelig å pinpointe hva de forskjellige byenes klubb-særegenheter er. Kanskje ikke så rart, vi tilbringer mer og mer tid i en internett-verden der musikalske trender og estetikk deles og smeltes sammen, mens konserter og fester-, bla, bla, bla, korona, dere skjønner greia.
– House og techno ligger liksom der for evig og alltid, virker det som, men Uteklubb har vært dyktige til å fortsette å løfte frem 90-talls trance med sitt eget label. Men garage og mye breaks er on the come up igjen i Storbritannia, selv om ikke det er fokuset på akkurat denne utgivelsen.
– Ellers er det gitt ut mye ghettotech de siste årene – inspirert fra DJ Assault og Jefferson Ave-labelet, for å nevne noen – som var hot i Detroit på sent 90 tidlig 2000-tallet. Mange labels i Europa som er på den greia for tida, spesielt Tyskland, men pakket inn i en moderne sound så klart.
Hva er de musikalske røde trådene på Oslo And Beyond, synes du selv?
– Den røde tråden er vel at den er … mørk. Det finnes noen lyspunkter i noen av låtene, men de er samtidig ganske aggressive.
Som en kveld på byen!
– Det er akkurat det. Du skal sitte og riste litt når du hører på det hjemme.
Vi har hørt det er mange DJer som har begynt å studere det siste året for å overleve på studielån, er det sant?
– Haha, det vet jeg ikke. Jeg er student selv da.
Hva skjer fremover? Vol. 2?
– Ja, og det blir nok samme format, med folk fra Norge og utlandet. Den kommer, men vi vet ikke helt når. Kan røpe de to neste blir med Fjeldheim, som nå studerer arkitektur i Århus. Spilt en del på Villa og prodda på gutterommet i mange år. Og med Filip Storsveen, som nok blir mer trance-preget, kjenner jeg ham rett.
Til den lokale NATT&DAG-leser: Oslo And Beyond Vol. 1 kan kjøpes fysisk på Oslovelo, Bodega, Filter og Baklengs. Eller direkte fra dem på Instagram.
Litt tidligere i februar traff den britiske dokumentarfilmskaperen Adam Curtis’ siste serie, Can’t Get You Out of My Head: An Emotional History of the Modern World, internett. Dokuserien ble øyeblikkelig tatt på kornet av en bruker på filmanmelder-siden Letterboxd: «Avengers: Endgame for extremely online lefty Twitter shitposters».
Langdrygt, joda, og mest for blodfansen, jada.
Men Adam Curtis fortjener bedre enn å sammenlignes med verdens største filmfranchise. For egentlig er Can’t Get You Out of My Head det helt motsatte.
Adam Curtis er en (sannsynligvis) deprimert, og lynende intelligent fyr som sitter alene på et kontor på BBC uten at noen plager ham, og med ujevne mellomrom legger han en DVD med top notch samtiden-på-kornet-innhold på pulten til sjefen, nikker, og tar seg en ukes ferie før han starter på noe nytt.
Blant tidligere bragder er Century of the Self (2002), som handler om hvordan Freuds teorier om det underbevisste påvirket verden gjennom blant annet populærkultur og PR; Bitter Lake (2015), som retter fokuset mot vestens konflikt med islam og Hypernormalisation (2016), som undersøker hvordan skillet mellom fakta og fiksjon har blitt visket ut, og hva det har å gjøre med finansindustrien, tech-kapitalismen, Donald Trump og hullet som ble igjen etter Sovjetunionen.
Den nye serien bygger videre på alle disse prosjektene, og gaper over enda mer. Curtis studieobjekt er hele den moderne verden. Ikke mindre.
Derfor er det også litt vanskelig å få tak på hva den egentlig handler om.
Can’t Get You Out of My Head: An Emotional History of the Modern World handler ikke om følelser eller emosjoner, selv om tittelen kan lure en til å tro det. Kanskje kan temaet heller oppsummeres med det det eldgamle filosofiske spørsmålet: hvordan i h*******ete havnet vi her?
Curtis ser med mistenksomme øyne på dagens vestlige samfunn, hvis fremvekst av depresjon, angst, og apati-fremkallende medisiner mot disse, liksom åpenbart ikke er i stand til å produsere mening. Fyller man ut bildet med maktesløse politikere, og en overvåkningsteknologisk revolusjon som har løpt løpsk, ser det mørkt ut.
Det er i den forstand serien er en «emotional history».
Serien handler om hvordan samfunnet vårt av i dag kom til: som følge av en lang rekke tilfeldige hendelser, som menneskene har håndtert i tur og orden, hver gang like irrasjonelt. Det er nemlig ikke mulig å forholde seg rasjonelt til en verden som er så preget av kaos og uforutsigbarhet.
NOE AV DET Curtis er innom i forsøket på å forklare dagens samfunn: Ku Klux Klan, Black Panthers (den antirasistiske amerikanske bevegelsen hvis mest voldelige medlemmer viste seg å være sivilpoliti, som ofte ikke visste om hverandre), tyske venstreradikale terrorister på terrortrening i Midtøsten sammen med Hitler-elskende palestinere, antidepressiva, CIA, illuminati, Putin, Brexit, overvåkningsteknologi og klimavitenskap.
I tillegg dykker Curtis dypere i temaer som har glimret med sitt fravær i de andre filmene hans. Herunder Kinas vei fra Mao til overvåkningskapitalismens spydspiss, avkoloniseringens innvirkning på politikk i vesten, og hva James Bond-serien forteller om Storbritannias lenge døende imperium. Og ikke minst 2pac, og hvorfor han er kroneksempelet på at den radikale politikken mistet fotfeste mot slutten av 90-tallet.
Curtis har satt seg godt inn i alle temaene. Argumentasjonen hans fremstår aldri som tatt ut av løse luften, selv om forklaringene hans og årsakssammenhengene i blant kan framstå litt søkte.
Curtis er både intellektuelt og filmteknisk fullt i stand til å sette et utall fenomener i sammenheng med hverandre. Det gjør han på måter som er overraskende, klartenkte og lynende intelligente. Sakte sirkler han seg inn mot svaret på det store spørsmålet som har hjemsøkt så mange land: hvorfor har dagens samfunn så store feil og og mangler? For det stemmer jo ikke overens med opplysningsidealet man lærer på skolen, der fremskrittet og demokratiet liksom kommer av seg selv, om vi bare forholder oss til verden på en rasjonell måte.
Rasjonalisme lovet gull og grønne skoger, men ga oss i stedet verdenskriger, klimakatastrofer, økt ulikhet, triste mennesker, døende lokalsamfunn og en verden der demokratiet aldri helt festet seg – tross periodevis optimisme i forbindelse med fallende murer og farge-revolusjoner i tidligere diktaturer som egentlig bare byttet ut én elite med en annen.
Denne mistroiskheten mot rasjonalisme gir gjenklang i tidsånden. Det er ingen lenger som egentlig tror at verden er iferd med å bli et bedre sted, eller at neste generasjon skal få det bedre enn den forrige.
I Curtis øyne har mennesker aldri har vært rasjonelle vesener. Vi er rett og slett ikke i stand til å handle rasjonelt hele tiden.
Iblant, joda. Men stort sett er det andre ting som driver oss. Det har en viktig analytisk konsekvens: erkjennelsen av at samfunnet er bygget på en løgn. Alt snakk om rasjonalitet, fri vilje og liberalisme er egentlig uttrykk for helt andre ting: underliggende drifter, ønske om makt, eller ren og skjær håpløshet.
Vi mennesker ser derfor ikke klart. «All human beings live in a made-up dream world», konstaterer Curtis.
Dette utnytter samfunnets eliter til sin fordel – eller som Curtis gjerne omtaler dem som, med et anstrøk av både konspirasjonsteori-snakk og cliffhanger-sans: «the hidden system of power».
Som kroneksempel på et store hendelser i historien er påvirket av mektige individer som drives av irrasjonelle drifter trekker Curtis frem Maos kone Jiang Qing. Qing var sentral i den såkalte kulturrevolusjonen i Maos Kina (1966-1976), som del av den såkalte firerbanden.
Kulturrevolusjonen tok sikte på å ta et oppgjør med Kinas eliter, og gi folket den virkelig makten; så og si fullbyrde revolusjonen fra 20 år tidligere. Tragisk nok endte det i flere millioner døde i det som var å regne som et terrorregime av den franske revolusjonens merke iblandet en autoritetsforakt á la vestlige 68-ere. For eksempel tvang elever lærerne sine til å gå i prosesjoner på gata og synge at de hatet seg selv.
Curtis poeng er at Jiang Qing, som hadde en mislykket karriere som skuespiller bak seg, og som heller aldri helt ble tatt inn i varmen i det kommunistiske partiets elite, hadde sine egne, personlige motiver bak kulturrevolusjonen. Ikke ønsket hun å skape et nytt Kina, eller å ta hånd om politiske trusler i eget parti. Det hun ønsker, ifølge Curtis, var hevn over alle dem som hadde stått i veien for henne, om det så var de politiske elitene på 50 og 60-tallet, eller kultureliten i Shanghai på 30-tallet som ikke likte scenekunsten hennes.
Jiang Qing var altså ikke rasjonell. I stedet var hun drevet av en underliggende drift.
Lærdommen er klar: Tilfeldigheter i enkeltmenneskers liv gir enorme ringvirkninger i verdenshistorien!
Men en slik analyse er ikke uten svakheter. Én innvending er at selv om Jiang Qing godt kan ha vært drevet av en hamsunsk blodets hvisken og benpipernes bøn, så var Mao drevet av noe helt annet. For ham vardet nemlig rasjonelt å sette i gang en kulturrevolusjon, i den forstand at det var en de facto utrensking av alle andre med makt i landet.
Uten demokratiske valg er den eneste måten å bytte ut de politiske elitene voldsbruk. Kina var et diktatur, med Mao på toppen, noe som gjorde han hatt til enhver tid var i livsfare.
Diktaturer har en tendens til å være styrt av paranoide skikkelser, og det er ikke uten grunn.
Curtis virker delvis klar over dette, og avslutter Jiang Qing-sekvensen med å konkludere med at hun ble offer for Maos maktspill. Men fokuset hans – på den følelsesstyrte Jiang Qing, kontra den (gitt forutsetningene) rasjonelle Mao – virker mer å løpe ærender for Curtis verdenssyn (mennesket som irrasjonelt), enn en ærlig forklaring på hva som faktisk skjedde.
Akkurat denne historien synes å hinte til at mennesket så visst er rasjonelt, og lett å spå adferden til, i alle fall i spørsmål om liv og død, men at å faktisk gjøre valget er kun de mektiges privilegium.
Denne dobbeltkommunikasjonen er ikke nødvendigvis en svakhet når man bedømmer filmserien som en filmserie og ikke som en argumentasjonsrekke. Den gir nemlig filmene noe annet, som er en vel så god kvalitet som analytisk klarhet: de blir gode utgangspunkter for diskusjoner, videre tanker, nysgjerrighet og studier.
Dessuten er Adam Curtis en stødig regissør av Adam Curtis-filmer. Han evner å holde seeren engasjert og fokusert, selv om det noen ganger er mest fordi han er så stilsikker, ikke fordi man følger argumentasjonsrekkene.
Stemmen hans, videoklippene han har valgt ut (hvor hver eneste shot er et kunstverk!) og ikke minst de vante formuleringene hans – Adam Curtis-ismene – som han gjentar om og om igjen, og som sammen med videomaterialet og den litt skumle, snikende eksperimentelle musikken i bakgrunnen får en hypnotisk effekt. Det føles ikke ut som serien noen gang kommer til å stoppe, og det føles som den har vart for alltid.
Slik sett er den en helt spesiell overensstemmelse mellom innholdet og formen. Curtis vet at det ikke er nok å appellere til fornuften alene.
Men hvordan fungerer makten hvis den ikke må nøye seg med å appellere til fornuft? Den virker gjennom kulturen.
Adam Curtis er en ideenes mann. Der andre ville fokusert på stormaktspolitiske spill eller økonomiske forutsetninger, fokuserer Curtis ofte på kulturen. Et funn er at stadig flere av samfunnets motsetninger blir dyttet inn i den kulturelle sfæren, noe som gjør at de ikke kommer til syne i politikken eller samfunnslivet som før.
Dermed er det ikke slik at makt virker gjennom kulturen, at det vi ser på TV-en lurer oss til å være lydige samfunnsborgere, men heller at kulturen fungerer som en slags svamp. En svamp som kan bli uendelig stor og avleder all effektiv kritikk mot det bestående.
Et tydelig eksempel finner Curtis i historien om 2Pac. 2Pacs mor, Afeni Shakur, var revolusjonært medlem av Black Panthers, mens 2Pac selv var en gangsterrapper – riktignok med stort sosialt engasjement – som til slutt ble skutt og drept og det uten at noen vet hvem som gjorde det eller hvorfor. Mens mor var en politisk aktivist, var sønn en politisk artist. Det representerer for Curtis et skritt tilbake. For de mektige er ikke kritisk musikk truende annet enn på overfladisk plan.
Curtis konstaterer: «… in the future, the violence, and the anger, would be played out in the artificial world of culture».
I den virkelige verden, forstått som der makten holder hus, endrer ingenting seg på grunn av en sag.
En av grunnene til at mennesket ikke kan forventes å handle rasjonelt er at det i de fleste tilfeller er umulig å spå fremtiden, og dermed vite hvilke konsekvenser valgene våre vil få. Noe av det han liker best å trekke frem som argument for dette er vestens innblanding i Midtøsten, der grupper vestlige land har støttet og til og med hyllet, etter få tiår har endt som det vi i dag definerer som terrororganisasjoner og hovedfiender.
For Curtis er denne verden bare kaos. Kultur er en måte å ordne den på.
At verden liksom er kaos handler ikke bare om at mennesket ble desillusjonert først av to verdenskriger, atombombens tilblivelse og etter hvert kommunismens fall (Sovjet var meningsgivende både for den tilhengere og dens motstandere). Det handler også om blotte fakta: vitenskapelige funn om hvordan klimaet virker, kaosteori i fysikken og i økonomien et gradvis frislipp fra og med 70-tallet. Det handler også om de gamle systemenes sammenbrudd. 68-er-bevegelsen, den fremvoksende aksepten for ulike kjønnsidentiteter, internett, urbanisering, globalisering, viruspandemier, valgresultater, og et multikulturelt samfunn der flere og flere grupper forventer å bli hørt, sett, og få sine erfaringer anerkjent.
Ting har blitt mer kaotisk.
Fra før hadde psykologien avslørt det samme: også på innsiden av oss mennesker hersker kaoset. Vi oppfører oss nesten aldri rasjonelt. Det underbevisste styrer oss. Vi gjør dumme ting hele tiden.
De to verdenskrigene satte i manges øyne punktum for troen på fremskritt, det rasjonelle mennesket og alt det gode som skal skje. Fra og med da var det bare én viktig ting: å hindre at det skjer igjen.
I denne avvisningen av kulturen som betydningsfull, tross åpenbar kjærlighet for den, ligger det en dobbelthet som kanskje også kan forklare hvorfor filmene til Curtis er så melankolske. Curtis velger alltid lengtende musikk, enten det er gamle hits eller eksistensiell ambient. Arkivklippene er ofte hentet fra reklamefilmer, eller uteliv, eller fordums demonstrasjoner, arrangert av politisk radikal ungdom. Det er glansbilder over det som var.
I en meningsløs verden gir kultur folk mening, og det er tydelig at det også gjelder for Curtis.
Men kan kulturen være mer enn ren eskapisme? Her kommer en av de store innvendingene mot Curtis’ prosjekt: om verden virkelig er så kaotisk, uoversiktlig og full av overraskelser som Curtis skal ha det til, hvordan er det da mulig å fortelle en sann historie om den på bare åtte timer?
Enda vanskeligere blir det for Curtis når han ikke legger til grunn en teori om hvordan mennesket og samfunnet er, men i stedet legger til grunn en følelse: en følelse av nihilistisk, pessimistisk maktesløshet, og at alt bare er jævlig.
Følgende er ikke egentlig ment flåsete: er ikke det litt typisk for en gammel mann som savner (ute)livet på 70- og 80-tallet? Følelsen av at verden har løpt fra en?
Kanskje er post-verdenskrig-samfunnet en gammel mann.
De seks episodene i Can’t Get You Out of My Head er en gave til psyken i disse siste koronaukene før våren bryter løs. Men den er ikke perfekt. Tidvis tar en seg i å savne en tydeligere retning, og konklusjonene til slutt blir for tannløse.
Curtis går sjeldent lenger enn å hinte om hva vi bør mene. Men til gjengjeld gir han små hint hele tiden. Derfor er det så irriterende at han ikke gjør ting mer konkret. Kanskje er det det som gir filmene hans et visst anstrøk av konspirasjonsteori: han bare sier det, liksom. Så er det opp til oss hva vi gjør med den informasjonen.
Skal man peke på én svakhet ved Can’t Get You Out of My Head, er det nettopp dette. Samfunnskritikken blir litt for trygg, akkurat ikke forpliktende nok. Hvis kulturen speiler tidsånden, hva speiler tidsånden?
Til en viss grad er dette en kritikk som er avhengig av smak, behag og eget verdensbilde. Men den litt manglende forankringen gjør også at historien mister fokus. Curtis prosjekt er mer ambisiøst enn noen gang før, men tesen hans er svakere enn tidligere.
For den som er fortrolig med Curtis fra før, er det lite nytt på det analytiske planet. På mange måter er filmen en videreutvikling av Hypernormalisation, men de sentrale poengene fra den gangen er vannet ut. Det hadde kanskje gitt mer mening om det var omvendt.
Men det hadde ikke vært en svakhet om ikke Hypernormalisation allerede hadde vært laget. Dette er like fullt 10/10 tenke-underholdning.
Oppsummeringen i siste episode er betegnende for den litt utydelige vinklingen. Curtis forsøker å kaste noen optimistiske vannskvetter på dette pessimismens bål som snart har brent i åtte timer ved å si at fremtiden vil være annerledes enn nåtiden. Lærdommen er, sier han, og siterer David Graeber, mannen bak uttrykket «bullshit jobs», er at den skjulte sannheten er at verden er noe vi har laget oss, og at vi like lett kan lage den annerledes.
Litt tannløst, og etter åtte timer med jammer og pessimisme fremstår det som lite overbevisende.
I 2021 har Curtis’ filmer blitt en trygg hånd å holde i for de av oss som synes samfunnet bærer galt av sted. Muligens er Curtis for opptatt av narrativisering og kulturens forklarende kraft til å klare å nærme seg den «virkelige verdenen» der makt og politikk regjerer. Sånn sett er Curtis-filmene kanskje ikke så ulike angstdempende medisiner (som Curtis hater): de hjelper på symptomet maktesløshet, men de gir oss ikke noen verktøy for å løse det.
Men i likhet med medisinene funker det. Det er deilig, man vil ha mer.
Vi får den offfentligheten vi fortjener, og vi fortjener tydeligvis …
INGENTING!!!
Tix vant Melodi Grand Prix, men Dagbladets musikkanmelder Anders Grønneberg som er 59 år og ikke i målgruppen, likte ikke låta. I mange andre land ville det kanskje vært enden på MGP-visa, men vi bor jo Norge og vi har selvfølgelig ikke snakket om annet siden. Det hele toppet seg da både Tix og Grønneberg stilte opp i Debatten på NRK1 for å være enige om å være uenige, og så Grønneberg kunne spise pannebåndet til Tix.
I NATT&DAG har vi tatt et steg tilbake for å se på debatten som helhet – og vurdert den.
Tix sin sang
Image may be NSFW. Clik here to view.
Vi legger den død nå. Bare gi den terningkast seks, også blir vi ferdig med det her og går videre. Bra sang! Nå må vi samle oss bak Tix. For nå er han ikke lenger en vanlig artist, han er det vi nordmenn liker aller best: en nordmann som skal vise seg frem for utlendinger!
At anmelderen spiste pannebåndet som en slags asiatisk fusion-rett
Image may be NSFW. Clik here to view.
Veldig stort for det asiatiske kjøkken, som nok en gang viser at de produserer folkets go-to retter, enten man skal kose seg men også når man skal spise klær på tv.
Å tenke på at Dagbladets anmelder er redd for at Tix ikke vinner Eurovision, slik at anmeldelsen hans blir tatt opp igjen
Image may be NSFW. Clik here to view.
Å snakke om psykisk helse
Image may be NSFW. Clik here to view.
Viktig!
Å bruke det at man skal spise en hatt eller noe annet i en anmeldelse som et retorisk grep
Image may be NSFW. Clik here to view.
Å true med å spise plagg hvis man tar feil er det bare to mennesker som slipper unna med: Werner Herzog og Donald Duck. Og psykisk syke, selvfølgelig.
Musikk, dans, drama. Hos oss får du én av delene, og det får faen meg være nok.
Hør på de beste låtene som kom denne uka i spillelista, følg den og les om låtene i samme slengen:
Plastikman – INXTRO – Prada FW21 Womenswear Version
Moteshow-techno må være noe av det skumleste som finnes. I tillegg til at musikken i seg selv har mørke, lumske og autoritære tendenser er det meningen at man sitte og se på modeller med et utenomjordisk utseende ha på seg fremmedgjørende og uvurderlige klær, gå svært bestemt frem mot ingenting. Med soundtracket til Pradas høst- og vinterkolleksjon gjør den gamle traveren Plastikman det tydelig hvor stor makt motebransjen demonstrer på slike arrangementer – økonomisk, kulturelt og seksuelt.
Smerz – Max
Smerz’ første fullengder er ute, og én ting er klart: Smerz er nå samtidsmusikk. Der de før la inn etablerte deconstructed club-troper er det nå dissonerende strykere og spoken word. Med andre ord ikke det mest spillelistevennlige materialet, men ta andrelåta «Max» som en smakebit. Mellom de sporadiske, hvinende trance-synthene synger Stoltenberg og Motzfeldt såpass antydende at det høres ut som de etterlikner en r&b-låt fra hukommelsen. Denne røde tråden – hint om noe konstruert og omfattende som kolliderer med spontane ubetydeligheter – går gjennom hele albumet, og er antakelig noe som kommer til å splitte lytterne (ja, dere!). Kall oss gjerne Nostradamus, men såpass må være lov å spå.
Dragongirl – beefs, bad blood and burning vendettas
Mye mørk elektronisk musikk i monitor i dag, vi ser det. Men det er ikke hver dag Dragongirl slipper låt, og det er som forventet en aldri så liten, industriell og støyete sensasjon.
Sport7000 – Title four
På grunn av bra ting som Klubb Verdensstjerne, NATT&DAG-utekvelder på St. Hanshaugen og generelt de beste kveldene på byen har Sport7000 blitt en lokal favoritt. Nå har den lille, elektroniske skatten plutselig sluppet et helt album, og det er helt herlig.
Vi vekket Søndag Summarum-redaksjonen fra kryptokammer-søvnen sin for å gi deg ukas viktigste og riktigste saker fra verdens beste offentlighet: den norske.
First things first: Molde og Norge høres ut som to naboland. Hvis Molde er en by i Norge, finnes det et parallelt univers eller tre der Norge er en by i et land som heter Molde.
Molde og Norge.
Det høres bare rart ut.
ANYWAY!!!
Denne helgen skjedde det endelig: noe som ligner på en korona-meltdown av kontinentalt merke.
I Norge!
Riktignok brant vi verken biler eller lå med godt gifte psykoanalytikere i 50-årene (Aslak Nore-style). Men et utspill fra ordføreren i Molde om Oslos smittevernhåndtering satte like fullt sinnene i Oslo-gryta i kok. Og en ting er sikkert: denne utblåsningen trengte vi. Vi er lei av korona nå. Vi er så jævlig lei. Vi trengte noen å være sinte på.
Og akkurat når vi trengte en moldenser å være sint på dukket han opp.
I et intervju med VG uttalte ordfører Torgeir Dahl (H):
– Da er det naturlig fra mitt perspektiv å spørre byrådet i Oslo om de ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig eller om innbyggerne ikke klarer å følge reglene.
ØØØØØH VI HAR FAKTISK HATT LOCKDOWN I SÅNN 4 MÅNEDER NÅ, så hold kjeften din, sa Oslo-folk.
Og la til noen buhu om treningssentere, Cinemateket, Revolver-kjelleren, Arabiske filmdager, ravescenen, Oslovelo og at «Det er to pandemier nå»:
Det er to pandemier i Norge: en i Oslo, en annen i resten av landet. Det er også to tiltaksvirkeligheter. En hvor mange lever nesten som vanlig. En annen hvor f.eks trening og kino er en fjern drøm (på fjerde måneden).
(Vi går enda lenger: det er tusen pandemier nå!!!)
Molde-ordføreren ga seg selvsagt ikke. Han stilte opp i flere intervjuer, la til litt mer ædda-bædda, og med det hadde han hele det norske folk mot seg (dvs. folk på Twitter + mediene).
VGs leder kalte det «Et angrep på Oslo», mens Aftenposten fant frem punktumknappen på tastaturet. Og meldte. Om sin. Misnøye. Ved å vise til. At man i Molde. Kan se en veldig dårlig.
Erna Solberg og Bent Høie, som i likhet med Moldes ordfører representerer partiet Høyre, ville ikke uttale seg om provokasjonene.
Sikkert ikke en del av et politisk spill i valgåret, der by og land settes opp mot hverandre fordi Oslo styres av venstresiden, mens Molde og en rekke andre steder (f.eks. Hele Norge, styres av Høyre).
Til slutt var det en fyr som syntes han hadde fått for lite oppmerksomhet.
– Vi må treffe dem som ikke leser medier til vanlig.
– JA!
– De som verken leser papiravisa…
– … eller artikler på VG.no som lokker leseren med et bilde av en fyr i dress og overskriften «Reagerer»!
– NÅ snakker vi!
– Hva er det du har i den koppen, bare kaffe? Det kan ikke bare være kaffe!
– Kopp nummer to, ass! Don’t talk to me before I’ve had my coffee. Men jeg har drukket snart to nå, så bare snakk til meg.
– Men hvordan skal vi treffe de unge leserne, da?
– Unge lesere?
– Ja, altså … unge folk som ikke leser.
Plutselig blir det stille. Redaktør Gard Steiro klapper to ganger i hendene og to tjenere ikledd kelnerkostymer (åpenbart kjøpt på en utkledningsbutikk) ruller en white board inn i rommet
Redaktøren har dårlig tid, han er allerede for sent ute til en fotoshoot med Medier24 foran Justisdepartementet, som er på andre siden av gaten, så det er med veldig stygg håndskrift han rabler ned noe på tavla: Mobil Telefon Viktig.
Alle jubler.
Sånn gikk det altså til, at VG denne uken laget en scrollesak om at noen unge folk på Tiktok mener at det «millennials» må slutte å gå med tighte jeans, bruke gråte-le-emojien, pluss et par andre ting.
Ikke til forkleinelse for Gen-Z-erne (de på Tiktok). For de har noen poenger:
